Debatt

Sannheten om april 1940?

Boka og filmen «Kongens nei» er delvis feilaktige og gir sterkt vinklede versjoner.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er en forslitt, men likevel riktig påstand å si at april 1940 var Norges skjebnemåned, og kanskje den viktigste måned i Norge siden 1814. I april 1940 tok Norge opp forsvarskampen som endte med fem års okkupasjon, og Norge bandt sin skjebne til Storbritannia med handelsflåten som Norges viktigste krigsbidrag.

Hva er sannheten om hendelsene i april 1940? Fullt og helt vil vi aldri kjenne den. De viktigste norske aktørene var på flukt gjennom landet og var preget av lite søvn, forvirring og redsel. Fra de første kaotiske dagene etter angrepet, er det kun Stortingets møter 9. april i Hamar og Elverum som er troverdig referert i sann tid. Alle andre samtaler og møter kjenner vi innholdet i fra usikre kilder nedtegnet i ettertid. Etterpå var det umulig å huske alt, og noen ville også helst glemme egne pinlige handlinger og forskjønne egen innsats.

Gjennom suksessboka og suksessfilmen «Kongens nei» har vi nå fått etablert en delvis feilaktig og sterkt vinklet versjon av hendelsene fra 8. til 11. april 1940 som selve sannheten. Alf Reidar Jacobsens bok fra 2011 heroiserte kongen og kronprinsen og framstilte Nygaardsvold-regjeringen ensidig negativt. Erik Poppes film hadde premiere i september 2016 og har blitt godt mottatt av anmeldere og publikum. De fleste anmeldere synes å ha godtatt filmens versjon av de dramatiske hendelsene i april 1940. Ett eksempel er Dagsavisens anmelder som skriver at «de historiske foreleggene ligger så nær virkeligheten at «Kongens nei» blir et historisk dokument som vil kunne bidra til at nye generasjoner får innsikt i en for Norgeshistorien avgjørende hendelse.» Over hele landet brukes nå filmen i skolene som en innføring i hva som hendte da Norge ble angrepet av Tyskland. Film påvirker sterkere enn bøker, og når «Kongens nei» i tillegg er en godt laget film, er det bekymringsfullt hvis Jacobsens og Poppes versjon blir stående som selve sannheten om april 1940.

Mye kan sies om framstillingen i filmen «Kongens nei», og selv har jeg skrevet tidligere om det i avisen Nordlys. I Norge er det alltid den regjeringen som har Stortingets tillit som styrer landet. Fra 1940-regjeringen er det særlig statsminister Johan Nygaardsvold som framstilles negativt i filmen. Filmens klimaks er kongens nei til å utnevne Vidkun Quisling til ny statsminister i regjeringsmøtet om kvelden 10. april. At Nygaardsvold i Stortinget i Hamar ett døgn før hadde vært enda tydeligere om Quislings rolle, er ikke med i filmen. Når da filmen heller ikke tar med at Nygaardsvold straks etter kongens nei erklærte seg enig med kongen, blir dette ren propaganda for å heroisere kongen og sverte statsminister Nygaardsvold.

Likevel har filmen noe rett i sin framstilling av manglende realisme og handlekraft hos statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht. Derfor blir det avslørende for filmens tendensiøse framstilling at regjeringens mest realistiske og handlekraftige statsråder, Trygve Lie og Terje Wold, ikke i det hele tatt er med i filmen. Terje Wold har jeg selv skrevet om i boka «Terje Wold – en terrier fra nord» der Wolds egen beretning fra dagene 8. til 13. april offentliggjøres for første gang. Som justisminister var Wold en av de fire viktigste statsråder i en krigssituasjon. Wold var svært aktiv i å kontakte de fylkesmenn, politimestere og lensmenn det var mulig å nå. Disse var underordnet justisministeren, og Wolds budskap til dem var at sivil sektor måtte gjøre alt for å hjelpe de militære med å reise forsvarskampen mot invasjonen. Wold var også mer realistisk enn andre da han i Hamar om ettermiddagen 9. april gikk inn for å sprenge broer mellom Oslo og Hamar for å sinke den tyske framrykkingen. Wold argumenterte også aktivt mot Nygaardsvolds forslag 11. april om flukt til Sverige, og flertallet i regjeringen sluttet seg til Wold.

Justisminister Wolds viktigste innsats i disse dagene skjedde likevel om ettermiddagen 10. april 1940. Som eneste statsråd var Wold da i Rena i Østerdalen. Der var også den norske generalstaben, dvs hærens øverste ledelse. Generalstaben hadde fått gjort svært lite siden tyskerne angrep, og i møtet med justisministeren var offiserene defaitistiske og hadde ingen positive forslag. Generalstaben var svært kritisk til regjeringen og mente regjeringen enten måtte gi opp kampen eller i alle fall forhandle videre med tyskerne. Terje Wold prøvde forgjeves å argumentere for forsvarskamp. Rena-møtet blottla en fatal splittelse mellom regjeringen og offiserene midt under en krig. Allerede samme kveld førte dette til at regjeringen ba kommanderende general Kristian Laake om å gå av. Han ble erstattet av den offensive og kampinnstilte Otto Ruge. Uten Ruge ved roret ville det neppe blitt noen videre forsvarskamp.

Boka «Kongens nei» har fått fram nytt stoff bl.a. om de tyske fallskjermjegernes rolle i 1940, og filmen «Kongens nei» har blitt sett av over 700.000 i Norge og slik gjort mange interesserte i krigshistorien. Selv har jeg sett filmen med glede tre ganger. Det er likevel problematisk at Jacobsens og Poppes sterkt vinklede versjon nå synes å bli etablert som selve sannheten om hendelsene i april 1940.

Mer fra: Debatt