Kultur

Sex, angst og kostlister

«Girls»-skaper Lena Dunham blir omtalt som feministikon og stemmen til en generasjon. Med boka «Ikke en sånn jente» viser hun i beste fall en ubehagelig side av barna fra 90-tallet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

- Jeg tror jeg kan være stemmen til min generasjon. Eller i hvert fall én stemme til en generasjon. Dette sier Lena Dunhams alter ego i en tidlig episode av TV-serien «Girls», når hun, høy på opium-te, forsøker å snakke sine foreldre fra å kutte pengestøtten hun får fra dem mens hun forsøker å bli forfatter. Som den selvbiografisk baserte karakteren Hannah Horvath i «Girls», har Dunham markert seg som en slags ny versjon av det «Sex og singelliv»s Carrie Bradshaw har representert for unge jenter: En ung, frigjort, skrivende jente i New York som kysser mang en frosk på jakt etter den store kjærligheten.

Mens «Sex og singelliv» ble sendt for første gang i 1998, hadde «Girls» sin premiere på HBO i 2012. Det er en fjortis i aldersforskjell. Dunhams serie byr på drøyere sexscener, mindre glamour og noen ekstra kilo over magen for hovedrollen, men fortsatt er det karakterenes forhold til menn som er dominerende i handlingen.

I dag kommer Lena Dunhams bok «Ikke en sånn jente» ut i norske bokhandler. Boka er en slags blanding av Dunhams memoarer og råd til andre jenter om hvordan de bør lære av hennes feil. Boka inneholder mye av det samme som TV-serien «Girls», og her er flere identiske scener. Dunham byr også på:

Lister over ting man ikke burde si til venner («Hun er lubben på en annen måte enn du og jeg»).

Ting man ikke bør si i et flørtende tonefall («Sorry hvis det lukter rart av ånden min, det er på grunn av medisinene. Visste du at jeg tar den høyeste dosen de har lov til å skrive ut?»).

Samt topp ti helsefrykter hun har, blant annet sykdommen ME («I løpet av dagen spør jeg ofte meg selv: Kunne jeg sovnet akkurat nå? Svaret er alltid et rungende ja»).

Ordene «jeg» og «meg» dukker opp 4.018 ganger i boka. Men det er ikke bare Dunham denne boka handler om. Som et barn av 90-tallet, født i samme år som Dunham, sitter jeg igjen med en vond smak i munnen etter de 271 sidene med beskrivelser av kvinnekroppens ubehag, ulik form for angst, dårlige sexpartnere og ti sider med kostliste fra en slankeperiode. Den samme vonde smaken dukker med jevne mellomrom opp gjennom «Girls»-episodene også. Både serie og boka er i det lange løp foruroligende navlebeskuende. Fortjener Dunham å kalles et feministisk ikon? Blir man et feministisk ikon bare man kler av seg og viser valkene?

Man kan velge å se på Dunhams prosjekt som utelukkende humoristisk, men når hun får merkelapper som feministikon og stemmen til en generasjon, mener jeg hun bør tas på alvor. På én side er det lett å avfeie det hun formidler som kjedelig selvopptatt. Likevel treffer hun kanskje ufrivillig, eller helt kalkulert, et ubehagelig aspekt ved sin, og min, generasjon. Vi har enormt mye tid til å gjøre det vanskelig for oss selv. Og grenseløsheten vår gjør at vi, dersom vi ikke «får alt», lett kan ende opp med en slags livskrise. Sett utenfra kan det minne om en femåring som ikke får kjøpe godteri i butikken. Selvopptattheten hun setter søkelyset på med «Girls», er interessant. Men hvorfor dyrke det videre på nøyaktig samme måte i en bok?

Dunham starter boka med å applaudere kvinner som insisterer på at deres historie er verdt å bli fortalt. «Fortsatt er det mange som mener at det kvinner skriver, ikke er stort annet enn en øvelse i forfengelighet», skriver hun. Det spørs om hun ikke fort faller i sin egen forfengelighetsfelle, når hun i forsøket på å iscenesette seg selv som en frigjort kvinne, med et mer enn normalt avslappet forhold til nakenhet, velger å bruke så voldsomme virkemidler at det som kanskje var allment interessant blir fremmedgjort til å bli pinlig intimt.

Spørsmålet er ikke hvorvidt Dunhams historie er verdt å bli fortalt, men hvordan det er verdt å fortelle den. Da er ikke ti sider med kostlister eller lister over dumme ting man har sagt, det viktigste. Hun har definitivt et budskap som er verdt å vie oppmerksomhet til, når hun viser fram sitt forhold til kropp, frykten for å dø, eller når hun viser angsten knyttet til å ha stadig nye sexpartnere hun ikke har tillit til. På et tidspunkt lurer hun faktisk på om hun er blitt voldtatt eller ikke.

Men idet hun pirker borti det som begynner å bli interessant, går oppmerksomheten hennes over til enten å fleipe det bort eller å snakke om noe annet. Som når hun skriver at når hun blir 80, skal hun fortelle om en regissør hun var sammen med som mente at kvinner elsker å bli instruert når de suger. Vil hun si noe om mannen her? For meg minner dette mer om noe en venninne kan si litt skrytete over et kafébord. «Jeg er så gæren, liksom.» Så lenge Dunham ikke følger opp de små trådene hun kaster ut, blir vi sittende igjen med lite.

Hun blir omtalt som et feministisk ikon, men Dunhams prosjekt, enten hun vil det eller ikke, synliggjør hvor mye vi faktisk trenger kvinnelige stemmer i populærkulturen som evner å gå dypere i å skildre unge kvinners liv enn med korte, sarkastiske formuleringer om vanskelig forhold til menn og mat. Dette var kanskje mer interessant i 1998. Nå er det på tide å utvikle det videre.

Mer fra: Kultur