Kultur

Rwander bør ikke utleveres

Tingretten kom under "adskillig tvil" til at rwanderen kan utleveres. Det bør likevel ikke skje.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En rwander bosatt på Sandnes kan utleveres til hjemlandet, i følge en kjennelse fra Stavanger tingrett 8. april. Mannen står siktet for medvirkning til folkemord i 1994 og har sittet i varetekt siden mai 2013. Han har avvist anklagene som grunnløse og anket tingrettens avgjørelse til lagmannsretten. Mye taler for at familiefaren ikke bør utleveres til Rwanda.

Det fremgår av kjennelsen at Sandnesmannen ikke er norsk statsborger. Han kom til Norge i 1999. Sju år senere, altså i 2006, hadde han opparbeidet seg en rett til å bli norsk statsborger. Utlendingsdirektoratet kunne stille søknaden om norsk statsborgerskap i bero, gitt at et bestemt vilkår var oppfylt, nemlig at mannen var under etterforskning for straffbare forhold. Det var han ikke. Aktiv etterforskning kom i gang først i 2012.

Anklagene mot Sandnesmannen kan meget vel være et utslag av politisk forfølgelse. Jeg tror ikke at mannen hadde blitt mistenkt for noe som helst om det ikke var for at han hadde møtt en rwander som bedrev flyktningespionasje i Norge. Det er uansett et paradoks at ikke politiet har etterforsket mistanken om flyktningespionasje som noen rwandiske flyktninger i Tromsø varslet Det nasjonale statsadvokatembetet om for sju år siden.

Stavanger tingrett kom til at grunnleggende rettssikkerhetsgarantier vil bli ivaretatt dersom Sandnesmannen utleveres til Rwanda. Det sies at mannen vil stå fritt til å engasjere utenlandske forsvarere. Sikkert rett på papiret. Imidlertid, da Victoire Ingabire Umuhosa, som levde i eksil i Holland, dro til Rwanda i 2010 for å registrere et politisk parti og stille som kandidat ved presidentvalget, ble hun kastet i fengsel etter at hun i en tale hadde uttalt at alle ofre etter massakrene i Rwanda i 1994 burde minnes. Hun fikk riktignok knyttet til seg en amerikansk advokat, jusprofessor Peter Erlinder. Han havnet selv i fengsel og kom så vidt fra det med livet i behold.

Retten tvilte ikke på rwandiske domstolers uavhengighet og upartiskhet. Her skal man være klar over at Paul Kagame, Rwandas nåværende president, styrer landet gjennom bruk av militær makt. Institusjoners formelle makt kan i realiteten være mer til skue. Rettsapparatet benyttes fra tid til annen til forfølgelse av politiske motstandere. Personer som uttaler et annet syn på Rwandas historie enn det som presidentens parti, Rwandisk Patriotisk Front, står for, blir lett oppfattet som forrædere av landet og behandlet som sådanne av rettsvesenet.

Man kan få et innblikk i det rwandiske rettsvesen og fengslingsforholdene i landet ved å se på hva som skjedde med en annen partileder, Bernard Ntaganda. Han hadde vært med på å stifte et nytt politisk parti og hadde til hensikt å stille som kandidat ved presidentvalget i Rwanda i 2010. Han kom ikke langt i sin politiske karriere, ganske enkelt fordi han havnet i 1930-fengslet i hovedstaden Kigali. Dette er for øvrig det fengslet hvor Charles Bandora sitter etter at han ble utlevert fra Norge til Rwanda for et år siden.

Bernard Ntaganda var med på å stifte det politiske partiet P.S. Imberakuri som i juli 2009 ble registrert som det første opposisjonspartiet i Rwanda. Ntaganda siktet mot å fremme nasjonal forsoning og likhet, for eksempel retten for alle til å minnes ofre fra konflikten i Rwanda på 1990-tallet. Han krevde respekt for grunnleggende menneskerettigheter og et rettssystem som skulle gi befolkningen likhet for loven.

Etter at det regjerende partiet Rwandisk Patriotisk Front hadde gjort flere mislykkede forsøk på å nøytralisere P.S. Imberakuri, ble Bernard Ntaganda arrestert i juni 2010. Han ble anklaget for blant annet å ha forstyrret den nasjonale freden. Han ble dømt til fire års fengsel. Fra hans sak ble behandlet i «high court» i november 2011 og til saken kom opp for appelldomstolen i april 2012 fikk ikke Ntaganda ført et eneste vitne til sitt forsvar.

Bernard Ntaganda ble etter arrestasjonen torturert og plassert i isolasjon. Den 14. oktober 2010 måtte han få øyeblikkelig hjelp på grunn av tortur som Rwandisk Patriotisk Front hadde utsatt han for. Noen måneder senere ble han igjen ført tilbake til isolasjon, tortur og mishandling.

I 2013 skjedde det en dramatisk forverring av Ntagandas helsetilstand. Han ba gjentatte ganger om å få komme til lege, men ble avvist. Også familien ba om at han måtte få medisinsk behandling, men de oppnådde ingen ting. Han kom først til lege etter at det politiske partiet som han er leder for, klarte å få hjelp gjennom Røde Kors.

Det er et tankekors at Stavanger tingrett uttrykker stor tillit til rettsvesenet i Rwanda samtidig som Norge viser mistro til rettsvesenet i nabolandet DR Kongo, hvor den nå meget kjente Joshua French ble dømt til lang fengselsstraff. Familiefaren fra Sandnes må antas å være uskyldig inntil det motsatte måtte bli bevist. Om han skulle bli utlevert, har han i praksis ingen sjanse til på å bli behandlet på en rettferdig måte. Han bør derfor få sin sak behandlet av norsk rettsvesen. Det vil være den eneste rettferdige løsning.

Mer fra: Kultur