Makt og maktmisbruk er en forutsetning for seksuell trakassering. Dette maktmisbruket har Donald Trump satt tydelige ord på: «I just start kissing them. It’s like a magnet. Just kiss. I don’t even wait. And when you’re a star, they let you do it. You can do anything.»
Trumps utsagn vitner ikke bare om trakassering og maktmisbruk, men også om et dårlig menneskesyn. Et menneskesyn der kvinner ansees som et middel for egen tilfredsstillelse, og ikke som et mål i seg selv. Jamfør «I don’t even wait». Referansen til magneten tyder på at han ikke ser noe eget ansvar for sine handlinger. Som «stjerne» kan han gjøre hva som helst. Trump synes også å forstå at dersom han ikke hadde den makten, som er forbundet med stjernestatusen, så ville ikke oppførselen hans vært mulig.
Det kan synes langt fra Donald Trump til norske forhold, men så langt er det heller ikke. I akademia, som jeg kjenner godt, ligger det mye makt i en professors plass i det formelle og i det uformelle hierarkiet. I hierarkiene ligger det også muligheter for maktmisbruk. Det gjør det også i nettverk av lojale kollegaer man har opparbeidet gjennom mange år. En stilltiende aksept i nettverkene er det som i mange tilfeller muliggjør seksuell trakassering, ondsinnet sladder og annen mobbing. Bare man er «stjerne» nok. Noe av dette maktmisbruket er godt beskrevet gjennom den kvinnelige professoren med hang til unge menn, i Helene Uri sin roman «De beste blant oss». Maktmisbruk blant kvinner er også velkjent, men det tar nok som oftest litt andre former enn ved seksuell trakassering.
Overgriperne er ofte populære og flinke. Folk ser derfor gjennom fingrene med hva de holder på med. De er fryktet og beundret. Enkelte ledere på høyere nivå beskytter dessuten fryktede mellomledere, og lar deres utilbørlige virksomhet gå upåaktet hen. Vi er ikke like strenge med dem vi liker og har nytte av, som med dem vi ikke liker. De fleste vil dessuten vegre seg for å kritisere sine ledere, fordi kritikk kan utgjøre en risiko for egen karriere. En medvirkende årsak til at seksuell trakassering pågår, kan være en organisasjonskultur der kvinners fysiske attributter verdsettes mer enn deres kunnskap, talent og innsats. En slik kultur kan gjøre tilskuerne likegyldige og blinde overfor det kvinnene opplever. En annen faktor er tilskuernes tendens til å gi ofrene skylden. De ber om det ved å kle seg såkalt utfordrende, er det en del som mener. Hvorfor gjorde de ikke mer motstand? Hvorfor varslet de ikke? Overgriperne oppfatter antakelig tause tilskuere som en aksept for sine handlinger, mens ofrene skammer seg.
#metoo-kampanjen får meg til å tenke tilbake på min egen studenttilværelse i inn- og i utland. Jeg husker en ansatt i akademia som gjennom hele sin karriere trakasserte sine kvinnelige studenter seksuelt. Krenkelsene fikk pågå til tross for at de var godt kjent, både blant studenter og personale ved instituttet der han var tilsatt. En forutsetning for krenkelsene vi ble utsatt for, var et ubalansert maktforhold. Han var en godt voksen mann – vi var unge kvinner. Han var vår lærer – vi var hans studenter. Han hadde kunnskap – vi var kunnskapssøkende. Han ga oss karakterer – vi mottok hans karakterer. Han misbrukte sin autoritetsposisjon og utnyttet vår tillit bak en lukket kontordør.
Gjennom samtaler med andre studenter, skjønte jeg etter hvert at jeg ikke var den eneste som var blitt trakassert. I samtalene bearbeidet vi våre opplevelser. Skammen lettet, skylden ble plassert der den hørte hjemme og vi kunne legge episodene bak oss.
Jeg ser på seksuell trakassering som en form for mobbing, for nyere forskning viser at mobbing ikke bare handler om ofre og overgripere. Det handler også om makt, kultur og om tilskuere og tilhørere. Det kan derfor være at den seksuelle trakasseringen vi opplevde, inngikk i en kultur med aksept for maktmisbruk. Flere år senere oppdaget jeg nemlig at professoren som hadde trakassert oss, sto nederst på en uformell rangstige ved instituttet der han jobbet. Plassen hadde han fått for sin ynkelige virksomhet. Kollegaene lo av ham bak hans rygg. Men hvorfor ble han bare ledd av? Hvorfor ble han ikke konfrontert med sine handlinger og irettesatt? En av kollegaene mente at også han var utsatt for maktmisbruk. Noen hadde nytte av hans seksuelle trakassering, fordi den satte ham på sidelinjen og fratok ham all troverdighet. Ved instituttet gjorde latterliggjøringen ham til en tulling det ikke var verdt å høre på. Slik ble det færre om makten.
Overgriperne er altså ikke alltid populære og flinke. Trakassering handler ofte om komplekse sosiale spill der også overgriper kan være, eller har vært, et offer. Forskning viser dessuten at folk som har erfaring med å ha lite makt, har en høyere risiko for å bedrive seksuell trakassering når de får makt, sammenliknet med dem som er vant med å ha makt. Videre utgjør et menneskesyn der andre mennesker ansees som objekter for egen tilfredsstillelse og vinning, en risiko for trakassering og annet maktmisbruk.
Sanksjoner overfor enkeltpersoner som begår overtramp, er viktig, men vi trenger noe mer. Seksuell trakassering og annen mobbing handler ikke bare om enkeltindividers grenseoverskridende adferd. Det handler også om ledelse og en sunn organisasjonskultur, som etableres gjennom et tydelig verdi- og normgrunnlag.
Vi trenger ledere som ser sine medarbeidere som individer med personlighet og med verdighet. Vi trenger ledere som ikke ser en annen vei ved maktmisbruk. Vi trenger ledere som forebygger maktmisbruk gjennom en anerkjennelse og bevisstgjøring av ubalanserte maktforhold i organisasjonen.