Debatt

Sammen for livet

Familie. Gjenforening. Finnes det noe vakrere?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Familien er et naturlig, verdifullt og grunnleggende element som danner viktige rammer for barns oppvekst og fremtid. Vi anser familien for å være en svært viktig tradisjons- og kulturbærer, og mener at familiens stilling i det norske samfunnet skal styrkes» (Fra Fremskrittspartiets partiprogram)

15. mai er FNs internasjonale dag for familien. I likhet med Frp (og de øvrige norske partiene) er FN tydelig på at familien er en av de viktigste grunnsteinene i samfunnet. Så viktig, faktisk, at retten til familieliv er en menneskerettighet. Men det gjelder ikke alle familier. Skulle du være så uheldig å bli separert fra barna dine, foreldrene dine eller søsknene dine under flukt, risikerer du at myndighetene hindrer deg i å treffe dem igjen. Noen gang. Av innvandringspolitiske hensyn.

Familiegjenforening er et vakkert ord. På 19 bokstaver forteller det en historie om ensomhet, savn og fortvilelse som forvandles til gjensynsglede, trygghet og livsmot. Men i innvandringsdebatten framstår det som et truende uttrykk. Der forteller det en historie om ukontrollerte horder av ekstrainnvandrere som kan komme i kjølvannet av de vi først slipper inn. Familiegjenforening vrenger bildet av flyktningen: Han blir en trojansk hest med ukjent innhold.

Det kan være liten tvil om at et trygt familieliv er viktig for integreringen. Eller at ensomme ungdommer uten foreldre er mer utsatt for radikalisering enn de som vokser opp i en familie med rammer og trygghet. Da forfatter Anne Holt tok opp familiegjenforening i sin Dagsavisen-spalte tidligere i år, skrev hun at «historien, også den norske og ganske korte innvandrerhistorien, har lært oss at foreldre stort sett ønsker sine barn det beste, og at slike ønsker trekker i retning lovlydighet, utdannelse og samfunnsinnsats» – og konkluderte med at det ikke bare er godt og snilt, men også smart å satse på familiene hvis man ønsker god integrering.

Likevel er ordet «familie» bare nevnt 131 ganger i integreringsmeldingen som kom onsdag. I regjeringens innstrammingspakke, derimot (Prop. 90 L blant venner), er familie nevnt 754 ganger. Ofte i forbindelse med ulike tiltak som skal gjøre familiegjenforening vanskelig eller umulig.

De innvandringspolitiske hensynene går altså ut på at for mye familiegjenforening kan få innvandringen ut av kontroll. Én flyktning blir plutselig til fem. Da regjeringen la fram innstrammingstiltakene, advarte Sylvi Listhaug sterkt mot såkalte «ankerbarn», altså at en utspekulert familie sender ungen sin på flukt for så komme etter selv på gjenforening. Påstanden ble raskt avkledd som feilaktig og overdrevet, men den fortsetter å leve sitt eget liv. Det gjør også myten om at all, eller i det minste størsteparten, av familiegjenforeningen til Norge består av søskenbarn fra Pakistan, ekstrabruder fra Somalia og andre skumle muslimer. UDIs oversikt over hvem som kommer til Norge på familiegjenforening gir et litt annet bilde: I fjor kom det 12.592 personer til Norge på denne måten. Av disse var 1.147 fra Filippinene og 973 fra Thailand. De fleste av dem er voksne kvinner som gifter seg med norske menn. Tallet inkluderer også familiegjenforening fra USA (470), Brasil (205), Kina (394) og Russland (415) – for å nevne fire land med ganske stor familieinnvandring til Norge, men som man kanskje ikke vanligvis assosierer med fenomenet.

Noen møter glemmer man aldri. Da jeg var i Darfur vest i Sudan under den blodige konflikten der i 2004, snakket jeg med Hadoja Ali. Hun var bare 35, men så ut som 70. Hadoja inviterte meg inn i det lille, provisoriske teltet hun disponerte i Sisi flyktningleir, der hun hadde bodd i ni måneder. På jordgulvet, under taket av strå og plastemballasje fra nødrasjoner, fortalte hun om hvordan livet hadde pleid å være. En landsby med 80 familier. Et godt liv, med mye kveg og fruktbar jord. Et hus med ordentlige senger. Så kom militsen janjaweed, som herjet Darfur under hele konflikten. De var kjent for å drepe alle menn og alt kveg, voldta kvinnene og brenne ned hus og hytter.

«De drepte mannen min, broren min og onkelen min. De slo meg. Da de var ferdig, hadde jeg ingenting igjen. Bare klærne jeg hadde på meg. Alt annet var borte».

Det som gjorde sterkest inntrykk, var merkelig nok ikke da Hadoja fortalte at hun hadde sett mannen sin dø – da hun beskrev blodet som rant ut av skuddet i hodet hans, hvordan han skrek før han ble helt stille – men det hun fortalte om flukten etterpå:

«Jeg ble igjen for å begrave mannen min og broren og onkelen min. Barna sendte jeg av gårde. Alle fem. Jeg brukte tre dager til fots for å komme hit til leiren. Jeg gikk om natten og gjemte meg om dagen».

Men herregud, hva med barna dine, tenkte jeg. Hvor er de nå?

«Da jeg kom, lette jeg etter dem over alt. Over hele leiren. Til slutt fant jeg den eldste. Han fortalte at alle hadde kommet fram. De var her, alle fem».

Det var først da hun hadde kommet til dette punktet i fortellingen sin at vi felte en tåre, begge to. Fordi svært få ting, om noe, er så vakkert som familiegjenforening.

Mer fra: Debatt