Vi har tilgang til mer kunnskap og hukommelsen vår blir kortere.
Via stadig raskere fiberoptiske kabler får vi stadig større mulighet til å tilegne oss kultur fra hele verden. Og i nettleseren min er det stadig færre sidenavn som dukker opp i loggen.
Dette er vår tids store paradoks. Den teknologiske utviklinga i form av digitalisering av kultur og kunnskapsressurser allment tilgjengelig via internettet, gir et enormt potensial for alt som er godt i verden. Kunnskap, kultur, demokrati, utdanning, forståelse, toleranse og utvikling bare for å nevne overskriftene.
For tjue år siden kunne vi drømme om alt som skulle skje når internettet blei modent. Mens vi satt og venta på at enkle nettsider og debattforum skulle lastes ned over pipende modem og analoge telefonlinjer kunne vi lese Tron Øgrim, Jon Bing og andre framtidsoptimisters fortellinger om alt som kunne og skulle skje.
Nå kan vi laste ned en spillefilm, store norske leksikon og se en fotballkamp live inne i stua samtidig, og alt dette potensialet brukes til å dele bilder av katter og middager på facebook.
Det er dette som er paradokset. Vi kan potensielt sett vite mer og mer, men hukommelsen vår synes å bli kortere og kortere. Internett har ikke bare gitt oss total tilgang til fortiden, det har også gitt oss nærmest absolutt tilgang til samtiden. Og samtiden trumfer fortiden ni av ti ganger. Sosiale medier, nettaviser, kommunikasjon av typen snapchat og twitter handler alt om øyeblikket og ingenting om det som skjedde i går eller i forrige århundre.
Ingen sjekker en ukegammel facebooktråd, en tweet er død etter noen timer og en snap varer ikke mer enn ti sekunder. Jeg hørte for noen uker siden et foredrag av en framtidsforsker fra USA som sa at dagens tenåringer, de såkalte «digital natives», var diametralt annerledes enn oss fordi de ikke telte timene de var logga på sosiale medier, men heller tida de var logga av.
Vi trenger ikke vente på tenåringene, tvert om så er vi, i dette tilfelle jeg og de aller fleste jeg kjenner, digitale tenåringer i dobbelt forstand. Som tenåringer er vi logga på døgnet rundt, og vi er logga på medium og fora som er like sjølopptatte som tenåringer flest. Hele vår digitale verden og internettet er i tenåra. Det vokser utrolig raskt, hodet henger ikke med på utviklinga i kroppen og det er usannsynlig sjølopptatt.
Hvis vi hadde fått en interessant eller viktig informasjon for hver gang vi blei eksponert for ei lenke på facebook som er en variasjon over «Denne jenta/hunder/mannen/pensjonisten etc gjør xxx, men du tror ikke det som skjer når yyy», ville jeg vært et klokere menneske. Hvis jeg hadde brukt like mye tid på å lese sammenhengende resonnementer og lange tekster som jeg bruker på meningsløse nettsaker og facebooktråder, ville jeg kunnet tatt en eksamen i året.
Men jeg gjør ikke det, tvert om koster det meg stadig mer å lese sammenhengende i ei bok eller et tidsskrift. Jeg må ikke bare konsentrere meg om å følge teksten, men også om å lukke ute alle impulsene som vil ha meg til å sjekke ut hva som skjer akkurat nå et eller annet annet sted. På vg.no, på facebook, twitter eller instagram. Det er faktisk som å være tenåring igjen, følelsen av at det alltid er en fest et annet sted man burde vært på.
Men jeg er ikke tenåring lenger, heldigvis, og det kommer ikke internettet til å være heller. Men det vokser ikke opp av seg sjøl. Før han døde sa Tron Øgrim gang på gang at kampen om teknologien, altså tilgjengeliggjøringen av den, for lengst var vunnet. Det som telte nå var kampen om innholdet. Det var en av de klokere spådommene hans.
Den analoge offentligheten slik vi kjenner den i Europa blei forma i brytningen mellom folkeopplysning, markedsplass og statlig sensur fra Gutenberg fant opp trykkpressa til begynnelsen av 2000 tallet. Det var og er en offentlighet som balanser mellom å gi folk det de vil ha, og det de bør ha. Sjøl VG har et element av dannelse og folkeopplysning i seg, på samme måte som andre aviser, allmennkringkasting og forlagsvirksomhet. Den balansen må gjenfinnes på nettet.
Da jeg var tjue fikk jeg brekninger av ordet dannelse. Alt jeg forbandt det med var Unge Høire, Kongehuset og plassering av servietten i fanget i middagsselskaper. De siste tolv åra har jeg jobba som dannelsesagent og vært stolt av det. Ideen om å danne en befolkning, utdanne og danne, er en lysende idé. I Norge er det så få som fortsatt holder fast på den at borgerskapets konservative dannelsesideal mer eller mindre har smelta sammen med bøndenes og arbeiderbevegelsens folkeopplysningstanke. Og det er dette idealet vi må ta med oss inn i den digitale offentligheten.
Det hjelper ikke å fylle nettet med kunnskap om ingen søker den, like lite som det hjelper å ta vare på nasjonens hukommelse om ingen bruker den. Vi trenger å bygge en ny felles offentlighet basert på nettet, og utvikle et digitalt dannelsesideal. Og vi trenger å bryte ut av samtidstyranniet. Om ikke annet for å få litt ro i sjela og slippe å se bilder av flere søte katter og middager fra Syden.