Jeg etterlyser imidlertid et ekspressivt fokus også på forskningspolitikk og politisk prioritering av kunnskaps- og kompetanse-utfordringer på universitets- og høyskolenivå. I høyere utdanningsinstitusjoner i Norge i dag forskes det minimalt på det vi kan kalle skeive perspektiver og skeive livsløp i norsk kulturhistorie som komplementerer eksisterende fokus. Det undervises også forholdsvis lite på skeiv seksualitet og kjønnsmangfold (utover helse- og jus-relatert tematikk), spesielt dersom vi sammenligner med nabolandet Sverige. Det er i bunn og grunn relativt tilfeldig, og vanligvis avhengig av individuelle ildsjeler, om kurs og prosjekter i det hele tatt inkluderer skeive perspektiver, kritiske blikk på normstrukturer og eksplisitt inkludering av skeive folk, identiteter og stemmer. Da blir det umulig å etablere varige og visjonære kompetansemiljøer, der kunnskap og erfaring kan overføres mellom generasjoner, og kommuniseres både til andre fagmiljøer, det øvrige samfunnet og politikken. Skeive studier og forskning på seksualitets- og kjønnsmangfold utover det heteronormative, er svært marginal i norsk høyere utdanning, og mangler den strukturelle tilstedeværelsen som finnes f.eks i genusvetenskapsfeltet i Sverige, og andre land der queer studies er etablerte fagfelt. Men med tanke på at Norge scorer såpass høyt internasjonalt angående kjønnslikestilling, LHBTI rettigheter og likeverd, kan jeg ikke se at det finnes noen god grunn for at vi skal henge etter her.
Det er svært mange unge voksne og ungdommer i dag som vet lite eller ingenting om homohistorien i Norge, og som ikke finner kilder til kunnskap ved institusjonene der de studerer eller jobber, fordi dette mangler fokus fullstendig. Samtidig vet vi at 'homo' fortsetter å være et av de mest vanlige skjellsordene i norske skolegårder, og at unge skeive rapåporterer om dårlig psykisk helse blant annet grunnet ensomhet og isolasjon. Mange sliter fremdeles i dag med selv-aksept og å bli fullt ut akseptert av familie og andre viktige mennesker i nærmiljøet. Dette skyldes i stor grad mangel på kunnskap og kompetanse, blant annet på skolen.
I 2015 åpnet SkeivtArkiv i Bergen etter at stortinget vedtok generøs finansiering. Arkivet er en unik samling av skeiv historie som ikke bare går bakover i tid, men etablerer en genealogi også for samtiden og ikke minst inn i fremtiden. Men det behøves adekvate ressurser til å kunne forske videre og mer helhetlig og langsiktig på dette materialet. I anledning Oslo Pride i år vises utstillingen Skeivt Uteliv på Kulturhistorisk Museum, som Skeivt Arkiv har bidratt med uvurderlig materiale og kompetanse til å sette opp. Utstillingen er et ideelt eksempel på hvor viktig statlig støtte er for å ta vare på, formidle og ikke minst forske på skeiv tematikk. Men arkiver og utstillinger er dessverre ikke nok.