Annonse
Annonse

Siri Lill Thowsen

Viser innlegg | Se kommentarer (19)

Hvilke holdninger og oppfatninger som lirkes inn i publikum gjennom språket og begrepene, kan være et studium verdt. Når det gjelder krig og konflikt er det særdeles flytende og uklare skillelinjer.

Hvilke holdninger og oppfatninger som lirkes inn i publikum gjennom språket og begrepene, kan være et studium verdt. Mange er det vel som ergret seg den gang ’problemer’ forsvant som begrep og ble overtatt av ’utfordringer’. Forhåpentligvis blir endring av bruk av ord og begreper underlagt studier og forsket på. Når det gjelder krig og konflikt er det særdeles flytende og uklare skillelinjer. Likevel er det, akk, så voldsomme – og voldelige – ulikheter. Og ulike reaksjoner fra verdenssamfunnet på konkrete situasjoner, avhengig av hvilke ord som blir brukt.

Krig. Vanligvis før 9/11 2001 var det i politisk forstand krig når en nasjon eller gruppe var blitt angrepet eller krenket av en annen nasjon eller gruppe, og som førte til at det ble erklært krig. Den krenkede part grep til våpen, og krigen var i gang. 9/11 ble USA angrepet av at enkeltpersoner utførte en planlagt flystyrt inn i to bygninger i New York, med den hensikt at et stort antall mennesker skulle bli drept. President John Bush erklærte at USA var i krig. ’Either you are with us or you are with the terrorists.’ Som allierte i denne krigen regnet han alle vestlige land, som ikke var med ’terroristene’. Ingen av USAs allierte protesterte i det offentlige rom og tok til orde for at en nasjon ikke er i krig, selv om landet er utsatt for et voldelig og dødelig angrep, når det ikke er et annet land som har gått til angrep. Verden godtok ganske enkelt at ’krig’ hadde fått et helt nytt innhold..

Konflikt. En folkegruppe på den andre siden av Atlanterhavet for USA, helt øst for Middelhavet, har vært utsatt for vedvarende militærangrep fra et annet lands militærmakt i en årrekke, – forsiktig regnet 44 år. Kanskje har over 100 000 menn, kvinner og barn blitt drept eller lemlestet som følge av militærangrep fra ’en fremmed makt’, og flertallet av innbyggerne har mistet friheten sin og tryggheten, eiendommene sine, hjemmene sine, jorden sin, arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner og sykehus, fordi bygninger er bombet sønder og sammen, etc, etc. Det palestinske folket er utsatt for alt dette, og området der palestinerne bor, Palestina, har vært okkupert siden 1967. Ingen, eller nesten ingen, av Genevekonvensjonens forpliktelser som påhviler okkupanten, Israel, er oppfylt, og heller ingen, eller nesten ingen, av flere ti-talls FN resolusjoner om forpliktelser og handlinger rettet mot Israel, er blitt fulgt opp.

Likevel, det palestinske folket er ikke utsatt for krigshandlinger, og Palestina er ikke i krig, slik situasjonen omtales i media og av politikere. Selv ikke sporadiske voldelige gjengjeldelseshandlinger fra det okkuperte palestinske folket mot okkupanten, og som også har inkludert drap på sivile selv om det i antall har utgjort en brøkdel av egne krigsofre, har ført til endring i språkbruken. Det vises alltid til ’konflikten mellom Israel og Palestina’. Verdenssamfunnet ved FN eller andre av de internasjonale organene, som er opptatt av at ’terror’ og lovløshet ikke skal ramme folk eller nasjoner uten motreaksjoner, har latt dette skje i årtier etter årtier uten å gripe inn. Det internasjonale samfunnet, som forkjemper for menneskerettigheter og som motstander av ulovlig militærmakt, har gjort et unntak for det palestinske folk og deres okkupant, Israel.

Nå når situasjonen for Palestina omsider har tatt en positiv vending ved at Palestina ble opptatt som medlemsstat av UNESCO sist uke, er det kanskje ikke så viktig lenger at Israels okkupasjon og bruk av militærmakt mot Palestina ikke omtales ved sitt rette navn, som krig og krigshandlinger? Straffereaksjonene fra Israel og USA ved at begge har varslet at de vil unnlate å innbetale sine andeler inn til UNESCO, avslører hvor langt begge disse landene er villige til å gå når det gjelder straffetiltak selv overfor en organisasjon som arbeider for fred og utvikling i verden, som reaksjon på at det palestinske folket og den palestinske nasjonen er i ferd med å stige fram som en fullverdig nasjon, og er i ferd med å ryste av seg det åket som Israel, godt støttet av USA, har påført dem.

Jeg mener at det fortsatt er helt feil å snakke om konflikten mellom Israel og Palestina. En slik språkbruk tilslører hva det er som skjer - og hva som er målet, som for en hver annen krigshandling - en folkerettsstridig annektering av et annet folks, palestinernes, eiendom, ressurser og land. Dette skjer både ved bruk av militær kontroll og krigshandlinger som drap og fengslinger, og ved hjelp av et sett med lover som ikke hører hjemme i noen rettsstat. Likevel kaller verdenssamfunnet dette for en konflikt. Det tjener Israels interesser at forholdet betegnes som en konflikt, fordi det gir skinn av at forholdet gjelder tilnærmet likeverdige parter og er noe som partene må gjøre opp dem i mellom. Ingen ting kan være mer feil.  Rifat Odeh Kassis, fengslet av israelske myndigheter en rekke ganger, og som har vært på Norgesbesøk i disse dager som representant for  palestinske kristnes kamp for å få slutt på den israelske okkupasjonen og palestinske kristnes arbeid for en rettferdig fred, tok hardt i når han omtalte ikke minst kristne kirkers og andre kristnes plikt til å handle for å støtte opp om denne kampen, også ved hjelp av boikott og sanksjoner rettet mot Israel.  

Nå er det bare ca 10 dager igjen til i FNs 193 medlemsland etter alt å dømme vil stemme over en resolusjon i Hovedforsamlingen som gjelder en anerkjennelse av den palestinske staten.

I Søndagsavisa på P2 søndag 4. september viste utenriksminister Jonas Gahr Støre til at både USA og Israel truer med sanksjoner dersom staten Palestina blir anerkjent av FN. Dette mente utenriksminister Gahr Støre var uhørt, og det er vi helt enige med ham i.

Det kan være interessant med et tilbakeblikk til novemberdagene i 1947, da resolusjon 181 Partition Plan for Palestine var oppe til votering i FNs Hovedforsamling. Resolusjonen ble vedtatt 29.11.1947 med 33 for, 13 mot og 10 avholdende, ett land var fraværende. Resolusjon 181 var også blitt lagt fram for Hovedforsamlingen for votering noen dager i forveien, uten å oppnå tilstrekkelig flertall. Blant annet var Norge avholdende ved første votering, men endret stemmegiving 29.11. Blant de 33 landene som stemte for resolusjonen den 29.11., telte både Ukraina og Hviterussland som selvstendige land ved siden av Sovjetunionens ja-stemme, i tillegg til fem land som ble FN-medlemsland samme dag som dagen for votering nr 2 i 1947, den 29.11.:Bolivia, Tsjekkoslovakia, Danmark, Panama og Filippinene. 

Den amerikanske presidenten på den tiden, Harry Truman, har senere gitt uttrykk for at pressgruppene rundt FN i tilknytning til resolusjon 181 var større enn tidligere, og at press også var rettet mot Det hvite hus. (sitat)”Jeg tror ikke at det noen gang var så mye press og propaganda rettet mot Det hvite hus som i denne saken. Vedvarende press fra noen Zionist ledere – på bakgrunn av politiske motiver og som også gav uttrykk for politiske trusler – provoserte og ergret meg.”

Vi appellerer til Regjeringen om at Norge må stemme for anerkjennelse av staten Palestina når saken legges fram for FNs hovedforsamling.

På vegne av Seniorer for Palestina/Norsk Folkehjelp

Karin Helvig, Siri Lill Thowsen

Paulsrudutvalgets rapport NOU 2011: 9

Publisert 30. august 2011

Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern.

Dette er tittelen på Paulsrudutvalgets rapport, og en fryktelig sak, synes en god del av oss. Utvalget hadde to brukerrepresentanter som var oppnevnt av pasientforeninger, som var Mental helse Norge og WSO-We shall overcome. Dessverre hadde ikke andre brukerrepresentanter enn Hege Orefellen (WSO) innvendinger mot noen av forslagene og anbefalingene i denne rapporten med den misvisende tittelen! Tittelen 'Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet' er misvisende, for forslagene til Paulsrudutvalgets flertall (minus Hege Orefellen) innebærer ENDA MINDRE selvbestemmelse og rettssikkerhet, ikke bare for pasienter innen psykisk helsetjenesete, men også for andre målgrupper.

Nå er rapporten sendt på høring. Høringsbrevet gir en grei oppsummering, og gjør rede for Paulsrudutvalgets forslag, som i verste fall kan innebære en ytterligere skjerping av tvangsregimet overfor målgruppen til psykiatriloven, og en liberalisering av adgangen til tvang og overgrep overforpasienter innenfor psykisk helsetjeneste OG andre. Rapporten inneholder få eller ingen ting som tyder på at flertallet av utvalgsmedlemmene har satt seg inn i det viktige og konstruktive arbeidet som skjer innenfor de statlig finansierte sentrene som NAPHA, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid og Nasjonalt senter for erfaringskompetanse (som også var falt ut blant høringsinstansene). Samtidig er det nærliggende å tenke at arbeidet i de tre pasientorganisasjonene WSO - We shall overcome, Hvite Ørn og Aurora – støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer har vært bortkastet når det gjelder hovedformålet til alle tre foreningene, som er å arbeide for en gjennomgripende endring av dagens psykiske helsetjeneste, med bruk av tvang bare i nødrettssituasjoner, forbud mot tvangsmedisinering og med en bredde i helsetilbudene til erstatning for dagens overdrevne og ensidige tvangs- og medikamentbruk.

Utvalget ble ledet av tidligere statssekretær Kari Paulsrud. Hun var statssekretær i Sosial- oghelsedepartementet under Gudmund Hernes 1995-1997. da arbeidet med revisjon av lov om psykisk helsevern pågikk. Høringsnotat til ’lov om rettsikkerhet og særlige tiltak for mennesker under psykisk helsevern’ (psykiatriloven) ble sendt ut 21 august 1997. Revisjonsarbeidet førte til dagens psykiatrilov. Det er vel et åpent spørsmål om Kari Paulsrud har vært inhabil, og ikke skulle ha lede dette arbeidet i det hele tatt.

"Freedom Flottila II" er det internasjonale sivile samfunns fredelige solidaritetsaksjon med befolkningen i Gaza.

Vi i ’Seniorer for Palestina, Norsk Folkehjelp’ støttet og fulgte ivrig med på hvordan det gikk med ’Ship to Gaza’ og til de 9 norske deltakerne, bl a stortingsrepresentantene Stine Renate Håheim, AP, ogAksel Hagen, SV, fra regjeringspartiene.

"Freedom Flottila II" er det internasjonalesivile samfunns fredelige solidaritetsaksjon med befolkningen i Gaza, siden det øvrige ’internasjonale samfunnet’ til nå har unnlatt å gripe inn overfor Israel. ’Ship to Gaza Norway’ sammen med resten av ’Freedom Flottila II’ var villige til å utsette seg selv for fare fordi de ville danne en sprekk i Israels blokade av Gaza og bringe inn mat og andre nødvendighetsartikler, selv om det ville være en ’dråpe i havet’. Og å øve politisk press. - Dersom Israel bryter folkeretten, som flere juridiske eksperter og internasjonale institusjoner hevder, eller dersom det foreligger en humanitær krise i Gaza, er det internasjonale organer som skal iverksette tiltak mot Israel, og ikke aktivister.

Til vår store overraskelse - og skuffelse - unnlot Regjeringen å gi sin støtte til den norske solidaritetsaksjonen med den stolte, men innstengte palestinske befolkningen i Gaza, som, på grunn av Israels og tidligere Egypts blokade, mangler de mest fundamentale menneskerettighetene: retten frihet og selvråderett, retten til fri bevegelse, retten til trygghet og gode oppvekstvilkår for barna, retten til bolig og arbeid, retten til helsehjelp, skolegang og utdanning for alle, retten til tilstrekkelig føde og rent vann, etc, etc.

Vi aner at Israel tolket manglende støtte fra den norske regjeringen som en indirekte støtte til den israelske blokaden av Gaza. Vi forutsetter likevel at Regjeringen er klar over at de små lempningene på blokaden som Israel har innført siste år, er en direkte følge av det massive sivile internasjonale presset mot Israel og mot blokaden av Gaza etter mediefokuset rundt ’Ship to Gaza’ mai 2010, og at nye lempinger i juni i år er et direkte svar på ’Freedom Flottila II’.

Seniorer for Palestina, Norsk Folkehjelp, Grethe Andreasen, Heidi Andersen, Trine Eklund, Turid Harbou-Hals,Cathrine Hellstenius, Karin Helvig, Marit Mihle, Bjørg Njaa, Siri Lill Thowsen 

Mangfold og samhold

Publisert 18. mai 2011

Alt det fine arbeidet som er blitt nedlagt på skoler, idrettsforeninger, frivillige organisasjoner, arbeidsplasser, nabolag etc, etc, kan nå risikere å komme i skyggen av en ny og brutal asylpolitikk.

 

Mangfold og samhold

Jeg mener at tiden er inne for at AP og Regjeringen opptrer varsomt for å ikke skusle bort alt det fine arbeidet som er blitt gjort av både nordmenn flest og offentlige organer i en årrekke – til nå – når det gjelder å inkludere mennesker med en annen kulturell bakgrunn enn den norske inn i det norske samfunnet! Den norske innvandringspolitikken har vært veldig vellykket, i det store og hele, etter min mening. De fleste arenaer viser et fargerikt fellesskap, og fler og fler vennskap, allianser og arbeidsfellesskap knyttes på tvers av kulturelle skillelinjer. Dette manifesterer seg tydeligst hver 17. mai i bygd og by.

Bosettings- og boligpolitikken har vært vellykket, mener jeg, for selv i de store byene har vi unngått ‘ghettoer’ som et dominerende bilde, men tvert i mot generelt sett en ‘blandet’ befolkning i borettslag og bydeler. Unntak finnes, selvsagt, men jeg skriver om det generelle bildet. Incentiver som har stimulert ungdommer til å ta høyere utdanning, og ordninger som har gjort det mulig for ‘nye landsmenn’ å etablere bedrifter og virksomheter har vært vellykket, og lagt til rette for en god integrering. 
Politiske partier har også vært flinke til å oppmuntre menn og kvinner med ulik kulturelle og religiøs bakgrunn til å delta i lokalt politisk arbeid, og til å påta seg politiske verv. Dette skaper gode rollemodeller. – De fleste barn og unge har blitt ‘fargeblinde’ og mange idretts- og frivillighetsarenaer viser et mangfold. Og, idrettsstjerner som Moa etc, gjør at ungdommer i Norge har fått nye helter.

Uten å ha for mye fakta å slå i bordet med, vil jeg hevde at den norske integreringspolitikken har vært så vellykket at den kan være et fint vindu mot verden, som viser at ‘alle skal med’. Uheldige effekter av trygde- og velferdspolitikken, som delvis er et resultat av ordninger som Norge er pålagt som følge av EØS, og som er dokumentert i nylig framlagt rapport, kan ikke ødelegge for det.. I mange sentral europeiske land kan innvandrere og asylanter ha vært bosatt i landet i generasjoner, uten at de føler seg som fullverdige medlemmer av samfunnet. I Norge har det vært fulgt en politikk som har betydd både en respekt for opprinnelig kultur og religion og en åpenhet for at alle skal tilbys en full integrering i det norske samfunnet.
MEN, ALT DET FINE ARBEIDET SOM ER BLITT NEDLAGT PÅ SKOLER, IDRETTSFORENINGER, FRIVILLIGE ORGANISASJONER, ARBEIDSPLASSER, NABOLAG ETC, ETC, KAN NÅ RISIKERE Å KOMME I SKYGGEN AV EN NY OG BRUTAL ASYLPOLITIKK. – Jeg tenker på norsk praksis i forhold til papirløse flyktninger. Her har norsk politikk vist en brutalitet som overgår selv de fleste EU-land. Papirløse og ‘ureturnerbare’ flyktninger møter en enda mer brutal virkelighet i Norge enn i mange andre land. Er Norge tjent med dette? Og at 40 års sammenhengende konstruktivt inkluderingarbeid helt skal komme i skyggen av konkrete enkeltsaker, der papirløse flyktninger og asylsøkere uten innrømmet asyl møter liten nåde, i Nansenpassets opphavsland?

 

 

Nedlegg de regionale helseforetakene

Publisert 23. desember 2010

Buskerud AP vil avvikle de regionale helseforetakene.

Buskerud AP vil avvikle de regionale helseforetakene

http://buskerud.arbeiderparti.no/-/bulletin/show/613921_buskerud-ap-vil-avvikle-de-regionale-helseforetakene

Slik jeg forstår styret for Buskerud APs enstemmige forslag om nedleggelse av regionale helseforetak, så mener de at en organisering rundt lokale helseforetak vil bety en sterkere politisk styring av sykehus- og helsesektoren. Jeg er helt enig, og jeg mener at en slik struktur er mer i tråd med APs verdier og politiske program enn dagens ordning.
Politisk sett er det vel de mange varslede nedleggelsene av lokalsykehusene, eller av sentrale sykehusfunksjoner, en stor politisk bommert for AP og en rød-grønn regjering. Legges sykehus ned, farvel, farvel fra mange trofaste AP-medlemmer og velgere til sitt kjære AP, og også fra medlemmer av SV og SP som velgere av en videreføring av en rød-grønn regjering.
Selv om regionale helseforetak er såkalt fristilte, er de jo underlagt en viss form for statlig styring. Slik forstått kan ikke noen sykehus legges ned uten samtykke fra Regjeringen, og det er Regjeringen som sitter igjen med regningen, som jeg tror blir en velger- og medlemsflukt.
Jeg tror ikke jeg er alene om lenge å ha fundert på hvem det egentlig er som har “makten” over helseforetakene. Lenge trodde jeg at en rød-grønn regjering neppe ville ta sjansen på å ha det overordede ansvaret for så kontroversielle og upopulære saker for kjernevelgere som nedleggelse av lokalsykehus, inkludert Aker sykehus i Oslo, og avvikling av sentrale sykehusfunksjoner, som fødeavdelinger og akuttmottak, ved lokalsykehus. Fylkeskommuner og kommuner har ikke ansvar for vedtakene om en større sentralisering av sykehusfunksjoner, og mange politiske forvaltningsorgan er i mot dem. Men med noen justeringer etter voldsomme protester, våger altså Regjeringen dette ansvaret.

Det kan ikke være slik i vårt sosialdemokratiske og folkestyrte land at det er noen (ufattelig) høyt gasjerte enkeltpersoner med sjefsposisjoner eller styreverv ved de regionale helseforetakene som skal ha den reelle makten over utviklingen og strukturen av sykehus-Norge, inkludert i landets hovedstad!