Er du en politiker som vil politikk, eller er du en politiker som vil politisk makt?

Kjære delegat! Kjære du som skal beslutte!

Er du en politiker som vil politikk, eller er du en politiker som vil politisk makt?

Når jeg kikker ut over det politiske landskapet, blir jeg lei meg. Politikk er å lede. Politikk er å våge å syne en retning, og å få folket med på modige beslutninger. Politikk er å ville en endring, og tenne et engasjement for endringen i oss som skal til valgurnene. Først og fremst oss. Dernest politikerkollegaene.

Jeg ser ikke dette i dag. Jeg ser politikk som formes av bølger; en surfepolitikk.

Politikk hvor man leter etter strømninger i folket for å finne hva man kan beholde eller få makten på.

Jeg ser politikere som i mer eller mindre dulgte ordelag betegner oss velgere som litt enfoldige får, som de som ikke forstår hvorfor det er nødvendig å beholde en kjøpsavtale på fly som ikke flyr, som de som ikke forstår hvorfor helseforetakene må fortsette å vokse inn i byråkratiets himmel, som de som ikke forstår hvorfor det ikke er mulig å bygge jernbanetraseer i fleng i verdens rikeste land.

Vi litt enfoldige, som ikke skjønner hvorfor vi ikke kan beholde nærskolen, postombæringen og lokalsykehuset vårt.

Vi naive, som fremdeles ønsker at FN og FNs høykommisær skal være en ledesnor for oss, og når høykommisæren har anbefalt at mennesker fra et område bør gis beskyttelse, gjør vi vårt ytterste for å imøtekomme høykommisærens anbefalinger.

Vi enkle mennesker som mener at menneskeverd er viktigere enn hardhet, og som er livende redd for den retorikken som gjør at noen mennesker omtales som “grunnløse”, som snyltere,som kyniske foreldere eller som mennesker som vil andre vondt gjennom å rasere asylinstituttet.....

Vi, som kjenner vi ønsker å være den nasjonen som går foran i å ta ansvar for klimakampen. Vi som kjenner at det er nok nå. Nok olje, nok våpen, nok hardhet, nok griskhet.

Er vi for få? Er vi ikke en interessant velgergruppe? Er vi bare snillister, naivister, og må beskyttes mot oss selv? Er vi for lite kyniske, for lite harde, for lite kalkulerende? For lite egoistisk, for lite redde, for lite rike?

Er det virkelig ingen av dere som ser at varm politikk må skapes? Denne politikken blir ingenting av, dersom du, som er politiker, bare leter etter hva du tror vi liker. Denne politikken skjer ikke, om du bare følger oss i vår frykt og våre redsler for det ukjente.

Vi liker det du med kraft forteller oss. Jeg tror deg når du forteller meg med kraft at jeg fortjener mer! Derfor liker vi å tenke at alt som kan fylle mer i min lommebok, er jeg for. Jeg tror deg når du forteller at det ikke er mitt ansvar når noe er vanskelig. Derfor liker vi å tenke at det er *deres skyld* - altså noen andre; utlendingene, rikingene, de NAV-ansatte, politikerne....det er *deres skyld*. Alt er deres skyld.

Det har du, politiker, klart å fortelle oss med kraft. Og det enkleste er å fortelle oss med kraft hvem som har ansvaret for at jeg er sinna og redd.

Utlendingene. Rikingene. Lederne. Politikerne.

Jeg vil at du med kraft skal fortelle oss hvordan vi kan bli det inkluderende, det varme, det humane, det miljøvennlige, det infrastruktur-rike, det fellesskapsorienterte, det tilstrekkelige samfunnet, der vi møter naboen med et smil, og ikke med en mistanke om at han har noe, vet noe, kan noe, gjør noe, er noe annet enn meg.

Der det er naturlig å bygge Nordlandsbanen helt fram. Der torsken kan gyte i trygg forvissning om at klima og miljø er viktigere enn å ta opp all olje. Der papirløse asylsøkere vises humanitet og menneskelighet; ikke fordi vi er ettergivende, men fordi vi tar avstand fra tortur i praksis.

Der tryggheten ligger i nærsamfunnet og nærsamfunnets evne til å bære fram posten, pleie den syke, ta imot den fødende kvinna og hjelpe den som sliter på beina.

Omsorgssamfunnet. Bygget på tillit framfor mistillit. Bygget på tilstrekkelighet framfor utilstrekkelighet. Bygget på nok istedet for mer. Bygget på vi framfor jeg.

Jeg ønsker meg at du er en sånn politiker, som velger å legge all din overbevisnings kraft i å få meg til å følge deg.

Jeg trenger ikke flere politikere som ser etter neste strømning å kaste seg på.

Jeg vil ha politikere som skaper bølger, ikke surfer på dem.

Er du en slik politiker, fortjener du min stemme.

Kjære julenissen! Jeg har ikke sendt ønskeliste til deg i år (eller i fjor eller på mange år faktisk), men gjør et forsøk nå.

 Håper alle ikke-gangene med ønskelister kan ha akkumulert en slags prioritering hos deg....og dermed øker sjansen for å få ønskene oppfylt. 

1. Jeg ønsker meg at barns beste blir et så grunnleggende hensyn at de ikke lenger skal måtte bære konsekvensene av foreldres handlinger eller brukes som asylpolitiske skjold av staten Norge. 

2. Jeg ønsker meg at barneverntjenesten skal kunne få ansvar for barn mellom 15 og 18 som har søkt beskyttelse i Norge.

3. Jeg ønsker meg at ordningen med å gi midlertidige oppholdsstatuser til ungdom opphører.

4. Jeg ønsker meg at vi også slutter å gi ett og ett år opphold uten rettigheter til arbeid, utdanning eller familiegjenforening for de som har vært politisk aktive etter de ankom Norge. Det virker ikke styrkende på demokratiforkjempere. 

5. Jeg ønsker meg at vi forholder oss til de realitetene som finnes "på bakken" i de landene det er omstridt å returnere folk til. Iran er for eksempel ikke en rettsstat. Opposisjonsbevegelser finnes i Etiopia selv om ikke Landinfo får tilgang til å intervjue. Det er krig i Afghanistan selv om vi trekker oss ut. Og Palestina er ikke et land å returnere unge menn eller gravide kvinner til slik situasjonen er. 

6. Jeg ønsker meg at Norge følger opp grunntanken om at alle har rett til å forsørge seg selv, og gir papirløse retten til skattekort tilbake og at de får grunnleggende helsetjenester som folk flest. De behøver virkelig begge deler. 

7. Jeg ønsker meg at våre politikere og embedsfolk holder seg for god til å omtale mennesker som "grunnløse asylsøkere", "returnektere" , at de "skyver barna foran seg" eller at de "klorer seg fast". Dehumanisering er ikke noe våre folkevalgte skal drive med. 

8. Jeg ønsker meg at asylsøkere som kommer til Norge skal kunne være trygge på at de får en gjennom rettssikret prosess fra A til Å, og at de skal få nødvendig bistand til å forklare seg, til å forstå underveis og til å kunne avklare.

9. Jeg ønsker meg at landet mitt skal være en foregangsnasjon i å hegne om menneskerettighetene, og ikke som nå, hvor vi sitter på gjerdet og ser etter hva andre land slipper unna med, for å legge oss på det nivået. 

10. Og til slutt ønsker jeg meg en ettertenksom adventstid og en rolig julefeiring der jeg kan være sammen med familien min og ikke være på flukt.....

Det er mulig jeg bør sende kopi av ønskelisten til Faremo og Stoltenberg?

Ønsker nissen godt arbeid i denne hektiske forberedelsestiden, og venter i spenning!

Evy

Jeg vil skrive noe til alle dere som er redde, som får vondt inni dere hver dag og som prøver så godt dere kan å bare være barn.

Jeg vil fortelle dere at av og til tar voksne feil og av og til sier voksne ganske slemme ting, mest fordi de ikke tenker på at også barn hører på. Kanskje de ikke vet at barn som er på flukt har veldig gode ører og veldig gode øyne?  

Når noen voksne, og helst de som bestemmer i Norge, sier at det er mamma og pappas skyld at dere har det vondt og venter, er det ikke helt sant. Jeg vet at dere egentlig vet det, men at det gjør veldig vondt å høre noen si sånt om mamma og pappa. Disse som bestemmer i Norge  vet også egentlig at det ikke er helt sant det de sier. De vet at det er mange av mammaene og pappaene som har reist til Norge fordi de håpet at Norge kunne være et sted der du og de kunne være trygge, sammen.  

Det er ikke å «ha skylda for» at dere venter. Det har de gjort fordi du skulle ha det bra, blant annet, og slippe å være så redde som de kanskje har vært. 

Noen av dere som er barn, er små barn, og merker kanskje ikke så mye av det de voksne og politikerne sier. Men jeg vet at mange av dere merker at når mamma eller pappa ikke blir trodd, og når mamma og pappa får beskjed om at dere ikke får bo i Norge – da blir de ekstra redde og bekymret og lei seg.

Jeg vet at dere, fra dere ikke er særlig store,  lærer at dere ikke kan få eller gjøre mye av det andre barn i Norge kan – og det kan man bli ganske lei seg av. Mange av dere får en følelse av at dere er annerledes barn. Dere er ikke annerledes barn. Dere er helt vanlige barn, men med en familie som har det veldig vanskelig, og da blir det også vanskelig å være barn.  

Noen ganger, når voksne sier «det er foreldrene som må ta ansvaret for at barnet lider, det er de som ikke reiser tilbake frivillig» - de bruker ord som «returnektere» i stedet for ord som «mammaer og pappaer», da er jeg sikker på at det er mange av dere som er barn som tenker som Neda sa; «Jeg liker Norge, men Norge liker visst ikke meg».   

Da er det viktig å huske på at det er mange – veldig mange – i Norge som er veldig uenig i den måten å snakke om mammaene, pappaene og barna på. Det er mange, mange i Norge som er sinte fordi politikerne våre ikke kan forstå at når man har vært i Norge i mange år av barndommen sin, må man få lov å høre til. Alle behøver å høre til. 

Jeg tror at det aller beste er at du ikke tviler på at mamma og pappa bare vil ditt aller, aller beste – og at det er derfor de velger å fortsette å være i Norge selv om de som bestemmer har sagt de ikke får lov. Jeg  tror det beste er at du stoler på at dine foreldre nok kjenner aller best det landet de har reist ifra, og at de nok snakker sant til deg når de forteller hvorfor de ikke vil reise tilbake. 

Når dere leser i avisen og ser på tv og hører om familier på mottaket som blir hentet av politiet og sendt ut av Norge, vet jeg dere får vondt i magen, vondt i hodet, at dere ikke får sove om natta, at mange av dere prøver å trøste søsken eller mamma og pappa, og at det er vanskelig – nesten umulig å konsentrere seg på skolen og tenke på ting man skal lære. Jeg vet at noen av dere nesten gir opp, og prøver på en måte å bli helt usynlige. Ikke bråke, ikke herje og ikke ta plass. Det er ikke godt å være barn og ha det sånn. Når andre barn, som har lov å bo i Norge, får det på den måten som mange av dere har det, sier vi at vi andre voksne må hjelpe til så barnet kan få det bedre.   

Jeg blir sint på de voksne som snakker sånn om mammaene og pappaene. Jeg vet at den eneste grunnen til at de gjør det, er fordi de har bestemt seg for at de ikke kan si at noen ganger gjør Norge feil. De har bestemt seg for at noen som er redde, og har grunn til å være redde, likevel ikke får lov å få beskyttelse i Norge, og for at de skal slippe å ombestemme seg, sier de sånne ting om foreldre.  

Det er veldig dårlig gjort. De har både aviser og tv-kanaler og radioer å snakke i. Det har ikke dere. Og der har ikke mammaene og pappaene. Derfor er det urettferdig. På skolen og i barnehagen har du helt sikkert lært at man ikke skal si noe stygt om noen som ikke er der, eller som ikke kan få lov å forsvare seg tilbake med ord. Det kan virke som det er veldig lenge siden de som bestemmer gikk på skolen, og at de har glemt de viktige tingene de lærte da de var små. At alle mennesker er like mye verdt, og at man ikke snakker stygt om andre, og at man skal gjøre mot andre det som man vil at andre skal gjøre mot en selv.  

Vi er mange voksne som ikke vil det skal være sånn. Og tenk på alle barna du kjenner som heller ikke vil det skal være sånn. Nå trenger vi å minne de voksne som bestemmer på, at barn er barn, og barn både hører, ser, føler og tenker,

De voksne som bestemmer i Norge vet dette – fordi de fleste av dem har eller har hatt barn selv. Jeg syns de skulle tenke litt på det før de bestemmer seg for hvordan de skal snakke om andre mennesker, mennesker de ikke kjenner. 

For jeg er nesten helt sikker – mammaen din, pappaen din og du, dere har ikke møtt så mange politikere, har dere vel?

Amnesty Internationals rapport om situasjonen for menneskerettighetsarbeidet i Etiopia kom i mars i år, og heter "Stifling human rights work". Det burde være et tankekors bare timer før vi kan tvangsreturnere barn og voksne?

I tiden siden det ble kjent at vår Norske regjering stolt og fornøyd erklærte av vi har inngått en returavtale med Etiopia, som også åpner for tvangsretur, har vår regjering gjort følgende;

• Avvist tung landkjennskap fra forskere i Norge som Siegfred Pausewang og Kjetil Tronvoll
• Avvist rapporter fra Human Right Watch om menneskerettighetssituasjonen i Etiopia
• Unnlatt å inngå samarbeidsavtale om frivillig returprogram med International Organization for Migration (IOM), og heller inngått avtale med regimets eget ARRA, som ikke har noen erfaring med reintegreringsprogrammer.
• Unnlatt å svare på konkrete spørsmål stilt av NOAS vedrørende konkrete punkter i avtalens innhold som direkte berører den enkelte returnertes sikkerhet.
• Kalt Etiopia en «suksesshistorie» (Erik Solheim fra Stortingets talerstol som svar på spørsmål fra Ine Marie Eriksen Sørheim), til tross for at landet har mottatt massiv kritikk fra IMF vedrørende hvordan Etiopia fyller parametrene
• Unnlatt å bekrefte at Etiopia ligger på bunnen av målingene for vekst og utvikling (Prosperity Index)
• Unnlatt å bekrefte at en svært stor gruppe av «de som vil trasse seg til opphold» (nytale for «frykter for sitt liv») er Oromo,  folk fra områder i Etiopia som utsettes for landstjeling fra myndighetene, land som myndighetene leier ut eller selger til blant annet vestlige investorer
• Unnlatt å sette fokus på norske interesser i Etiopia – norske vannkraftselskap som får betydelige kontrakter i utviklingen av vannkraft i landet, vannkraft som skal utvinnes fra omstridte damprosjekter.

Dette er bare noe av at som vår regjering ikke har snakket om. Det de har snakket om, er «foreldre som skyver barna foran seg», folk som vil «trasse seg til opphold» og som ikke er levnet en unse menneskeverd etter mange år i landet som kollegaer, arbeidstakere, naboer og venner. Folk som skal finne seg i og ta til takke med at vi har holdt ut med dem så lenge som vi har mens vi har forsøkt å få Meles Zenawi til å ta dem tilbake. Solidaritet.

I morgen kan de returneres med tvang. Politiet kan komme om natta, med full støtte fra rettferdighetsminister Faremo og hente mennesker og med tvang føre dem til Etiopia. Noen av disse menneskene har aldri vært i Etiopia. De er født og har vokst opp i Norge. De skal «re-turneres» til et sted de aldri har vært. 

Den siste av mange meldinger omkring Etiopias menneskerettsstatus kommer som en fersk rapport fra Amnesty International, og er en rapport om hvordan lovgivningen i Etiopia kveler Menneskerettighetsarbeidet i landet. Rapporten ligger her http://files.amnesty.org/archives/afr250022012eng.pdf , heter «Stifling human rights work - the impact of civil society legislation in Ethiopia” og er fra mars 2012.

Jeg vil trekke ut noen få passuser, som skildrer hvordan menneskerettighetsarbeidet  er redusert til nærmest ikke-eksisterende i det trygge landet vi vil tvangsreturnere til fra i morgen; 

Om loven som ble implementert i  januar 2009:

«The law provides the Charities and Societies Agency with substantial powers to interfere in the running, administration and planning of organizations, which, among other concerns, jeopardises the security of victims of human rights violations. The law restricts the rights of freedom of expression and association of human rights defenders, and of the Ethiopian public, in violation of the Ethiopian government’s obligations under national and international law. Infringements of the law’s provisions could lead to heavy fines or imprisonment for NGO staff.”

Om effekten den har:

“The underlying impact of the Charities and Societies Proclamation has been to entrench still further, and even to institutionalise, the climate of fear pervading the work of human rights defenders in Ethiopia. A number of human rights defenders fled the country as soon as the law was passed. Organizations now significantly self-censor in their activities for fear of violating the law’s provisions. The significant majority of human rights defenders are too scared to speak out, or to have the experiences of their organization discussed or publicised.”

Foreløpig er jeg på innledningsteksten.

Om hvordan loven kan anvendes av CSA (Charity and Society Agency);

«For example, the provision confers the CSA with the power to order a human rights NGO to disclose the testimony of a victim of a human rights violation, which could include incidents where the violation reported involves a member of the authorities. Such disclosure would not only breach confidentiality, but would also potentially put the victim at risk of repercussions at the hands of the authorities.”

Om korrupsjon;

 “This ability of the Agency to transfer assets illustrates the arbitrary nature of the application of the law; for example, the Agency can decide that it is not permissible for one human rights organization to use funds it had collected from foreign sources for its work, but a “similar” organization hand-picked by the CSA would be permitted to use the same money,– from foreign sources, for a similar purpose – that is, human rights work. In practise this means that the Agency can arbitrarily decide which organizations are permitted to use funds from foreign sources for human rights work.”   

Om fengsling og forfølgelse;

“The law has also had a devastating impact on the staff of human rights organizations, the human rights defenders themselves. For many years human rights defenders have operated in a climate of fear in Ethiopia, subjected to regular harassment, arrest, detention and even violent attack. The underlying impact of the Charities and Societies Proclamation has been to entrench still further, and even to institutionalise, this fear pervading the work of human rights defenders. The majority of human rights defenders and development practitioners are now too scared to speak out, to have the experiences of their organization discussed or publicised, or to criticise government policy or practise. Many human rights organizations cannot communicate with Amnesty International because they fear the risk of repercussions is too great.”

Om monitorering av valg;

“The removal of election monitoring from HRCO’s mandate left a void, as no major national human rights organization is now engaged in election monitoring and work on associated human rights issues. Amnesty International requested statistics from the Charities and Societies Agency on how many organizations currently had election-monitoring in theirmandates, but the CSA did not provide information on this.”

Jeg går til slutten av rapporten (den er omfattende, på 34 sider), og

konklusjonsdelen;

«Three years after the law was passed, human rights civil society in Ethiopia is unrecognisable. Organizations which were internationally admired for their high-quality and independent work, and who were conducting vast programmes of essential human rights work across the country, are now barely functioning.” 

Og endelig – suksesshistorien til Erik Solheim beskrives slik;

«The government of Ethiopia continues to be responsible for widespread human rights violations. In this context, it is particularly concerning that the Charities and Societies Proclamation restricts human rights organizations from observing, monitoring, documenting and reporting on this reality, and therefore restricting the level of scrutiny or oversight the government is under.»

Dersom det er omforent enighet om at Amnesty International ikke har for vane å «slenge rundt seg med løse påstander om menneskerettighetsbrudd» (sit. Erik Solheim), vil jeg anta at rapporten blir tillagt avgjørende vekt – ikke bare «betydelig vekt», som er nytale for «vi kan se på den før vi legger den vekk».

Jeg vil avslutningsvis spørre Grete Faremo:  Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere til Etiopia. På hvilken måte mener du at vi har fylt beviskravene?  Og dersom vi ikke har fylt beviskravene, hva er det eneste rette å gjøre? Du har bare noen timer på deg .

Det er ditt ansvar, og bare ditt.

I går, 24.1.2012, la Justisdepartementet fram tallene rundt fjorårets returer av mennesker vi ikke vil ha her. En sedvanlig samrørepressekonferanse med alminnelige samrørepåstander ga oss en sedvanlig samrøreartikkel...

Pål Kulø Lønseth la på statsminister og justisministers vegne fram en rekke tall, og feiret det hele med å fortelle at dette var deres "Svar til Papirløskampanjen". 

Da vil jeg gjerne benytte anledningen til å gi mitt svar til Lønseth, Faremo og Stoltenberg. 

1000 straffedømte er sendt ut - flott. Hvor mange av disse var asylsøkere? Står ikke. Det som står er at de fleste av de straffedømte ble returnert til Polen, Litauen......men Lønseth har ingen kvaler med å legge fram disse tallene i tett sammenheng med returtall for asylsøkere, og være med på å opprettholde konnotasjonene mellom "asylsøker" og "kriminell". 

100 unger er sendt ut aleine - til hvor? "Et annet europeisk land"....unger som er rammet av Dublin-ordningen, med andre ord, og som sendes som pakkepost i europa til de er gamle nok til å få avslag.

6565 som søkte beskyttelse og fikk avslag er tvangsmessig deportert. Flertallet av disse har aldri gjort en katt fortred, men fikk ikke beskyttelsen de har rett til å påberope seg, og turte likevel ikke stole på at Utlendingsmyndighetenes vurdering av "fremtidig forfølgelsesfare" er så lav at det ikke representerer risiko ved retur. Blant disse er traumatiserte, torturskadde, voldtatte, politisk fengslede, motstandsfolk, mennesker som har fått avslag på bakgrunn av "svekket troverdighet" over bittesmå detaljer i sine historier. 

De færreste av disse 6565 er lengeværende uten oppholdstillatelse - den gruppen Papirløskampanjen i første rekke retter seg mot. De fleste lengeværende papirløse (som har vært her i 5 år eller mer etter avslag) kommer fra land som Etiopia, Eritrea, Iran, Palestina - land vi i meget beskjeden grad returnerer mennesker til. Vi har returavtale med Iran, likevel ble kun 26 mennesker returnert til Iran i fjor - hvorav i allefall en havnet direkte i fengsel (Rahim Rostami).
Til Etiopia tvangreturnerte vi nøyaktig ingen, og til Eritrea returnerte vi 1 person. Politiets Utlendingsenhets tall viser at ingen ble returnert til Vestbredden eller Gaza...men det er statistikklureri. Det ble returnert mennesker til Jordan og til Egypt, og derfra var det hhv Jordan og Egypt som deporterte videre til Vestbredden og Gaza, må vi kunne anta. De lengeværende papirløse returneres med andre ord ikke - de beholdes i et uverdig limbo langt under fattigdomsgrensen, og uten rett til å livnære seg.  

Den frie viljen til å returnere har blitt sterkere iflg Lønseth. Statssekretæren og justisdepartementets definisjon av fri vilje ligger tettere opp til Hellig olavs definisjoner av frivillighet rundt kristningen av Norge, enn til Aristoteles drøftinger av forutsetninger for en fri viljesutøvelse.

Samrøren og konnotasjonsbyggingen anvendes avslutningsvis til et retorisk stunt, hvor statssekretæren på oppdrag fra justismnisteren trekker følgende konklusjoner i forhold til papirløskampanjens ønske om å gjøre det lettere for disse å arbeide;

"- Det vil føre til at færre vil returnere frivililg, det blir vanskeligere å få tvangsreturavtaler, det vil alvorlig svekke utlendingforvaltningen, det vil svekke asylordningen og ikke gi oss mulighet til å hjelpe de som trenger det aller mest og de med beskyttelsesbehov, ramset Lønseth opp"

Dette er påstander han er uten forskningsmessig belegg for å si. Han må gjerne repetere og gjenta, men det blir ikke mer sant av den grunn. Men det virker på lyttere og lesere, og det er en uredelig måte å håndheve politikk på.

Den mest opprørende setningen for de av oss som har lest mer enn vg på dette er den siste -" de som trenger det aller mest og de med beskyttelsesbehov". Sårbarhetsvurderinger gjøres ikke, barnekonvensjonen overprøves, rettssikkerheten er elendig på asylinntaksprosessen, jeg kan fortsette og fortsette.....

Justisdepartementet har ikke dekning for å si at i dag hjelper vi de som trenger det aller mest og de som har beskyttelsesbehov. Det er nettopp dette som gjør at noen av oss blir svært opprørte når vi leser uttalelsene. De færreste vil ha ordninger som gjør at "alle" får asyl. Jeg er likevel overbevist om at de fleste nordmenn vil at de som søker beskyttelse hos oss skal få en rettssikker og god behandling, og kan de ikke returnere eller returneres, må likevel menneskeverd være vårt viktigste styringsredskap i hvordan vi behandler dem. 

At antallet asylsøknader til Norge har gått ned med nesten 50% er ikke drøftet. Har verden blitt et fredeligere sted med mindre forfølgelse, voldtekter, terror, tortur og krig, slik at svaret ligger i at færre behøver beskyttelse? Eller er det slik at landet vårt ikke makter å beskytte de som kommer? Har det med 48-timersregelen å gjøre? Hvordan er den anvendt tro? Har noen forsket på dette?

Derfor er mitt svar på vegne av mine venner; Prøv igjen, Lønseth. Dette var for dårlig. 

I kjølvannet av drapene i regjeringskvartalet og på Utøya har mange tatt til orde for at retorikken som har vært i bruk i debatter i Norge, har vært med på å skape avstand og legitimert en fremmedfrykt som noe “normalisert” og begrunnet.

 Jeg ønsker med bevisst setningsbygging og bevisste allegorier å gi mitt bidrag til hvordan språket former innholdet og bygger assosiasjoner.

Som nordmann ønsker jeg å kjempe for et fritt Norge – et Norge som stolt og uavhengig har en trygghet i at vår kultur og våre tradisjoner er formet av en tilværelse i verden. Vi kan ikke lengerfinne oss i at unnvikende og elitistiske populister skal definere at vår norske kultur er en statisk, konserverbar og uforanderlig tilstand.

Nordmenn har en iboende utferdstrang, helt fra norrøn tid har vi reist i verden og gjort vår egen kultur rikere gjennom våre reiser. Som nordmann forventer jeg at denne historiske kjensgjerning videreføres som en arv fra våre forfedre, ikke at den fornektes og tilsøles av nasjonalistiske vrangforestillinger om norsk kulturs uforanderlighet.

I stolthet over de bragder Nansen ledet, ikke bare i vår nasjon, men i store deler av verden, ber jeg alle om å erkjenne at Norge er for alle nordmenn, hvor enn de kommer fra. Jeg forventer en etterettelighet og en edruelighet i debatter – en ærlighet og at man har mot til å forsvare de verdier som landet er tuftet på; demokrati, solidaritet med de som strever og en mellommenneskelig raushet. Norges folks evne til å ta i et tak er kjent som dugnadsånden – og på dugnad kan mitt fedreland evne å gi rom og plass til mennesker fra andre land som vil bidra til en rikere kultur.

Ytterste høyre har i en årrekke veltet ut over nasjonen en propaganda som siver inn i retorikken til de som skulle være de beste av oss – politikerne. Vi forledes til å frykte det fremmede – vi, som historisk sett har hatt mot til å møte det ukjente, oppsøke det nye, ta til oss det beste. Slik har de maktet å vrenge vårt selvbilde ut-inn, og skape et bilde av at frykt er naturlig.

I årevis har politiske stemmer forsøkt å nøre opp under forskjeller og ulikheter, framfor å bidra til økt forståelse og solidaritet. Ordinær islam er forsøkt retorisk sammenholdt med ytterliggående ekstremistiske jihad-organisasjoner – til tross for at våre politikere utmerket godt vet at sammenlikningen er urettferdig og urimelig. Om våre statskirke-kristne til stadighet ble anklaget for å stå i ledtog med og forsvare Knutebysekterisme, evangelistiske amerikanere og Tempelridderorganisasjoner, ville det både spredt en frykt for kirken og det ville vært usant og urimelig. En slik snik-xenofobisering har våre politikere og våre mediehus tillatt, og holdningene har spredt seg langt inn i det vi tradisjonelt har kalt venstresiden i norsk politikk.

Oppgjøret må komme – og det må komme nå. Det er tid for å gjenkjenne retorikken fra 1938, og tid for å ta avstand fra den. Det kler den norske mentaliteten dårlig å la seg forføre av feig fremmedfrykt og begrunne eget livslede i andre menneskers kulturuttrykk. Våre redaktører og våre politikere har et eksplisitt større ansvar for å ta tak i dette; de har tilgang på de store talerørene. Siv Jensen har et eksplisitt ansvar for å ta tak i språkkulturen blant sine partifeller og tilhengere – det er et lederansvar. Ingen som ønsker, med troverdighet, å framstå som en leder i Norge, kan lenger toe
sine hender og gjemme seg bak argumentet om ytringsfrihet. Det har aldri vært fritt fram å hisse til vold, segregering, apartheid, krenkelser, fanatisme eller karakterdrap.

Ansvaret kan deles, men det må tas.

I Vårt Land i dag, 29. mars kan vi lese at konstituert justisminister Grete Faremo sier nei til å finne ut av hvordan det går med tvangsreturnerte asylsøkere. Hun mener det ville være uetisk.

Jeg er ikke imponert over Faremo i dag. Enten har hun hatt dårlige rådgivere i denne saken, eller så må hun være utsendt med bud fra regjeringskontorene om å kaste blår i øynene på Den Norske Leser.

Faremos kunnskap om  forskningsmetode strekker seg åpenbart kun til kjennskap til kvalitativ metode og intervju.

"Faremo skriver at det kan antas at informasjonen man vil få kan være farget av at de tidligere asylsøkerne oppfatter at de kan få en fornyet mulighet til opphold i Norge."

Da kan det se ut som hun har skapt et bilde i hodet på leseren, om den litt lillakledde, myke antropologen som reiser land og strand rundt for å intervjue de tvangsutsendte, og med sitt triste, men forståelsesfulle blikk forleder intervjuobjektet til å fatte håp om en ny framtid - bare for i neste øyeblikk, på den aller mest uetiske måte, å få håpet revet vekk mellom fingrene på seg.

Et elegant triks for å få leseren til å forstå at å sikre kunnskap om hvordan det faktisk går med tvangreturnerte, ja det vil kunne likestilles med et overgrep!

"Hun viser også til at mange returnerte vil være vanskelig å finne og at mange ikke vil ønske kontakt med landet de søkte asyl i."

Dette er helt klart utfordringer. Slike utfordringer må alle forskere finne veier imellom. Det er aldri beint fram og enkelt å få til reliable data, og det er derfor at forskningskompetanse er noe som ikke hives etter folk etter brevkurs.

I denne saken tar konstituert justisminister et magaplask. Hun forteller oss at fordi det kan være vanskelig å finne fram til mennesker som er tvangsreturnert, og fordi, om de blir spurt, at svarene kan farges av et håp om ny asylbehandling - derfor er det ikke vits i å prøve å finne ut om avgjørelsene tatt av våre myndigheter er gode eller dårlige avgjørelser.

Hva er hun redd for at man skal finne ut?

Atle Dyregrov er åpenbart mer kjent i forskningsmetodenens irrganger;

"Vi kan sette sammen en forskningsgruppe med metodiske tungvektere fra flere europeiske land slik at de problemer som departementet påpeker kan møtes med hjernekraft og ikke ignorans, sier Dyregrov."

Det ville være en vei å gå. Tenk, Faremo, hvor fantastisk det hadde vært for denne regjeringen dersom forskningsgruppa med metodiske tungvektere fra flere europeiske land etter et forskningsprosjekt produserte en rapport som viste at UDI/UNE aldri har tatt feil, og at det er risikofritt å fortsette tvangsutsending på måten vi gjør i dag!

For en fjær i hatten!

Dersom det viser seg, derimot, at det er grunn til å endre på praksis, regner jeg med at det er i Norges og dermed regjeringens, interesse å endre denne praksisen, og ta inn over seg at vi ikke har visst.

Kanskje det finnes flere saker der ute som saken til Rahim Rostami? Kanskje det finnes flere Yussuf Suleyman? Og kanskje det fins flere Dritan Kreshpaj?

Og å sende noen ut, uten å vite om det går bra, det er å gamble med sårbare mennesker for selv å ikke tape ansikt. Slik kan vi ikke ha det, for å sitere en statssekretær ved justisministerens kontor.

Dobbelt dømt og trippelt straffet.....

En historie om en 17-åring;

I mitt hus bor en 16-åring . Han  er barn, og han er av og til voksen. Han leker enda, og han har begynt å se livets alvor. Jeg kan glede meg over å se han vokse, erfare, tabbe seg ut og rette seg opp igjen.

I Evin-fengslet i Iran sitter en 19-åring. Hans familie står utenfor, og spør alle som går inn eller ut av fengslet om de kan hjelpe dem å finne ut om han lever, om han blir torturert. Han blir torturert, med slag og psykisk vold. Dette får familien bekreftet av nylig løslatte og andre fangers familier som kommer ut og forteller.

Han rømte fra Iran da han var 17 år… litt eldre enn min 16-åring. Hans bekymringer var annerledes enn min 16-årings:  min 16-åring bekymrer seg over hvilken moped han skal kjøpe, og om båten er tøff nok til en sommer til.  Rahim bekymret seg over at regimet i Iran ville ha ham drept. At han måtte forlate familien sin.

Rahim kom til Norge som asylsøker. Som 17-åring ble han tatt imot av Norge og sendt til mottaket Senjehesten – en gammel militærforlegning i ytterste Skrolsvik. Senjehesten Asylmottak var senter for to Brennpunkt-programmer i fjor høst, der vi fikk se forholdene Rahim og de andre levde i under “vår beskyttelse”. Rahim er intelligent. Han lærte seg norsk raskt, og kunne, som en av få på mottaket, formulere seg på folkemøtet i kjølvannet av Brennpunkt-saken. Rahim snakker fra 9:59 her

Rahim likte seg i Skrolsvik. Han likte seg så godt, at da UDI ville flytte ham og tre andre som også hadde uttalt seg kritisk til mottaket, fikk han flytte inn hos sin hjelpeverge Frode Olsen i Skrolsvik og hans familie. Rahim fikk da ingen penger fra UDI lenger – fordi han ikke godtok tvangsflyttingen vekk fra Skrolsvik.  Frode Olsen og hans familie var blitt glad i gutten, og bygda var blitt glad i ham.

En måned etter folkemøtet i Skrolsvik fikk Rahim brev fra UDI, i stedet for svar på brevet han hadde sendt hvor han etterspør hjelp fra UDI til å få en forsvarlig standard på kjøkken- og vaskemulighete, r fikk han dette svaret fra UDIs seksjonsleder Bjørn Fridfeldt;

“UDI har fattet vedtak om at du skal flytte fra Senjehesten mottak til Oscarsgata mottak (i Vadsø…) Flyttingen skal skje innen 7 dager etter at du har mottatt dette brevet.  […]Vi gjør oppmerksom på at vedtak om plassering i statlig mottak ikke kan påklages, jf utlendingloven §41a tredje ledd.”

Underforstått; Du liker ikke forholdene på Senjehesten - istedet for å gjøre noe med forholdene, gjør vi noe med deg.

Jeg lurer på hvordan min 16-åring ville tålt å få en slik beskjed? 7 dager? Og ikke svar på spørsmål om defekte vaskemaskiner eller ødelagte komfyrer, manglende strøm eller låste nødutganger? Min 16-åring hadde blitt sjokkert over at noen ville komme på å behandle ham slik – han hadde blitt rasende! Og redd!

Min 16- åring stoler på Norge. Han stoler på at han vil få all mulig hjelp til å bevise sin uskyld, og at han er uskyldige til det motsatte er bevist i Norge, dersom noen skulle finne på å arrestere ham.

Rahim kommer fra Iran. Han er Kurder. Han er intelligent. Han er modig og talefør. Kan det være at Den Islamske republikken Iran har funnet det opportunt å sverte Rahim med en dom for voldtekt? Kan det være at myndighetene har fabrikkert en ugjerning, og fabrikkert en tilståelse, for så å dømme en ung gutt som har reist fra landet? For om de iranske myndighetene hadde pågrepet Rahim for en slik ugjerning, og fått en tilståelse av ham – hvordan kunne det da ha seg at Rahim ikke satt i fengsel allerede i påvente av sin dom? Hvordan kan det ha seg at han var istand til å flykte til Norge?

Vi har fulgt med på den Islamske Republikken Irans gjerninger i noen år nå – og ingen av oss bør bli overrasket om det viser seg at Rahim var en ung mann som våget å ytre seg mot regimet, og som ble straffet for dette.

Han fikk samme straff i Norge for å være regimekritisk. Han fikk brev om tvangsflytting, avslag og utsendelse.  Avslaget fattet av nemndsleder alene, altså var det ikke vesentlige tvilsspørsmål i saken, vurderte nemndsleder. Vesentlige tvilsspørsmål. Vedtaket fattet - og utsendt dagen etter.

Nå sitter han i Evin-fengselet. Norske myndigheter har ikke beskyttet ham. Han er 19 år og tortureres, familien står utenfor. Hans venner i Skrolsvik er hjelpeløse.

Hvem skal ta ansvar? Hvem kan reise og få en Iransk statsborger ut av et Iransk fengsel og ut av Iran? Hvor lenge skal vi tåle at Rahim må vente? Hvor lenge tåler Rahim?

Og hvor lenge tåler norske myndigheter å ha full tillit til vår utlendingsforvaltning?

Jeg avslutter innlegget her. Jeg trenger å gå og kikke på min 16-åring som sover.

Så trygg han er….