Et institutt på Drammensveien, fullstappet med mahogni, lysekroner og stukkdekor. En medalje i gull. Prisutdeling i Oslo rådhus med kongen og dronningen til stede. Bankett for utvalgte eliter på Grand. Hele verdens øyne rettet mot deg minst to ganger i året, hvert eneste år.
Det er ikke så rart at Nobelkomiteen i alle år har vært et yndet oppholdssted for avgåtte partiledere og statsråder, ofte med over gjennomsnittet sans for pomp, prakt og oppmerksomhet – folk som trives med å oppholde seg i, eller i alle fall i nærheten av, verdens navle.
Nå ligger det an til ekstraomganger i en av de såreste og mest tårevåte prestisjekampene i norsk politikk. Carl I. Hagen har på ny meldt seg til tjeneste som medlem av Nobelkomiteen. Sist han forsøkte seg, høsten 2011, gikk det ikke så bra. Frps stortingsgruppe vraket Hagen med klar margin – han fikk bare seks stemmer mot Inger Marie Ytterhorns 25. Hagen ble rasende. «Jeg er ydmyket», sa han, og marsjerte rett ut fra Frps grupperom i Stortinget, over gaten til partikontoret. Der pakket han straks ned alle sakene sine og forlot lokalene i sinne. Samtidig meddelte han at han trakk seg fra stillingen som Frps eldregeneral. Få dager etterpå sendte han et langt brev på 18 punkter til Frps stortingsgruppe, der det blant annet heter (i punkt 8) at han «ikke hadde vært så sint og trist på mange år. Sinnet jeg følte hadde jeg kun følt tre ganger tidligere i mitt liv».
Noen vil si at dette er å ha meget kort lunte. Men Hagen var langsint, også. Over fem måneder senere, i april 2012, lot han være å delta på Frps landsmøte for første gang siden 1975. Er det rart det blir krig i verden?
Med dette i bakhodet kan det ikke utelukkes at Frps stortingsgruppe ble litt skvetne da Hagen igjen meldte sin interesse for en plass i Nobelkomiteen nå i høst. Før Frp nominerte Hagen, sendte de i alle fall et spørsmål til konstitusjonelt kontor på Stortinget, der de ba om råd: Kunne man nominere en vararepresentant til nobelkomiteen, eller ville det være i strid med bestemmelsen om at man ikke velger sittende stortingsrepresentanter? Dette var et rop om hjelp: Frps gruppe håpet at et ansiktsløst stortingskontor kunne ta den byrdefulle jobben det er å knuse Frp-nestorens drømmer, slik at de slapp å gjøre det selv.
Men konstitusjonelt kontor var akkurat et lite knepp for vage i sitt svar. Det bitte lille tolkningsrommet ble brukt av Hagens tilhengere til å nominere ham. Dermed har Stortinget et problem: Kan de virkelig velge Hagen som en av nobelkomiteens fem medlemmer? Når Frp gir blaffen i uskrevne regler, skal alle de andre partiene da fortsatt respektere skikk og sedvane og lojalt bøye seg for en tut-og-kjør-nominasjon? Og ikke minst: Hvem skal ta belastningen med å si at Hagen er uegnet?
Presidentskapet og de parlamentariske lederne kaster den varme poteten seg imellom i et rasende tempo. Foreløpig har de lykkes å parkere den i fanget på stortingspresident Olemic Thommesen, som bare har litt over halve Stortingets tillit i ryggen. På mandag blir det klart om han kan finne på et eller annet slags krumspring for å stoppe Hagen.
Motstanden mot Hagens kandidatur er massiv. Ap-leder Jonas Gahr Støre, Nobelkomiteens sekretær Olav Njølstad, Venstre-leder Trine Skei Grande, VG og Aftenposten på lederplass samt en haug med eksperter sier alle det samme: Å velge en vararepresentant svekker komiteens uavhengighet. Spørsmålet ble særlig aktuelt etter at norske politikere måtte krype på sin buk foran Kinas føtter i sju lange år etter at nobelkomiteen ga Liu Xiaobo fredsprisen. Vi kan jo forstå at kineserne syntes argumentet om en uavhengig komité lød litt hult, all den stund den ble ledet av tidligere stortingspresident, utenriksminister, statsminister og Ap-leder Thorbjørn Jagland.
Argumentet som nå brukes mot Hagen, er i realiteten et fikenblad. Hadde det dreid seg om en annen person, ville man funnet en måte å snakke seg rundt prinsippet på. Dersom Stortinget er genuint opptatt av å løsne båndene mellom nobelkomiteen og politikken, bør de også slutte å utnevne avgåtte partitopper. Men med noen hederlige unntak, som dagens komitéleder Berit Reiss-Andersen (som med sin homøopatiske dose Ap-bakgrunn risikerer å bli vraket av Høyre) og nestleder Henrik Syse, foretrekker Stortinget å oppnevne folk med sterke bånd til det partipolitiske miljøet. Mange tipper for eksempel at Sp kommer til å foreslå tidligere partileder, statsråd og stortingsrepresentant Åslaug Haga til uka. Om SV og KrF hadde hatt muligheten, ville de sikkert vurdert Kristin Halvorsen og Kjell Magne Bondevik.
Det er ikke de formelle, politiske båndene på grunn av en varaplass som gjør Hagen er så håpløs. Ikke egentlig. Han er en ivrig og høylytt klimaskeptiker, blant annet har han kalt fredsprisvinner Al Gore «sleip og arrogant». Han støttet aktivt Irak-krigen, også uten FN-mandat. Han er en sterk tilhenger av president Donald Trump og har sagt at han kjenner igjen seg selv i ham. Han syntes politiet brukte for mye ressurser på Utøya-etterforskningen. Han forsvarer Vladimir Putin. Han har sagt at alle terrorister er muslimer.
De som mener alvor med å løsne de politiske båndene, bør ta en titt på Nobels testamente: Der står det bare at Stortinget skal utnevne nobelkomiteens medlemmer. Regelen om at den skal gjenspeile maktforholdet mellom partiene og at man helst bør velge kandidater i sin egen andedam, er noe de folkevalgte selv har funnet på. Det er fullt mulig å tenke nytt om dette.
Men da kreves det handlekraft og mot. Det kan komme godt med, også hvis Stortinget skal tørre å ta en reell og substansiell diskusjon om Carl I. Hagens kandidatur.