Det har blitt snakket om en god stund, men nå begynner det å bli veldig synlig. En ny stormakt setter sitt preg på det afrikanske kontinentet. I stedet for å fly inn til timer i passkø i en varm og sliten ankomsthall, ankommer man nå nye, temperaturregulerte haller i glass og betong. De flunkende nye flyplassene er uten unntak bygget av kinesiske entreprenører. I hotellobbyer finnes nå en afrikansk utgave av China Daily, ved siden av Financial Times. Fotball spilles mange steder på flunkende nye nasjonalstadioner også bygget av kinesiske selskaper, og man kommer dit ved hjelp av nye veier eller forstadstog - kinesiskbygget. Den voldsomme satsingen på infrastruktur, som inkluderer flyplasser, havner og jernbane, er en del av den «nye silkeveien» - Beijings uttalte politikk er å bedre handelsrutene både i Asia og Afrika.
Det kinesiske inntoget på det afrikanske kontinentet de siste 15-20 årene har blitt kommentert, diskutert og advart mot omtrent like lenge. Ikke minst fordi inntoget av mange i de tidligere kolonistatene i Europa oppfattes som en direkte trussel mot egne interesser. Muligens bør man her i stedet rette en finger mot seg selv. Afrika-kartet ble som kjent streket opp av en håndfull europeiske makter under flere konferanser på 1880-tallet.
I de første tiårene av det 20. århundret, ble kartet «fakta på bakken», da man la under seg og koloniserte Afrika, for så å forlate det omtrent like raskt og brutalt som man hadde erobret det. For mange av de unge statene som oppsto i andre halvdel av århundret, varte kolonitiden mindre enn en mannsalder, men det var en mannsalder som forandret samfunnene fundamentalt. Da koloniene stat for stat ble frie nasjoner, sto supermaktene klar til å innlemme dem i sine respektive interessesfærer. Etter Sovjetunionens fall, mistet Vesten mye av interessen for Afrika, som ble overlatt til seg selv, på godt og vondt. Dette sammenfalt med at kineserne så etter nye muligheter utenfor egne grenser. Afrika ble raskt identifisert som mulighetenes kontinent.
Kina er selvsagt ingen nykommer i Afrika. I århundret før europeernes ankomst gikk en kinesisk handelsrute via Arabia nedover Afrikas østkyst. Dette var en slags havgående variant av Silkeruten, med havnanløp alle steder av betydning. Den legendariske sjøhelten Zheng He utforsket Øst-Afrika-kysten ned til Mosambik tidlig på 1400-tallet, det er funnet kinesisk porselen fra denne tida over store deler av det østlige og sørlige Afrika. Deretter gikk Midtens rike inn i en slags isolasjon. I nyere tid deltok også Kina i den kalde krigens kappløp om afrikanske stater. Men det var altså på 1990-tallet at Kina for alvor gjorde inntog i Afrika, i løpet av det tiåret skal volumet på handel mellom Kina og Afrika vokst med 700 prosent. Mot slutten av tiåret begynte afrikanske ledere å valfarte til Beijing, og i 2000 var president Jiang Zemin vert for representanter fra hele 44 av Afrikas 54 land under det første toppmøtet i Forum on China-Africa Cooperation (FOCAC). Siden den gang har FOCACs toppmøter vært et sted afrikanske ledere ikke har råd til å ikke være.
På samme måte som vi har en tendens til å se Afrika som en enhet, ser vi Kina som det. Men selv om de kinesiske investeringene på det afrikanske kontinentet er villet fra den politiske ledelsen, er den ikke toppstyrt. Mens den kinesiske staten er engasjert i utviklingshjelp litt på samme måte som EU eller USA, er de økonomiske investeringene drevet av private kinesiske interesser, noen med tette bånd til det kinesiske kommunistpartiet, andre uten tilknytning. I overkant av 800 kinesiske selskap skal nå operere i Afrika. Disse selskapene sysselsetter en god porsjon av nærmere en million kinesere som har bosatt seg i Afrika. Toppmøtene mellom kinesiske og afrikanske ledere er med på å tilrettelegge for ytterligere investeringer og samhandel.
Det finnes kinesiske selskap i Afrika som anklages for landran og for å behandle lokale arbeidere dårlig, på samme måte som det finnes europeiske eller multinasjonale selskap som gjør det samme. Og Kina er selvsagt ute etter Afrikas ressurser, heller ikke dette er de alene om. Ved siden av Kina er land som Brasil, India og Indonesia på full fart inn i Afrika.
Det kinesiske engasjementet vil fortsatt bli diskutert og kritisert, ikke minst i Afrika selv. I motsetning til på 1880-tallet, da kontinentet ble delt mellom europeiske interesser, eller på 1960-tallet, da USA og Sovjet streket opp sine konfliktlinjer på tvers av kontinentet, er mange av landene politisk modne enheter. Det finnes politiske partier, fagforeninger og presse som følger med på hva kineserne gjør. Enkelte land er selvsagt mindre åpne og demokratiske enn andre, som Norges største handelspartner Angola. Andre land, som de to økonomiske lokomotivene Nigeria og Sør-Afrika, har både ivrige opposisjonspolitikere og en høylytt presse som følger med. Selvsagt bygger kineserne en ny silkevei for å tjene på det, men denne gangen kan den gagne andre også.