ANNONSE

02-03-2013

Siste stikk

Det faller for mange skudd i kampen for 
et rusfritt samfunn. Endelig har vi en 
helseminister som tør å si det.

Krigen mot narkotika har vart i drøye 40 år. Det er mange falne, antakelig flere hundre tusen. De har ofret livet i Sentral-Asia, Sør-Amerika og i skyttergravene som er plassert på gater, under bruer og i parker i storbyer over hele verden. Ikke minst i de norske rusbyene Oslo og Bergen.

En militær seier i denne krigen er ikke mulig. Det har vært klart for alle som vil se i flere år. Nullvisjonen, der den endelige løsningen er et narkotikafritt samfunn, høres kanskje fin ut på papiret. Ute i virkeligheten har den ført til lemlestelse, død og tragedier. Vi må forholde oss til at narkotiske stoffer, også harde narkotiske stoffer, ikke kommer til å forsvinne. Noen av oss er og vil fortsatt være avhengige av heroin. I stedet for å jage en perfekt idyll der målet er å fjerne noe som ikke lar seg fjerne, må narkotikapolitikken handle om å gi den beste behandlingen til dem som rammes av den sydommen avhengigheten faktisk er. For å ta et annet eksempel fra helsesektoren: Vi snakker ikke om et kreftfritt samfunn, men om å gi best mulig behandling til dem som rammes. Bygget på kunnskap, forskning og pragmatikk.

De siste årene har det vært en betydelig bevegelse i holdningen til og debatten rundt rusfeltet. Ikke minst takket være hedersmannen Arild Knutsen, som med sin insistering på at en human narkotikapolitikk er mulig, har klart å åpne øyne i det politiske miljøet. Moralismen er på vei dit den hører hjemme: Skraphaugen. Men det går sakte.

Kanskje måtte det en tidligere utenriksminister til for å møte dette feltet med den pragmatismen det krever og fortjener. Jonas Gahr Støre er ikke bare stormende forelsket i dialogen som politisk virkemiddel, han har giftet seg med den og er ukuelig trofast. Han har erfart at konflikter og kriger forbløffende ofte løses best med samtaler og fredsavtaler, ikke med kanoner og bazookaer. Det er gledelig og viktig at han har bestemt seg for å kjøre den samme linja innen ruspolitikken.

Det er alltids mulig å kritisere Støre for ikke å gå langt nok. Forslaget om å legge til rette for røyking av heroin på dertil egnede steder er ikke et forslag om legalisering eller utdeling av gratis heroin. Men i stedet for å klage over at helseministeren ikke går så langt som man kunne ønske, er det mulig å sette pris på at han går i det hele tatt. Det grunnleggende viktige med utspillet om røyking av heroin er at den gammeldagse tenkningen innen rusfeltet er endelig parkert, og at en ny tilnærming har tatt dens plass - også i Helse- og omsorgsdepartementet.

Bak forslaget ligger en erkjennelse av at den særegne sprøytekulturen vi har i Norge dreper. Injisering av heroin fører til overdosedødsfall. Skuddene krever opp mot tre hundre liv i året. Røyking er langt mindre farlig. En pragmatisk narkotikapolitikk forutsetter at politikerne er i stand til å skape gode rammebetingelser for mennesker som er heroinavhengige. Å sikre folk med denne sykdommen et så godt liv som mulig, handler ikke om at staten pusher dop. Det handler om å ta menneskene det gjelder på alvor. Det er det KrFs Kjell Inge Ropstad ikke har forstått, eller velger å se bort fra, når han i dagens Dagsavisen sier at «forslaget legger til rette for et liv i evig rusavhengighet. Vi må ha rusfrihet som mål for alle». Så lenge KrF insisterer på at vi må ha rusfrihet for alle som mål, er de implisitt villige til å la de avhengige betale prisen for en symbolpolitikk som er fullstendig urealistisk.

Heller ikke Høyre er begeistret. Bent Høie, som er den mest sannsynlige arvtakeren etter Støre dersom det blir regjeringsskifte til høsten, vil heller snakke om behandling enn om tilbud om røyking. Det er å konstruere en motsetning. Heroinavhengige er forskjellige og trenger forskjellige hjelpemidler og tilbud, som alle andre pasientgrupper. Problemet er ikke at forslaget fra Støre kan røykelegge mangelen innen behandlingen, men at allergi mot visse typer tiltak hindrer at man tar dem i bruk fordi den politiske belastningen er for stor.

Jeg har skrevet tidligere at et rusfritt samfunn som et minimum forutsetter et perfekt barnevern og en perfekt psykiatri, eventuelt at alle barn blir velsignet med perfekte foreldre og en ellers plettfri oppvekst. Det er en grunn til at folk blir rusavhengige, og den grunnen er ikke at de er svake mennesker som nyter sin rus. Grunnen er at de er på flukt fra en virkelighet som ikke er til å holde ut.

Det er lov å drømme, men selv når idealet er at «alle skal med», er det viktig å innse at det betyr at man behandler dem som likevel havner utenfor med respekt. Forhåpentligvis er det bare et tidsspørsmål før den erkjennelsen gir heroinavhengige en helsepolitikk som har klart å kvitte seg med avhengigheten av de siste fordommene.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!