Både som et verb – å sentrumsdø, har sentrumsdødd, osv. – og ikke minst som substantiv (hann.kj.: En sentrumsdød, flere sentrumsdøder), benyttes dette ordet i vår dagligtale som «bysentrumenes død». I sentrum, bysentrum, finnes butikker og folkeliv, og dette livet er altså iferd med å dø.
Her starter min nørdete fascinasjon for «sentrumsdød». For en sentrumsdød er ikke en final død, ikke døden slik som en hund kan dø. Hunden vår kan dø en død, og den forblir en hund også etter døden har inntruffet. Alle er enige om at hunden er død – men den er fortsatt en hund. En død hund. Men idet et sentrum derimot har dødd sin endelige død, er det ikke lenger snakk om en «sentrumsdød», for idet sentrumet har dødd, er ikke sentrumet lenger et sentrum. Folk er ikke der lenger. Og da har også sentrumsdøden opphørt.
Dette sier vi altså ikke: «I denne byen er det ikke lenger et sentrum, for byen er SENTRUMSDØD». Slik bruker man ikke ordet. Derimot er sentrumsdøden en pågående prosess. «Byen er iferd med å sentrumsdø».
Hva «sentrumsdød» er, avhenger av hvordan man ser på byen. La oss si vi ser på byen som en kropp. Da er det naturlig å se på bysentrumet som «hjertet» av byen. Ikke bare finnes «sentrum» da nokså midt i kroppen, men her det finnes grunnlag for liv, det pulserende og vitale som gjør byen rundt fungerer, med sine øyne og ører, bein og armer, hår (frisør), muskler (politiet), føtter (drabantbyen) tarmer (kloakken) og blodsirkulasjon (transport, veier og infrastruktur).
Videre: Hvis byen er en kropp og sentrum et hjerte, vil hele kroppen dø dersom sentrumsdød inntreffer. Dermed kan man se på «sentrumsdød» som en sykdom. Hvis bysentrum sentrumsdør, vil hele byen forandre seg.
Men sånn er det jo åpenbart ikke. For i Drammen og mange andre byer i Norge lever jo (tilsynelatende) byen i beste velgående, selvom sentrumsdøden herjer.
Vi kan imidlertid også se på byen som en avansert maskin. La oss si ... et fly. Et Boieng 747-fly. Her vil jeg si at «sentrum» ikke nødvendigvis er motoren, men at det mest sentrale med et fly, er vingene. Og vingene på et moderne fly er styrt av tre forskjellige systemer. Hvis det elektroniske systemet av en eller annen grunn slutter å fungere, kobles det hydrauliske vingesystemet inn; dersom dette hydrauliske systemet (som funker helt uavhengig av de andre) også mot absolutt alle odds skulle quitte av uforståelige grunner, kicker det tredje mekaniske systemet inn.
I et avansert system, som f.eks. et passasjerfly eller et datasystem, kan altså et hjerte eller motoren sentrumsdø, men det sentrale opprettholdes, fordi en annen del av systemet overtar dens funksjon eller tar over idet det sentrale ikke fungerer. I byen tar kjøpesenterne over for bysentrumene, når de nå er iferd med å dø.
«Kjøpesenteret» (subst. et kjøpesenter), er også interessant, rent språklig sett. Et kjøpesenter er nettopp dét ordet tilsier: Et senter, et sentrum, for kjøping. Et senter for ærendegåing og shopping. I bakteriefloraen i byens kropp har bakterien som er shopping, kjøpe-bakterier, sentrert seg rundt ett punkt – kanskje i halsen eller i blindtarmen – og dannet et «kjøpe-senter».
Men hva er egentlig et kjøpesenter?
Noen kjøpe-«sentre» befinner seg i byens sentrum, mens andre ligger et stykke utenfor. De er ofte enkle å komme seg til og fra, lettvinte å parkere bilen i, mens infrastrukturen i byen rundt kraklerer som ødelagt vev og gjør kjøpesenterturen faktisk mindre praktisk, fordi man bruker så lang tid til å komme seg frem til parkeringshuset. Inne i et kjøpesenter er det ofte rent og sterilt, som på et sykehus, men oppholder man seg der for lenge, opplever mange en følelse av fremmedgjørelse og generell nummenhet.
Dette skiller kjøpesenteret fra bysentrumet: Mange i samfunnet mener at «byen» innehar en trygg og varm aura av koselighet. Allikevel drar de fleste av oss på kjøpesenteret for å handle. Kjøpesenteret er derfor utvilsomt en av de fremste årsakene til sentrumsdød. Byenes sentrumsdød i landet har kommet i takt med et kreftsvulst-aktig fremvekst av gigantiske kjøpesentre som bare vokser seg større og større, mens de fôrer på omgivelsenes penger og energi.
Spørsmålet er hvorvidt byen virkelig dør av en sentrumsdød, når sentrumet blir erstattet av et senter. Litt som en hjertetransplantasjon, hvor det nye plastikkhjertet blir plassert som en stomi-pose på hofta, eller en iPhone-hvit utvekst på stortåa, sitter nå selv pensjonistene med sine krykker og gåstoler på kjøpesenteret.
«Sentrumsliv»: Det som gjør et sentrum til et levende sentrum, må til syvende og sist være folk. Byens innbyggere og deres forflytning må i denne allegorien og språklige leken være «blodet» i byen. I likhet med en bikube etter en bie-død, så vil sentrumet, eller skallet av sentrumet som pleide å være sentrum, stå igjen, tom og øde.
Og det er, som mye annet i verden, litt trist.