Rusreform. Ruskommisjon. Løfterike ord. De to ordene ble sentrale i programdebatten på de fleste partilandsmøtene i vår og gjorde at narkotikapolitikk fikk økt oppmerksomhet. Alt greit, så langt. Om begeistringen for ordene rusreform og ruskommisjon kan bidra til å få gjort mer av det som er nødvendig i ruspolitikken, er mye oppnådd. Nå er valget over, og programerklæringene skal gjennomføres i praksis. Forhåpentlig.
Midt oppi alt engasjementet er det grunn til bekymring over kunnskapsnivået og premissene for debatten som har vært rundt rusreform og ruskommisjon. Det har lenge vært et vedtatt mål at ruspolitikken skal være kunnskapsbasert. Dette må også være forutsetningen for en rusreform og en ruskommisjon, men argumentene for en reform og kommisjon har dessverre vært langt fra kunnskapsbaserte.
Begrunnelsene i media og på partilandsmøtene rundt den ønskede rusreformen har vært preget av mye feilinformasjon, misforståelser og myter. Men er ikke det underordnet, så lenge resultatet er at vi får et engasjement for innsats på rusfeltet? Nei, ikke på noen måte. Beskrivelsen av virkeligheten og årsaksforholdene er naturligvis helt avgjørende for at en ruskommisjon og en reform skal bli noe annet enn et slag i løse lufta.
I altfor mange sammenhenger har behovet for reform blitt begrunnet med argumenter som vitner om manglende forståelse for hva som er norsk narkotikapolitikk i dag. Satt på spissen blir det slik: Vi må umiddelbart begynne å gjøre noe vi har drevet med lenge, og så må vi straks slutte med noe vi ikke driver med.
Det er helt avgjørende for en reform at utgangspunktet er presist beskrevet. Entusiasme, ideologisk overbevisning og synsing er ikke tilstrekkelig. Argumentene som har vært brukt for en rusreform, har lignet mye på de vanlige mytene fra norsk narkotikadebatt de siste par årene: At det blir noe nytt i Norge å gi helsehjelp til rusavhengige i stedet for straff. At vi i Norge møter rusavhengige med straff, stigmatisering og fordømmelse mens andre land møter dem med behandling, helsehjelp og forståelse. At et lovforbud mot bruk av et rusmiddel hindrer oss i å gi helsehjelp til de som er blitt avhengige.
Videre: At politi og straff er hovedsporet i norsk narkotikapolitikk. At de som blir tatt for bruk av narkotika, ender opp med dom og fengsel. At alt som er gjort i Norge på narkotikaområdet er mislykket og at vi må gjøre «noe helt annet». At vi i Norge driver «krig mot narkotika»
Portugal er blitt gjengangeren i debatten: Portugal har gjort noe vesensforskjellig fra Norge og oppnådd helt andre og bedre resultater. Det er avkriminaliseringen som er forklaringen på de positive resultatene som Portugal kan vise til på narkotikaområdet. I Portugal får man helsehjelp med narkotikaproblemer, i Norge blir man straffet.
Og så videre. Om ruskommisjonen blir en realitet, blir første utfordring å starte med et kunnskapsgrunnlag som stemmer med den faktiske narkotikasituasjonen i Norge. I internasjonal målestokk er vi et land som har relativt god dokumentasjon på problemer og årsaker. Denne kunnskapen må vi bruke. For eksempel vet vi mye om overdosesituasjonen i Norge og omstendighetene rundt mange av overdosetilfellene. Mer enn de fleste land, faktisk, i den grad at vi også kommer ut med høyere og mer presise tall enn mange andre land.
Neste utfordring blir å definere et mandat for en kommisjon og en reform der vi klarer å kombinere nytenking med å bygge videre på all kunnskapen som er samlet opp gjennom årene. Det høres veldig besnærende ut når det sies at «vi må tenke helt nytt». Men har man fulgt rusfeltet over flere tiår, ser man at motene skifter og debatten går i sirkler. Ofte er dette spennende nye som blir lansert, ikke annet enn gammelt nytt i ny innpakning. Det er heller ikke slik at «nytt er best» i enhver situasjon.
En konstruktiv tilnærming til et mandat for en ruskommisjon og en reform vil være: For det første å foreslå økte satsinger på alt det som virker, og dette finnes det mye av både innen forebygging, tidlig innsats, behandling og rehabilitering. For det andre å foreslå hvordan etablerte tiltak kan bli enda bedre og gi større resultater. For det tredje å definere «huller» i dagens tiltaksapparat og foreslå hvordan disse kan fylles, gjerne ved å importere metoder og erfaringer fra andre land. For det fjerde å peke på tiltak og innsatser som kan avsluttes og erstattes med bedre alternativer.
Ett innsatsområde peker seg ut som særskilt viktig og bør derfor være eksplisitt i mandatet for en ruskommisjon: Hvordan kan vi sikre at Norge fortsetter å være et land med spesielt lav utbredelse av narkotikabruk og en kritisk holdning til narkotika, både blant ungdom og i foreldregenerasjonen? Dette er en sosial kapital som Norge har mer av enn de fleste andre land og som mer enn noe annet bidrar til reduksjon i narkotikaskadene. Denne grunnleggende holdningen i befolkningen kan ikke erstattes av noen andre kjente tiltak.
Kanskje «rusløft» vil være en bedre betegnelse enn en rusreform? Og at et femte deloppdrag for en ruskommisjon, og kanskje det viktigste, blir å utrede hvordan vi kan mobilisere politisk vilje til å gjennomføre mer av alt det som vi vet virker. Vi er verken rådløse eller hjelpeløse i narkotikapolitikken, selv om det er et vanskelig politikkområde.