ANNONSE
wergeland

200-årsjubileet for Henrik Wergelands fødsel ble markert med blomsternedleggelse på Vår Frelserw gravlund i Oslo i 2008. FOTO: LISE ÅSERUD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

17-06-2016

Slik hevner en dikter seg

Norge var foregangslandet. Det var vi som den gang sto og applauderte folk på togstasjonen.

Hver 17. juni dro vi opp til Tangen for å feire Henrik Wergeland. Fra jeg var fem år til jeg var femten. Det er i dag han har bursdag, og jeg og søsteren min var med i «Suttung teatergruppe». En slags sær bevegelse sett utenifra. For oss en måte å lære seg å sette pris på dikt på, deklamering og ikke minst poeten selv; Wergeland. Hver 17. juni hvisker jeg fremdeles for meg selv diktet «Florilla», blomsterdiktet.

«Med hvite roser ditt blodige hat»

Gyldenlakker, lupiner, den prektigkledde sommerfugl. Sånn sett er mannen trygg å ha som liten. Han lærer deg ord som «emaljeskåler» og «kristi bloddrypp». Ord du absolutt ikke trenger i livet.

Wergeland er mest kjent for barnetoget 17. mai, når du blir større skjønner du plutselig at Henrik Wergeland var så mye mer.

«Ord? Som verden så forakter? Ord i dikt? Endnu mer foraktelig!»

Mannen var tross alt et manisk geni og produserte i Mozart-fart dikt, kronikker, artikler, skuespill og morsomme, svært satiriske farser. Mannen hadde nemlig dårlig tid, det var som om han visste at han skulle dø da han bare var 37 år. Blekket spruta, og man kunne være med på både oppturene hans og nedturene hans i skriften.

Jeg tror vår grunlov best på jord,
dog ei at best er hvert et ord.
Således tror jeg for eksempel
at hver bør velge fritt sitt tempel.
Man friest være må i tro,
ti bør forandres paragraf 2.

På mandag var det 165 år siden Stortinget vedtok å oppheve jødeparagrafen. Seks år etter Wergelands død ble den til slutt fjernet fra Grunnloven. Ifølge professor og historiker Odd Arvid Storsveen var det hele fire storting som behandlet saken. Noe å tenke på i disse dager da Stortinget akkurat har vedtatt norgeshistoriens strengeste asylpolitikk. Kanskje det fjerde Stortinget fra nå vil fatte noe mer fornuftig og wergelandsk? For Wergeland var en folkeopplyser. Han produserte flere artikler og teaterstykker om jøder og fikk folk til å identifisere seg med jøden som menneske, ved å stille spørsmål som: ville du stengt døra for en fremmed en frostnatt?» Fra stykket «Julaftenen». Mannen hadde tross alt et enormt engasjement for mennesker i nød. Ikke bare for jødene, men han hadde også mye kontakt med politiske flyktninger fra Tyskland. De som søkte asyl i Norge på den tida da Tyskland overhodet ikke var et fritt land. Hele Europa var under politisk undertrykkelse. Tenk at Norge var foregangslandet. Det var vi som den gang sto og applauderte folk på togstasjonen.

«Med iriskøller og morgenstjerner av georginer, med det jeg knekke, vil frekkhets nakke»

Hvem hadde han vært i dag? Hvordan hadde Wergeland oppført seg på Facebook? Med et så enormt engasjement hadde han vært synlig i absolutt alle kommentarfelt, til og med i Sophie Elise sitt, selv om hun har stengt det.

Tenk så gøy det hadde vært å ha en Henrik Wergeland blant oss nå? I sosiale medier. Der det kryr av skribenter som skriver for harde livet for å engasjere, provosere og sjokkere. Hver eneste dag, hvert jævla minutt pumpes det ut meninger om samfunnet. Et samfunn som muligens er det Wergeland så for seg. «Ung må verden ennu være», som han skrev. Ja, i hvert fall på hans tid. Nå har vi fått til det han ønsket seg. At bøndene skulle føle at de var en del av nasjonen. At arbeiderklassen skulle løftes opp. At folk skulle få lov til å bruke sitt eget språk, sine egne ord. Og jødene er nå velkomne. Wergeland lagde også sine egne ord, ifølge Store norske leksikon, de fleste slo ikke an, men ordet «husflid» er det han som fant på. Typisk. «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange». Vi snakker om en fyr som brukte flere ord enn Shakespeare, hadde han skrevet på engelsk hadde han vært et språkgeni. Nå må vi heller leve med at førtiåringer bruker ord som «hooke» fordi de skamløst vil innynde seg hos ungdommen etter en genial nettserie på NRK.

Wergeland hatet snobberiet, og gjorde narr av at alt det danske ble applaudert i Norge, spesielt på scenen. Og han blir uvenner med alle de radikale vennene sine. Fordi han mottok penger fra kongen, og vennene mente han var feig fordi han ikke sto imot og klarte seg uten kongens 200 daler. Selv om han var ekstremt god på å kritisere embetsstanden, ifølge Storsveen.

Hvem hadde han vært i dag? En Kjetil Rolness? Bare på den riktige siden? Ved første øyekast kan man kanskje tro at disse to har noe som helst til felles. På lik linje med Rolness overproduserte han sine meninger. Rolness som akkurat har mottatt Riksmålsforbundets Gullpenn. Fordi de mener at Kjetil «mestrer det å ytre seg på alle meningsplattformene i det nye medielandskapet på en imponerende måte». Eller på en manisk og krampaktig måte, som jeg mener de burde ha sagt. I stedet for pris burde Rolness og hans venner dømmes til å være uten wifi over en lengre periode. Da hadde det blitt lettere å puste i Norge. For likheten mellom disse to skribentene er svært liten, bortsett fra at Wergeland ikke tømte hjernecellene sine på Facebook til det ikke var flere igjen. Det er greit å ha edelt metall, men når blekket som tyter ut er brunt, hjelper det lite. Så kanskje Wergeland, som også var en av de privilegerte i samfunnet, skal være glad han levde for tidlig. For det som står igjen etter en genial 37-åring, er bedre enn det som vil stå igjen etter vår tids slaggproduserende skribenter. Ikke at det er deres feil, det er nettopp at vi lever akkurat nå, og at vi blir så forbanna gamle. Eller som Rolness selv sier til Aftenposten: «Det er en kunst etter hvert å skrive en statusoppdatering som får folk til å stoppe opp, og som skaper reaksjoner. Det er lett å bare scanne videre». Det er nettopp når jeg leser innleggene til sånne som Rolness og trådene under at jeg kunne ønske Wergeland var der i dag. Han ville med snert ha avkledd ham. For akkurat som Rolness har han ordet i sin makt. Heldigvis står Wergeland støtt på sin påle på Vår Frelsers gravlund. Reist av jødene i takknemlighet for at han kjempet deres sak.

«For således hevner en dikter seg»


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!