Klassekampens artikler 11. og 12. januar om overvåking av politiske motstandere i narkotikadebatten brakte viktig informasjon fram i offentligheten. Det samme gjorde Anders Danielsen Lies kronikk i Aftenposten et par dager tidligere om den rusliberale skravleklassen, og Jørgen Bramnes sitt innlegg i samme avis om aktivistpress på legers praksis for forskriving av medisiner.
Hver for seg bringer disse artiklene biter av et større bilde: Vi har fått en «heiagjeng for rus» i norsk offentlighet. Folk som under ulike faner arbeider for at flere rusmidler skal bli mer godtatt og mer brukt. Ofte under foregivende av å begrense rusproblemene i samfunnet. Organisasjonen Normal Norge har like godt latt formålet for organisasjonen også være navnet; å gjøre cannabisbruk like normalt som alkoholbruk.
Nye stemmer kan ofte bringe nye og gode ideer. I dette tilfellet har de nye organisasjonene hovedsakelig bidratt med nye, tvilsomme arbeidsmetoder. En av metodene er å drive svertekampanjer mot organisasjoner og personer man vil stoppe kjeften på. Ved å så mistanker og spre rykter i de politiske miljøet vil man ødelegge troverdigheten til dem man er uenig med. Her er det isfjell-prinsippet som gjelder. Det meste vises ikke, det er ikke offentlig, det foregår i kulissene.
Ett eksempel som derimot var fullt offentlig: Organisasjonen Normal brukte sine tilmålte tre minutter i åpen høring om statsbudsjettet før jul til å rakke ned på en annen frivillig organisasjon, Rusfeltets samarbeidsorgan Actis. En liten sak? Ja, det var tross alt bare tre minutter, og i et statsbudsjett dreide det seg om småpenger, fem millioner.
Men dette var likevel en stor og prinsipiell sak. Den handler ikke om Actis, men om noe som angår hele frivillig sektor. Normal Norge prøvde seg på en praksis som kan bli helt ødeleggende for frivillig sektor, om andre skulle fristes til å legge seg på samme linje.
Det er lang og god tradisjon i Norge for at frivillige organisasjoner har forslag til hvordan Stortinget og regjeringen skal bruke statens penger. Særlig i budsjett-tider på høsten presenterer organisasjonene viktige formål som man mener trenger offentlige penger.
Det er heller ikke uvanlig at organisasjoner tropper opp på Stortinget for å be om penger til seg selv og sine saker. Det som derimot ikke har vært normalt, er å bruke sine verdifulle høringsminutter i Stortinget til å be om at staten kutter tilskudd til enkeltorganisasjoner for å skade dem man er uenig med.
Offentlig debatt må man tåle når man er verdibaserte organisasjoner med standpunkter i en eller mange kontroversielle saker. Det er jo nettopp for å delta i slike debatter at mange engasjerer seg i frivillig arbeid. Noe helt annet er det når debatt blir til svertekampanjer.
Hva ville skje om mange frivillige organisasjoner skulle ha som hovedstrategi å arbeide for kutt i statsstøtten til organisasjoner man er uenig med? Hvilke høringsrunder det skulle blitt i stortingskomiteene om organisasjonene sto fram på rekke og rad og fortalte hvor dumme de andre organisasjonene er! Det ville være begynnelsen på slutten på en helt unik frivillighetspolitikk som Norge har. Resultatet vil bli som i gjørmebryting. Enten man vinner eller taper, blir alle grisete til slutt.
Venstre – av alle partier – lot seg dessverre lure av ryktekampanjene i fjor høst og foreslo i sitt opprinnelige alternative statsbudsjett å kutte fem millioner i statsstøtten til Actis. Så topper partiet det hele ved å foreslå at disse millionene skal tilfalle Frivillighet Norge og «deres arbeid med rusproblematikk».
Frivillighet Norge som aldri har drevet arbeid med rusproblematikk?! Og de har ingen planer om å begynne med det heller. Jeg er dessuten ganske sikker på at Frivillighet Norges ledelse ville betakke seg for at myndighetene bruker pengesekken for å straffe en av deres medlemsorganisasjoner - og med Frivillighet Norge som unnskyldning. Pinlig av et seriøst parti!
Norge har en helt unik politikk for støtte til frivillig sektor, både når det gjelder omfang i pengestøtte og temaområder. Noe støtte blir tildelt etter objektive kriterier som medlemstall, deltakere og andre aktivitetsmål. Andre får støtte fordi de fyller en spesiell funksjon, har spesiell kompetanse, skal gjennomføre spesielle prosjekter eller lignende.
Folk jeg møter fra mange andre land i jobbsammenheng, tror knapt det de hører når vi forteller om dette til NGO-kolleger i andre land. At man dessuten gir støtte til organisasjoner for at de skal være vaktbikkjer og kritikere av offentlig politikk, slik Actis får, oppfattes som helt utopisk i mange andre land.
Realiteten utover i verden i disse dager er en helt annen. Overalt snakkes det om «shrinking space» for frivillige organisasjoner. Myndigheter strammer inn på handlefriheten til organisasjonene. Nå fronter Normal en slik praksis for sivilsamfunnet i Norge. De gjør seg til talspersoner for «shrinking space». De vil ha politikerne med på å bruke reduserte bevilgninger for å stoppe kjeften på organisasjoner som Normal ikke liker.