Svein O. Larsen
Med en viss undring har jeg lest Arne Strands politiske analyser de siste ukene som går ut på at Arbeiderpartiets mulighet til nok en valgseier neste år er å gi bøndene og stats- og kommuneansatte det de krever.
I Dagsavisen 1. juni skriver han at: «Staten må betale seg ut av problemet. Hvis ikke vil det gå den rødgrønne regjeringen riktig ille». Han gjentar de samme synspunktene i kronikken lørdag 9. juni. Det er regjeringen og «alle» (statsministeren, Sigbjørn Johnsen og Schjøtt-Pedersen) finansministrene fra Arbeiderpartiet som har ansvaret for storstreiken og nå de sviktende meningsmålingene for Ap.
Jeg tror, i motsetning til Arne Strand, at det å gi automatisk etter for alle slike krav er den sikreste veien til et solid valgnederlag. Jeg mener tvert imot at Arbeiderpartiets eneste (lille) mulighet til valgseier denne gangen, er å framstå som det absolutt tryggeste økonomiske regjeringsalternativet som nettopp setter foten ned, og i all fall forsøker å holde igjen, i forhold til krav fra mektige pressgrupper og organisasjoner - også når det kommer fra egne rekker. Vi kan ikke i lengden gi alt til alle selv om landet for tiden flyter over av melk og honning, i motsetning til det øvrige Europa som er i trøbbel. Hvor lenge kan vi holde krisa utenfor våre egne grenser? Jeg tror dessuten, men er ikke helt sikker, at det etter hvert er seget inn såpass mye realisme blant folk flest at det er en sterk forståelse for moderate krav, slik verden nå en gang ser ut rundt oss.
Den samme forståelsen er neppe til stede i toppsjiktet i de mange og store organisasjoner som er bygd opp nettopp for å bedre medlemmenes økonomiske situasjon - uansett hva som er utgangspunktet. Fortsatt er det heldigvis en slags enighet om at konkurranseutsatt sektor skal være den lønnsledende faktor i tariffoppgjørene, men nå er det opplest og vedtatt at offentlig sektor ligge på samme nivå.
Det er det siste som i lengden blir problematisk. I dag er det veldig mange fordeler ved å være offentlig ansatt framfor å jobbe i privat sektor. Det betyr ikke at jeg mener at ikke for eksempel barnehageassistenter skal ha høyere lønn. Men vi må slutte med generelle tillegg som gir like mye til alle - også de store offentlige byråkratiene. Skal vi fortsette slik, må vi ha større resultatorientering inn i de offentlige tjenester enn det som er tilfelle i dag. Vi trenger folk med kompetanse i det offentlige, men vi trenger også at kompetansen brukes på riktig måte. Ingen land bruker mer til skole og helse, men vi får ikke mest ut av pengene. Hvorfor er det slik? Blir for mye borte i lønninger og administrasjon?
Arbeiderpartiet må ikke bli et parti kun for de offentlige ansatte og de som lever av subsidier - selv om det er her de store velgergrupper befinner seg. Men mister partiet perspektivet på privat sektors betydning, utfordrer partiet kjerneverdiene - i all fall i forhold til det vi har stått for så langt i vår historie. Jeg tror det nå gjelder å holde igjen for lønnskrav - også i forhold til topplederes lønninger.
Martin Tranmæl sa en gang at det som saklig sett er det riktige å gjøre, er også politisk riktig. Vi vant mange valg på akkurat det. Jeg er så naiv å tro at det fortsatt har gyldighet.
Valg 2011: Hvorfor skulle vi få byrådsmakt i Oslo? Hva var det vi ville gjennomføre av saker som de andre ikke ville? Etter den valgkampen vi førte, har jeg vanskelig for å svare. Det er problemet.
Heller ikke ved dette valget greide Oslo Arbeiderparti å erobre makten i Oslo. Det er nå nøyaktig 20 år siden Arbeiderpartiet maktet å gjennomføre et valg som førte til dannelsen av Gerhardsen-byrådet. Ett år etter kommunevalget i 1995 gikk dette byrådet av, og siden har ikke Oslo Ap vært i nærheten av makten i byen. Det er klart dette er svært frustrerende for hele partiet. Det betyr fire nye år i ørkesløs opposisjon.
Dette burde føre til en selvransakelse internt i partiet, der mål, strategi og virkemidler må vurderes nøye. Det holder ikke at vi klapper hverandre på skuldrene og sier at vi gjorde en strålende innsats, men at det dessverre ikkefram – slik alle politikere og aktive medlemmer har for vane etter et valg. Her er det ikke snakk om å finne syndebukker, men mer å trekke noen konklusjoner om hvorfor vi ikke fikk til et skifte i Oslo.
Et resultat for Oslo Ap på 33 prosent er slett ikke dårlig isolert sett. Det er det beste prosentvise resultatet siden 1983, da vi oppnådde 34,8 prosent av stemmene. Men også den gangen ble vi slått på målstreken av Høyre, selv med Thorvald Stoltenberg som førstekandidat. Nesten 30 år etter ser vi det samme politiske mønster.
Å definere målet i Oslo er enkelt: Det er byrådsmakt. For å få til det må vi ha samarbeidspartnere. Dilemmaet er at det ikke er nok med SV og Rødt. Vi må også få med Venstre og KrF. Dette har gjennom flere tiår vist seg å være svært vanskelig i Oslo. Dårlig personkjemi har vært en medvirkende årsak – i all fall i forhold til Venstre. Ola Elvestuen representerer den fløy i Venstre som historisk sett alltid har hatt et vanskelig forhold til Ap. For KrFs Aud Kvalbein er nok ikke dette forklaringen. Hun mener – og kanskje med rette – at Oslo Ap framstår som et litt gammeldags og lite urbant parti. Det må være en oppgave å arbeide med å endre holdningene til Venstre og KrF. Det er en langsiktig oppgave som både går på personkjemi og politikk. Det kan ikke gjøres gjennom en valgkamp. Slik kursendring må det arbeides med over flere år, og det må gjøres gjennom hverdagsarbeidet i bystyret.
Hvorfor skulle vi få byrådsmakt i Oslo? Hva var det vi ville gjennomføre av saker som de andre ikke ville? Jeg betrakter meg selv som mer enn gjennomsnittlig interessert i politikk, men har vanskeligheter med å formulere en slik sak med utgangspunkt i det som ble løftet inn i valgkampen. Det eneste måtte være at vi i alle fall ikke skulle innføre eiendomsskatt. Det er mulig det var riktig strategi, men akkurat det skulle jo heller ikke hovedmotstanderne våre innføre – og det var derfor ingen grunn til å stemme Ap på grunn av dette.
Vi har ikke lykkes med å bygge opp et troverdig alternativ i Oslo. Det er en jobb som må gjøres gjennom mange år. Rune Gerhardsen er en politiker for posisjon – ikke opposisjon. Det er også noe han selv har erkjent.
Spesielt i Oslo ble det en valgkamp med sterke ettervirkninger fra 22. juli. Nasjonalt sto Jens Stoltenberg fram som landets leder, og i Oslo ble det Fabian Stang somvar sterkest profilert. Det beklagelige var at Rune Gerhardsen befant seg på et cruiseskip i Middelhavet. Han greide ikke å komme hjem tidsnok til å delta i sorgen som alle følte og som han kanskje i sterkere grad enn Stang ville maktet å sette ord på. Med sin politiske bakgrunn og historie fra AUF og Utøya kunne han i denne situasjonen representert en motvekt til Stang. Men slik gikk det altså ikke. I resten av valgkampen kunne det virke som om Rune skulle gjemmes bort. «Alle skal med – bortsett fra Rune G», som det sto i Dagens Næringsliv.
Hovedtiltaket til Oslo Ap ved alle de siste valg har vært å dele ut roser og banke på dører. Tanken bak – som ikke er dårlig – er å få opp frammøtet i kretser der Arbeiderpartiet kan ha mye å hente. Men tiltaket virker åpenbart ikke tilstrekkelig godt. Det førte heller ikke denne gangen til større valgdeltakelse i kretser der Arbeiderpartiet står sterkt. Det bør i alle fall være én konklusjon etter denne valgkampen. Sjelden har forutsetningene vært bedre for å øke frammøtet enn denne gangen. Men det skjedde altså ikke i «våre» kretser. Denne strategien bør derfor revurderes nå. Kanskje bør man i selve valgkampen og på valgdagen satse mer på synlighet i byens sentrum?
Jeg tror også at mange føler usikkerhet ved å gå inn i et valglokale. Det er mye å forholde seg til, det er mye å velge mellom og det er endringer fra valg til valg. Følelsen av å «dumme seg ut» tror jeg holder mange tilbake. Selv spurte jeg etter valgkonvolutten, men den var nå avskaffet og det skulle brettes isteden.
Vi har nå ei bystyregruppe på 20 medlemmer. Over halvparten innvandrere på grunn av kumuleringsreglene. Det behøver ikke være negativt, men jeg tror heller ikke det er noen fordel for gruppas samlede slagkraft i Oslo bystyre. Det har dessverre vist seg tidligere at frammøtet blant innvandrerne i bystyret ikke har vært imponerende. Jeg håper det ikke slår til denne gangen.
Jeg kjenner ikke godt nok den politiske kvaliteten til hvert enkelt medlem av vår gruppe, men jeg tror ikke det skal bli lett i de neste fire årene å framstå med et troverdig alternativ til byrådet med det apparatet de har til rådighet og med en svært populær ordfører. Det framstår nesten som en umulig oppgave.
Men Oslo Arbeiderparti må ikke begrense sin selvransakelse til hvilke tiltak som settes inn i valgkampens innspurt. Tida framover må brukes til en grunnleggende diskusjon om politisk strategi for gjenerobring av byrådsmakten. Etter 16 år med i hovedsak det samme politiske regimet, hadde det uansett vært sunt med et skifte. Ved neste valg har de borgerlige styrt byen i 20 år. Da må det være Stang ut.