Blir dommen på 13 måneders utestengelse stående, kan hun konkurrere fra 18. november og hun kan trene med landslaget fra 18. september. Det vil si at hun kan legge en fornuftig OL-plan for PyeongChang i 2018. De fleste med norske briller ser på dette som et fornuftig løp, i den grad noe er fornufig i et dopingregelverk som ikke tar høyde for menneskelige feil. Den debatten får man ta når hele saken er ferdig.
Men utenfor Norges grenser er verden annerledes. Det er litt uklart om det baseres på manglende kunnskap eller bitterhet mot påstått norsk arroganse. Den velkjente SVT-journalisten Hasse Svens, som sto bak dopingdokumenteren «Blodracet» i 2014, er ute og stempler den norske granskningsrapporten om bruk av astmamedisin som nærmest verdiløs. Han mener at blant andre den svenske eksperten i utvalget, professor Kjell Larsson er inhabil. Fordi han har skrevet fagartikler sammen med noen som har samarbeidet med Norges Skiforbund.
I Finland og Polen er det sterkt kritiske røster til Johaug-dommen. De synes den er altfor mild og tar det for gitt at det internasjonale skiforbundet (FIS) anker. Noen dyrker ennå konspirasjonsteoriene som nå faglig sett er ute av saken.
Sannheten er at Johaug-saken er en parentes i det store bildet. FIS store utfordring, høyt hevet over både Johaug-dom og astmamedisin, er hvordan de skal håndtere russerne. Få dager før VM i Lahti, er russiske utøvere utestengt uten å ha konkrete dopingdommer mot seg. Men de er navngitt i den berømte McLaren-rapporten som beskriver statsdrevet russisk doping foran OL i 2014. Hvordan skal det ramme noen enkeltutøvere på en juridisk rettferdig måte? FIS dopingpanel har dårlig tid. Har de tid til Therese Johaug? Seigpiningen fortsetter.