Handelsavtaler som har føltes ut som om de var tredd over hodet på folk, ser ikke ut til å kunne gjennomføres som planlagt. Over på den andre siden av Atlanterhavet snakker presidentkandidat Donald Trump om å «ta tilbake kontrollen». I tillegg vil han bygge en mur mot Mexico, betalt av mexicanerne selv. Dette fordi tyver, banditter og terrorister står på dørstokken, klare til «invasjon». Det er som om det tørstes etter sammenbrudd.
I tillegg har sommeren vært preget av terrorisme, både i Frankrike, Tyskland og Belgia, men også i Tyrkia. Sistnevnte har vært gjennom et militærkupp, og i etterkant en utrenskning av det som regimet ser på som opposisjonen. Det har vært forsidebilder i europeisk presse av verden med kurs ut over fossekanten.
Skulle nå EU oppløses, Trump vinne valget og NATO delvis falle fra hverandre, vil den liberale verdensorden slik vi kjenner den ha fått et banesår. Det piskes opp en stemning av misnøye, usikkerhet og en form for nostalgi om en fortid hvor alt var bedre. Alt i alt bevirker dette en form for autoritær strømning. Et visst drag mot den sterke leder som skal ordne opp. En nostalgi mot gårsdagens samfunn.
Og Trump gjør alt han kan for å forsterke en apokalyptisk følelse, når han under konventet i Cleveland maner frem sine bilder av verden preget av fattigdom og vold i USA og krig og ødeleggelse i utlandet. De ekstreme på europeisk høyreside maner også frem apokalyptiske bilder av Eurabia, det gamle kontinentet overtatt av arabiske masser. I tillegg dyrker mange av oss også fortellingen om den økologiske undergangen som ligger fremfor oss.
Franske intellektuelle, som Bernhard-Hernri Lévy ser på britenes farvel til EU som et eksempel på uvitenhetens seier og det primitives seier over ånden. EUs formann Donald Tusk skal ha sagt til det tyske Bild at han som historiker fryktet at et Brexit kunne være ikke bare begynnelsen av ødeleggelsen av EU, men også av den vestlige politiske sivilisasjon.
Personlig ble jeg både overrasket, skuffet, litt forbannet og lei meg over britenes Brexit. Men jeg har ingen tro på at det er hverken EU eller Europas undergang. Men det kan endre Great Britain til Little Britain. Skottland forlater trolig den britiske unionen. Og så gifter de seg med EU i stedet.
Men den systemkritikken vi ser av EU må ikke avvises. Ei heller må innvandrings- og frihandelskritikk avvises. Og som statsviteren Francis Fukuyama skriver i siste utgave av tidsskriftet Foreign Affairs, så kan en alternativ tolkning av den spente situasjonen i USA være at endelig reagerer det amerikanske demokratiet på stigende ulikheten og den økonomiske stagnasjonen som flesteparten av amerikanere i dag opplever. Både Trump, men i enda sterkere grad Bernie Sanders, er resultater av globaliserings utfordringer. Hvordan migrasjon og frihandel påvirker vanlige arbeidsfolk må tas på alvor.
Dette har Hillary Clinton forstått – Hun har allerede tatt avstand fra Obamas Trans-Pacific Partnership (TPP). Men vil hun ha kraft og interesse av å reformere og endre det amerikanske systemet, som hun er en så inkarnert del av? Hun er Wall Street.
Det «sammenbruddet» vi nå ser kan like godt være en ny start, hvor grunnleggende utfordringer møtes. EU er blant annet i ferd med å tvinge Norge til en mer offensiv klimapolitikk, uavhengig av Brexit. I mellomtiden stoler jeg på at franskmenn ikke velger Marine Le Pen. Jeg velger å være optimist.