Debatt

Slapp rus og dommedagsblues

Jeg går ikke i en slapp feriemodus, men har mer gått inn i en slapp morfinrus.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Hvor blir det av agurknyhetene?», tenkte jeg da jeg våknet etter operasjonen.Jeg begynte nemlig julimåned oppe på Hamar Sykehus, eller Sykehuset Innlandet som det heter. Og resten av sommeren skal jeg bruke tid på å komme meg etter en operasjon jeg ikke unner noen, kanskje bare Donald Trump og Per Sandberg, som jeg vil si er de to mest breiflabbete trynene som preger nyhetsbildet med e-postskandaler og russeravtaler til stingene mine løsner av frustrasjon. Men ingen bryr seg om Sandberg lenger, hva er en skandale i Norge når vi har Trump å snakke om minutt for minutt? Den svenske Per Sandberg må være dypt skuffet, forberedt han var på å felle den norske regjeringen. Ikke rart de ler av oss, vi klarer ikke en gang engasjere oss når vi til og med får en mini-wikileaks-sak servert på sølvfat fra naboen.

Jeg kan godt innrømme at man blir mer amper etter å ha fått sydd en haug med sting nedentil for å rette opp tidenes fødselsskade, men denne sommeren ligger heller ikke på latsida når det kommer til nyheter. Isfjell raser rundt på verdenshavene større enn Akershus fylke og kvinner blir fengslet i miniskjørt i Saudi-Arabia. Da jeg leste nyheten om at generalsekretæren i Amnesty Tyrkia, Idil Eser, var arrestert mistenkt for å være med i en terrororganisasjon, trodde jeg først det var morfinen som hadde gitt meg hallusinasjoner. Men så var det Tyrkia på sitt mest utrolige: å fengsle folk fra Amnesty International, i så fall verdens mest kjente terrororganisasjon, er galskap og ondskap! Og galskapen fortsetter; Al Jazeraa må kanskje legges ned i verdens mest kompliserte krangel mellom Qatar og alle andre gale land rundt. Dette bryr jeg meg plutselig fint lite om, idet rassa skal heles og livet handler mer om jeg har noe mer smertestillende til neste natt er omme. Jeg skjønner med ett hvorfor mennesker med kroniske sykdommer kan havne alene, og at ingen orker å bo med dem etterhvert. Hvor synd du syns om deg selv, og hvor lite du føler deg forstått midt i egen kaviarstjernesmerte. Måten å døyve det på er at jeg ser alt på dokusommer på NRK, som viser andre som har det mye verre. Jordkloden for eksempel. Den har det helt utrolig jævlig, og alt kommer til å gå til helvete med hele Tellus før minstemann her hjemme knapt rekker å lære seg ordet «klimaforandringer» av sin gamle mor.

Etter å ha vært på Hamar sjukehus kommer du nemlig hjem som en åttiåring. Du skjønner med ett at på sjukehusene er det de gamle som rår. Du skjønner også hvor fantastisk helsenorge er med de gamle, selv om det er disse gamle som må bo på gangen, så jeg forrige gang jeg raste gjennom korridorene på Ullevaal sykehus på jakt etter riktig avdeling. Metervis på metervis med gusjegrønne linoleumsgulv la jeg bak meg. Hamar hadde valgt samme farge. En sykepleier fortalte meg at på det sykehuset der hun før jobbet skulle helseministeren komme på besøk. Da bytta de ut den gamle linoliumen akkurat på den ruta han skulle gå. Da føler jeg at administrasjonen på sykehuset kan skylde seg sjøl. Du må jo ikke vise de fine områdene på et sykehus, du må vise veggen som ikke finnes lenger, som er erstattet av flagrende tøyveggskillere, og tørkeklutstativet som er limt fast på veggen med gaffateip.

Men enkelt er det i hvert fall å velge rett til høsten. Etter fire døgn på sykehus, må det bli det partiet som mener at Innlandet trenger et nytt sykehus, og det nå asap før eldrebølgen blir en tsunami av hengebryst og gamle prostataer som må behandles. «Det blir ikke i min tid», sier både unge og gamle sykepleiere. «Vi har ventet på avgjørelsen om plassering av nytt sykehus i 30 år hittil.» At ikke noen bare enkelt sier at dette må prioriteres, og faktisk også får til å prioritere det, er det vanskelig for en morfinist som meg å skjønne der jeg ligger og drar i snora på jakt etter mer rus. Sykepleierne kommer inn, de er mange på jobb heldigvis, for avdelingen er stappfull og helikopterduren høres utenfor. Dette er et akuttsykehus, midt på sommeren. Jeg ser for meg rader med folk som har krasjet på motorsykler på veiene ved Mjøsa, for så å bli lappet sammen av disse fantastiske folka. «Tenk at hun skal operere alle oss tre, og så spise lunsj etterpå», sier jeg til de to søte mennene jeg sitter rundt bordet sammen med på det lille kjøkkenet på kirurgisk avdeling. Der vi alle kan forsyne oss av kaffe, yoghurt og knekkebrød døgnet rundt. «Sånn er det ikke på Skien sykehus», sier han ene. Han er gitt opp av Skien, men fikk anbefalt å prøve denne kirurgen på Hamar. Hun er fantastisk, sier den andre. Takk og lov for fritt sykehusvalg, tenker jeg. For også jeg er blitt anbefalt Ylva Sahlin av de fleste jeg har kommet over når praten har dreid seg om ting nedenfor navlen. Kvinner over hele landet snakker stort om denne kirurgen, som ikke fikk sin første kvinnelige kollega før etter ti år som kirurg i Trondheim på 80-tallet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er altfor få kvinnelige kirurger i dag også. Hun kan fikse deg, skriver folk til meg på Facebook. Og hun sier selv, der jeg sitter i møte med henne og snakker om operasjonen, at hun skal prøve å få det til. «Hvis det ikke går, finnes det andre løsninger også», sier hun. Disse intimoperasjonene som ikke har hatt prestisje før, her sitter hun som velger å løfte det fram, som skjønner at det å reparere dritten er noe av det viktigste. Jeg følte Ylva ble min anale gudinne der og da. Etterpå har hun jo gitt meg en del smerter, men det er det verdt, tenker jeg, mens jeg slurper i meg tredje dosen avføringsmiddel. Og setter på en ny dokumentar om metangasser som føkker opp jordkloden.

Mer «anal-yse» om hvorfor lufta ikke er for alle: Kua, som er den kjøttduden vi liker best å trøkke i oss, er synderen, sammen med permafrosten. Jeg blir bekymret igjen, bør det ikke regne mer i juli? Hva skjer når golfstrømmen slutter å strømme opp til oss og vil gjøre Europa kaldere. Når skal folk slutte å tulle med at de vil at kloden skal bli varmere for da blir det penere vær? Var det akkurat nå i disse klimakrisetider at vi måtte begynne å kjøre vannscooter i Norge? Og hvordan skal jeg slutte med kjøttdeig, for å gå over til kylling som gjør meg resistent mot antibiotika, for så å gå over til laks full av lus, som viser seg å være i en bransje full av e-poster til Sandberg som går Trump jr. en høy gang? Og mens amerikanerne kanskje en gang langt inn i fremtiden skjønner hvor fantastisk det er med gratis helsehjelp, og norske politikere skjønner at det er merkelig å starte valgkamp en uke på fylla i Arendal, og Sør-Korea prøver å bli venn med Nord-Korea for første gang på mange år, og livet i havet er det neste vi skal bekymre oss over, priser jeg meg lykkelig over at snart kommer de tunge agurknyhetene og luller meg inn i tropenattmodus.

Mer fra: Debatt