Debatt

Skatt og ytringsfrihet

Ny dom legger grunnlaget for å begrense publisering av skattelister.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Erlend Methi, seniorrådgiver ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Da Stortinget i 2011 vedtok å begrense medienes adgang til å publisere skatteIistene i sin helhet, mente flere medieorganisasjoner at dette var i strid med ytringsfriheten. En ny dom fra Den europeiske menneskerettsdomstol mot Finland kan tyde på at en slik ordning ikke krenker medienes rett til å ytre seg.

27. juni avsa Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) en dom, Satakunnan Markkinapörssi Oy and Satamedia Oy v. Finland, om hvorvidt mediepublisering av skattelister er vernet av ytringsfriheten.
Bakgrunnen var en klage fra to finske selskaper som var ilagt forbud av finske myndigheter mot å publisere skattelister i en avis og å tilby skattesøk via en SMS-tjeneste. Den finske ordningen ligner på den vi har hatt i Norge siden 2011. Etter norsk rett er skattelistene søkbare, og kan også i sin helhet utleveres til pressen. Slik utlevering forutsetter imidlertid at det inngås en avtale mellom den enkelte redaksjon og Skattedirektoratet om at hele eller deler av skattelisten ikke kan deles videre. Dermed er også norske medier i realiteten forhindret fra å publisere skattelistene i sin helhet.
Finske myndigheter begrunnet forbudet i hensynet til personvern, slik også norske myndigheter gjorde i forbindelse med den norske lovendringen i 2011. I klagen til EMD hevdet de to selskapene på sin side at forbudet var et ulovlig inngrep i deres ytringsfrihet etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10. EMD var enig i at forbudet var et inngrep i ytringsfriheten, men slike inngrep vil likevel være tillatt dersom de har hjemmel i lov, ivaretar et saklig formål og er forholdsmessige.

Inngrepet var hjemlet i den finske personuppgiftslagen, som gjennomfører EUs Personverndirektiv i finsk rett, slik personopplysningsloven gjør det i Norge. Myndighetene mente at selskapenes aktivitet var å regne som ulovlig behandling av personopplysninger. Personuppgiftslagen hadde et unntak for behandling av personopplysninger som utelukkende var for journalistiske formål, men myndighetene kom til at selskapene ikke drev med journalistisk virksomhet ettersom listene var publisert tilnærmet i sin helhet og ikke var journalistisk bearbeidet.
EMD er som regel tilbakeholdne med å overprøve nasjonale myndigheters tolkning av en lov, og ser hovedsakelig på om lovhjemmelen er tilstrekkelig presis og forutberegnelig – noe EMD kom til at loven var. Videre konkluderte EMD med at inngrepet hadde et saklig formål ved at det ble foretatt for å beskytte andres personvern.

Det var avgjørende spørsmålet var om inngrepet var forholdsmessig. Her måtte domstolen foreta en klassisk avveining mellom hensynet til privatliv og personvernet (vernet av EMK artikkel 8) på den ene siden mot hensynet til ytringsfrihet på den andre. En slik avveining skal finne en «fair balance» mellom de to rettighetene. I denne helhetsvurderingen vil en rekke momenter spille inn, herunder om ytringen bidrar til en debatt av offentlig interesse; om personene som omtales er offentlige; innholdet, formen og konsekvensene av omtalen; hvordan informasjonen ble innhentet og hvor pålitelig den er; og hvor alvorlig myndighetenes sanksjon mot den som har ytret seg var. Nasjonale myndigheter har en såkalt skjønnsmargin når de foretar denne vurderingen, og i dommen gjentok EMD et prinsipp som er blitt videreutviklet og understreket de senere årene: Dersom myndighetene har foretatt en vurdering i tråd med de kriteriene EMD har utviklet, kreves det «sterke grunner» for EMD til å overprøve statens vurderinger.

EMD var enig med Finland i at helhetlig publisering av skattelistene ikke nevneverdig bidro til debatt av offentlig interesse. Den vektla at publiseringen ikke ble ledsaget av noen form for journalistisk analyse. Det ble i denne sammenheng vist til at andre finske medier, som publiserte oversikter over for eksempel de rikeste personene i landet, hadde tillatelse til dette. Videre vektla EMD at selv om skatteinformasjon var offentlig tilgjengelig i Finland, så var innsyn regulert. Myndighetene hadde derfor foretatt en forholdsmessig avveining av ytringsfriheten og hensynet til privatliv, og ved å forsøke å omgå dette regelverket, hadde selskapene forrykket balansen.

Et interessant poeng er at EMD ga staten en relativt vid skjønnsmargin fordi Finland i en europeisk kontekst har stor grad av åpenhet om skattelistene. Når offentlighet sto så sterkt som utgangspunkt, ble myndighetenes adgang til å bygge inn sikkerhetsgarantier av hensynet til personvern relativt vid. Ettersom også det norske systemet er basert på stor grad av åpenhet om skattelister og har likhetstrekk med det finske systemet, vil dommen kunne være av interesse for oss. Det kan bety at også norske myndigheter, dersom den store graden av åpenhet videreføres, vil ha en relativt vid mulighet til å kontrollere publisering av skattelister av hensyn til privatlivet. Slik sett fremstår vurderingene som ble gjort under lovbehandlingen i 2011, der det ble poengtert at det var medienes publisering av skattelistene i sin helhet man anså som problematisk, som balansert og i tråd med EMDs tilnærming.

Et annet trekk ved EMDs argumentasjon av generell interesse, er hvordan domstolen la stor vekt på at den nasjonale lovgivningsprosessen og domstolsbehandlingen hadde vært grundig og basert på menneskerettslig relevante vurderingsmomenter. Dommen føyer seg slik inn i rekken av nyere praksis fra EMD som viser at EMD da vil gi staten en videre skjønnsmargin og i mindre grad overprøve statens egen vurdering. Dette understreker viktigheten av at også norske myndigheter foretar grundige og samvittighetsfulle vurderinger av menneskerettslige forpliktelser før ny lovgivning vedtas.

Mer fra: Debatt