Debatt

Skeiv forskningspolitikk nå!

I et valgår der stemmer fra LHBTQI befolkningen aktivt søkes, er politikerne er enige om at det er behov før økt kompetanse og kunnskap om skeive liv i skole og utdanning. Men hva med kårene for forskning på høyskole- og universitetsnivå? Og hva med den skeive forskningspolitikken, finnes den i Norge?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
I anledning Oslo Pride stilte politikere til debatt lørdag 24 juni om skeiv politikk i valgkampen. Under tittelen Regnbuevalg 2017 ble de utsendte partipolitikerne utfordret på respektive partiprogram når det gjelder skeive rettigheter og fikk sjansen til å argumentere for hvorfor skeive burde stemme på akkurat deres parti ved stortingsvalget til høsten.
Det var mange gode og gjennomtenkte utspill fra panelet, og det er gledelig at alle partier nå har et fokus også på den skeive delen av befolkningen i sine partiprogram. Som skeiv akademiker og mangeårig forsker på seksualitet og kjønnsmangfold, noterte jeg meg at mobbing i skolen, kunnskapsbehov og kompetanse-utfordringer både i skolen, helsemyndigheter og statsbyråkratiet, dukket opp flere ganger i diskusjonen.

Jeg etterlyser imidlertid et ekspressivt fokus også på forskningspolitikk og politisk prioritering av kunnskaps- og kompetanse-utfordringer på universitets- og høyskolenivå. I høyere utdanningsinstitusjoner i Norge i dag forskes det minimalt på det vi kan kalle skeive perspektiver og skeive livsløp i norsk kulturhistorie som komplementerer eksisterende fokus. Det undervises også forholdsvis lite på skeiv seksualitet og kjønnsmangfold (utover helse- og jus-relatert tematikk), spesielt dersom vi sammenligner med nabolandet Sverige. Det er i bunn og grunn relativt tilfeldig, og vanligvis avhengig av individuelle ildsjeler, om kurs og prosjekter i det hele tatt inkluderer skeive perspektiver, kritiske blikk på normstrukturer og eksplisitt inkludering av skeive folk, identiteter og stemmer. Da blir det umulig å etablere varige og visjonære kompetansemiljøer, der kunnskap og erfaring kan overføres mellom generasjoner, og kommuniseres både til andre fagmiljøer, det øvrige samfunnet og politikken. Skeive studier og forskning på seksualitets- og kjønnsmangfold utover det heteronormative, er svært marginal i norsk høyere utdanning, og mangler den strukturelle tilstedeværelsen som finnes f.eks i genusvetenskapsfeltet i Sverige, og andre land der queer studies er etablerte fagfelt. Men med tanke på at Norge scorer såpass høyt internasjonalt angående kjønnslikestilling, LHBTI rettigheter og likeverd, kan jeg ikke se at det finnes noen god grunn for at vi skal henge etter her.

Det er svært mange unge voksne og ungdommer i dag som vet lite eller ingenting om homohistorien i Norge, og som ikke finner kilder til kunnskap ved institusjonene der de studerer eller jobber, fordi dette mangler fokus fullstendig. Samtidig vet vi at 'homo' fortsetter å være et av de mest vanlige skjellsordene i norske skolegårder, og at unge skeive rapåporterer om dårlig psykisk helse blant annet grunnet ensomhet og isolasjon. Mange sliter fremdeles i dag med selv-aksept og å bli fullt ut akseptert av familie og andre viktige mennesker i nærmiljøet. Dette skyldes i stor grad mangel på kunnskap og kompetanse, blant annet på skolen. 

I 2015 åpnet SkeivtArkiv i Bergen etter at stortinget vedtok generøs finansiering. Arkivet er en unik samling av skeiv historie som ikke bare går bakover i tid, men etablerer en genealogi også for samtiden og ikke minst inn i fremtiden. Men det behøves adekvate ressurser til å kunne forske videre og mer helhetlig og langsiktig på dette materialet. I anledning Oslo Pride i år vises utstillingen Skeivt Uteliv på Kulturhistorisk Museum, som Skeivt Arkiv har bidratt med uvurderlig materiale og kompetanse til å sette opp. Utstillingen er et ideelt eksempel på hvor viktig statlig støtte er for å ta vare på, formidle og ikke minst forske på skeiv tematikk. Men arkiver og utstillinger er dessverre ikke nok.

Forskningsrådet la ned kjønnsforskningsprogrammet for fem år siden, et program som hadde gjort flere skeive forskningsprosjekter mulig på 90- og tidlig 2000-.tallet. Heretter skulle ‘kjønnsperspektivet’ integreres i alle typer forskningsprosjekter, het det. I praksis har dette betydd – for å sette det litt på spissen – telling av antall kvinner i søknader og prosjekter, og gitt svært vanskelige kår for finansiering både av kjønns- og likestillingsforskning generelt og skeiv forskning spesielt. Samtidig ser vi et oppsving i tildeling av forskningsmidler til skeive prosjekter i våre naboland Sverige og Finland. Det er ingen grunn til at norsk forskning skal ligge så markant etter; men det kreves politisk vilje til å se kritisk på gjeldende forskningspolitiske føringer og finansiere nye initiativer.
Jeg vil utfordre de politiske partiene til å inkludere forskningspolitiske aspekter i sine programmer der skeivt mangfold og behovet for økt kompetanse og kunnskap allerede er nevnt. Det må øremerkes forskningsmidler til prosjekter som eksplisitt fokuserer på skeiv seksualitet og kjønnsmangfold, og da spesielt innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelige retninger – det er imperativt med forskningsprosjekter av nyansert, kvalitativ art som går bredt og i dybden både sosialt, kulturelt, politisk og historisk, som samarbeider på tvers av akademia og aktivistiske bevegelser, og ikke minst også på tvers av fagmiljøer. For det er jo faktisk slik at fortellingen om skeive liv i norsk historie er en viktig del av andre fortellinger om moderniseringen av Norge, sammen med kvinnehistorien, seksualfrigjøringshistorien, arbeiderhistorien, den samiske historien osv.

Mer fra: Debatt