Viktor Janukovitsj er Ukrainas lovlige president. Alle, EU, USA, Russland og alle andre, godkjente valget av Janukovitsj til ukrainsk president i 2010.
Økningen i Janukovitsj' makt som president etter at han var blitt valgt til ukrainsk statsoverhode, som er en av anklagene som har blitt rettet mot ham, skjedde med tilslutning fra et flertall i parlamentet og konstitusjonsdomstolen.
Janukovitsj tok selv initiativ til at Ukraina skulle innlede forhandlinger med EU. Hensikten var utvilsomt å få de vestorienterte velgerne i Vest-Ukraina til i takknemlighet å stemme på ham ved presidentvalget i 2015 (samtidig som han regnet med at folk i Øst-Ukraina uansett ville stemme på ham).
Skal Ukrainas umoderne industri og landbruk klare seg i konkurransen med EU-land, vil Ukraina trenge mange titalls milliarder euro og dollar i hjelp og lån. EU hadde intet å tilby. Ukrainsk tilknytning til EU ville dessuten ha tvunget Russland til å innføre handelshindringer mot Ukraina for å beskytte sitt eget næringsliv. Mesteparten av Ukrainas eksport går til Russland. I motsetning til EU tilbød Russland flere titalls milliarder dollar i form av billig gass, oppkjøp av statsobligasjoner, lån med mer.
Hadde EU tilbudt Ukraina en avtale som kunne ha holdt ukrainsk økonomi flytende til over presidentvalget i 2015, ville pragmatikeren Janukovitsj uten betenkninger ha underskrevet en slik avtale.
Protestaksjonene på Maidan i Kiev var ingen spontan folkereisning mot en upopulær president, men en godt planlagt aksjon. Noen har betalt for at titusener av mennesker i månedsvis har kunnet protestere mot sitt hjemlands lovlig valgte president og regjering, mat og innkvartering for demonstrantene med mer. Hvem disse noen er, om de er ukrainske oligarker, utenlandske etterretningstjenester eller begge deler, er pr i dag uklart.
At vestlige ledere og politikere drar til Kiev for å støtte opprør mot en lovlig valgt president og regjering er uhørt og et soleklart brudd på folkeretten.
I ethvert land ville den type forsøk på regimeendring demonstrantene på Maidan prøvde å frembringe ha blitt slått ned ved hjelp av politi og eventuelt også soldater.
Vestlige politikere og massemedia ignorerte det betydelige høyreekstremistiske, for ikke å si fascistiske, innslaget blant demonstrantene som var tydelig helt fra opprøret på Maidan begynte.
De siste ukene har høyreekstremister tatt over offentlige bygninger, politistasjoner og militærbaser i Vest-Ukraina. Samtidig har både president Janukovitsj' parti, Regionspartiet, og kommunistpartiet blitt forbudt i Vest-Ukraina. Det har også kommet meldinger om trakassering av jøder i Vest-Ukraina. Vestlige massemedier fortsatte å beskrive det pågående statskuppet i Ukraina som en demokratisk folkerevolusjon mot en diktatorisk president.
Som svar på at bevæpnede medlemmer av opposisjonen forsøkte å besette presidentpalasset, regjeringskontorer og lignende gav Janukovitsj ordre om å bruke militærmakt mot opposisjonen. Relatert til det pågående væpnede kuppforsøket var regimet oppsiktsvekkende tilbakeholdende med å bruke makt mot opprørerne. Faktisk ble det drept og skadet omtrent like mange politifolk som opprørere.
I den grad Janukovitsj kan lastes for noe, må det være at han ikke på et tidligere tidspunkt satte inn politi og soldater for å slå ned opprørsforsøket og dermed utleverte Ukraina til ekstremister.
For å hindre at Ukraina knytter seg til Russland er vestlige ledere åpenbart villige til å føre landet til randen av statlig sammenbrudd og borgerkrig.
Hvordan Øst-Ukraina vil reagere på statskuppet som nå har funnet sted i det sentrale Ukraina, er uklart. Likeledes er det uklart hvordan Russland vil reagere. Blant de nye makthaverne i Kiev finnes det krefter som åpent går inn for ikke bare å utrydde russisk språk og kultur, men også å fordrive etniske russere. At russiske myndigheter passivt skulle gjøre seg til tilskuere til voldelige overgrep mot etniske russere og russisktalende i Ukraina virker lite sannsynlig.
Ved å støtte opprøret mot Ukrainas lovlige president, Viktor Janukovitsj, har Vesten ikke bare skapt en farlig presidens for opprør mot lovlige myndigheter i andre land, men også utstedt en blankofullmakt til nedrivning av den ukrainske staten. Hvordan skal Vesten, eller opprørsregjeringen i Kiev, kunne argumentere mot at Øst-Ukraina og Krim løsriver seg fra resten av Ukraina?
Bjørn Nistad
Doktor i russisk historie