Klokka 5 natt til 15. november 2016 ble 73 afghanske ungdommer ved asylmottak over hele landet revet ut av sengene, påsatt håndjern og transportert til Trandum interneringsleir ved Gardermoen. Der ble de fengslet i påvente av deportasjon til Kabul der mange av dem aldri tidligere hadde vært.
Ingen av dem hadde gjort noe kriminelt. Alle hadde fått avslag på sin asylsøknad i tidsrommet august-september. De hadde ankommet Norge som enslige mindreårige, men Utlendingsdirektoratet (UDI) fastsatte en alder på over 18 år etter en uvitenskapelig, omstridt «alderstest», slik at de ble definert som voksne og mistet retten til å ha en representant (verge).
Alle oppholdt seg lovlig i landet etter å ha fått utsatt iverksettelse av utreisefrist i påvente av svar på sin ankesak hos Utlendingsnemnda (UNE). I stedet for å bli kontaktet av sin advokat når svaret forelå, fikk de det negative svaret på anken opplest av Politiet ved pågripelse eller ved ankomst Trandum. Normalt gis en utreisefrist på fire uker slik at ankebegrunnelsen kan vurderes og det kan tas stilling til om det er grunnlag for rettslig prøving. De ble også fratatt mulighet til å søke om frivillig assistert retur, men det ble rapportert om at de rett før avreise ble presset til å skrive under på papirer for å kunne få 250 Euro ved ankomst – trolig en erklæring om at de var returnert frivillig slik at afghanske myndigheter ikke motsatte seg å ta dem imot.
Politiets utlendingsenhet (PU) hadde siden august 2016 nøye planlagt politirazziaen for å koordinere alle involverte instanser: I tillegg til sentralt og lokalt politi omfattet det saksbehandlingen i UNE, tolketjenester og transporttjenester, rettsapparatet og ledere ved mottakene. De startet opp med en liste på ca 140 navn, men mange hadde forsvunnet fra mottakene innen november. I løpet av høsten hadde UDI retursamtaler på mottakene for å framholde for ungdommene alle fordelene de kunne oppnå ved frivillig assistert retur (i praksis bare penger). De som svarte nei takk til et slikt tilbud, ble antatt å forsvinne ut på ny flukt for å unndra seg utsendelse. Unndragelsesfare ga grunnlag for fengsling på Trandum. UNE daterte alle ankeavslagene mandag 14. november, og sendte dem ut til ankeadvokatene per post om ettermiddagen slik at de ikke kom fram før neste dag. Da var klientene allerede arrestert.
Flere av de arresterte hadde fortsatt tett kontakt med sin (forhenværende) representant og fikk varslet om hva som hadde skjedd. Også på mottakene var det mange rystede ungdommer og ansatte som varslet. Utover tirsdag 15. november ble det arbeidet intenst blant vergene for å få oversikt, varsle media og få koplet inn asyladvokater, NOAS og andre som kunne bistå de fengslede. I fengslingsmøtene de påfølgende dagene var det oppnevnt bistandsadvokater som ikke hadde arbeidet med asylsaker tidligere, så det var viktig å få inn asyladvokater. Fengslingsmøtene gikk på løpende bånd, og ble kritisert for å være svært korte og summariske, det korteste kun ti minutter.
Av de 73 arresterte var det en som forsøkte å ta sitt liv under transport til Trandum, og en i forbindelse med fengslingsmøte i Oslo tingrett. Det ble også rapportert om selvskading og selvmordsforsøk inne på Trandum. Noen få ble løslatt raskt, ifølge PU fordi det ikke var unndragelsesfare, men trolig fordi UNE ved en feil ikke hadde laget vedtak på deres sak. Seks ble løslatt etter intenst arbeid fra advokater og verger. En ble deportert til tross for Lagmannsrettens kjennelse på at han var mindreårig og ikke kunne deporteres. En annen ble sendt ut før spørsmålet om midlertidig forføyning var behandlet ferdig: Oslo byfogdembete hadde innkalt til muntlige forhandlinger, og det hadde de forkynt for Utlendingsnemnda fredag ettermiddag, men flyet gikk lørdag morgen. Av de 73 arresterte ble 58 deportert med fly 3., 5. og 12. desember og fire returnert til europeisk førsteland i henhold til Dublinavtalen. Ingen av dem fortjener å bli glemt! Noen av dem har fortsatt kontakt med sine representanter i Norge, som kan fortelle om de hjerteskjærende skjebnene som ventet dem.
Skrekknatta fikk en del mediedekning. Det ble debatt rundt både politirazziaen, jus, «alderstestene» og forholdene på Trandum og i Kabul (der en bombe ble sprengt ved hotellet uka etter Skrekknatta). Men innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) hadde i disse ukene flere utspill som tok mye av fokuset fra asylpolitikk og over på hennes retorikk og framtoning.
Et forslag fra SV om midlertidig stans i returene kom til behandling i Stortinget en måned etter Skrekknatta (men da var de 62 allerede deportert). Det fikk ikke flertall, siden AP og SP støttet regjeringen. Ironisk nok er det på årsdagen for Skrekknatta et nytt forslag til midlertidig stans i deportasjonene kommer opp i Stortinget igjen. Og rettsakene for tre av de 73 kommer opp i Oslo tingrett 16. november 2017 - ett år etter Skrekknatta.
Etter Skrekknatta har det vært stadige skrekknetter rundt om på mottakene der vettskremte ungdommer blir hentet, men så langt har det ikke vært flere slike store, koordinerte, landsomfattende politirazziaer. Skrekknatta skremte ungdommene, og forsvinningene fra mottak økte dramatisk fra desember 2016 og utover hele 2017. I samme periode begynte virkningen av «midlertidige oppholdstillatelser» (= avslag med utreise ved 18 år) og opphevingen av «rimelighetsvilkåret» å gjøre seg gjeldende for fullt i form av økt selvskading, selvmordsforsøk og forsvinninger.
Tilsvarende storstilet politiaksjon hadde ikke skjedd i Norge etter krigen, så det nærmeste å sammenlikne Skrekknatta med er innsamlingen av jøder til Donau 22. november for 75 år siden! At norske politifolk og byråkrater villig deltok den gangen er noe vi skjemmes over nå. Historiens dom over Skrekknatta og de etterfølgende skrekknettene kan bli like hard.