Kultur

Skam på skambeinet!

Akkurat nå kjenner jeg at jeg nesten er lei meg for at jeg ikke har tatt abort, for da skulle jeg gjerne ha snakket om det. Høyt og tydelig. Og uten skam.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har journalistvenner som forteller at det er ekstremt vanskelig å få norske kvinner til å si offentlig at de har tatt abort. Folk står gjerne fram med svik og svindel, med sammenbrudd, utbrenthet og alskens rare avvik og diagnoser. Men aborten sin tør de ikke snakke om. Aborttabuet hviler tungt, og plutselig prøver noen å gjøre det enda tyngre.

Jeg syns det er noe bekmørkt og skummelt ironisk over at dette skjer nå: det året der vi får to kvinner inn i de største kontorene i den nasjonale maktkorridoren, så starter de sitt regime med å ta oss et realt skritt bakover i en av kvinnekampens viktigste saker.

For dette er sakene som preger Erna og Sivs første hundre dager ved makta: de vil gjøre det litt kjipere å være dame som trenger abort, de vil gjøre det litt lettere for leger å krenke damer, men for at stemningen ikke skal gå helt i dass, skal alle sammen få kjøre segway så mye vi vil. Og i mer enn hundre på motorveien.

Erna vil med andre ord at vi skal bli sammenlignet med land som av ulike religiøse grunner er mot at kvinnen kan bestemme over egen kropp og hvordan livet hennes skal bli framover. Hvor mange kvinner i Irland flykter ikke til England for å utføre abort? I Spania har det nettopp vært demonstrasjoner mot innsnevring av abortloven. Land hvor kvinner ofte er arbeidsløse, ikke får utdanning, må dekke til hodet, bli tvangsgiftet, ja, til og med kan bli mishandlet og drept av sine nærmeste ved å forelske seg i andre menn enn den som er plukket ut av foreldrene. Land der barn kan bli gjort gravide helt ned til 12-årsalderen.

Bare for å minne oss selv om et par helt sentrale ting: det er ikke sånn at det er bøtter og lass av norske damer som tar abort i hytt og vær. Tallet har holdt seg jevnt siden loven kom. De fleste som tar abort har allerede barn fra før av, og 40 prosent av dem har brukt prevensjon, men er likevel blitt gravide. Det eneste vi oppnår med en endring i abortloven, er å gjøre livet litt lettere for noen små yberfromme legefjols og gjøre abortskammen tyngre for en hel masse unge jenter.

Så nå føles 8. mars plutselig viktigere enn på lenge. Før tenkte jeg at 8. mars mest av alt var en dag der vi burde skrike opp for jenter og kvinner i resten av verden, de som lever der kvinnesaken handler om å slippe å bli steinet, omskåret, gifta bort og umyndiggjort. Plutselig kjenner jeg at dagen også betyr noe for meg. Her. Akkurat nå. For meg og datteren min Jenny.

Jeg vokste opp med min landsmoder. Hun het Gro og var en av nøkkelpersonene i kampen for kvinners rettigheter før hun selv ble et forbilde ved å bli landets mektigste. Jenny har fått utlevert en landsmoder som heter Erna, som selger kvinnerettigheter på billigsalg for å holde KrF-erne i ro og sikre fred i den skjøre maktalliansen hun har basert makta si på.

Samtidig som vi diskuterer spaltemeter med abortprat, får vi høre at flere og flere kirurger lever godt på å fjonge opp skrævet på folk. Skrekkscenarioet er at dattera mi vokser opp i et samfunn der det er fryktelig skammelig å ta abort, mens det er dritlett å få en kirurg til å pynte på tissen.

Jeg må også begynne å tenke nytt. Jeg kommer til å måtte velge fastlege ut fra om legen min er troende eller ikke, ikke i forhold til om det er en god lege, som har vært standarden før. Tenk om Sponheims utskjelte språkbruk om harryturer til Sverige får nytt innhold, og at vi i framtida må ta «Skamstadferja» over grensa for å få utført en abort?

Jeg har ikke gått i 8. marstog siden jeg var ett år. Jeg gikk forsåvidt ikke da heller. Jeg satt i vogna til mora mi. Hun dyttet meg rundt i byen i et tog med en masse paroler som i dag virker rørende utdatert, fordi rettighetene for lengst er innfridd. Men det ene banneret, det som lenge har stått ubrukt og blitt støvete og blast i fargene - det må vi altså krabbe bakerst i kottet og hente fram: «Nei til reservasjonsretten». Det er parodisk.

Det er noen ord vi tror vi har pensjonert for godt. Hårvann, strømpeholder, grammofonplate. Og reservasjonsrett. Men i 2014 ble det jaggu faen meg gjeninnført i dagligtalen.

På 8. mars skal jeg ut. Med Jenny i vogna. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli nødvendig. Men jeg må ut og gå og brøle i gatene og si fra at jeg vil gi henne et liv der hun får færre og færre grunner til å skamme seg, og ikke flere. Jeg håper vi sees, for kvinner må dessverre fremdeles stå sammen.

Mer fra: Kultur