Helt siden Donald Trump lanserte sitt kandidatur i fjor sommer har han kjørt en utradisjonell valgkamp. Mens de fleste kandidatene brukte millioner på TV-reklamer, gikk fra dør til dør, og søkte støtte fra lokale partiledere, spilte Trump på sitt navn og sin kjendisfaktor. Han fløy inn til en delstat, samlet folk på store valgmøter, før han fløy hjem igjen. Oppskriften fungerte, og Trump mener tilsynelatende at han kan vinne valget i november med en lignende metode.
Det amerikanske presidentvalget avgjøres gjennom et valgkollegium av 538 valgdelegater, det såkalte «Electoral College». Dette er personer som formelt overleverer stemmen på vegne av sin delstat. Hver delstat er verdt et visst antall valgdelegater, basert på folketall. For eksempel sender folkerike California 55, mens folkefattige Alabama kun får ni stemmer. Vinneren er den kandidaten som først når 270, altså over halvparten i valgkollegiet. I de siste tre valgene har førti delstater stemt på samme parti. Det betyr at håpefulle presidentkandidater i realiteten bare kjemper om gunsten til ti delstater, de såkalte «vippestatene». Disse representerer rundt 130 valgdelegater. Presidentkandidatene fokuserer derfor de fleste ressursene mot disse delstatene, siden de andre førti er sett på som «trygge» for det ene eller det andre partiet.
Trump har derimot ikke gjort dette. Til tross for at han sikret seg plassen som republikansk kandidat en måned før Hillary Clinton hadde sin nominasjon i boks, besøkte han ikke en eneste vippestat i mai. I stedet brukte han tid i delstater som kommer til å stemme på demokratene, eller i sikre, republikanske delstater. Dette er kun et av mange pussige trekk som har fått både republikanere og valganalytikere til å klø seg i hodet i det siste.
Trump har så langt nektet å investere i velgerdataanalyse. Obama ble kjent i 2008 for å utnyttet slike «big data» til det ytterste, og både demokratene og republikanerne har bygd på denne suksessen siden. Trump har heller ikke brukt penger på interne meningsmålinger, noe som er standard praksis i dagens valgkampverden. Den ene gangen han ansatte noen for å utføre en meningsmåling, var det for å sjekke mulighetene i hjemstaten New York, en delstat som har stemt på demokratene siden 1988. Trump har dessuten svært få ansatte. Mens Clinton hadde over 700 personer allerede i inngangen til mai, hadde Trump da kun 70 stk som jobbet med valget.
Eiendomsmogulen sliter også med å matche Clinton på pengefronten. Trump begynte med rundt ti millioner kroner på bok i juni, mens Clinton har 340 millioner kroner spart opp i sin krigskiste. Sammen med det republikanske partiet samlet han riktignok inn rundt 150 millioner kroner i mai, men Clinton og demokratene knuste ham også her, og tok inn dobbelt så mye. I tillegg har demokratene for lengst stablet på beina flere rike Super PACs, uavhengige organisasjoner som kan bruke så mye penger de ønsker i valgkampen, så lenge de ikke koordinerer direkte med kandidaten. Høyresiden har ikke fått sine «Pro-Trump» Super PACs opp å stå ennå.
Så langt har Trump benektet at dette er svakheter. Han mener at demokratene sløser med penger, mens han selv beviser at det er mulig å føre valgkamp på en ny måte. Om bruken av velgerdata sier Trump at han, i likhet med Obama i 2008, utgjør en bevegelse som vil motivere velgere til å stemme i høst. Bruken av teknologi vil da være bortkastet. Likevel er det ting som tyder på at den ellers så selvsikre presidentkandidaten har begynt å tvile på sin egen strategi.
Amerikanske aviser har de siste månedene kost seg glugg i hjel med en åpen konflikt mellom Trumps valgkampsjef Corey Lewandowski og sjefsstrateg Paul Manafort. Lewandowski, som er mest kjent for å ha grepet tak i en journalist tidligere i år, har vært en sterk tilhenger av å «La Trump være Trump». Flere medier har skrevet om hvordan han til slutt kom på kant med flere av Trumps barn, som alle har sentrale roller i valgkampen til New Yorkeren. I vår hentet Trump uansett inn Manafort, som har jobbet med republikanske kandidater i fire tiår, for å sikre at kampanjen hans tålte overgangen fra nominasjonsvalget til høstens store slag. En av Manaforts første offentlige kommentarer var å love at Trump skulle bli mer «presidential», noe han senere måtte trekke tilbake. Med sine ulike tilnærminger havnet Lewandowski og Manafort fort i konflikt. Da Trump nylig ga Lewandowski sparken, tok mange dette som et tegn på at han innser at han ikke klarer seg uten tradisjonelle virkemidler. Flere ting tyder på at dette er riktig vei hvis han ønsker å vinne i november.
På nasjonale målinger har Clinton hatt en god måned i juni. Mens hun har holdt seg stabil, har Trump stupt og ligger nå nesten 6 prosent bak på gjennomsnittsmålingene. En nylig måling utført av nyhetskanalen ABC viste at 7 av 10 har et negativt syn på kandidaten. Gjennomsnittet hans ligger på 6 av 10. Det som bør være større grunn til bekymring for Trump er at målingen viste at over halvparten av hvite menn, både de med og de uten høyere utdanning, har et negativt inntrykk av ham. Clinton ønsker åpenbart å bygge på dette. Hennes overtak på pengefronten har gjort det mulig for kampanjen hennes å rulle ut en medieblitz med negativ reklame om Trump i vippestatene, og flere av Super-PAC-organisasjonene har fulgt opp. Håpet i Clinton-leiren er at de skal klare å male et permanent bilde av Trump hos velgerne, før høyresiden får stablet på beina en fungerende kampanje.
Selv om det har vært en dårlig måned for Trump, er ikke alt håp ute for republikanerne ennå. Kasinomogulen Sheldon Adelson, verdens 18. rikeste person, har lovet å spytte inn milliarder i favør Trump. Republikanerne håper dessuten at sommerens landsmøte skal gi ny vind i seilene, og Trump har i det siste outsourcet mer og mer til det republikanske partiets mer utviklede valgapparat. Valget avgjøres dessuten i vippestatene, og her ligger Trump nærmere i viktige delstater. Med rundt 18 uker igjen til valget er det derfor fortsatt mulig å snu den negative trenden. Men, enn så lenge kan det se ut som en overvurdert tro på egne ferdigheter kan ha gitt Trump et tilbakeslag.