ANNONSE

17-07-2013

Sivilisasjonenes kamp

Denne sommeren er det to tiår siden tesen om sivilisasjonenes kamp ble lansert. Da er det kanskje på tide å begrave den.

Internasjonal politikk er et vanskelig fagfelt, selv for dem som studerer det til daglig. Feltet byr på et utall detaljer om motiver, årsaker og virkninger, kompliserte prosesser og plutselige hendelser. Som med så mye annet mennesket strever med å forstå, skaper man seg derfor modeller og forklaringer i superklassen, ut ifra den forståelseshorisonten man selv sitter med. For noen tiår siden ble det meste på den internasjonale scenen forstått ut ifra den kalde krigens konfliktlinjer, kampen sto mellom Vesten og Sovjetunionen (og Kina) - det som tilfeldigvis skjedde på andre kontinent, var utslag av denne kampen.

Så enkelt var det naturligvis ikke. I deler av verden hvor den kalde krigen var varm, var langt flere konfliktlinjer tydelig, ikke minst rivaliseringen mellom Sovjetunionen og Kina som ble uvenner alt på sekstitallet. Den kalde krigens slutt satte så i gang en nesten euforisk tro på en verden uten konflikter, der det frie marked hadde «vunnet» over kommunismen. Tesen om «historiens slutt» ble lansert i 1992 av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, konfliktene som fortsatt raste rundt om var bare bølger i kjølvannet av kommunismens kollaps.

Selvsagt tok det ikke særlig lang tid før noen dette. Allerede mens Fukuyama skrev på sin innflytelsesrike tese, preket en kollega av ham, Samuel Huntington, at man nå var på vei over i en ny æra, definert av nye (men samtidig svært gamle) konfliktlinjer. Sommeren 1993 lanserte Huntington begrepet «sivilisasjonenes sammenstøt» i det innflytelsesrike magasinet ”Foreign Affairs”. Huntington mente at kommende konflikter vil være utslag av «sivilisasjonsforskjeller».

Med sivilisasjon mente han en slags kulturell overbygging over et lappeteppe av andre identitetsmarkører. Huntington, identifiserte sju til åtte slike sivilisasjoner. Blant disse var han spesielt opptatt av mulige konflikter mellom Vesten og den islamske verden, og mellom Vesten og resten. Her var han tydelig inspirert av historikeren Bernhard Lewis, og den nylig utkjempede Gulfkrigen. Men kritikken lot ikke vente på seg, mot alt fra det statistiske materialet til den dårlig skjulte nedvurderingen av blant annet folk sør for Sahara.

Likevel ble Huntington lyttet til. Selv om flere konflikter også på dette tidspunktet passet dårlig inn i hans superstruktur. Noen av de blodigste foregikk i Afrika, som Rwanda, Burundi og Zaire (i dag Kongo-Kinshasa). Men det virkelige gjennombruddet kom selvsagt etter 11. september 2001. Angrepet virket som en endelig oppfyllelse av spådommen om at det nye årtusenets konflikter ville stå mellom Vesten og resten, spesielt det som mange etter å ha lest Huntingtons bok oppfattet som den vestlige modernismens nemesis, den islamske verden.

Men 11. september, og de påfølgende angrepene på Afghanistan og Irak, skjerpet også den akademiske kritikken av Huntington. Selv hevdet han at tesen kun var ett oppspill til debatt. Nå påpekte en del kritikere at tesen kunne fungere selvoppfyllende. Dens innflytelse i Washington sørget for at den ble satt ut i virkeligheten av politikere som faktisk trodde på den. Og i prosessen med å tolke alt inn i Huntingtons modell mistet man synet av en del vesentlige konfliktlinjer. Ikke minst hadde dette svært alvorlige følger i Irak, der amerikanerne nedvurderte splittelsen mellom sjia- og sunnimuslimer, og splittelsen mellom majoriteten av sunnimuslimer og de små sektene av radikale islamister. I en forenklet versjon av Huntingtons tese var jo alle disse klumpet sammen i en sivilisasjon, eventuelle konflikter dem imellom ville være kortvarige og underordnet. Slik er det jo ikke.

20 år etter at Huntington først formulerte sin tese, synes den å passe dårligere enn noensinne. Verken konflikten i Syria eller uroen i Egypt finner noen plass i Huntingtons modell. Tvert imot går konfliktlinjene her på tvers av Huntingtons sivilisasjoner. I Syria støtter regimet seg på både den kristne minoriteten og den sjiamuslimske alawittsekten. Med støtte fra nabolandet Iran. På den andre siden står opprørere, med støtte blant annet fra Saudi-Arabia og Qatar, og eksilmiljøer i vest. Videre finnes det en splittelse blant opprørerne blant annet mellom de som blir støttet av Qatar og Saudi-Arabia. Disse to landene på den arabiske halvøya har også valgt hver sin hest å spille på i Egypt, der Saudi-Arabia har støttet opposisjonen mot Det muslimske brorskap, som jo får støtte av Qatar.

Dette mønsteret av konflikter inne i konfliktene, finner vi også igjen mange andre steder, som i Sahel, fra Mali til Somalia. Ingen av de konfliktene som ved første øyekast kan se ut som å stå mellom Vesten og resten (og da spesielt muslimske land) tåler nærmere ettersyn. Hva Huntington ville sagt om det, vet vi ikke, han døde i 2008. Kanskje er det også på tide å begrave hans forsøk på inndele verden i faste enheter, som synes forutbestemt til å gå løs på hverandre.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!