TRONDHEIM/OSLO (Dagsavisen): På en tilhørerbenk i Oslo tinghus tilbrakte Inger Synnøve Bratt store deler av forrige uke. Hun hadde tatt ut ferie for å følge en spesielt viktig sak. Viktig for henne – men også for tusenvis av andre arbeidstakere. 59-åringen har vært i jobb siden hun var 16. Som renholder i Forsvarsbygg har hun hatt en trygg arbeidsplass. Ikke noen gullgruve, men forutsigbart.
I fjor begynte arbeidet med å konkurranseutsette arbeidet i Forsvarsbygg å nærme seg slutten. Sammen med over 200 kolleger ble Inger Synnøve overført fra den offentlige arbeidsgiveren til det private selskapet ISS. Det er penger å spare på slikt. Noen av pengene som blir spart, er pensjonen til de ansatte. Ifølge frifagbevegelse.no, som har fulgt denne saken, mister Inger Synnøve Bratt 1,3 millioner kroner på grunn av virksomhetsoverdragelsen. Hun mister retten til AFP hos sin gamle arbeidsgiver, og som 59-åring har hun selvfølgelig ingen mulighet til å tjene opp nye rettigheter til privat AFP på den korte tida hos den nye.
«Jeg opplever det som veldig urettferdig. Hvorfor skal vi som ikke har så mye utdanning, men har jobbet hele livet, måtte kjempe for hver krone?» forteller Bratt til frifagbevegese.no. Svaret på spørsmålet hennes er ganske enkelt: Når jobben din blir satt ut på anbud, er det billigste anbud som vinner. Da blir det kamp om hver krone. Svært ofte er de kronene det blir mest kamp opp lønn og pensjon for de ansatte. Og den kampen er det sørgelig ofte de store, kommersielle velferdskonsernene som vinner. Ikke den enkelte ansatte.
Det vakte en viss oppsikt at Senterpartiet skulle diskutere velferdsprofitt da de hadde sitt landsmøte denne helgen. Men det skulle vise seg at den varslede venstredreiningen endte i en blindgate. Senterkvinnene hadde foreslått en resolusjon med den talende tittelen «Styrk fellesskapets offentlige tjenester og eierskap – velferdsprofitørenes tid er over!» Her tok de til orde for å rekommunalisere offentlige tjenester, og det ble tatt et kraftig oppgjør med anbud, konkurranseutsetting og velferdsprofitt.
«Kommersielle eiere må forhindres fra å ta ut verdier av skattefinansiert velferd gjennom sosial dumping og dårlige arbeidsvilkår for de ansatte eller mangelfulle tjenester. Folks skattevilje svekkes dersom private eiere beriker seg på det offentliges midler. Det er svært uheldig at midler som bevilges til drift av fellesskapets velferdsgoder i stedet bidrar til å berike enkeltpersoner», mente Senterkvinnene. Dette fikk partiledelsen til å rykke mannsterkt ut. Landsmøtet fikk aldri mulighet til å behandle resolusjonen. Den skal i stedet gjennomgås etter valget.
Tida vil vise hvor klokt det var av Senterpartiet å stille til valg uten en klar politikk om velferdsprofitt. Det kan bli vanskelig for dem. Mye tyder på at kampen mot store selskaper som beriker seg ved å hente ut skattepenger som fortjeneste via diverse privatiserte velferdstjenester blir en viktig sak i valgkampen. Dersom det blir regjeringsskifte etter valget, kommer velferdsprofitt til å bli et avgjørende tema i forhandlingene mellom Ap og ett eller flere støttepartier.
SV har allerede satt i gang. De har gjort dette til en av sine viktigste saker, og har nei til profitt for barnehager, barnevern og asylmottak som et absolutt krav i eventuelle forhandlinger etter valget. Det allerede eksisterende profittforbudet i skolen, som ofte omgås, skal styrkes. Dette er dårlig nytt for de store velferdsprofitørene. Ifølge Klassekampen bor flere av dem i dyre leiligheter på Tjuvholmen i Oslo, der kvadratmeterprisene kan komme så høyt som 170.000 kroner. Pensjonen som Inger Synnøve Bratt mister, og som ville betydd så mye for henne, ville altså vært nok til å kjøpe seg sju-åtte kvadratmeter på Tjuvholmen. Men de har selvfølgelig ikke så små leiligheter der. Veireno-sjef Jonny Enger, som nettopp har tjent store penger på å levere en helsefarlig, ikke-fungerende og arbeidslivskriminell søppeltjeneste til Oslo kommune, har også fått seg losji på Tjuvholmen. For 45,5 millioner kroner har han sikret seg 295 kvadratmeter med tre bad, tre balkonger, takterrasse og to inngangspartier, ifølge Klassekampen.
Norge ansees som et av verdens mest veldrevne og velfungerende land. Vi har et godt skattegrunnlag, høy tillit, stabil oppslutning om velferdsstaten og god skattevilje. Systemet vårt fungerer fordi alle ser at pengene vi betaler inn går til det de skal. I alle fall stort sett. Vi aksepterer et høyt skattenivå fordi vi hver eneste dag nyter godt av gratis utdanning, gratis helsetjenester, sjenerøse syke- og trygdeordninger og en lang rekke andre velferdsgoder.
Denne samfunnskontrakten er skjørere enn vi liker å tenke på. Når en liten gjeng mangemillionærer kan velte seg i luksus fordi skattepengene våre havnet i lomma deres – og ikke i lomma på dem som jobber hardt hver dag, år ut og år inn, med å produsere velferden, setter det hele systemet i spill. Det er et politisk ansvar å hindre at nettopp det skjer.