Kan en kjole vinne Melodi Grand Prix?

Dersom en kjole kunne vinne Melodi Grand Prix hadde det bare vært å lene seg tilbake og glede seg til å se vår egen Margaret Berger ta hjem seieren i Malmö i kveld. For si hva du vil om låta - den hvite kjolen står som en påle. For meg har den vunnet allerede. Men kan en kjole vinne Melodi Grand Prix? Selvfølgelig ikke.

Likevel er det liten tvil om at sceneantrekket betyr enormt mye for artistenes popularitet. Hvorfor skulle folk ellers rulle seg i tjære og paljetter slik de gjør i denne slagerkonkurransen? Med tidligere tiders skjelettkostymer, barbentsangerinner og ABBAs platåstøvletter i minne, er det bare å slå fast at antrekket vil bli husket. Det er bare å pynte seg til tenna eller eventuelt gjøre noe rart - men Finland; jenteklining er allerede prøvd, det ville lesbeduoen T.a.t.u gjøre alt i 2003, men fikk ikke lov.

- Freakshow! sa jeg.

- Nei, nå må du gi deg, sa min kollega. Hallo - rappere i romdrakter og jenter utkledd som cupcakes? Litt sært må det være lov å si det er. Halvparten av moroa med dette TV-showet er jo å raljere vilt over klær og scenemoves, i tillegg til å lytte til sangene. Selveste Mister Grand Prix selv - Jostein Pedersen - som jeg har gleden av å portrettere i denne lørdagens avis sa det så fint da vi møttes mandag:

- Du ser tydelig kulturforskjellene blant landene i Europa på måten de pynter seg på og hva slags sceneshow de kjører. Og mange land i Øst-Europa har en gammel, stolt sirkustradisjon å bygge på. Da blir det automatisk litt mer prangende og spektakulært.

Det skal jeg minne meg selv om i kveld når jeg fniser litt beklemt av overdådige mengder glitter og stas og akrobatiske øvelser i ringen. For en minimalistisk skandinav butter det fælt når kjolene tar helt overhånd - som for eksempel den digre kjolen som bare vokser og ender som en vulkan med sangerinnen gaulende på toppen. Parodi Grand Prix? Nei da, Moldova i fri utfoldelse.

Men Margarets hvite, stramme hipsterbandasje er spesialdesignet for henne og passer utrolig godt til den fine låta hun framfører. Den har liksom vunnet allerede for meg. På scenen minner hun om Madonna i glansdagene, eller Lady Gaga, og mindre om en GP-diva. Og det kvalifiserer for: la Norvège - douze points - Norway - twelve points. Nå skal jeg ikke skryte på meg noen utpreget god GP-teft, så her er alt mulig. Cupcakesbertene og romdraktsrapperne er takk og lov ute av dansen, men hun der vulkanen har fortsatt en sjanse - kanskje hun vinner hele sulamitten? Uansett - det som blir framført glemmer jeg umiddelbart etter at TV-sendingen er slutt. Antrekkene glemmer jeg aldri.

Punken har hatt enorm innflytelse på luksusbransjen. Et popkulturelt super-paradoks.

Skal du til New York i sommer, bør du sikkert få med deg utstillingen «PUNK: Chaos to Couture» som tar for seg punkens innflytelse på den etablerte motebransjen. Hvordan det som startet som et opprør mot det etablerte, er blitt noe som kun få og rike mennesker har råd til.

Å stille ut opprør på museum er en vanskelig øvelse. Jeg husker jeg tenkte det samme om Bowie-utstillingen som åpnet i mars i Londons Victoria and Albert Museum - at når noe som har vært grensesprengende nyskapende havner på galleri eller museum, er det som et soleklart punktum for noe som er over. Slutt. Finito. Ferdig. Samtidig er det frydefullt å få muligheten til å oppleve noe man alltid har beundret - å komme nær et kostyme eller en rekvisitt som du bare har sett på bilder fordi du enten var for ung, for blakk eller for langt unna geografisk. Når dyktige kuratorer i tillegg klarer å lage noen linjer i utstillingen som illustrerer hvor mektig og vesentlig en stil, en bevegelse eller en kunstner har vært både for sin samtid og ettertid, så kan det forsvares. Det er jo ikke sånn at vi blir lei av å se og oppleve disse tingene.

Punkerne ville ha anarki og endte med haute couture. I dag er det bare individualismen og deler av det visuelle ved punken som lever videre på catwalken, selve elefantkirkegården for gatemote. Du vet jo at når Marc Jacobs plukker opp en sikkerhetsnål, så er den motemessig stein dau. Alternativtanken om det selvgjorte, tilgjengelige og nyskapende er blitt ren estetikk, ideen bak plaggene er redusert til overflate. Dette er ikke punk, det er «punk».

Sånn må det kanskje bli, ingen ting varer evig. Det som jeg fint kunne klart meg uten, er bildekavalkaden av de rike og privilegerte superstjernene på den tradisjonelle åpningsfesten. The Met-gallaen er en minglekveld for eliten, og denne gang feiret superstjernene en bevegelse som startet som et opprør mot nettopp slike som dem selv. Stivpyntet «strålte» de om kapp med sine smykker og representerte alt som punk ikke var: Miley Cyrus, Sarah Jessica Parker, Tiger Woods, Kirsten Stewart, Jennifer Lopez, Gerard Butler, Marc Jacobs og Madonna flankert av sin kjæreste Brahim Zaibat og en annen velkledd, ung mann. Og Beyoncé - hun som ikke har problemer med å iføre seg pomp og prakt samtidig som hun velger å reklamere på bikiniplakater for en billigkjede vi vet underbetaler fabrikkarbeidere i den tredje verden.

Det er gøy å pynte seg til fest. Men akkurat i denne settingen ble det så pinlig at en beint fram skulle tro det var ironi. Selv er jeg ikke blitt så flau siden Stordalen hadde låvefest midt i bondestreiken. Ever felt you have been cheated? John Lennon sa det så fint: «De av dere som har de billigste billettene, kan klappe og hoie. Dere andre kan risle med diamantene.»

Når folk om 20 år skal resirkulere vår tids mote, blir disse bootsa klassikere.

Alle tiår har sine motetraumer, fenomener som vi kan se tilbake på med en blanding av nostalgi, kjærlighet og kanskje litt skam mens vi sukker oppgitt: gikk vi virkelig sånn?

Klokka 08.30 tirsdag morgen: Utenfor Narvesen skinner morgensolen på nyspylte fortau, og en gruppe business-menn som venter på drosje på den røde løperen ved inngangen til Continental, har kastet frakkene. Duften av nystekte bakervarer blander seg med drittlukta som henger tungt over byen i vårmånedene og jeg våger så vidt å håpe at våren har kommet til hovedstaden.

For meg - som verken liker vinteren eller tirsdager er det godt å kjenne at livet siver langsomt tilbake, og med det, også de fine vårklærne. Akkurat da blir jeg forbigått av ei jente som er iført hvit vårkåpe, hun har store solbriller og en diger Louis Vuittonveske vippende på armen. Og de lange bena er stukket inn i ... ett par Uggs! Det brakte tankene hen på en lunsjsamtale forleden da fenomenet Buffalosko ble brakt opp mens vi inntok vårt daglige grønnsaksmåltid i kantinen.

- Buffalosko? Sa min kollega.

- Nei, de husker jeg ikke.

Buffaloskoene, en hybrid mellom joggesko og platåsko, er nittitallsklassikeren vi gjerne fortrenger. Og hvert tiår har dem - disse motefenomenene som plutselig dukker opp, men som ingen helt vet hvor kommer fra, når eller hvorfor - men som brer seg som et utslett i befolkningen tilsynelatende uten at man har gjort noe galt.

Buffaloskoene var der, akkurat som hårtuperingen fra sekstitallet, hangen til å stappe slengbuksebeina ned i ørkenstøvlene på syttitallet, og lidenskapen for neonfarget lycrastretch på åttitallet. Fenomener som har til felles at de verken var oppsiktsvekkende stilige, komfortable eller kledelige. Uggsene er et slikt fenomen. Akkurat hva som gjorde de australske surfertøflene til gatemote over hele verden rundt årtusenskiftet er uklart, men det hjalp sikkert at Oprah Winfrey kjøpte ett par til hver av sine medarbeidere. Men siden de vandret fra australske strender på slutten av nittitallet, har de ikke forlatt oss. De er udiskutabelt komfy og føyer seg pent inn i rekken av koseplagg som joggebukser, tights og onepiece. Og når kortene i motebunken skal snus om en sånn 20-30 år vil de som ennå ikke er født, garantert plukke opp den populære tøffelen på et loppemarked nær deg og gispe henrykt:

- Såååå kule, de vil bli knall med min vintage Canada Goose!

Denne gangen går djevelen i Prada. 
Og danser Gangnam-style.

Baz Luhrmanns remake av «Den store Gatsby» er årets kostymefilm deluxe, med ingen ringere enn Miuccia Prada som kostymedesigner og Leonardo di Caprio i hovedrollen som den mystiske Gatsby. Og det er ingen grunn til å tro at det ikke vil få konsekvenser.

Filmen er allerede hypet på Vogues nettsider. Den populære modellen Karlie Kloss har posert i Pradas kostymer i det glansede magasinet, og i samarbeid med kostymedesigner Catherine Martin har hun laget 40 eksklusive antrekk til filmens kvinnelige hovedperson, Carey Mulligan som spiller rollen som den vimsete flapperen Daisy Buchanan.

Filmens handling foregår på Long Island i New York og skildrer livet til en gruppe sosietetsmennesker som levde ut myten om «de glade tjueårene» med en evig vandring fra hagefest til hagefest i en slags evig virkelighetsfjern lykkerus. Og for Daisys vedkommende: iført luksuriøse kjoler i taft og perlebrodert silke og kostbar pels.

Med glamorøse fester og elegant design er epoken som skapt for resirkulering i moten. Da originalutgaven av filmen hadde premiere i 1974, var det ingen som kunne måle seg med populariteten til Mia Farrow og Robert Redford og looken fra filmen. Symbiosen mote og film er så tett at det blir nesten umulig å diskutere hvem som inspirerer hvem, men at moten spiller en vesentlig rolle på filmduken er uomtvistelig - tenk på favorittfilmen din, og hva ser du? Marlon Brandos skinnjakke fra «The Wild One», James Deans jeans og røde jakke fra «Rotløs ungdom», Liz Taylors underkjole fra «Katt på hett blikktak» eller den dramatiske sminken og hårfrisyren hun bar i «Cleopatra». Og i mer moderne tid - hvem husker ikke Uma Thurmans gule dress fra «Kill Bill» og Lisbeth Salanders nagler og piercinger i «Millenniumstrilogien»?

Gatsby er ikke noe unntak. Originalfilmen leder tankene straks hen på Mia Farrow med lange perlekjeder og flapperhatt og Robert Redford i hvit oppkomlingsdress og sixpence. Med tanke på hvor stor innflytelse denne filmen fikk på moten i sin tid, er jeg veldig spent på Prada-effekten etter Luhrmanns utgave. Ofte, men ikke alltid, er det man selv kjenner som «originalen» den man liker best. Men kanskje er det bare sånn at det er den filmen man selv så først som oppleves som best? Etter å ha saumfart trailerne på Luhrmanns Gatsby-film, ble jeg forventningsfull som en fashionista på julekvelden. I klassisk Luhrmann-tapning er det duket for et prangende kostymedrama, men med moderne musikk. Hørte jeg ikke til og med musikken til PSY i bakgrunnen? Champagnegaloppen vil aldri bli det samme.

Margaret Thatcher tok strupetak på fagforeningene. I høyhælte pumps.

Denne uka døde Margaret Thatcher. Tekstmeldingene tikket inn: «Skal vi sprette champagnen?». I den engelske delegasjonen av familien er det nemlig én ting vi ikke bør ta opp rundt middagsbordet med mindre man fyser på spetakkel: Margaret Thatcher. Vi kan rett og slett ikke snakke om «that bloody woman» uten at folk vipper totalt av pinnen og ender opp i et munnhoggeri om ondskap og brenning i helvete.

Filmen om henne måtte jeg se i ensom majestet, og det var interessant å se hvor bevisst hun var på klær og stil og sitt eget image. For det er en kjent sak at Margaret Thatcher var en av dem som tidlig skjønte betydningen av hårspray, en pen drakt og noe feminint i halsen. Vi kan trygt si hun var en pionér på selviscenesettelse.

Da Margaret Thatcher startet på sin lange klassereise, som gikk via Oxford og ekteskap med en mann av høyere byrd, begynte hun å gå med hatt og la seg i selen for å snakke perfekt overklassebritisk. Hatten fulgte med helt til syttitallet da hun var utdanningsminister i Heaths regjering, der hun ble kjent som «the Tory Lady in a hat» og oste av privilegert overklasseliv. Men da hun begynte den lange veien mot statsministerposten ble hatten kastet for et husmoderlig image.

Med hjelp fra dyktige imagekonsulenter skapte hun en stil som innga trygghet. I hårruller og småblomstret så hun ut som om hun visste den nøyaktige prisen på melk og brød. Den liberale feminismen hun hadde utstrålt på femtitallet var for lengst borte, nå framhevet hun at hun var tradisjonell og på den måten mer spiselig, både for velgerne, men også for sine konservative, mannlige partifeller. I hennes andre periode som statsminister skjedde en ny forvandling. Da kom draktene tilbake. Hun hadde også rettet opp de skjeve fortennene. Mer bredskuldret, glamorøs og med større hår enn superheksa Alexis i såpeserien Dynastiet framsto hun som den mektige krigeren, dronningen, jernkvinnen.

Hver dag i løpet av sin karriere kunne Margaret Thatcher høre og lese hvor dum og teit og stygg hun var. Hun var landets kanskje minst populære kvinne, og alt tyder på at britene ikke har glemt. Denne uka kunne vi se TV-bilder av folk som skålte og feiret hennes død på pubene i England og Skottland. Ding dong the witch is dead, liksom. Selv holdt jeg helt kjeft da hun ble nevnt i heimen. Og nøyer meg med å slå fast litt stille for meg selv: Hun var nå i det minste pen i tøyet.

«Det begynte som en cricketmatch og endte som et gigantisk party med 200 gjester.»

Jeg har akkurat fått min doble dose «slik lever dei der»-opplevelse. Det vil si, jeg har lest aprilutgaven av det britiske glossymagasinet Harper‘s Bazaar. Lettforført som jeg blir av shiny pretty things lot jeg meg friste av det fabelaktige coverbildet. Kate Winslet i svart-hvit sekstitallsestetikk satt som en kremklatt blant fargesprakende muffins i bladhylla til Narvesen og tagg meg om å plukke det ned.

Inne i bladet intervjues skuespilleren av Justine Picardie, forfatteren bak den fantastiske Coco Chanel-boken som kom ut for et par år siden. Winslet snakker om sin nye mann - Ned Rocknroll, nevø av Richard Branson. Og at hun i fjor ble dekorert av selveste dronningen og utnevnt til en Commander of the Most Excellent Order of the British Empire (CBE) for sin innsats som skuespiller. Og om barna sine og om tilværelsen på livets indrefilet, mens hun poserer foran kameraet til Alexi Lubormirski. Så langt - alt godt, som kulturfiffen sier.

Etter 10 sider med vakre Winslet - jepp, jeg er superfan - følger en reportasje med den forførende tittelen «Fashion Begins At Home». Den handler om niesen til supermodell og YSL-musen LouLou Falaise, hennes mann Marlon Richards, sønn av Keith, og deres modellflotte datter Ella. Og selvfølgelig - det koselige hjemmet deres i Sussex. «A remote farmhouse» ifølge Harper‘s Bazaar - på norsk; ei lita bondestugu. Men huset fra 1700-tallet er mer tiljålet shabby chic-helvete enn uren luren himmelturen, med sine antikke møbler og småbilder fra familiealbumet av folk de fleste bare har sett i blader, som supermodellen Kate Moss. «A good friend og the family». Jadda.

Det er slike stilsikre historier Harper‘s Bazaar og deres lesere elsker. Alt i magasinet handler om arv og miljø. Journalistene pløyer i dybden for å finne ut viktig informasjon om familien og familieeiendommene til de som intervjues. For en utenforstående innbygger i et land der alle stammer fra bønder og fiskere, grenser det til en slags Harper‘s Bizarre. Det er i hvert fall sjelden jeg føler meg mer bondeknøl enn når jeg leser historier som den om f.eks. Wembury House, et bruk i sørlige Devon, virkelighetens Downton Abbey-saga, der den tidligere nevnte cricketkampen ble til en gedigen sosietetsfest. Her bor nå familien Hanbury som viser bladets journalist - ingen ringere enn Sara Parker Bowles, svigerdatteren til Camilla you know, rundt i følge med barna og barnepikene. Etter det følger en stor sak om Sophie Dahls familie, John Rochas familie, Hannah Rotchilds formue og saker om et knippe andre briter jeg ikke aner hvem er. Selv motereportasjene har titler som «Utnytt arven». Utover det, hva kan man si om aprilutgaven?

Lovely photographs darling!

Galliano har sonet sin straff. Nå vil han ha erstatning.

11. mars 2011 fikk klesdesigneren John Galliano fyken fra stillingen som sjefdesigner hos motehuset Dior. Årsaken var en gedigen fylletabbe. En fuktig aften i februar var den britiske moteskaperen blitt filmet med mobilkamera mens han hånet jøder og hyllet Hitler på en nattklubb i Paris. Episoden havnet selvsagt rett på You Tube.

Episoden er en av de største skandalene i internasjonal motebransje på mange år. John Galliano var genierklært. Gudbenådet. Med hang til overdådige og påkostede kolleksjoner. Med hans maksimalistiske tilnærming til skredderi satt han trauste Dior solid tilbake på motekartet som et cutting edge motehus. Det bidro igjen til å gi begrepet fransk mote et sårt tiltrengt ansiktsløft i en tid da veldrevne amerikanske og britiske konkurrenter gjorde seg mer gjeldende.

Men så gikk han altså på fylla, og resten er historie. Filmsnutten med Galliano havnet på nettet direkte etter hendelsen den fatale kvelden. Kort tid etter fulgte rettssaken og oppsigelsen. Fornedringen var total. Galliano ble dømt for antisemittisme og mistet ikke bare jobben, men også all heder og ære. Prestisjen han hadde opparbeidet seg i rollen som motens aller største agent provocateur, var en saga blott og han måtte krypende beklage, ta sin hatt og gå.

Det var riktig å straffe John Galliano. Motehuset hadde ikke noe valg. Men nå har han tatt sin straff og er utskrevet fra rehab. Om han hadde vært en av oss vanlige dødelige, ville han vel skrevet meldekort til Nav for å få økonomien til å gå rundt.

Isteden har gamle kollegaer tatt hånd om han og latt ham jobbe på sine atelierer. I tillegg velger Galliano å rippe opp i skandalen ved å saksøke sin tidligere arbeidsgiver, og advokatene strides om oppsigelsen hans var ulovlig. I Frankrike kan man ikke si opp folk på grunn av sykdom, og Galliano hevder selv at han var syk da han fikk fyken. Hardt arbeidspress og et kontinuerlig krav om å sjokkere og sprenge grenser skal ha ødelagt dømmekraften og gjort ham tørst. Etter hvert kom alkohol- og dopkonsumet ut av kontroll, og «I love Hitler»-føltes så uendelig lett å si. Men er han antisemitt?

Nei, sier han selv. Så får vi tro hva vi vil. Klippene på You Tube der han surrer i fylla, ligger der til evig tid som en offentlig gapestokk. Men han har tatt sin straff og er han klar for en ny sjanse. Den bør han få.

Når du skal gjøre opprør mot dine frigjorte foreldre må det sterke saker til.

De har håret i stramme musefletter, store, oppsperrede øyne, blå kontaktlinser - selvsagt, rosa trutmunn og porselenshvite ansikter som stikker opp av viktorianske rysjekrager. Sweet Lolitas ser ut som om de kommer rett ut av utstillingsvinduet på en lekebutikk. Men vi snakker om lys levende tenåringsjenter som liker å uttrykke seg gjennom sukkersøt japansk mote, såkalt Sweet Lolita-stil - som verken er ny eller spesielt dirty.

Etter år med kvinnekamp for å komme oss vekk fra Barbie-idealer skulle man tro at søte motedukker var gått ut på dato. Men nei da, de søte små japandukkene finnes overalt, til og med i vinterkalde Oslo. Et rosa, tekkelig lite ungdomsopprør i blanke, pene sko foregår der rett foran øynene på oss, og vi klarer ikke se det for hva det er fordi vi er blindet av vår egne stygge tanker.

Ikke så merkelig, kanskje. Vi er jo mer vant til at opprørsmote skal være rå og rampete, ofte også over gjennomsnittet uanstendig. En liten Sweet Lolita som ikke ville drømme om å vise noen finger‘n virker provoserende - og ikke på den gode måten. Det skremmer oss rett og slett litt at jenter i dag ønsker å leke at de er passive små dukker og kler seg restriktivt og prektig. Du kan jo ikke sparke fotball eller klatre i trær i kjoler med stive underskjørt! Også navnet - foreldre frykter at gamle griser skal gå fullstendig gaga når døtrene legger ut bilder av seg selv på internett og kaller seg Lolita - et søkeord som ikke akkurat gir koselige vibber.

Nylig sto en 15 år gammel Sweet Lolita fram i en engelsk avis og fortalte om sitt liv i søte, barnslige dukkeklær. Venus Palermo har sin egen You Tube-kanal, og over 30.000 mennesker har sett de små videosnuttene hennes der hun viser hvordan du kan forvandle deg til en dukke. Og den enda mer kjente, amerikanske lolitaen Kota Koti er blitt superkjendis i Japan etter at hun begynte å skrive dukkeblogg og shoppe i Lolitaenes mekka - den japanske motebutikken Baby The Stars Shine Bright.

Lolitastilen er visuell, kompleks og tvetydig, men life­stylere er steile på at det ikke har noe med ageplay eller Nabokovs roman «Lolita» å gjøre. Jeg er blitt grundig oppdratt i Lolitastil av to unge jenter i gata der jeg bor, to meget oppegående, smarte og viljesterke jenter som slett ikke er så porselensaktige som de ser ut. De har betrodd meg at de foretrekker Lolitastil fordi den er anstendig, og langt mindre sexfiksert enn stilen til for eksempel Rihanna og Nicki Minaj. Sier de føler seg friere når de kan ta på bestemorsunderbukser - såkalte bloomers - under strutteskjørtet.

Men sånn det må kanskje bli når voksne trykker Lady Gaga til sitt bryst. Da kommer motreaksjonen - som en rosa tyllrosett.

Publisert i Dagsavisen lørdag 9. mars.

Danske ELLE har kåret de kuleste damene i Norden. Og boka «Scandinavian design» viser det beste av skandinavisk mote. Norge scorer lavt begge steder.

«Disse kvinnene er uunngåelige» skriver ELLE-redaksjonen i Danmark og ramser opp et knippe kvinner de mener er innflytelsesrike og forbilledlige nok til å kunne påberope seg adjektivet «cool». Rangeringen er så overtydelig at det er banalt.

Først på listen troner tre danske kvinner, så tre svenske, to norske og en finsk. De to norske kvinnene som har fått plass på listen er Jenny Skavlan og eksmodellen Aleksandra Ørbeck-Nilssen som jobber for truede dyrearter i Afrika. Har virkelig ikke Norge mer å by på?

For å komme med i ELLEs «Cool kvinder - 2013»-liste så må man i tillegg til å ha en slags udefinert cool-faktor være både kameravennlig og være en god rollemodell. Greit det, du kan liksom ikke boltre deg på et coolbarometer om du er helt parkert i stilen. Men at det ikke finnes flere kule norske damer er selvsagt bare tull. Hva med å google noen damer da? Jeg foreslår VOGUE-blogger Hanneli Mustapharta, designer Eva Emmanuelsen og sprinter Ezinne Okparaebo som en liten start.

Etter å ha irritert meg grønn over danske ELLE tenkte jeg det kunne passe godt med en bok om skandinavisk design, for der er jo vi liksom litt på gli for tida, eller? Det synes åpenbart ikke forfatter Dorothea Grundtoft. Blant et utvalg at 56 skandinaviske designere har forfatteren kun funnet 5 norske som hun synes det er verdt å nevne i et tilsynelatende hav av danske og svenske moteskapere. Boken har selvsagt også dansk design på omslaget. Surprise surprise.

Norge er lillebror i skandinavisk design-sammenheng, men det får da være måte på. «Scandinavian Design» inneholder forbløffende mange for meg ukjente navn i denne boken og det er ok, vi snakker om unge up and coming-merker i tillegg til de etablerte. Og akkurat derfor er det ekstra merkelig at ikke forfatteren har kunnet nevne i hvert fall ett par norske navn til - som Fam Irvoll, Leila Hafzi, Mardou og Dean og Epilogue.

Ellers synes jeg den nordiske hangen til natur, minimalisme og avant garde begynner å bli litt sliten, det er på en måte klisjé-utgaven av nordisk design. Derfor er det ekstra deilig at Grundtoft presenterer i hvert fall en designer med en mer luksuriøs, italiensk tilnærming til glamour. Kristian Aadnevik, som har vært Donatella Versaces protege har både gull og glitter på rullebladet og derfor er det ingen hemmelighet at han er fest- og rød løper-favoritt. Og norsk! Dammit.