Mandag morgen. Jeg sto utenfor et møterom på huset og ventet på kollegaene. Formen var brukbar, til mandag å være. Eller brukbar? Den var faktisk godt over snittet. Det hadde vært en helg med hyggelig besøk, et par flasker strålende chianti classico på lørdag og sol fra skyfri himmel søndag. Jeg hadde til og med vært sammen med den hvite middelklassen (jepp, det kom folk på banen ved Slemdal i skinnikkers) oppe i Holmenkollen (Skiforeninga har en jobb å gjøre når det gjelder integrering!) og sendt de håpefulle rundt i en løype der oppe. Det var all mulig grunn til å være fornøyd. Livet var godt!
Nå kom hun mot meg med store, mørke øyne. Et sekund der trodde jeg at hun skulle klemme meg, men hun nøyde seg med et fast grep om armen, som for å sjekke at det var meg.
– Lars, utbrøt hun, så godt å se deg!
Som mann 44 er man ikke bortskjemt med seksuell trakassering på arbeidsplassen eller annen (ønsket eller uønsket) oppmerksomhet av noe som helst slag, men nå var jeg i noen sekunder en superstjerne. Her kom det en kvinne i sin beste alder nesten løpende mot meg, oppriktig glad for å se meg. (Jeg må tilbake til tidlig 90-tall for å huske sist.) I noen hundredeler så jeg for meg henne og meg hånd i hånd løpende over gresskledde enger til lyden av The hills are alive with the sound of muuuuuuuuuuuuuuuuuuuusic! Plutselig stoppet musikken.
– Jeg drømte at du var død!
Det hadde vært en svært realistisk drøm, som hadde gjort et solid inntrykk på min kollega. Hun var nesten litt rystet. Var hun litt i sorg? Det hadde vært så realistisk det hele, sa hun. Jeg hadde sittet inne på et kontor i over et døgn, og så hadde hun måttet sende inn en (mannlig) kollega for å se til meg. Og der hadde jeg ligget. Dau som en sild. Jeg spurte ikke om dødsårsak, men tolket det som hjerte- og kar-relatert. En kjedelig propp av noe slag. Hun fortalte med innlevelse om frustrasjonen over hvem som skulle ta den tunge jobben med å ringe mine pårørende.
Jeg tok det med godt humør, vil jeg si. Litt overrasket. Men jeg smilte tappert. Og vel så det. Ikke bare jobber vi tett sammen her på huset, tenkte jeg, vi er del av hverandres ubevisste sjelsliv også! Så tette er vi at vi får være med helt opp i senga og inn i drømmene. At lille jeg fikk være med helt inn dit, det var jo rent ut smigrende! Jeg tok dødsbudskapet som en kompliment.
Når hun senere fortalte at hun tidligere hadde drømt at også en annen kollega hadde dødd, ble jeg nesten sjalu.
– Har du drømt om han også?!
Hun prøvde å forklare. Skjønte at jeg var opprørt.
– I et spektakulært terrorangrep? Hmpf, mens jeg bare døde av naturlige, banale årsaker på et kontor?!
Jeg håper hun ikke er sanndrømt. Og heldigvis sitter vi i åpent landskap.