Debatt

Såret som ikke skal gro

Minnestedet på Utøya må bli et sted folk reiser til, også for å se hva rasistisk hat kan føre til.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er tid for å male dørkarmene på hytta røde igjen. Forrige gang var 24. juli 2011. Vi hadde nettopp fått avisen, med en overskrift som fikk håret til å reise seg. 69 drepte på Utøya. Ungdommer. Barn. Malingen ble ujevn, den blandet seg med tårer. Datteren min, som er av kinesisk opprinnelse, hadde lurt på å reise til AUF-leiren. Hvis hun var blitt skutt der som femtenåring, ville såret ha grodd nå? Ville jeg ønsket at «et lavmælt monument» skulle markert hendelsen?

I Norge har vi stor respekt for lokaldemokratiet. Samtidig har vi rekord når det gjelder rettssaker om hvor grensen mellom to gjerder skal gå, og hvor det private slutter og det offentlige begynner. Rettssaker og tvister som er uforståelige for utenforstående, fordi de gjerne knytter seg til eierskap til et landskap, et hjemsted, en utsikt. Ved Utøya har dette fått konkurranse med andre typer «eierskap» som heter katastrofe, massakre, sorg. Det nasjonale traumet står mot det lokale ønsket om at livet skal være som før.

På slutten av 1980-tallet gjestespilte jeg i Krakow og ville samtidig besøke Auschwitz. Arrangørene viste meg den lokale bussen til Ossewiece, den polske byen som ga navn til leiren. For sikkerhets skyld spurte jeg sjåføren når det gikk busser tilbake. «Det går ingen busser tilbake», sa en av passasjerene. Hele bussen lo. For meg var episoden så uhyggelig at jeg gikk av bussen. Men kanskje var det ikke så greit for innbyggerne i Ossewiece å bli assosiert med en tyskkonstruert drapsleir, som på den tiden hadde begynt å gro igjen. Men så falt muren. Det kom nynazister og historikere som fornektet at jødeutryddelsen hadde funnet sted. Auschwitz ble nå et viktig bevis på at en ideologi hadde fått den tidligere kulturnasjonen Tyskland til å utvikle drapsmetoder som overgikk ens verste fantasier.

Anders Behring Breiviks kuler traff også det norske selvbildet. Ingen trodde de første timene det var «en av oss» som skjøt. Jeg tenkte: Hvem har grunn til å hate så sterkt? Kunne det være de afghanske ungdommene som på den tiden sultestreiket for å få opphold? Var det en desperat reaksjon mot oss som «har alt», i kontrast til dem, som ikke har noe og som vi heller ikke vil gi noen fremtid? Spekulasjonene gikk vilt i media, alle var sikre på profiler à la 11. september-terroristene. Jeg glemmer aldri ansiktet på nyhetsankeret da han fikk beskjed om at den pågrepne massemorderen var en hvit mann av norsk opprinnelse.

For «vi er ikke sånn». Dette ble demonstrert med rosetog og minneseremonier, imponerende arrangementer som passet det norske selvbildet som humanismens og tilgivelsens land. Som var han en ond figur i en Harry Potter film ble Anders Behring Breivik til «han hvis navn ikke skal nevnes». Man kan skjønne at de som har vært i nærkontakt med ham verken vil se ansiktet eller høre navnet. Men skal vi utvikle oss som nasjon og bekjempe hva han sto for, bør vi tvert imot studere skritt for skritt hvordan dette kunne skje, på samme måte som vi studerer hvordan tyske leger kunne gå fra å være snille psykiatere den ene dagen, til å ta livet av psykisk utviklingshemmede, jøder og schizofrene den neste.

For Anders Behring Breiviks tankegods og motivasjon var en langvarig prosess, og et resultat av et menneskesyn han verken var eller er alene om. Han var tillitsvalgt for Fremskrittspartiet og satt som vara i styret for Smestadhjemmet da min mor bodde der. Etter hvert ble han for ekstrem for Frp, men ingen i det miljøet sendte noen bekymringsmelding til politiet. Behring Breivik fikk skytetrening «i Øst-Europa et sted», han fikk tak i våpen og ammunisjon av verste sort, og manifestet hans oser av gammel-nazistisk retorikk så man lurer på hvilke «onkler» han egentlig har hatt kontakt med.

Det var ikke ett menneske som styrte virksomheten i Auschwitz, det var en godt forberedt organisasjon. Derfor er dette i dag blitt et av verdens mest besøkte minnesteder, ikke minst blant skoleungdom, for å forhindre at det skjer igjen. For å brette ut tankegodset og menneskesynet som ledet til en tragedie så ufattelig i omfang, men de færreste hadde den fulle oversikt over.

Derfor bør også minnestedet på Utøya bli et sted folk reiser til, ikke bare for å hedre de døde, men også for å se hva et rasistisk motivert hat kan føre til. Derfor er det provoserende når noen av lokalbefolkningen vil ha flyttet minnestedet lengst mulig bort. Som en av AUF-erne sa: Vil man bli kvitt minnene, må det verste være å se på Utøya hver dag.

Jonas Dahlbergs monument hjelper oss, som all stor kunst, til å skifte perspektiv. Jeg håper inderlig ikke siste ord er sagt i forhold til Dahlbergs genistrek, som rommer muligheten for meditasjon og sorg uten å banalisere smerten. Et sår i fjellet. Men et sår det renner vann gjennom, hvor man også kan svømme eller padle, og som kan betraktes fra ulike vinkler. At et snitt gjennom et fjell kan være et stort «inngrep mot naturen» i en kommune hvor bakker og berg er gjennomsprengt av tunneler og veianlegg, er ute av proporsjon. Man kan skjønne deler av lokalbefolkningen ikke ønsker noe som tiltrekker besøkende og tar fra dem hverdagen som de husker den. Men for mange forsvant hverdagen for alltid på nettopp det stedet.

Behring Breivik begrunnet sine handlinger med hat mot Arbeiderpartiet og det flerkulturelle Norge og med overbevisningen om den hvite rases overlegenhet. Han har meningsfeller som fortsetter å spre hans manifest, så det senest i vinter dukket opp på skrivebordsfeltet på min computer. De spyr ut rasisme, hat og trusler, så nettredaktører stenger kommentarfeltene. De kalles «nettroll». Men troll sprekker som kjent først når de kommer ut i sola. Til det trengs motkrefter og det trengs nasjonale symboler.

For Samuel Steinmann var det smertefullt å dra tilbake til Auschwitz, under filmingen av «Trikken til Auschwitz». Men det ville vært mer smertefullt om leiren og morderne som drev den ble glemt, for da ville også minnet om de myrdede forsvinne. Derfor kan Ossewiece aldri mer bli den fredelige militærbyen det en gang var, like lite som Utøya bare kan bli navnet på en øy i Tyrifjorden.

Mer fra: Debatt