Debatt

Sammen er de dynamitt

Støre er også fagbevegelsens statsministerkandidat.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi kan ikke si at Jonas Gahr Støre akkurat kom til sine egne da han gjestet LO-kongressen denne uka. Hans politiske holdninger og oppførsel er ikke formet etter mange år med harde tak på «gølvet» og i fagforeningsarbeid. Han spøkte med sin annerledes bakgrunn i foredraget til kongressen. Henvendt til avtroppende LO-leder Gerd Kristiansen viste Støre til at han som ung mann dro til Paris for å studere. «Du dro som ung kvinne til sjøs på loddefiske i ei skøyte full av mannfolk. Jeg leser i avisene at jeg nettopp har kommet ned fra høyfjellet og funnet min egen stemme. Din stemme er alltid klar, tydelig og direkte».

Det var Ap-leder Støres første møte med en LO-kongress. Kongressen tok godt imot ham. De tillitsvalgte likte det de så og hørte. Kongressen møtte ham med trampeklapp da han gikk opp på talerstolen. Og den avsluttet med sterk applaus da han gikk ned. Etter kongressen er det ingen tvil om at Jonas Gahr Støre også er LOs statsministerkandidat.

LO er klar for valgkamp. Landets mektigste organisasjon vil mobilisere kraftig for få skiftet ut den blåblå regjeringen med en Ap-ledet regjering der Støre er sjef. Den støtten trenger Ap og Støre for å vinne valget.

I øyeblikket ser det lyst ut for Ap og LO. Gjennomsnittet av meningsmålingene det siste halve året peker mot regjeringsskifte. Men ingen ting er avgjort før valgkampen er sluttkjørt. De partier vinner som klarer å mobilisere sine støttespillere. LOs innsats i valgkampen kan være det som sikrer seieren for Ap og Støre.

De gangene det har knirket i forholdet mellom LO og Ap som på slutten av 1980-tallet og ved valget i 2001 ikke minst, har Ap gjort dårlige valg. Aps mange gode valg etter krigen har kommet i perioder med tett samarbeid mellom fagbevegelsen og partiet.

Samarbeidet mellom LO og Ap strekker seg mer enn 100 år tilbake i tida. Arbeidsdelingen ble tidlig klar. LOs hovedoppgave var situasjonen på arbeidsplassene. Aps jobb var å utforme politikken i kommunestyrer, Stortinget og regjeringen.

LOs makt i Ap har alltid vært betydelig. LO-folk har sittet i Aps sentralstyre og i Aps-regjeringer. LO-ledere har vært med på å bestemme både valg og avsettelse av ledere i Ap. Partileder Reiulf Steens skjebne ble beseglet da LO-høvdingen Tor Aspengren gikk ut mot ham. Arbeiderbladets landsmøtevalgte redaktør, Reidar Hirsti, ble avsatt etter press fra LO-ledelsen. En av årsakene til at Einar Gerhardsen tok en pause som statsminister i 1951, var ikke bare at han var sliten og trøtt. Det var også politiske grunner som lå bak. En av grunnene var trolig uenighet med LO-leder Konrad Nordahl om den økonomiske politikken.

Aps innflytelse over LO har aldri vært tilsvarende stor. Det har vært viktig for begge parter at LO framstår som en selvstendig organisasjon og ikke en del av Arbeiderpartiet.

LO og Ap har sammen utgjort den mektigste samfunnsomformende kraft i Norge etter krigen. I sin tale på kongressen denne uka om det faglige og politiske samarbeidet, siterte Gerd Kristiansen den legendariske LO- lederen Ole O. Lian som for 100 år siden sa: «Den faglige og den politiske bevegelse er som to årer som arbeiderklassen ror sin båt mot strømmen. Det er farlig å kaste den ene åren og bare ro med den andre. Da vil båten gå i ring.» Lians ord gjelder den dag i dag.

LO setter klare betingelser for støtten til Støre. Overskriften på kravlista er arbeid: faste stillinger, bekjempelse av arbeidsløsheten, full lønn under sykdom, pensjon på minst 2/3 av sluttlønn, fri tannbehandling for flere, bekjempelse av sosial dumping. Det er ikke vanskelig for statsministerkandidat Støre og si ja til dette. Kravene er nesten som tatt ut av Aps program.

Mer fra: Debatt