ANNONSE
hagen-siri

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

Skattesyterne

Formuesskatten er ikke et spørsmål om kroner og øre. Men verdier.

Ifølge Stein Erik Hagen var han i 2009 persona non grata. I 2017 er han og hans familie blitt en pariakaste. Det blir verre og verre å være rik.

I vinter var det pengelegenden Olav Thon som fortalte Norge hvilken belastning det var å være rik. Før sommeren var det multimillionær Bjørn Dæhlie som sto fram med sin tøffe historie fra virkeligheten. Om et Norge som kastet grus i sporet for hans forretningsimperium. Tirsdag sto milliardæren Stein Erik Hagen fram med sin, om hvordan de ikke hadde annet valg i 2009 enn å flytte. Presset ut av rødgrønne gribber. Datteren dro til Sveits med familieformuen og vips så unndro de 2,2 milliarder kroner i skatteinntekter fra det norske fellesskapet. NHO var sikkert kjempeglad for timingen til Hagen.

Samme dag som Hagen gråt sine krokodilletårer i Dagens Næringsliv, la næringslivsorganisasjonen fram en undersøkelse der stort og smått blant vanlige bedriftseiere uttrykte (trommevirvel ...) at de ønsket å fjerne formuesskatten. Det må være tidenes mest forutsigbare undersøkelse. Men gjett hva vi husker? Vanlige, hardtarbeidende gründere og småskalaeiere, som man skal lytte til med respekt og empati, eller parodien på den virkelighetsfjerne milliardæren som på ramme alvor hevder at norsk skattepolitikk er næringsfiendtlig og at det å være rik i Norge er blitt et skjellsord. Det er i så fall et faktum få har bidratt mer til enn Hagen selv.

Aldri har vi vært rikere. Likevel ser det ut til at dette blir et skattevalg. Med historisk rikdom kommer også angst for fallhøyden, for å få mindre, for en endret livsstil og grad av frihet. Ingenting svir som tapte privilegier. Landets største aviser har kastet seg på og satt tonen. Tirsdag hoppet de på skatt fra hver sin kant. Dagbladet fant fram krigstypene og skrev om eiendomsskatt (tre av fem vil ikke ha!), DN om Hagen og formuesskatten, VG om Jonas Gahr Støres skattegarantier. Sistnevnte avkrevde Ap-lederen en skriftlig garanti for at partiet ikke vil øke skattene med mer enn 15 milliarder med han i statsministerstolen, og fulgte opp med å hevde at Støre lyver om skatt når han sier at det maks er snakk om 100 kroner i måneden mer. Sannhetsbeviset var at de som tjener over 600.000 vil kunne måtte betale hele tre ganger så mye – 300 kroner. Det er tall det er vanskelig å bli opphisset av. Likevel ser det ut til at skatter og avgifter kan bli årets melodi. Til tross for at norsk skattemoral er høy. Vi, folk flest, betaler vår skatt med glede fordi vi opplever at byrden er rettferdig fordelt og at pengene kommer oss alle til gode. Vi ser skolene, sykehusene og fotballbanene. Derfor må en helt tilbake til valget i 2001 for at dette temaet var det viktigste for velgerne. Det er egentlig vanvittig. Vi står på randen av en klimakatastrofe og vi diskuterer småpenger i lommeboka. For noen er 300 kroner i måneden sikkert helt avgjørende, men de sorterer ikke under kolonnen for de med inntekt mellom 600.000 og én million.

For politikerne er det kjempeviktig å få diskutere skatt. Skatt er jo et av få tema som tydelig skiller høyre fra venstre ideologisk. De kan hamre løs med økonomisk teori og modeller. Det er stor ståhei for nesten ingenting. Betydningen for statens samlede inntekter er begrenset. Inntektene fra eiendomsskatt og formuesskatt er rundt to prosent, og det er uten å regne inn oljeinntektene. Skattesatsen på nettoformue er på forsvinnende 0,85 prosent. Eiendomsskatten er på mellom 2 og 7 promille, men med bunnfradrag opp til taket. Kronene kunne vært hentet inn ved justeringer av skattesatsen på personinntekten eller på momsen og felleskassa hadde vært intakt. Eller ved ikke å redusere selskapsskatten like mye som skatteforliket på Stortinget gikk inn for. Det handler ikke om pengene.

Formuesskatten er en symbolskatt, en institusjonalisert måte å fordele samfunnets midler på. Jonas Gahr Støre gjør klokt i ikke å skrive under på VGs tåpelige velgerkontrakt, Han burde heller høyne. Han har sagt 15 milliarder i skatteøkninger, en nullstilling av høyresidas kutt, men burde la seg inspirere av Oslo Ap som gikk til valg på mer (bolig-)skatt – og vant. Han burde våge å si 30 milliarder og forberede oss alle på en skrinnere hverdag når statens oljegullkort snart klippes i to. Vår alles velferd krever et konkurransedyktig næringsliv, en befolkning med kjøpekraft, men også høyere skatteinntekter til staten. Han burde også våge å si at noe må gjøres med boligbeskatningen, slik Scheel-utvalget foreslo i 2015. Nå butter det for boligprisutviklingen, men elefanten er fortsatt i rommet. Det er fortsatt vilt lukrativt å sette penger i bolig nummer to og tre og fire. Økonomer har ropt på det i tiår, men politikerne som innfører formuesskatt på bolig på lik linje med andre verdier, frykter at det vil være å signere sin egen dødsdom.

Symboler er viktige. Skattesystemet kunne vært enklere uten formuesskatten. Men gjennom den tar samfunnet fra de rike og gir til de fattige, og bremser samfunnets tiltakende ulikheter. Formuesskatt er et verdispørsmål. Snart et særnorsk fenomen. Men den motiverer oss ikke-formuende til å fortsette å betale vår skatt med relativ glede. Den bidrar som lim til samfunnskontrakten og til opplevelsen av et skjebnefellesskap. Derfor bør den skjerpes, ikke reduseres slik Høyre vil og skape tusener av nullskatteytere (Kjell Inge Røkke hadde null i inntekt i 2015 og ville ikke bidratt med én krone i skatt uten formuesskatten), og så må man finne andre mekanismer for å gi levelige vilkår for bedrifter og eiere. Å skille aktivt arbeidende kapital fra slappe, feite bankkontoer, må være mulig. Landet bugner av byråkrater som kan gjøre den tekniske jobben. Så kan politikerne redde verden.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!