Siden finanskrisen brøt ut i 2008, har verdensøkonomien vært preget av svak vekst og finansiell uro.

Den økonomiske krisen er blitt dypere og mer langvarig enn man først forutså. Mange land er fortsatt i dyp krise, og arbeidsledigheten i OECD-landene er høy. Jeg er særlig bekymret for den stigende ungdomsledigheten. I enkelte land i Europa er denne nå har kommet opp i 50 prosent av arbeidsstyrken.

Den globale finanskrisen viste at vår forståelse av hvordan økonomiske krefter og markeder fungerer var mangelfull. Nå er det viktig at vi trekker lærdom fra de dyrekjøpte erfaringene. Nettopp dette var det sentrale temaet under OECDs årlige ministermøte nylig. Jeg vil trekke fram tre områder som jeg mener peker seg særlig ut i arbeidet for å løse disse utfordringene framover:

1. Økonomisk framgang handler om mer enn BNP-vekst. Det er økt internasjonal aksept for at inntektsfordelingen - og ikke bare inntektsveksten - bør være et av målene for den økonomiske politikken. Skjev inntektsfordeling kan skape sosial og politisk ustabilitet. Nyere studier tyder på at stor ulikhet også har negativt utslag på økonomisk vekst. Økonomisk ulikhet har økt i de fleste industriland og utviklingsland i løpet av de siste tiårene. Oppmerksomhet om fordeling blir spesielt viktig når ledigheten er høy, fordi tilknytning til arbeidslivet er en sentral forklaring på inntektsforskjeller.

2. Aldri har betydningen av kunnskap, faglig dyktighet og kompetanse vært viktigere enn i dag. Utdanning har stor betydning for økonomisk vekst og sysselsetting. Utdanningssystemet spiller også en nøkkelrolle i bestrebelsene for å hindre at mennesker faller utenfor, ikke minst unge mennesker. Nyere studier viser en klar sammenheng mellom gjennomføring av videregående skole og senere tilknytning til arbeidslivet. I Norge og i mange andre land er den økende andelen unge mennesker på uføretrygd bekymringsfull. Det er behov for sterkere samarbeid mellom partene i arbeidslivet, skole og helsevesen for å snu denne trenden og unngå at unge mennesker permanent blir ekskludert fra arbeidslivet.

3. Den største utfordringen mange OECD-land står overfor, er å øke sysselsettingen. For å oppnå dette trengs fleksible arbeidsmarkeder og et omstillingsdyktig næringsliv. Her er det noe å lære av norske og nordiske erfaringer. I Norge har aktiv arbeidsmarkedspolitikk og velutviklede stønadsordninger for dem som faller utenfor, bidratt til å gjøre økonomien mer omstillingsdyktig og mindre sårbar for internasjonal uro. Det er viktig at strukturelle forhold ikke står i veien for høyere yrkesdeltakelse. Dette er spesielt viktig der ungdom ikke får tilgang til arbeidsmarkedet. I enkelte land er store deler av ungdomskullene arbeidsledige. Mange unge mennesker står dermed i fare for å få en varig svekket tilknytning til arbeidslivet, noe som vil ha enorme kostnader for enkeltmennesker og samfunn. Vi kan ikke gamble med vår viktigste framtidige ressurs.

I mange land er det en hel generasjon unge som står i fare for å miste tilknytningen til arbeidsmarkedet. I denne situasjonen er OECDs innsats for å ta tak i disse utfordringene viktig. Særlig er jeg glad for engasjementet for å gjøre noe med vår største og viktigste utfordring: Hvordan skape inkluderende økonomisk vekst - hvordan få alle om bord. Dette er selve grunnlaget for en global bærekraftig utvikling.

Regjeringen har snudd utviklingen som har vært de siste tiårene, nå minker faktisk forskjellene.

OECD publiserte i midten av mai i år en rapport om økte forskjeller i OECD-landene, og rapporten ble omtalt i flere aviser, blant annet i Dagsavisen, med overskriften «De rikeste i Norge rykker fra» (16/5).

Overskriftene om at forskjellen mellom de med høy og lav inntekt har økt, stemmer ikke med den faktiske utviklingen siden 2005. Regjeringen har snudd utviklingen som har vært de siste tiårene, for nå minker faktisk forskjellene.

For å illustrere utviklingen ser OECD på hvordan inntektene har utviklet seg fra midten av 1980-tallet og fram til i dag. Det er to viktige forbehold som må tas, som ikke kommer fram i OECDs rapport:

Samlet sett er det ikke til å komme bort fra at inntektsforskjellene har økt de siste tiårene, men i perioden 2005 til 2009 har inntektsforskjellene blitt mindre i Norge. Dette gjelder både hvis man ser på hele inntektsfordelingen i befolkningen, og hvis man sammenligner forholdet mellom de med de høyeste og laveste inntektene. Omleggingen av formuesskatten og innføring av en utbytteskatt har bidratt til at inntektsforskjellene har minket.

Det er også vanskelig å sammenligne de innrapporterte tallene til OECD fra de siste tiårene med dagens. Årsaken er endringer i det norske skattesystemet med skattereformene i 1992 og 2006.

Inntektstallene som OECD bruker, er hentet fra Statistisk sentralbyrås inntektsstatistikk og måler inntektene slik de framkommer i selvangivelsene. Den inntekten som en aksjeeier tjener opp i bedriften, regnes ikke med før den eventuelt deles ut som utbytte. Før skattereformen i 1992 virket skattereglene til at overskudd ble holdt tilbake i bedriften, og ikke utdelt som utbytte.

Denne skatteomleggingen bidro derfor til at inntekter som tidligere ikke var kommet til syne i statistikken, nå ble synliggjort som inntekt til personer.

Samlet sett blir derfor påstanden om at inntektsforskjellen har økt siden 80-tallet, en sannhet med modifikasjoner. Tallene er vanskelige å sammenligne på grunn av skattereformene. Siden 2005 har inntektsforskjellene i Norge minket.