Fra å være et treff for indre kretser i musikkbransjen, har Bylarm vokst til også å bli en tilnærmet publikumsvennlig festival. Til tross for at de aller fleste som opptrer er nye navn for folk flest. Når jeg forteller sånn passelig musikkinteresserte at jeg skal på Bylarm, spør de ofte om hvem som spiller. Da kan det være vanskelig å imponere noen som kanskje har billett til én av de tre konsertene til Karpe Diem i Oslo Spektrum i april. Men det var heller ingen som hadde hørt om Karpe Diem før de spilte på Bylarm i Stavanger i 2005, heller ikke om Kaizers Orchestra og Röyksopp i Bergen i 2000, Thomas Dybdahl og Ane Brun i Kristiansand i 2002, Susanne Sundfør i Tromsø i 2006 eller Aurora Aksnes i Oslo i 2014.
Bylarm handler om det viktigste i musikkbransjen: Jakten på nye talenter. På en nivå som ofte blir oversett blant alle slags håpløse talentshow på TV, der vinnerne svært sjelden lar høre fra seg igjen. I mange år falt siste Bylarm-kveld sammen med finalen i Melodi Grand Prix – som en utilsiktet demonstrasjon av hva som er viktig, og hva som ikke er det. Bylarm er lite glamorøst. Det kåres ingen vinnere, men mange deltakere går seirende videre i karrieren.
Bylarm blir stadig større. Over 150 forskjellige navn står på programmet i år, på 16 spillesteder. Bylarm begynte som en ambulerende festival, som reiste rundt i de største byene med ett prinsipp – det skulle for all del ikke finne sted i Oslo. Men festivalen vokste seg for stor for disse byene, som ikke hadde nok spillesteder sentralt plassert. Det kostet også for mye å frakte en oslobasert bransje langt ut av hovedstaden. I dag ville miljøhensyn også blitt brukt som hovedargument for sentraliseringen.
Les også: Bylarm er cash
Les også: Hval ble best i Norden
Les også: 16 nye av 160
Mottakelsen i Rådhuset i ettermiddag er i anledning av Bylarm nr. 20. Bylarm har veldig lyst til å feire 20-årsjubileum samtidig, men det er en liten forskjell her. 20-årsjubileet kommer ikke før neste år – man har ikke ettårsmarkering den dagen man blir født, for å si det enkelt. Samme det, lista over hvem som har vært med på Bylarm er uansett en historie om norsk populærmusikk de siste 19 årene. Fra da de unge og lovende Odd Nordstoga og Bertine Zetlitz sang under det aller første Bylarm i Trondheim i 1998. Den gangen fungerte musikken bare som et lite etterspill til endeløse bransjediskusjoner om hvordan norsk musikk skulle slå an i utlandet. Det siste har vært Bylarms viktigste tema i alle år siden. Når kronprinsparet tar imot Bylarm-folk på Skaugum i dag er det utenlandske delegater som er invitert.
Før mottakelsen til ordføreren er det ført opp en anmodning om «pent antrekk» på invitasjonen. Jeg har ikke noe mot pent antrekk i seg selv, men jeg er litt usikker på hvor godt man glir inn i miljøet med pent antrekk når grupper som Cruel Intentions og Blood Command spiller opp på mindre klubber like etterpå. Det går sikkert fint. Bylarm er blitt veldig stuerent. Den offisielle omfavnelsen av alle fra kongehuset til Byrådet er hyggelig nok, men det må være lov å etterlyse mer av populærmusikk som trass, flere artister som får tilbake den gamle følelsen av opprør. Det altfor profesjonelle tar ofte overhånd. Mye av musikken bærer også et uheldig preg av generisk standardisering.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I går gikk NRKs Urørt-finale av stabelen som et lite vorspiel til Bylarm. Et utmerket talenttreff, selv om Urørt i siste instans har slitt med å peke ut de beste vinnerne. I år er konkurransen blitt mer komplisert ved at finalistene også må slåss om å få mest mulig oppmerksomhet på sosiale medier på forhånd. Å «være synlige» som det heter, i motsetning til å bare ta steget fra å være urørt til å være verdt å høre på. Siste oppgave før finalen: «Lag en appell på maks 30 sekunder der dere overbeviser folket om at nettopp dere fortjener å vinne Urørtfinalen 2017!». Artister bør bruke energien på å lage gode sanger. Appellene kan overlates til alle politikerne som også sirkler rundt på Bylarm disse dagene.
Man er nesten glad for ikke å være en ung, fremadstormende kunstner som må forholde seg til alle slags utenom-artistiske tiltak for å slå gjennom, og holde orden på alle slags advokater og agenter og plateselskap. For musikkentusiaster kan dette stadig mer vektlagte næringsaspektet virke litt utmattende. Seminarer som «Key metrics – optimizing your video channel», «Musikk – verdens beste earned media platform», «What’s next in mobile payments» eller «Social Media – brave new world»? Sikkert vel og bra for dem som vil skaffe seg en levevei av musikken, men det var nok minst like morsomt den gangen det viktigste var å brøle one-two-three-four, og så bare la det briste eller bære.