Slawomir Budziak
Korrupsjon er et fascinerende emne både som lesestoff i tabloidpressen og som bakgrunn for seriøse analyser. Omfanget av problemet og måten det blir behandlet på stiller en diagnose for demokratiets tilstand. For Tsjekkia er det en dyster diagnose.
Dom uten sidestykke
Noe sånt har før aldri skjedd i Tsjekkia. To parlamentsmedlemmer og dertil medlemmer et av regjeringspartiene ble tiltalt og dømt for korrupsjon. Hele rettssaken ble kringkastet på internett og ledsaget av en drøss med skandaløse avsløringer. De involverte tryllet nemlig fram det ene hemmelige lydopptak etter det andre. Disse lydopptakene ble tatt opp i skjul under samtaler som var ført bak kulissene. Deretter la man dem triumferende fram i retten. Resultatet ble at begge partene nådeløst utleverte hverandre, mens det hjemlige publikumet fikk et usminket innblikk i hvordan statsmennene og statskvinnene farer fram når tredjepersoner ikke er tilstedet. Hele spetakkelet gav en følelse av avsmak ikke minst fordi det er all grunn til å tro at det dreier seg om det lille som kom til syne. Det spørsmålet som melder seg er selvsagt - hva ellers foregår i det skjulte?
Den uinnvidde kan nå spørre – nettopp, hvordan har det seg egentlig med korrupsjon i den Tsjekkiske Republikk? Når man er i tvil, hjelper det vanligvis med noen håndfaste tall fra ikke statlige organisasjoner. Ifølge CPI (Corruption Perceptions Index) som er en måling som viser i hvilken grad korrupsjon er oppfattet å eksisterere, fikk Tsjekkia 4.4 poeng i 2011 og plasserte seg sted mellom New Zealand med 9.5 poeng og Somalia et sted på den mørke bunnen av listen med 1 poeng.
Selv om CPI har blitt kritisert for å være det det er (dvs. en måling av folks inntrykk), så virker Tsjekkias plassering riktig.
Transparency International slår alarm
Omtrent på samme tid som dommen falt, ble det lagt fram en interessant rapport. Den ble også utarbeidet av Transparency International, handler nettopp om korrupsjon og omtaler Tsjekkia i lite smigrende ordelag. Kort sagt er konklusjonen den at om man enn blir straffeforfulgt for korrupsjon, så lønner det seg å la seg bestikke allikevel. Lidove Noviny, en av de største tsjekkiske avisene, beskriver de mest forbløffende korrupsjonssaker i perioden 2007 – 2009 som er omtalt i rapporten.
I et av tilfellene ble en høytstående offentlig tjenestemann pågrepet kort etter møte med en forretningsmann. Det hadde vært helt i orden hadde det ikke vært for at forretningsmannen var anbudssøker, og tjenestemannen var med på å behandle søknaden hans. En million tsjekkiske kroner i funnet i en pose som tjenestemannen hadde med seg kort etter møtet var simpelthen et lån, hevdet han. Domstolen fant denne forklaringen både rimelig og troverdig, og mannen ble frikjent.
En annen festlig historie: En mann ble stoppet for stoppet i en fartskontroll, og før han rakk å si noe, fikk han følgende beskjed ”ut med tre tusen ellers ender saken i tingretten”. Ifølge domstolen gav det rom for fortolkniner, og det var først under behandlingen i andre instans at man innså det selvfølgelige.
Eller hva skal man si til dette: en toller som tjente CZK 140000 på å se gjennom fingrene med en del lastebiler som krysset grensa til Norge. Riktignok ble ham dømt, men hva så? Staten straffet ham med å bøtelegge ham. Boten lå på CZ 25 av de 140 tusen kroner han hadde tjent på å bryte loven.
Ikke så farlig tross alt
Den som tror at verre kan det neppe bli og at Tsjekkia moralsk sett er i fritt fall, kan slå seg til ro, for den Tsjekkiske innenriksministeren har nylig avdramatiserert hele saken med et elegant trekk. Det handler om et antikorrupsjonstiltak i form av en telefontjeneste, et slags nødnummer for korrupsjon som ble opprettet i 2007. Meningen var at alle som mente de var vitne til eller utsatt for korrupsjon, skulle kunne anmelde forholdet på en enkel og grei måte.
Fram til slutten av det forrige året ble det registrert 25000 oppringninger derav 30% hadde relevans. Disse førte til at man tok saken videre 1656 ganger. Det endte opp med 12 anmeldte forhold. Hva driftskostnadene angår, har de hopet seg opp til 12 millioner tsjekkiske kroner siden tjenesten ble satt i gang. Resten av de mange tusen oppringninger var betegnet som ”notoriske sytepaver”.
Nå etter over fire år har man kommet fram til at resultatene er såpass beskjedne at det hadde vært poengtløst å fortsette driften. Ergo er korrupsjonen et fenomen av marginal betydning eller anses den ikke for å være en nevneverdig plage av den jevne tsjekker.
Den dagen det smalt
Like før jeg skrev dette korrespondentbrevet ferdeg, kom det en bombe som så å si stilte alt det jeg nevnte ovenfor i skyggen, og som gjorde det nødvendig å la et avsnitt til.
Nyheten som kom for et par dager siden gjorde at noen lo seg skakke, andre nærmest frådet om munnen av moralsk indignasjon, mens atter andre gjorde begge deler. Felles for alle er at de fikk varige assosiasjoner med begrepet ”vinkartong”.
Spydige kommentarer dukket opp med en gang - her en IKEA-kartong Råthla
Vinkartongen som er på alles lepper innholdt slett ikke vin men penger, mye penger, utenkelig mye penger for den jevne ansatte i produktiv alder. Den var båret i hendene på en viss David Rath. David Rath er ikke hvem som helst - regional guvernør (eller ”Landeshauptmann” som det heter på tysk), parlamentsmedlemmer og tidligere helseminister. I tillegg er han kjent for sine skarpe uttalelser mot den ukulturen som sprer seg i politikken. Det var den selvsamme David Rath som ble ble tatt på fersken rett etter å ha mottatt bestikkelse på 7 millioner tsjekkiske kroner. Dette misunnelsesverdige beløpet var plassert i kartongen som ham nonsjalant bar hjem. Pågripelsen utløste en liten kjedereaksjon av arrestasjoner. Alt sammen er det nå 8 personer som er tiltalt for slike forhold som korrupsjon, lovbrudd i forbindelse med offentlige anbud samt for å skade EU sine interesser. Ikke noe småtteri, kan du si trygt skjønt 7 millioner tross alt ikke er mye sammenlignet med de 30 millioner som politiet skal ha funnet hjemme hos en annen tiltalt. Den vedkommende hevder at det dreier seg om et skittent politisk spill, etterforskningen pågår, mens det hjemlige publikumet har fått enda en grunn til hate den politiske klassen.
De har et par ordtak her i Tsjekkia som handler om maktmennesker og politikk. Det ene, kjent også i Norge, heter "en fisk råtner fra hodet", mens det andre går "politikere bare avspeiler sine velgere". Stemmer det, så er så lyder det som en temmelig dyster diagnose for tsjekkere.
Tittelen maner fram bilder av varme aprildager når vårstemningen sprer seg blant folk etter hvert som planter skyter grønne skudd og pubeierne henter stoler og bord fra lageret for å friste forbipasserende med ølhager. Utelivet våkner fra vinterdvale
Men det er ikke den slags vår det skal handle om. Istedenfor lange dager og varme kvelder skal det dreie seg om harme, oppgitthet og spenning. Den opprørske ånden som har herjet i flere land den siste tiden, har nå tilsynelatende nådd Tsjekkia.
Folkenes vår fra Øst til Vest
Ordet "vår" har nemlig en annen betydning som også knytter seg til oppvåkning fra dvale. Den andre betydningen stammer fra en bølge av folkerevolusjoner som rullet over Europa på
1800-tallet og som iblant betegnes som "folkenes vår". Denne betydningen er nylig blitt
tatt i bruk i forbindelse med de politiske urolighetene blant annet i en rekke arabiske land som har preget nyhetsbildet de siste den siste tiden.
Fra Iran til Kina, fra Tunis til Syria, i Hellas så vel som i Polen har misnøyen mot myndighetene kommet til uttrykk i forskjellige - ofte voldelige - former, med varierende kraft og med vidt
forskjellige resultater. Felles for alle disse er at store folkemengder tok til gatene i et forsøk på å endre de politiske spillereglene da de følte at myndighetene ikke hørte på dem. Nå ser det ut
til at denne trykkoker-logikken gjør seg gjeldende også i den Tsjekkiske Republikk om enn i langt mindre spektakulær grad enn i de arabiske landene.
Maktesløst sinne får et utløp
Den høyreorienterte koalisjonsregjeringen som ble dannet etter valget i 2010 og som i utgangspunktet hadde nokså bred støtte i befolkningen sliter hardt for tiden. Regjeringen ble satt sammen av tre partier som vant valget på løfter om å rense det politiske liv for korrupsjon. Nå har den selvsamme regjeringen vært på randen av sammenbrudd i flere måneder på grunn av korrupsjonsskandaler, mens det minste av de tre partiene terroriserer sine koalisjonspartnere vel vitende om at den nåværende politiske konstellasjonen avhenger av deres støtte. Den politiske scenen likner til forveksling på en satirisk serie der skuespillerne ikke en gang later som om de tar hverken tilskuerne eller manuset på alvor.
President Václav Klaus er heller ingen figur som forener Tsjekkere. Kjent for sine skarpe uttalelser og sin selvhøytidelighet samt beskyldt for tvilsomme forbindelser er han blitt en gjenstand for både vitser og kritikk. Tsjekkia er ikke akkurat det hardest kriserammede landet i Europa, men også her er det mange som kjenner følgene av den økonomiske tilbakegangen i form av stadige kutt og stigende priser. Riktignok er det en lang vei fra den slags misnøye som et skittent politisk spill og resesjon vekker hos folk flest til en organisert form for protest, men det later til at mange nok tsjekkere er blitt såpass sinte at de trenger å få et annet utløp for sinnet sitt enn den vanlige sutringen foran TV-skjermen. Isteden har de sinte Tsjekkere nylig syntes på TV-skjermer i store mengder ved er par anledninger.
Regjeringen skal gå av!
Ikke bare regjeringen. Presidenten skal følge i statsrådenes fotspor, lyder et av kravene til en protestbevegelse som gjorde en plutselig entre i det politiske liv i Tsjekkia. Det virker som om noe hadde gjæret et eller annet sted for å så å komme til overflaten. Først dukket det opp plakater og flygebladet som manet borgere til å møte opp på hovedplassene i landets største byer. Jeg la merke til dem på vei til jobb eller til butikken, men den gangen visste jeg ikke om det bare dreide seg om et stunt eller om noe mer storstilt var i kjømda. Invitasjonen til å delta i demonstrasjonene ble møtt med nokså stor interesse, og flere tusen møtte fram for å gi uttrykk for sin uenighet med landets ledelse.
Brokete figurer, slagsmål og splittelse
Navnet på bevegelsen som har kanalisert folkets misnøye, er Holešovská Výzva (der det andre leddet betyr "appell", mens Holešov er byen der ideen sies å ha blitt unnfanget). Holešovská Výzva maner som sagt til nasjonalt samhold mot en felles fiende (den politiske eliten), men allerede i sin spede begynnelse er bevegelsen preget av interne stridigheter. Under demonstrasjonen i Praha, kom det til håndgemeng foran kringkastingsselskapets hovedkvarter. Episoden ble møtt med fordømmelse fra HV-ledelsens side og førte til at en liten gruppe under navnet Reelt Demokrati forlot bevegelsen. Denne gruppen er ledet av en kontroversiell taxisjåfør fra Praha, en mann som kjemper mot staten for retten til å ta CZK 99 per kilometer istedenfor CZK 28 som er den maksimale fastsatte taksten for drosjer i Praha. Men den krigerske drosjesjåføren er ikke den eneste fargerike figuren involvert i begivenhetene. Blant bevegelsens stiftere er også en gammel antikommunistisk dissident eller en tidligere kommunist og kvartermester i militæret.
Disse er medlemmer i hovedstyret som forfattet en håndfull dokumenter deriblant et formelt krav om statsministerens avgang. De ytterlige kravene er vel så ambisiøse. Protestbevegelsen forlanger at regjeringen skal intet mindre enn:-stoppe iverksettelsen av omfattende reformer -stoppe tilbakeføringen av kirkelige eiendommer-si nei til ACTA-avtalenDessuten skal man utnevne en midlertidig ekspertregjering og styrke folkeavstemning som en politisk institusjon. Folkene bak HV tenker stort og snakker i store bokstaver.
Som en kuriositet kan det nevnes at den islandske aktivisten og omreisende talsmann for menneskerettigheter Hörður Torfason kom til Praha og holdt tale til stor applaus fra de frammøtte.
En østerriksk maler lurer i bakgrunnen
Reaksjonene lot ikke vente lenge på seg. For det hadde vært neste for pinlig å ignorere den slags uttrykk for mistillit som ruller over gatene i flere større byer. Det faller mer naturlig å bagatellisere hele greia eller vekke mistro til arrangørene. Det sistnevnte var det finansministeren som tydde til da han beskrev protestene som et angrep på demokratiske prinsipper som ifølge ham vekker assosiasjoner med tankene en viss mislykket østerriksk maler gikk med på begynnelsen av 1900-tallet. Statsministeren Petr Nečas, var mer avmålt og oppsummerte det hele med at "folk har lov til å demonstrere såframt de gjør det innenfor lovens grenser". Venstreopposisjonen hadde, som ventelig var, mye mer forståelse for demonstrantenes harme, og satte den utbredte frustrasjonen i direkte sammenheng med regjeringens politikk.Den biten av historien var altså helt og holdent i tråd med spillereglene i politikken. Mindre klart er derimot protestbevegelsens framtid.
Quo vadis?
Ettersom den sittende regjeringen naturligvis ignorerte HV sine krav til å oppløse seg selv, besluttet man seg for å trappe opp protestene, og rettet en henstilling til alle sympatisørene sine
om å delta i en landsdekkende aksjon den 15. april 2012. Denne dagen vil nok være skjebneavgjørende med tanke på bevegelsens utsikter til å delta i samfunnsdebatten i Tsjekkia. En laber interesse fra
allmennheten kan begrave deres forhåpninger i så måte. På den andre siden bringer ikke en gang en massiv deltagelse mye klarhet i situasjonen. For selv da har aktivistene ingen forhandlingsposisjon
overfor det politiske etablissementet. Det de har i dag koker ned til: -et meget naivt program som ble treffende beskrevet som "edel populisme" av en tsjekkisk skribent.-den lunefulle
folkestøtte
Derfor er det rimelig å anta at det finnes to tenkelige scenarier, og voldelige gatekamper og opptøyer er ikke blant dem. Det måtte mye til for at Tsjekkere gikk i grekernes fotspor, for
ikke å nevne den kruttønna av en region som Nord-Afrika sammen med Midt-Østen er.Den første muligheten er at HV får innpass på den politiske arenaen ved å stille til valg til overhuset i
nasjonalforsamlingen. Og det er sannsynlig da allerede nå murres det i gangene om at bevegelsen vurderer å stille til valg i høst. Det andre utviklingsscenariet jeg kan se for meg er at HV
forblir en form for utenomparlamentarisk grasrotvirksomhet enten som som følge av valgtapet eller simpelthen fordi støtten avtar før valgkampen setter i gang. Vi får vente og se.I mellomtiden satser
man på å bygge opp et mer profesjonelt image i media for å ikke å sløse bort den mest verdifulle kapitalen man har - det faktum at bevegelse har blitt et talerør for flere tusen tsjekkeres
oppgitthet og harme om enn bare for en stund.
Tsjekkere er i det store og hele et nøkternt folk, kjent for sin ateisme, lite preget av den selvhøytidelighet man assosierer med andre folkeferd og utstyrt med humoristisk sans. Men også i dette lille europeiske landet kan det koke i sinnene.
Uroen som har feid over de nordlige deler av Tsjekkia i de siste par måndene er ikke noen form for ringvirkninger av opptøyene i Hellas eller Spania selv om den også har klare økonomiske overtoner. Ei heller dreier det seg om et problem av ny dato. Nøkkelordet her er sigøynere eller romfolket som har bodd i dette landet i flere århundre.
Styr unna denne bydelen
Motviljen den jevne tsjekker nærer mot den sigøynerske minoriteten er noe man vanskelig kan unngå å legge merke til. Likeledes er det umulig å overse den litt mer mørkhudede minoriteten som lever utenfor samfunnets hovedstrøm. Da jeg, kort tid etter å ha kommet til Tsjekkia, var på jakt etter en leilighet, ble jeg sterkt frarådet visse strøk i Brno med den begrunnelse at der bor det sigøynere. Som nykommer i byen, fulgte jeg rådene og angrer egentlig ikke på det fordi jeg i etterkant oppdaget at det fleste av det som beskrives som sigøynerbygårder, neppe kan sjanse til å bli kåret til årets best vedlikeholdte bygårder. Over mange av dem henger det en gråaktig aura av fattigdom i østeuropeisk stil
Vi og de
Man snakker om sigøynerkvartaler og sigøynerbygårder. Man snakker om oss – tsjekkere og dem – sigøynere, og etter hvert som jeg har bodd i Tsjekkia, har jeg lagt merke til at ordet ”sigøyner” brukes i beste fall synonymt med begrepet ”sosial klient”. Sigøynere eller romfolk framkaller bilder av fattigdom, flerbarnsfamilier og småkriminalitet hos de fleste jeg kjenner. De oppfattes nærmest som et slags fremmedlegeme i samfunnet. Det er bare at dette fremmedlegemet har vært her lenge, og absolutt ingenting tyder på at det kommer til å bli assimilert av kroppen, for å holde oss til det kjølige medisinske språket.
Macheteangrep eller en ulykke kommer sjelden alene
I august fant det sted et par uheldige episoder som tente gnisten. En liten gjeng med lokale sigøynere gikk berserk mot gjester på en bar på et tettsted nordpå i landet. Utestedet skal ha sett ubehagelig ut etter at de ble ferdig, og det er bare hell at ingen av de skadede døde. Kort tid etterpå kom det enda en nyhet som satte i sving sterke følelser hos de fleste. Seks ungdommer ble brutalt overfalt og slått ned av en mye større gruppe lokale sigøynere på vei hjem fra diskotek. Det hjalp ikke at de skjulte seg i den nærmeste bygården da den aggressive gjengen sparket inn døra.
Moderne folkevandring
Hver av de to ugjerningene hadde nok blitt betegnet som en voldshandling i mediene og gått i glemmeboka noen få dager etterpå hvis det ikke hadde vært for omstendighetene. Og med det mener jeg det faktum at det var romfolk som sto bak samt de litt spesielle forholdene nordpå i landet der det skjedde. Det dreier seg nemlig om områder som i utgangspunktet sliter med høy arbeidsledighet, men som de siste årene er blitt rammet av ett problem til. Problemet er en massiv innflytting av sosialt svakstilte romfolk fra hele regionen til en del småbyer i den nordlige delen av Děčín-distriktet ved tyskegrensa. Selve innflyttingen er litt av en gåte. Noen peker på at det er eiendomsbyråer og eiendomsmeglere som har skylda. De skal nemlig drive og kjøpe opp eiendommer andre steder i Tsjekkia, og flytter de problematiske leietakerne nordover, men det er ikke godt å vite om det virkelig er tilfelle. I det hele er det mye usikkerhet rundt denne situasjonen, men uansett hva som ligger til grunn for denne folkevandringen, så er resultatet at det har oppstått en del gettoer i Nord-Tsjekkia. Nå er det en gang sånn at en høy konsentrasjon av sosialt svake grupper som dertil tilhører en etnisk minoritet som sees på som problematisk, aldri er en oppskrift på en vellykket sameksistens. Men når slike gettoer oppstår på områder som fra før sliter med økonomiske problemer, må det lite til for at det skal oppstå sosial spenning eller konflikt.
Det hører med til bildet at det hadde det bodd en del romfolk side om side med tsjekkere her fra før, og det fungerte stort sett bra. Problemet kom med den uventede tilstrømningen av nyinnflyttede og uvelkomne naboer, noe som de stedlige romfolkene påpeker selv.
Det var et spørsmål om når
Det var i en slik spent situasjon at begge voldshandlingene ble begått. Angrepene vakte vrede og utløste en flere uker lang serie med til dels voldelige demonstrasjoner, sammenstøt med politi og til og med forsøk på å ta seg til boligene der romfolk bor i den hensikt å holde oppgjør med dem - kort og godt forsøk på lynsjing. Selv om størrelsen på det som skjedde overrasket de aller fleste, kom det nok ikke akkurat som lyn fra klar himmel på lokale folk i de rammede områdene. Både de og lokale politikere hadde lenge pekt på en klar sammenheng mellom endringene i de lokale samfunnene og økt vinningskriminalitet og voldskriminalitet (i følge to tsjekkiske venstrepolitikere har kriminaliteten økt med så mye som 200% enkelte steder).
Kodede meldinger
Et av de mest interessante momentene ved urolighetene var mediedekningen eller mer presis ordvalget i mediedekningen. Konfliktlinjene var klare fra begynnelsen. På den ene siden var den etniske minoriteten og på den andre siden har vi, la oss kalle dem, etniske tsjekkere. Det lot imidlertid til at mediene valgte å la være å bruke etniske betegnelser, og ble enige om å anvende uttrykket ”mistilpassede borgere”. Intensjonene var absolutt gode, og meningen var naturlig nok å unngå å styrke fordommene. Resultatet ble derimot en smule komisk, for alle skjønte umiddelbart at ”mistilpassede borgere” var et kodeord for ”de nyinnflyttende sigøynerne” eller ”de nyinnflyttede romfolkene”. For hver gang en nyhetsoppleser eller reporter nevnte disse mystiske mistilpassede borgerne, innbilte jeg meg hvordan han/hun blunket konspiratorisk til seerne sine liksom for å si ”men dere vet uansett hvem jeg mener”. Ikke bare var det komisk med i tillegg virket litt mot sin hensikt. Siden det var åpenbart at man mente sigøynere, og siden man liksom satte likhetstrekk mellom ”sigøynere” og ”mistilpasset”, så ble bildet av dem som en problematisk minoritet enda forsterket. Til medienes forsvar må man konstatere at det her dilemmaet var det vanskelig å komme seg ut av.
Et uønsket folkeferd
Tsjekkia har tidligere blitt kraftig kritisert av EU for diskriminering av romfolk. Blant annet sendes det et stort antall sigøynerske barn til skoler for psykisk utviklingshemmede her til lands. Tsjekkia er dessuten ikke alene om det. Det samme foregår i Bulgaria og Slovakia. Men diskriminering av romfolk er ikke begrenset til Øst-Europa, og tvangsutsendelsene av romfolk i regi av Frankrike er det mest kjente men langt fra det eneste eksemplet på det. Det kan omtales som skjebnens ironi at både massedeportasjonene fra Frankrike og urolighetene i Tsjekkia skjedde på slutten av perioden som inngår inn i ”Decade of Roma Inclusion” som altså er et initiativ av 12 europeiske land som har som formål å bedre levekårene for denne minoriteten og inkludere den i arbeidslivet og samfunnet. Integreringen går visst ikke så bra som man har planlagt…
Trøtt av å demonstrere
I skrivende stund har demonstrasjonsbølgen dabbet av. Men uroen, den ulmer, og media rapporterer fortsatt om mindre ansamlinger av demonstranter som uttrykker sin misnøye. Det at urolighetene har avtatt betyr ikke annet enn at folk etter hvert ble trøtt av å demonstrere. Mange sa seg også frustrert over at små politiske ekstreme grupperinger forsøkte å ri på bølgen av misnøye og kapre demonstrasjonene for å bygge politisk kapital. Heldigvis ble de raskt gjennomskuet av folk flest. Selv om man kan være glad for situasjonen endelig har roet seg etter flere ukers spenning, er det egentlig en mager trøst da det koker ned til at ”folk ble lutalei av å demonstrere” som en intervjuet mann sa i et innslag på tv. Uroen ulmer, og romfolkets problematikk byr på utfordringer det moderne Europa ikke kan eller vil løse.