Nyheter

Rusomsorgen vedlikeholder lidelse

Tiltak for rusavhengige vedlikeholder lidelse. Omgivelsene til narkomane er skreddersydd for at man ikke skal komme seg videre. Billige løsninger kamufleres som verdighet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Spissformulert kan man si at omgivelsene til den rusavhengige i dag er tilrettelagt for at man ikke skal komme seg videre. Fra det øyeblikk han går ut av døren på hospitset eller den kommunale boligen om morgenen til han kollapser et eller annet sted et døgn eller flere senere, møter han et bredt tilbud av tjenester og varer. Det verken tvinger eller stimulerer ham inn i behandling. Det dreier seg om enkeltpersoner som deler ut mat, boller, vafler og saft til kommunenes og frivillige organisasjoners lavterskeltilbud og skadereduserende tiltak, som varmestuer, møtesteder, matutdelinger, sårstell, annen helsehjelp og juridisk bistand.

Det finnes et stort spekter av tiltak og tjenester. Navnene og tjenesteyter varierer, men de fleste byer har en eller annen form for stue man kan sitte på og få eller kjøpe billig mat og treffe litt folk. Om man har brukt opp sosialpengene eller trygden, kan man oppsøke skreddersydde arbeidsplasser, enten gjennom Frelsesarmeens Jobben, gatemagasiner eller Kirkens Bymisjons Lønn som fortjent. Klær kan man få på Fattighuseteller andre steder der de deles ut.

Nær sagt samtlige av disse tiltakene er isolert sett nyttige, men har sjelden innebygde funksjoner for videre hjelp eller utvikling. Kan det være at summen av tiltak bidrar til å opprettholde de rusavhengiges hverdag? Kunne vi utnyttet disse tjeneste bedre, og knyttet dem tettere til behandling og rehabilitering? Svaret er opplagt: Mangelen på helhetlig hjelpetilbud er en av de viktigste årsakene til at norsk rusomsorg mislykkes. Dagens tiltak er en billig resignasjon overfor utfordringer vi ikke makter å håndtere.

Her-og-nå-mentaliteten hemmer ambisjonen om å hjelpe mennesker til et bedre liv. De utallige tiltakene er i realiteten billige løsninger kamuflert som verdighet, og er til hinder for reell rehabilitering. For det later til at vi ikke makter å kombinere utdeling av varer og tjenester med tilrettelagte tilbud om behandling og avrusning. Mangelen på samhandling kan vitne om en mangel på ambisjoner. Som om vi er forledet til å tro at det å være vanskeligstilt er en permanent tilstand.

Omsorgsindustrien i Norge driver forretninger innen en rekke parallelle felt, med eldre, alkoholikere og andre rusavhengige, ensomme, tiggere, fattige og psykisk syke. Personer som ikke alltid har noe annet til felles enn at de ønsker og trenger hjelp. Ensomme som ønsker å treffe andre, psykisk syke som faller ut av arbeidslivet. Rusavhengige som sliter seg ut i en hverdag i konstant unntakstilstand. At de «ideelle» aktørene ønsker å gi denne hjelpen, betyr ikke alltid at de har kompetansen til å gjøre det. Tvert imot: Når selvutnevnte velgjørere logrer i sin iver etter offentlige tilskudd bør det offentlige åpne øynene og se andre steder.

Ideelle aktører forsøker fremstille anbudsrunder som negativt, og klager som forsmådde barn når de må gi tapt for konkurrenter. Ingen liker å være nest best eller å tape penger, så det må de få lov til. Men enhver ny konkurrent til de frivillige organisasjonene er av det gode. Særlig innen en rusomsorg som til de grader har feilet. For vi bør ikke ha noen illusjoner: Aller fremst i det mislykkede ruspolitiske prosjektet står nettopp de frivillige organisasjonene. Noe de dessverre ikke er villige til å ta ansvar for, av finansielle og organisatoriske årsaker. Forståelig, men æreløst.

Selv tror organisasjonene at de hjelper. Slik det ofte er når man befinner seg på innsiden av en såkalt veldedig bedrift. Dynamikken er enkel: Jeg ledet selv en ideell aktør gjennom ti år, og med tiden forsto jeg hvordan våre ambisjoner om å hjelpe ofte måtte vike for helt andre hensyn.Vi startet med en klar målsetting om å hjelpe flest mulig ut av rusmiljøet og videre til et bedre liv. Men etter hvert som årene gikk og dette sjelden inntraff, endret også målsettingene seg. Overskuddene som skulle brukes for å gagne de rusavhengige gjennom prosjekter og tiltak, ble i stadig større grad heller benyttet til å ansatte flere eller tilfredsstille andre organisatoriske ønsker – ikke etter behov, men etter mulighet. Inntektene som først skulle brukes til å skape nye muligheter for mennesker til å komme seg vekk fra rusmiljøet, ble i stadig større omfang øremerket organisasjonen selv.

Slik utvikling er aldeles menneskelig. At egeninteresse trumfer samfunnsnyttige ambisjoner skjer i de fleste organisasjoner. Gjerne som en kombinasjon av frykt for å ta risiko og mangel på visjon og ambisjon. Det illustrerer en generell dynamikk i organisasjonenes møte med virkeligheten, og den vanskelige balansen mellom visjon og økonomi. Balansegangen er krevende, og den organisatoriske selvoppholdelsesdriften overgår raskt hensynet til dem man egentlig jobber for.

Mer fra: Nyheter