Debatt

Slik kan de stjele valget

Eliten i det republikanske partiet er desperate etter å stoppe Trump.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

To surrealistiske scenarioer kan sikre Donald Trumps motstandere suksess. Trump har sikret seg 736 av de 1.237 nødvendige delegatene for å automatisk bli republikanernes kandidat på landsmøtet i juli. For de andre kandidatene og partiet handler nå nominasjonsvalgkampen derfor kun om én ting: å hindre Trump i å vinne nok delegater.

Tjue nominasjonsvalg gjenstår. Donald må vinne litt over halvparten av delegatene for å nå denne magiske grensen. Målet er innenfor rekkevidde, men langt fra en done deal.

Han blir tilsynelatende mer giftig for partiet for hver uke som går. Et absurd intervju om hans utenrikspolitiske tilnærming; en kampanjesjef som politietterforskes, demonstrasjoner på valgmøtene, og Trumps snakk om straff av kvinner som tar abort, er bare noen av sakene som har dominert nyhetsbildet i det siste.

I den brede velgermassen blir han stadig mer upopulær. Godt over 2 av 3 velgere har nå et negativt syn på milliardæren. Mange i partiet er bekymret for at republikanerne ikke bare vil tape presidentvalget dersom Trump blir kandidat, men også flertallet i begge kamrene i Kongressen.

En ny maktbalanse i Kongressen vil gjøre det lettere for demokratene å få godkjent en progressiv høyesterettsdommer, som vil endre domstolen i venstresidens favør. En slik endring vil i så fall merkes i amerikansk politikk flere tiår framover.

Denne desperate situasjonen kan tvinge det republikanske partiet til drastiske steg for å stoppe Trump. Da har de to muligheter.

Normalt er partilandsmøtene i USA forutsigbare affærer. Nominasjonskampene er over lenge før den faktiske samlingen, og delegatene kommer for å avgi seremonielle stemmer. Møtet er ment å være en feiring som markerer at partiet samler seg, etter et halvår med interne debatter. Slik blir det trolig ikke for republikanerne i år.

Dersom Trumps motstandere klarer å hindre ham fra å sikre 1.237 delegater før årsmøtet, oppnår han ikke det påkrevde flertallet i den første avstemningen. Mens delegatene først må stemme etter valgresultatet i sin delstat, løsrives de fleste fra denne forpliktelsen etter første runde. Da står vi overfor et såkalt «meglet årsmøte».

Bak fasaden pågår det nå en intens dragkamp om å sikre seg den egentlige støtten til delegatene. Cruz er klart best i klassen. Kampen foregår på flere måter. Delegatene til årsmøtet velges oftest på lokale partimøter. De ulike presidentkandidatene kan derfor enten jobbe for at delegater som er lojale mot dem velges, eller sikre seg deres støtte etter at de er blitt valgt.

En annen strategi er å overtale delegater som er bundet til å støtte en kandidat som har gitt seg, til å eventuelt støtte en ny kandidat. Reglene er ulike i delstatene på hvorvidt de kan gjøre dette allerede før landsmøtet, eller kun etter at første avstemning på landsmøtet er ferdig. Marco Rubio, som har gitt seg, har allerede snakket med sine delegater for å sikre at de forblir lojale, for å hindre at Trump skal dra fordel.

Blir det et meglet årsmøte går det mot et realt bikkjeslagsmål. Det skal kun en liten regelendring til før gamle ringrever som Mitt Romney og Paul Ryan kan dukke opp «fra intet» og bli kandidater igjen, mens Cruz, Kasich, Rubio og til og med Jeb Bush kan finne ny giv.

Argumentet vil da være at selv om Trump nesten fikk nok delegater, vant han langt fra et flertall av de avgitte stemmene fra velgere i nominasjonsvalgene. Flertallet stemte faktisk totalt sett på andre kandidater. Derfor er det like demokratisk at noen andre blir partiets kandidat. Trumps følgere vil ikke godta dette argumentet, og føle at partiet stjeler valget.

Dersom den republikanske eliten lykkes med å stoppe Trump på denne måten, kan han likevel forsøke å stille som uavhengig kandidat. Han har tidligere hintet om dette. Juridiske hindringer og ugunstige tidsfrister for registrering av kandidater gjør dette usannsynlig, men ikke umulig.

Et mer sannsynlig scenario er at Trump sikrer seg nominasjonen før årsmøtet. Det kan skje så fort at deler av partiet da fortsatt har tid til å lansere en tredje, uavhengig kandidat før tidsfristene. En gruppe pengesterke republikanere har allerede fått et analysebyrå til å se på muligheten for en slik manøver. To kandidater vil splitte det republikanske partiet, men det betyr ikke at demokratene nødvendigvis vil seile inn til seier.

Tidligere i valgkampen florerte ryktene om at milliardær og tidligere ordfører av New York, Michael Bloomberg, ville stille som uavhengig kandidat. Til slutt gikk han ut og innrømmet at hans kandidatur trolig ville servert Det hvite hus på et sølvfat til Donald Trump. Grunnen til at han nølte, finner vi i en lite brukt paragraf i grunnloven.

Akkurat som i nominasjonskampen, kjemper kandidatene i presidentvalget også om et lite knippe delegater. Totalt er 538 slike valgmannsstemmer fordelt utover de 50 delstatene etter befolkning. California, den mest folkerike delstaten, er derfor verdt 55 stemmer, mens Wyoming kun er verdt tre. Vinner man flest stemmer i en delstat, vinner man alle valgmannsstemmene. For å bli president må man vinne minst 270 valgmannsstemmer.

Bloomberg fryktet at ingen ville nå 270, noe som også kan skje dersom en gruppe republikanerne lanserer en uavhengig kandidat. Da sier grunnloven at det er opp til Representantenes hus å velge en president, mens Senatet velger visepresidenten. Republikanerne kontrollerer begge kamrene og vil kanskje klare å stable på beina et flertall for sine utvalgte.

Et slikt utfall er nesten utenkelig. Det har kun hendt to ganger før, sist i 1825. Likevel valgte altså Bloomberg å si fra seg muligheten på bakgrunn av et slikt surrealistisk scenario, til tross for at han hadde kommet så langt i planleggingen at han hadde sett seg ut en visepresidentkandidat. Det sier mye om usikkerheten som preger amerikansk politikk om dagen, og litt om at dette kanskje ikke er like utenkelig som man skulle tro.

Donald Trump kan kunsten å stjele showet, men det republikanske partiet kan fortsatt le sist, dersom de klarer kunsten å stjele valget.

Mer fra: Debatt