Da jeg denne uka leste om en åtti år gammal østfolding og morder, som sutret over dårlige forhold i fengselet og ville overføres til et pleiehjem, tenkte jeg bare: Du har tross alt skutt kona di, den sutringen får du dra lenger inn i indre Østfold med! Men der tok jeg feil, gitt. For etter en prat med folk i Kriminalomsorgen, skjønte jeg plutselig mye mer.
Blant annet snakker vi for lite ut om innsatte. Kvinner som soner sine dommer rundt omkring i fengsler er ett eksempel. Dem må vi tenke mer på. Akkurat slik Likestillings- og diskrimineringsombudet Hanne Bjurstrøm gjør. Etter at en rapport om innsatte ble lagt fram denne måneden, sier hun at det er topp prioritert å få til et likeverdig soningsforhold for kvinner og menn. Det hun glemmer, er at kvinnelige betjenter også bør få et likeverdig arbeidsliv som sine mannlige kolleger. Men dem er det ingen som bryr seg noe om, hører jeg rykter om.
Hvorfor er det dumt? Jo, fordi mannlige betjenter som har en nedlatende og sexistisk holdning overfor sine kvinnelige kolleger, smitter over på de innsatte. Når menn med lett forkvakla kvinnesyn, sitter inne og ser ansatte i kriminalomsorgen behandle sin kollega som om hun er mindre verdt, da er det vanskelig for den mannlige innsatte å skjønne, at kvinner fortjener respekt for å få integritet. Og i kvinnefengsler er det enda verre. Min kilde kunne fortelle at i kvinnefengsler kan kvinnelige ansatte bli slått av innsatte fordi de er kvinner. Kvinner er kvinner verst, som noen sier. Når de som soner ser at de som skal bestemme over dem, er under sine mannlige kolleger i rang, er det naturlig å straffe kvinnen. Kanskje det første man kunne ta tak i for de ansatte, var å gi dem tjenestenummer, som alle i politiet har, og ikke tjenestebevis med fornavn, etternavn og til og med fødselsdato. Snakk om høyrisiko utenfor arbeidstida!
Men det er altså de innsatte som trenger mest hjelp. Rapporten viser at kvinner oftere sitter isolert, soner med strengere restriksjoner enn menn og stenges ute fra rehabiliteringstilbud.
Jeg var så heldig i år å få holde appell på selveste kvinnedagen for de innsatte og ansatte på Bredtveit kvinnefengsel. Det lille jeg fikk se, syns jeg så veldig bra ut, bare at de har kvinnedagsarrangement er jo fryktelig fint. Men jeg møtte en som kunne fortelle hvor diskriminerende det var å være kvinne i fengsel. Hun skulle sitte inne i sju år til, og fortalte meg: «Da har jeg sittet og strikket og sydd i 13 år her inne. Hva slags yrke satser de på at jeg skal få når jeg kommer ut? Sydame?» Og det stemte. Jeg fikk en strikket grønn pute som gave og bevis da jeg dro derfra, men i hodet kvernet tanken om hvor dårlig tilbud kvinner får. Og etter noen undersøkelser, stemmer dessverre dette, og rapporten til Bjurstrøm svarer for seg.
Der menn på Ullersmo har en haug med lærere på fulltid, og eget skolebygg som en del av Jessheim videregående skole, har Bredtveit noen få stykker som også tilhører voksenopplæringen i Oslo og jobber andre steder. Det ene faget er altså Kunst og håndverk, det andre er Allmennfag. Ullersmo tilbyr sine innsatte et hav av utdanningsmuligheter i forhold til det magre tilbudet på Bredtveit. Der gutta på Ullersmo kan trene ute med masse treningsapparater, har kvinnene på Bredtveit mye dårligere tilbud og plass. Som om kvinner ikke trenger å trene like mye for å få ut frustrasjon? Nå ser du for deg sånne «Prison Break»-fyrer som boler i en luftegård, men Kriminalomsorgen skal først og fremst jobbe med lagspill, teamfølelse, som volleyball for eksempel, for å slite ut de innsatte, ikke for at de skal bygge store tyrenakker. Problemet er at det er for få på jobb.
Folk som sitter inne, forteller at de må bæsje i pose på kvelden, og kaste posen ut av vinduet fordi det tar opptil en time før en kveldsvakt rekker å komme til dem for å følge dem til toalettet. Her er det visstnok like ille for kvinner og menn, så der er likestillingen kommet langt. De har heller ikke ansatte som kan følge dem bort til biblioteket. Hva med tilbud om bøker når de ikke får anledning til å velge dem selv. Ofte droppes den ene treningsdagen i uka fordi det ikke prioriteres. Kvinner forteller at de gjentatte ganger har opplevd å bli visitert av to menn, ikke fordi det mangler kvinnelige ansatte på jobb, men fordi de ikke gidder å følge rutinen, som er å ivareta andre personers integritet. Dette gjelder særlig kvinner som veldig ofte har traumer fra å ha blitt utsatt for vold og voldtekt av menn der ute! Rutinen sier at kvinner skal utføre visiteringen. Sett utenifra kan ikke det være så vanskelig å overholde.
Hvis du nå hører felles rop fra de mannlige ansatte at «neida, sånn er det ikke», så er det bare en grunn til at de sier det: Mennene beskytter hverandre. Gubbeveldet er høyere enn fengselsmurene rett utenfor vinduet. Og noe eller noen hadde hatt godt av å bli ristet litt i. Uten varige mén, så klart.
Så hvorfor bør en gammal gubbe få slippe å sone i ti år til? Ikke fordi han plutselig hevder sin uskyld, men fordi fengselsbetjenter skal slippe å være hjemmesykepleiere. Denne mannen stjeler miljøarbeidet som skal gjøres for å rehabilitere andre innsatte. Sett han på et pleiehjem, som straff, de pleiehjemmene jeg har besøkt, kan ikke måle seg med fengsler. De er mye verre! Og der råder kvinnene. Men det er en annen historie.