På vei nedover trappa i går morges: Min egen avis ligger utenfor legen i andre med oppslag om fyll og sex i LO. Menn uten grenser. Aftenposten et sted i tussmørket med 487 skuespillere som har fått nok av sextrakassering. Klassekampen i første har avsløring av hemmelig rapport fra Universitetet i Oslo. Flere kvinner har ikke orket mer og sluttet etter å ha blitt trakassert på jobb. Hvilken fantastisk tid å være mann.
Den verdensomspennende #metoo-kampanjen har nå slått inn i Norge med full kraft. Det som en stund så ut til å bli redusert til en debatt om det som skjer «på byen», der plystring på gata virket likestilt med voldtekter, fikk denne uka en helt annen kraft. For #metoo handler ikke om klønete menn, den handler om kyniske menn. Menn som i kraft av posisjon tillater seg en atferd som er helt uakseptabel. Hierarkisk utnyttelse av andre. Dritt renner som kjent nedover. En oppførsel som får næring fra trygghet, trygghet for at det man gjør ikke får konsekvenser. Og trygghet i ukultur. Vi får se hva som skjer, som det het i reklamen, men sikkert er det at TV 2 ikke blir det samme. Norge blir ikke det samme.
Flere profiler innen TV 2s sportsdekning måtte slutte. Alle gikk ubesværet videre til tilsvarende – eller bedre – jobber. Som journalist er det ikke vanskelig å få oversikt hvem disse karene er. Men jeg syns synd på alle dem det ikke er. For det har vært mange profilerte tryner på TV 2 de siste årene. Mistanken rammer alle. Men det er ikke Freddy dos Santos. Eller Mini. Eller Ivar Hoff. Eller et titall andre menn som har vært på skjermen. Det anstendige, det kollegiale, av disse gutta hadde vært å stå fram. Skammen er nok for stor. Ikke menn nok.
Den historiske effekten av #metoo gjenstår å se hva er. Kanskje ble det kastrert noen alfahanner og så sklei verden tilbake i vante, tusen år gamle mønstre? Kanskje. Men det er tegn allerede på at #metoo har endret uendelig mye. For vi snakker om det nå, vi menn. På en måte vi aldri har snakket om det før. Et stort «åfaen» har hjemsøkt oss. Jeg tror vi ser kvinner på en annen måte. Vi ser verden litt mer med de andres øyne.
Det er ikke ofte jeg uttaler meg på vegne av vanvittig mange. Men jeg gjør det nå. Dette opptar oss menn veldig, og med stort alvor diskuteres det nå rundt kafébord og over ølglass. Fotball er byttet ut med kvinnesyn. Bare den siste uka har jeg ved tre anledninger sittet rundt et bord med herrer og diskutert drittsekkene blant oss. Mens #metoo-kampanjen går sin seiersgang verden over sitter nå små hverdagsmenn og fedre og jabber lavt seg imellom. Det i seg selv er et gjennombrudd.
Men det er gjennomgående i praten blant menn at vi ikke kjenner oss igjen. Ingenting av det som har kommet fram i kvinners historier «er greit». Det har aldri vært greit å holde fast eller tafse eller kommentere noens pupper. Det er også gjennomgående at vi opplever å bli stemplet som griser alle mann. En stor majoritet menn som holder henda sine for seg sjøl, sitter nå storøyde og følger med i en kamp mellom all verdens kvinnelighet og en liten gjeng erigerte kødder. På en måte angår det ikke oss. Det er strid mellom to dem.
Mellom oss kan vi dele historier om damer som har klådd, som med rødvinsstinkende munner har prøvd å kysse, som har klemt på baller og rumper. Men dette er ingen konkurranse. Historisk sett kommer ikke vi menn dårlig ut av kjønnskampen. Vi skal holde kjeft nå. Det spiller ingen rolle at kvinner også kan være noen troll etter for mange glass vin.
Det er vårt lag i verden som er tatt med buksene nede, vi må være med og ta ansvar. Selv om det føles urettferdig å bli plassert på lag med TV 2s sportsidioter. Vi må snakke sammen. Snakke om det vi ser. Det vi ikke stopper. Det vi lar passere. Snakke med ungene våre. Tenke oss om. Og selv om vi, majoriteten som oppfører seg anstendig, er prektige i møtet med kvinner, må vi også reflektere over hva og hvordan vi tenker om kvinner. #Metoo er ikke slutten. Men det er starten på slutten.