Jonas Gahr Støre må i møtet med Hillary Clinton sette palestinernes sak på dagsorden.

Innlegget er skrevet sammen med Eskil Pedersen, leder AUF og Ebba Boye, nestleder SU.

I dag starter Hillary Clintons første norgesbesøk som USAs utenriksminister. Norske myndigheter har tidligere vært en viktig brubygger mellom palestinere og israelere, og Hillary Clinton sitter i en viktig posisjon for å få slutt på den snart 45-årige okkupasjonen av Palestina. For å sikre viktige steg i riktig retning, må Clinton og USA åpne for en nedtrapping av okkupasjonen, og Støre må bruke samtalene under norgesbesøket til å sette konflikten på dagsorden.

Siden seksdagerskrigen i 1967 har de fleste av de palestinske områdene vært under militær okkupasjon av staten Israel. Mangel på politisk frihet og fraværende rettigheter rammer først og fremst vanlige palestinere; barnefamilier blir kastet ut av hjemmene sine for å gi plass til israelske bosettere, og forfølgelse av fredelige palestinske aktivister er hverdagskost i Palestina.

I fjor søkte palestinske myndigheter om opptak som fullverdig medlem av FN. Et flertall av medlemslandene var for, men etter offensiv lobbyvirksomhet fra USAs side ble forslaget stoppet av sikkerhetsrådet. Palestinas opptak i FN-organisasjonen Unesco var en seier, men ble møtt med tøffe sanksjoner fra den israelske okkupasjonen. USA må slutte å motarbeide palestinernes drøm om en egen stat og heller anerkjenne palestinske myndigheter som et viktig skritt mot en løsning på konflikten.

Flere hundre tusen israelske bosettere, og stadig flere, har bosatt seg på det som egentlig er palestinsk land. Store geografiske områder er forbeholdt bosettere, og gjennom det palestinske landskapet bygges det i dag veier og boligområder som palestinere ikke har adgang til. President Obama har tidligere gått hardt ut mot byggingen av nye bosetninger, og dette er en linje det er nødvendig å fortsette på. Den ulovlige bosetningspolitikken er et enormt hinder for fredsforhandlingene mellom Israel og Palestina, og tilbaketrekkingen må begynne omgående.

En del av okkupasjons- og bosetningspolitikken er også den ulovlige muren som Nelson Mandela selv har sammenlignet med den tidligere apartheidpolitikken i Sør-Afrika. Muren går flere steder langt inn i palestinsk territorium og boligområder og innarbeider de økende annekterte områdene i staten Israel og etterlater et lappeteppe av områder som er tilgjengelig for palestinere. Muren er en provokasjon mot vanlige palestinere, og de delene av muren som går utenfor Israelske områder, må rives.

USA kan ikke ignorere den folkerettsstridige blokaden av Gaza som hver dag rammer tusenvis av sivile palestinere. Blokaden hindrer befolkningen på Gaza i å bygge opp igjen skolene og det livsviktige helsevesenet som ble fullstendig ødelagt under den israelske teppebombingen i 2008. USA og Clinton kan med internasjonal lov i ryggen kreve en oppheving av blokaden som først og fremst rammer sivilbefolkningen på Gaza.

Ingen har så mye makt og innflytelse i regionen som USA og Hillary Clinton. USA kan ikke tvinge fram fred, men sitter med en avgjørende rolle for å sikre at Israel tar de grepene som trengs for å komme den palestinske befolkningen i møte. I 1994 klarte vi å framforhandle en historisk avtale for å sikre fred mellom Palestina og Israel. Den var dessverre ikke nok, og det er en skrikende nødvendighet at de med innflytelse legger press på Israel for å avslutte okkupasjonspolitikken overfor palestinerne. Støre må i møte med Clinton sette palestinernes sak på dagsordenen og få USA til å stille seg bak de kravene som er nødvendig for å bygge fred i Midtøsten; tilbaketrekking av bosetninger, riving av muren på palestinsk side og oppheving av blokaden er essensielle skritt i riktig retning.

Leder av Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, spør i Dagsavisen Nye meninger på onsdag om LO vil ta avstand fra venstreekstremismen, eksemplifisert ved blant andre Rødt og Rød ungdom. Rotevatn mener denne såkalte "venstreekstremismen" er like farlig som

Rotevatn begrunner videre sitt synspunkt om at vi er farlige "venstreekstremister" blant annet fordi Rød Ungdom jobber for revolusjon.

At vi jobber for revolusjon betyr at vi jobber for et maktskifte. Akkurat som Rotevatn. Forskjellen på oss og Unge Venstre er at der hvor de bare vil bytte ut en regjering, vil vi flytte makt ut av hendene på karrierepolitikere og de superrike og over i hendene på folk flest. Vi vil ha mer demokrati, ikke mindre.

Nå er det blant annet arbeiderne på REC som merker konsekvensene av dette systemet: Bedriften blir lagt ned mot de som jobber der sin vilje. Vi ønsker at arbeiderne skal få innflytelse over sin hverdag, sin arbeidsplass og sine liv. At alle skal få delta i styringen av hele samfunnet, ikke bare få muligheten til å stemme på konkurrerende makteliter. Det er et reelt demokrati, i motsetning til dagens system. Dette kan ikke vedtas på Stortinget, men må skapes i felleskap. Derfor er revolusjon vår metode.

Kapitalismen er inne i en dyp krise, noe som blant annet har ført til at over halvparten av all ungdom i Hellas er arbeidsløse, mens vanlige folk må leite i søpla for å finne mat. I en slik tid mener Rotevatn at det er vi som jobber for å avskaffe dette systemet som er ekstreme. Ham om det.

På tirsdag som var gikk vi i 1. mai-tog for første gang etter terrorangrepet 22. juli i fjor. Terroristen har selv sagt at dette toget var et av målene han vurderte å angripe. Hadde han gjort det, ville det ikke vært første gang et 1. mai-tog hadde blitt bombet i Norge.

I 1979 ble Faglig 1. mai-fronts tog i Oslo bombet avhøyreekstremisten Petter Kristian Kyvik. Og to år tidligere ble Oktober bokhandel i Tromsø bombet av en høyreekstremist. Blitz-huset har blitt bombet av nynazister to ganger. All terror på norsk jord er det høyreekstreme som har stått for. 

Dette er ekstreme krefter venstresida alltid har sloss mot. Vi har kjempet mot den voldelige nynazismen, vi har jobbet mot rasismen som blant annet lå bak drapet på Benjamin Hermansen, og vi har sloss mot islamofobien som inspirerte terroristen som i disse dager står tiltalt i Oslo tinghus. Venstresida har kjempet mot høyreekstremismen i mange år. Vi er stolte av dette arbeidet, og vi fortsetter.

Det er ingen hemmelighet at Unge Venstre ikke har mye til overs for Arbeidernes dag, og at både de og moderpartiet er sterkt skeptiske til fagbevegelsen. Men i kampen mot høyreekstremismen bør de for en gangs skyld se på LO som en alliert, i stedet for å komme med nye barnslige angrep basert på løgner og fordommer mot venstresida.

I likestillingen og integreringens navn tar Mette Hanekamhaug på seg rollen som reddende superhelt for unge, muslimske jenter.

Denne uka foreslo hun forbud mot hijab i barneskolen. Jeg er ikke tilhenger av hijab på små barn, men jeg begynner å bli ganske lei av at politikere fra Norges mest innvandringsfiendtlige parti skal fortelle muslimer hvordan vi bør kle oss. Problemet er at FrPs forbud vil være like ille som foreldrenes påbud.

FrP vil bare bytte ut en type fundamentalisme med en annen. Det føles ikke noe bedre å få tredd et forbud nedover hodet enn et påbud. Skal man hindre barn i å gå med hijab, må foreldrene endre mening. Da fungerer ikke FrPs lettvinte løsninger om lovendring.

Hanekamhaug nevner Tyrkia som et eksempel til etterfølgelse. Jeg har gått på barneskole i Tyrkia. Der førte forbudet kun til én ting, at jentene viste håret på skolen, men tok på seg hijaben med en gang de kom utenfor skoleporten. En lovendring fjernet ikke presset, det satte bare opp to ulike kleskoder de måtte forholde seg til. Ett på skolen, og et annet hjemme.

Her hjemme frykter jeg at et hijabforbud kan føre til etnisk deling av skolen. Muslimske friskoler vil poppe opp i kjølvannet av lovendringen, så foreldre kan ta barna ut av den offentlige skolen, og la dem bruke hijab på en friskole. På den måten løses ingen problemer, man skaper bare ett nytt et. At barn med ulik farge og religion går på samme skole er grunnleggende for god integrering. Et forbud er første steg på veien vekk derfra. I kampen mot kjønnsapartheid kan FrP altså ende opp med å skape et religiøst apartheid.

I noen tilfeller er også hijab det beste av to onder. I familier med kultur for sterk kontroll av døtrene, kan hijab i ung alder erstatte kjønnslemlestelse, fordi det symbolsk erstatter kontrollen omskjæring tidligere sto for. Da må vi stille oss det ubehagelige spørsmålet: tvungen bruk av hijab eller tvungen kjønnslemlestelse, hva er verst? I det valget er det uforståelig at Hanekamhaug velger seg hijaben som sin fiende.

Det er også avslørende å se hva FrP ikke har foreslått å forby. For om man først skulle begynne å forby alt som kan være kvinneundertrykkende mot små barn, er ikke lista litt lenger enn bare hijab? Hva med høyhælte sko? Hva med Barbie? Dette er også ting foreldrene står bak, og det er minst like undertrykkende som hijab. Men ingen foreslår å forby det, fordi alle skjønner at det er en dårlig ide. Like dårlig som hijabforbud.

Mette Hanekamhaug er riktignok jente, men ikke muslim, og har aldri møtt Norge som innvandrer. Hun har aldri prøvd å søke hundrevis av jobber uten å bli innkalt til intervju. Hun har aldri vært tolk for sin egen mor, som ikke kan norsk godt nok til å gå på posten, biblioteket eller banken alene. Hun har aldri gått på visning etter visning på jakt etter en leilighet, og bare fått en endeløs rekke av avslag. Det gjør henne utrolig dårlig egnet til å drive kvinnefrigjøring og integrering i muslimske jenters navn. Kanskje er det derfor hun tror at hijab er det største integreringsproblemet i Norge?

Når jeg forteller mammaen min at FrP mener hijab er det største problemet for muslimer i Norge, begynner hun bare å le. Hijabdebatten er ikke en viktig integreringsdebatt, kun en lynavleder for de virkelige spørsmålene. Jeg vil spørre Hanekamhaug: Hva vil ditt parti gjøre med de reelle problemene vi møter i hverdagen? Hva vil du gjøre for å sørge for at også innvandrere får leid leiligheter på Oslo vest? I dag er det enten for dyrt, eller så møter vi huseiere som ”tilfeldigvis” leier bort til etniske nordmenn i stedet. Hva vil du gjøre for å styrke språkopplæringen? Og hva vil du gjøre for innvandreres problemer i arbeidslivet? I dag er innvandrere overrepresentert blant arbeidsløse, og når de først får jobb, er de overrepresentert i lavtlønnsyrker.

Hadde FrPs omsorg for muslimske jenter vært reell, hadde svaret på spørsmålene jeg har stilt vært like velkjente som at FrP vil ha billigere sprit. Men dessverre er omsorgen der kun når den kan brukes som våpen i FrPs antimuslimske kampanje.

La meg slippe å velge mellom islamsk fundamentalisme og FrPs fundamentalisme. Jeg vil ikke ha noen av delene.