Av: Kirsten Frigstad, leder "24SJU" Kirkens Bymisjon
Kari Gran, leder "Møtestedet" Kirkens Bymisjon
Situasjonen gir konkrete utfordringer til politikere og velgere før kommunevalget.
Nytt av året er at vi som jobber i feltet i større grad enn tidligere møtes og snakker sammen om hvordan vi best kan bidra for å bedre situasjonen. Politi, frivillige organisasjoner og kommune har delt erfaringer og ideer. Vi har i stor grad en felles forståelse av at dette er et felt der det ikke finnes enkle løsninger og der langsiktighet er avgjørende. Videre er vi enige om at behandling og hjelpetiltak må tilbys.
Tradisjonelt har vi som mål å tilby hjelp til avrusning og behandling med rusfrihet som mål, altså hjelp i spesialisthelsetjenesten og på statlig nivå. Køene inn i spesialisthelsetjenesten blir tema og vi roper i flokk på flere avrusnings- og behandlingsplasser. Dette kan godt være viktige rop. For noen rusavhenigige er dette nødvendige og nyttige behandlingsopphold som er avgjørende i arbeidet for et bedre liv.
Likevel er det Bymisjonens erfaring at mange rusavhengige slett ikke opplever dette tilbudet som relevant i sin livssituasjon. Grunnene til dette kan være mange. For noen er det vanskelig å tro at de skal mestre behandling som krever total rusfrihet. Skuffelsene har vært så mange og selvfølelsen svikter. Andre bærer med seg historier om omsorgspersoner og et behandlingsapparat som har sviktet i vesentlige øyeblikk. Når tilliten er borte er det vanskelig å kaste seg ut på dypt vann igjen. Det er dessuten en kjensgjerning at vi lykkes dårlig med behandling av mange av de psykiske lidelsene flere rusavhengige strever med.
For mange virker altså mestring av livet (og av egen psykisk helse) helt uten rusmidler umulig. I alle fall sånn livet er nå. For denne relativt store gruppa blir samfunnets forventing om rusfrihet og A4-liv i beste fall irrelevant, i verste fall et krav de aldri kan klare å oppfylle. For samfunnet kan den velmente ideen om at alle kan behandles til et nytt og lykkelig liv være tilslørende. Den kan gjøre at vi ikke forholder oss til det faktum at alle ikke vil bli rusfrie, at vi også i framtida vil ha et samfunn der noen lever liv vi ikke forstår eller ville hatt selv.
Dette betyr ikke at ingenting kan gjøres! Men vi må slutte å gjøre ting som åpenbart ikke virker. Hjelp til denne gruppa må først og fremst gis på kommunalt nivå. Ofte med støtte fra relevant spesialisthelsetjeneste. Alle må ha tilbud om en varig tilrettelagt bolig med den nødvendige oppfølgingen. Et hjem. Ikke et midlertidig rom på hospits der mange opplever det urolig og utrygt. Mange trenger videre legemiddelassistert behandling der rammene er slik at de er mulige å mestre også for de pasientene som har dårlig psykisk helse og strever med å innordne seg for rigide systemer. Vi må tilby trygge rammer, støtte til mestring og større kontroll over egen livssituasjon. Hjelp og omsorg gjennom problemer og kriser. Dette er et langvarig og tidkrevende arbeid, som krever mye av den det gjelder, og som krever mye av de som skal bistå. Bydelene i Oslo har ansvaret, men har verken boliger eller andre nødvendige ressurser for å følge opp den enkelte.
Vi må også som samfunn akseptere at for en del mennesker er livet blitt så utfordrende at det ikke finnes enkle veier ut av problemene. Hvordan skal vi som samfunn møte denne realiteten?
Ofte blir tryggheten til byens øvrige borgere tema når rusavhengiges tilstedeværelse i bybildet settes på dagsorden. Rusavhengige er en myteomspunnet gruppe, og det fokuserers ofte på de delene av deres liv som gjør dem forskjellige fra andre mennesker. Dette skaper et bilde av dem som annerledes, og det som er annerledes kan vi ofte finne skremmende. Rapporten "Trygghet for alle i Skippergata" (som bl.a. bygger på en trygghetsundersøkelse utført av Politiet i Oslo ) konkluderer imidlertid med at de åpne rusmiljøet i Oslo er utrygge for de som deltar der, ikke for byens øvrige borgere. Videre viser undersøkelsen at publikum oftest føler ubehag, ikke utrygghet, i møte med miljøet. Dette ubehaget er lett å forstå, de fleste av oss synes det er vondt å se at medmennesker har det vanskelig. Og det er kan føre til en type maktesløshet som gjør at vi tar avstand fra det vi ser og som vi også opplever som krenkende og uverdig. Vi får lyst til å fjerne det. Men løsningen kan ikke være å flytte nøden til et sted ingen ser den. Kanskje skal vi heller utfordres til å se mer enn rusavhengigheten, til å se hele mennesker. Og til å lære oss å se liv som leves annerledes.
Vi trenger å gå inn i de vanskelige samtalene rundt det faktum at en del svært marginaliserte mennesker er avhengige av stoffer myndighetene har valgt å kriminalisere. Dette er mennesker som ikke bare lider under rusavhengigheten sin, men også under vår ruspolitikk. De føler seg mislykket og uønsket av resten av samfunnet. Politiets innsats på "plata" oppleves lett som en bekreftelse på dette, selv om det ikke er meningen fra politiets side. Dette gir ingen økt livskvalitet, det gjør ingen friskere, og det gjør ingen av dem i stand til å ta et større ansvar for eget liv eller fellesskapet rundt seg. Det skaper ikke klima for dialog og samarbeid. Hvordan kan vi gjøre dette bedre? Hvordan kan vi få til gode dialoger der også rusavhengige inkluderes?
Skal vi løse problemet med det åpne rusmiljøet må vi ha dialog og samarbeid med dem det angår!