Vi vet med sikkerhet at denne adferd i all hovedsak utspiller seg rundt skilsmisse og separasjon. Vi vet med sikkerhet at forekomsten av narsissistisk problematikk er høy hos PAS foreldre.

PAS betyr Parent Alienation Syndrom, foreldrefiendtlighet og oppstår når en forelder får barnet til å hate eller vise frykt den andre foredler.  I det store flertall av slike saker er det mødre som påvirker barnet til å ta avstand til sin far, selv om  en del fedre også  har en slik adferd.

Kanskje burde  man begynne se på PAS som en adferd typisk for narsissistisk forstyrrede personligheter, istedenfor at dette er en egen forstyrrelse. At dette er en adferd som utløses når en bestemt trussel om separasjon inntrer er det liten tvil om.  Selv om man ser tendenser i en del saker til at den ene forelder kan sette barnet opp mot den andre i et samliv, er det først ved skilsmisse at  denne adferd til fulle kommer til syne.

Selve kjernen i PAS er jo at den ene forelder, oftest mor, påvirker barnet til å ta avstand fra eller frykte far, uten at det ligger noe i relasjonen mellom far og barnet som skulle tilsi en slik adferd fra barnet. Mens foreldrene bor sammen, ser man sjelden  at barnet utvikler aversjoner mot den ene forelder og preferanse for  den andre som ved PAS. 

Denne adferden fra barnet  skjer etter skilsmisse og den tiltar i styrke etter skilsmisse. Det er åpenbart at barnet påvirkes negativt og at det opplever angrep på sin relasjon til sin far. Selv om man ofte ser  mødre klart benekter at de har påvirket barnet negativt, er det ingen tvil om at de har gjort det. Likeså er det typisk  at barnet   benekter at mor skal ha påvirket det til en slik negativitet mot sin far. Begge synes nærmest samstemt hevde dette er barnets egen avgjørelser. Det strider imidlertid mot barnet biologi at det uten grunn skal avvikle  kontakten til den ene omsorgspersonen.

I en setting der både mor og barnet påstår at mor ikke har ansvar opplever man det underlige at mor i liten grad kan redegjøre for hva hun har gjort for at barnet skal få samvær med sin far. Like unnvikende blir svaret når man spør slike barn hva som er årsaken til at de ikke vil se sin far og at de plutselig er blitt så negative til å treffe sin far.

Det er noe som ikke stemmer med at slike barn på den ene siden er meget klare på at de ikke vil til sin far, mens de på den andre siden ikke kan gi noen tilsvarende klart svar på årsaken til  denne aversjon. Det er åpenbart at de beskytter mor.

Likeledes er det svært lite mor reelt har gjort for å få barnet på samvær og det faktum at samvær opphører.  Oftest kan de ikke beskrive noe som helst innsats for å få til et slikt samvær.

Tvert imot overlater slike mødre ansvar til barnet for sin kontakt med sin far. Mor fraskriver seg ansvar, barnet tillegges ansvar.

Videre kan man i en del saker se at en viss ambivalens  skinner igjennom hos slike barn.  De kan gi utrykk for at far  ikke vil ha noe med dem å gjøre, mens det dokumenteres ut over enhver tvil at far har gjort alt for å få til en slik kontakt.  I mange saker ser man tegn på at barnet har et savn etter sin far, utrykt som anklage mot far for at han ”ikke  bryr seg” om barnet, selv om det motsatte åpenbart er dokumentert.

Ofte eskalerer slik konflikt når fagfolk uten kunnskap om slik problematikk tar barnets og mors utsagn på face value og uten  videre legger disse utsagn til grunn:

Barnet: Jeg vil ikke på samvær

Mor: Jeg har gjort alt for å få til samvær 

Ut ifra disse utsagn legger så en del psykologer, sosionomer og  dommere til grunn at det må jo være noe negativt i relasjonen mellom barnet og far for at en slik aversjon skal oppstå. De hører jo fra mor at hun har gjort en ”helhjertet innsats” uten at det ha hjulpet, videre fremstår barnet som veldig tydelig i sin aversjon av kontakt med sin far. Problemet er jo at en slik aversjon aldri er reelt begrunnet!

Det er først når man  har kunnskap om narsissistisk dynamikk, og kunnskap om tilknytningspsykologi, at man kan forstå at ting ikke er slik de ser ut som.

Typisk for narsissister er at de trenger et narsissistisk supply.  Likedan er  deres grunnproblem  skam.   Frykten for å bli alene, tapsopplevelsen, frykten for hva omgivelsene sier om barnet bor med far, aktiverer etter min mening PAS dynamikk.

Misunnelse og hevn er to andre typiske trekk ved narsissistisk problematikk.  En forelder som dreper barna for at den andre ikke skal få ha kontakt med dem beskrives i media nesten ukentlig fra hele verden. Det er den ultimate hevn, samtidig som det dokumenterer det totale fravær av empati i en slik foredler.

Ved å hindre barnet kontakt med  sin far får en slik mor  tilfredsstilt sitt behov for hevn. Narsissister  mangler uansett empati og bryr seg således ikke om hvordan dette rammer barnet. Tvert imot bruker de barnet gjennom å manipulere dette på mer eller mindre subtile måter til å ta avstand fra sin far. De spiller på offerrollen og får barnet til å tro at det er synd på mor, at barnet må beskytte mor. Slike forventninger  binder barnet i et usunt avhengighetsforhold til en slik forstyrret mor.

Sett ut i fra et narsissistisk utgangspunkt fremstår ikke PAS som en egen personlighets-forstyrrelse, men som en adferd særlig narsissister tar i bruk  når de står i fare for å bli forlatt!  Det er et kriterium ved en personlighetsforstyrrelse at  den skal gjennomsyre  personen i mange  ulike settinger og over lang tid.  Foreldrefiendtlighet synes bare være ett trekk som blir tydelig i en gitt situasjon og dermed heller et grunnlag for  narsissistisk forstyrrelse enn som egen forstyrrelse. De underliggende strukturer som leder til denne adferd er nettopp  typiske narsissistiske trekk. PAS sin underliggende dynamikk handler om den voksnes behov og adferd.

Et barn som lever alene med en forelder, der den andre forelder er død eller ikke eksisterende i barnets liv, utvikler aldri PAS! Det er en narsissistisk forelders tapsfrykt og hevnbehov som aktiverer PAS. 

Hvorfor påstår narsissister at de ikke er unormale, men tvertimot helt normale, og gjerne mer normale enn alle andre?

Svar: 

Narsissister som alle andre, har en BEVISST selvfølelse (self esteem) av seg selv og den er, at de ikke skiller seg ut, de er normale, velfungerende og gjerne mer velfungerende enn resten av oss. 

Denne bevisste, kontrollerte selvfølelse kalles EXPLICIT SELF ESTEEM og den kan manipuleres. Det er imidlertid noe som kalles IMPLISIT SELF ESTEEM,  en automatisk, ukontrollerbar og ubevist selvfølelse, som ingen kan manipulere. Vi kan på mange måter si den explisitte er et utrykk for vårt falske Selv, mens den implisitt er er et utrykk for vårt virkelige Selv.

Hos normale er forskjellen mellom explisit og implistitt selvfølelse liten, det de gir utrykk for verbalt (explisit) stemmer med deres ubeviste adferd (implisit).

Hos narsissister derimot er forskjellen mellom disse  selvfølelser  ekstremt stor. De sier en ting og gjør  noe anet, de inngår avtaler, men bryter dem like etterpå, de sier de er glad i deg, men  viser at de  er mer glad i seg selv, de sier de vil hjelpe deg, men de hjelper bare seg selv. 

Hos den overt narsissistiske,  kan vi si den explisitte selvfølelse ligger himmelthøy over den ekstremt lave implisitte. De har ikke  den coverte narsissistiskes sosiale hemninger. De har fått høre under hele oppveksten at de mestrer mye mer enn de faktisk  gjør. De er "bortskjemt" og oppskrytt. Det gir seg utslag i at deres adferd blir grandios, overlegen og de overdriver i sin kompensasjon for å skjule  den negative implisitte selvfølelse der de innerst inne vet at de slett ikke har mestret slik omgivelsene har påstått.

Hos covert narsissister er den implisitte selvfølelse også  ekstremt  lav men den  explisitte fremstår ikke som så overdrevet som hos covert narsissister. Disse har fått høre i hele oppveksten at de ikke duger, de får ikke til noe og det de måtte ha fått til, får de ikke beholde som bekreftelse på egen mestring, det blir gjennom den fundamenatle attribusjonsfeil  "stjålet"  av en overgripende omsorgsperson og  tillagt dennes "mestringsevne". De må bekrefte den voksne, de er narsissitiske supply for sin omsorgsperson. De er derfor mer sosialt hemmede, dermed  vil det de bevisst og kontrollert gir utrykk for, være at de er "depressivt normale", mens  deres ekstreme grandiositet,  behovet for  annerkjennelse og mestring,  mer fremkommer i deres fantasi enn  i synlig adferd. Deres mer sosiale hemninger  hindrer  den mer exhibisjonistiske adferd man ser hos overt narsissister.


Overt narsissist fremstår som sosialt utadvendte, covert narsissist som sosialt tilbaketrukne. De første er grandiose i adferd, de andre i fantasi. Dermed  reagerer de tilsynelatende likt på krenkelser, og mye av den ytre synlige adferd når de kritiseres er svært lik, bare påvirket av deres ulike sosiale fungering.

I sine forsøk på å kompensere for sin lave implisitte selvfølelse, fremviser de da den adferd som  karakteriserer  disse to typer narsissister. Disse  har mange felles trekk men også noen  særegne som følge av deres ulike implisitte utgangspunkt og sosiale fungering.

Forskning (Akhtar 2000 og Bosson & al. 2007) har da også vist at overt narsissisme predikerer  lavdepresjon og angst, og høyselvfølelse, mens covert narsissismepredikererhøydepresjonogangst, og lavselvfølelse. 

Så når narsissister påstår de er normale og overt narsissister mer normale enn noen, så er dette et utslag av  det psykologske forsvar de tar i bruk for å beskytte  et underliggende ødelagt og skadet Selv, en ekstremt lavt implisitt selvfølelse. Normales Selv  er ikke  skadet på denne måten og trenger derfor ikke disse primitive psykolgiske forsvarsmekanimser så typisk for narsissister.

"Sinte menn" forbindes ofte med aggressive forbigåtte menn, men er det nyanser våre kulturelle koder ikke klarer fange opp? Er det ikke hersketeknikk å ensidig oppfatte menn som aggressive og kvinner som bærere av den universelle omsorg?

Sinne hos menn vurderes ofte som et symptom for en forsmådd mann, en som tapte mot en  kvinne. Få ser  en "sint mann" som reaksjon på redsel for sitt barn, over en tidligere partners misbruk, løgner og egoisme eller på hjelpeapparatets manglende vilje til å bistå over år. Det blir en «catch 22» drevet fram av menns instinktive behov for å beskytte sine barn. Gjør de noe er de aggressive,  unnlater de gripe inn bryr de seg ikke!

Fra feministisk indoktrinering er vi lært opp til å tro at menn er voldelige, selv om forskning klart viser at kvinner  er like om ikke mer voldelige. Kvantitative  størrelser har en  betimelig tendens til å  falle i kvinners favør.  Antall slag teller mindre enn  slagets kraft, psykisk  vold teller  mindre enn fysisk vold, selv om det ut over enhver  tvil for lengst er dokumentert som like ille eller værre. Kvinners vold  forblir underkommunisert.

Kvinner gråter ofte når de blir redde, noen ganger er det krokodilletårer. Når menn blir redde, hever de stemmen og framstår som sinte. En gråtende mann blir uansett tolket som en egoist som bare er bekymret for seg selv... Sakkyndige og dommere misforstår menns frustrasjon som aggresjon! De ser ikke at det er genuint bekymrede fedre som forgjeves prøver hjelpe sine barn ut av et helvete! Å se hjelpeapparatet beskytte en overgripende eller psykisks syk eks som ødelegger barna er et traume. VI trenger "sinte menn", og vi trenger få et mer nyansert syn på at  mannlig frustrasjon er ulike kvinnlig.

Innkompetansen på disse nyanser er ofte total i møte med manipulative mennesker! Fedre motabeides på alle plan om de melder bekymring for sit barn hos mor. "Mor" er  pr. definisjon beskytteren av barnet, allikevel  er det flere biologiske mødre enn fedre som dreper sine barn! Men slikt kommer skjelden på avisenes forside, for det strider mot  vår oppfatning av "mor".

Vi ser den samme dynamikk når kvinner anmelder voldtekt, det må vel være riktig ikke sant? Ingen  sier slikt uten at det har skjedd, ikke sant? I dag vet vi at  mange kvinner lyver om dette og. Verden  var ikke slik vi  ble opplært til å tro den var. Og slik er det med bekymrede fedre og.  Vi må i større grad ta bekymringens innhold på alvor og ikke fanges i dens innpakning

Dessuten  blir det ofte  fremstilt og forstått slik at  om mor skader sitt barn, så er det fordi  det er presset inn i en setting.... av far! Det er den fundamentale attribusjonsfeil i praksis: Vold fra far skykldes fars personlighet, vold fra mor skyldes miljøets påvirkning, og da særlig far!

Kommer en kvinne bekymret for sitt barn, så er det et enormt apparat klart til å stenge mannen ute... for sikkehets skyls. Kommer en mann bekymret blir han ledd av... av det samme apparatet. Nå skal Thorkildsen gjøre dette enda lettere....

Vi så det tydelig i Christoffersaken, hans mor  mishandlet og unnlot  gripe inn å beskytte Christoffer. Hun må ha visst, hun valgte beskytte stefar.  Hun var ansvarlig for å stenge Christoffers far ute. Hjelpeapparatet  så på far gjennom mors øyne.

Vi så det i Breiviksaken, der hele apparatte  så at mor var skadelig for Anders, men der den borderlineforstyrede mor manipulerte det samme system til sin fordel. Og kom barnevernet for nær, så flyttet mor. Hans far gav opp. Kanskje hadde historien sett annerledes ut om man hadde tatt  fars bekymring på alvor?

Vi ser det i Kvamsaken! Fars frustrasjon over å se  en narsissistisk mor  beskytte stefar når barnet i dommeravhør beskriver sekuelle overgrep og deretter se barnevernet tvinge barnet til å si det ikke skjedde, for å "hjelpe" mor i kampen mot far. Gang på gang  får mor omsorgen, gang på gang  trenger barna hjelp av BUP.  14 år og like mange rettsaker senere er  det ene barnet skadet for livet.. i mors "omsorg"! Hvor er barnets beste???

Vi så det i Alvdalsaken der  både sakkyndig og barnevern var mer opptatt av å beskytte mor, som var bekjent, enn barna. Hvorfor er det slik?

Samme mønster....samme dynamikk. Alle sakene har det til felles at barn ødelegges med systemest hjelp. "Mor" er best, fars "aggresjon" er ikke bra for barnet må vite og dessuten er det  synd på mor! 

Hvorfor tolker vi fremdeles menn på grunnalg av kvinners adferd? Er det primacy effekten vi ser,  der mors "bekymring" blir styrende for hvordan vi tolker far? Når skal vi begynne ta  fedre og barn på alvor? Hvor mange barn må dø eller skades for livet før  man innser at "sinte menn" ofte  er bekymrede menn? Eller har feminismen lykkes i sin stereotypiske  agresjon mot menn som "voldelige"?

Det grunleggende problematikken rundt PAS, er at barnet har aversjoner mot en forelder, det ikke foreligger faktisk grunnlag for. Det utvikler en fremmedgjøring av den andre forelder.

Vanligvis  har slike barn utviklet en fiendtlig HAT-innstilling, denne fremmedgjøring eller aversjonen er bygget opp rundt. Oftest  er grunnlaget for  denne type aversjon bostedsforelderens  projeksjon av eget hat over på barnet i en projektiv identifikasjons-prosess, der barnet så begynner opptre med disse hatefulle trekk det gjennom projekjson  er tillagt. Oftest finner en ikke noe grunnlag  i barnets forhold til  den andre forelder som skulle tilsi et slikt aversjon og fremmedliggjøring. Dette er projeksjoner fra bostedsforelderens eget hat som så "dyrkes" i barnet gjennom manipulasjon og press.

En annen type?

I konkrete saker viser det seg imidlertid at det finnes en annen  "PAS" dynamikk der  barn kan savne den andre forelder, men allikevel har aversjoner mot å dra  på samvær med denne. I slike saker  tilkjennegir ikke barnet utpreget  hat eller  frykt for den andre forelder, tvertimot beskriver de savn og gråter når de spørres av sakkyndige om hvorfor de ikke har kontakt med den andre forelder. Slike barn synes i likhet med vanlig PAS-barn, ha vanskelig for å  begrunne sin aversjon mot samvær med den "utstøtte" forelder, i dennes forelders adferd. Man finner ikke at den normale forelder har  begått handlinger som tilsier aversjon, tvertimot kan dette være gode foreldre. 

Dynamikken her  stammer fra  en forstyrret forelder som ikke  primært synes ha projisert sitt hat på barnet, men heller  projisert  sitt savn etter den andre forelder, på barnet. Dette synes være foreldre  med typisk narsissistisk problematikk, der de  opplever barnet som en del av dem selv og der fravær av barnet (samvær) synes true slike foreldres eksistens. Gjennomgående  viser slik dynmaikk at lange samvær saboteres kraftigere enn kort samvær.  Problematikken synes knyttet mot tid borte fra bostedsforelder mer enn  samværsforelders adferd. Vi ser konturene av bostedsforelderens  behov for barnet som narsissitisk supply mer en denne  forelders behov for hat og hevn, selv om også slike elementer kan være til stede. 

Også ved denne dynamikk, finner en ikke fakftisk grunnlag for barnets avsérsjon mot den andre forelder, barnet  kan ikke gi noen begrunnelse, bostedsforelderen klarer heller ikke gi noen begrunnelse. Tvertimot viser kokrete saker at barnet kan være svært  konkret på at det vil ha samvær, samtidig som de er svært diffuse til årsaken til  at de ikke har vært på samvær. Dette skiller seg klart fra den mer vanlige  form for fiendtlig PAS. 

Bostedsforelderen fremstiller seg typisk som ha "gjort alt for å få barnet på samvær" når det blir konfrontert med dette av sakkynige og domstoler. Og i observasjon av  barnevernet fremstår de som om  de prøver å få barnet på samvær, mens barnet tilsynelatende  viser aversjon mot slikt samvær.   Barnevernet synes ikke klare gjennomskue denne manipulasjon, men blir i steden støttespillere for sliek foreldres sabotering av samvær.  Man ser konturene av en slags Munchausen by proxy dynamikk der bostedsforelderen fremstiller seg som om de har gjort "alt" for at barnet skal dra på samvær, men at barnet tilsynelatende ikke  vil på samvær.

Nærmere  graving i slike saker viser at barnets "frykt" er knyttet til samværsforelderen skal  snakke om negative ting barnet utsettes for av bostedsforelderen.  Kritikk av bostedsforelderen opplever slike barn som så "skremmende" at de i steden for samvær, utvikler frykt for slikt samvær, bygget på frykten  for hvordan samværsforelderen  skal snakke om hvordan barnet egentlig har det hos bostedsforelderen. Dette er overlevelsesstrategier for barnet.  Typisk utrykk for  dette er  slik et barn svarte da far spurte om det kom på samvær: 

"Jeg bryr meg om deg, men det er vondt og treffe deg fordi du snaker om vonde ting"!

Konkrete saker viser at slike barn  opplever overgrep hos bostedsforelderen, og gjennom trusler og press blir de redde for å snakke om dette til samværsforelderen.  Avhengighet, lojalitet og tilknytningsprosesser til bostedsforelderen gjør at de lukker seg fullstendig når slik problematikk bli synlig. Smerten  ved å fortelle hva de utsettes for overstyrer savnet etter den andre forelder. Barnet utvikler  strategier  for å ungå denne smerte og   unnlater dermed heller dra på samvær enn utsettes for  de traumer bostedsforelderen utsetter det for om det får vite det har snakket med andre om de overgrep det utsettes for. Typisk eksempler er trusler mot tilknytning og eksistens. Dett er barn med utrygge tilknytningstiler.

"Snakker du om hva du utsettes for her hos meg begår jeg selvmord"! 

Slik emosjonelt press gjør at barnet velger  fravær av kontakt med den normale forelder og heller  unnlater å reise på samvær enn å utsettes for  den syke forelders  trusler og traumer. Når denne dynamikken synes vanskelig å avsløre synes det  bygge på at mange fagfolk ikke synes ha kunnskap om slik dynamikk. De forstår ikke projektiv identifikasjons dynamikk. 

Logiken hos mange fagfolk synes være:

«For komplisert, jeg kan ikke forestillemeg det, altså kan det ikke være slik. 

Jeg kan forestille meg en enkelforklaring , altså er det sannsynligvis slik.»

I denne prosess blir barnet gående alene med sine  bekymringer, en taps-opplevelse til den normale forelder og en frykt-opplevelse mot den syke bostedsforelder. Slike barn utvikler avvikende strategier for å unngå konflikt. De blir selv psykisk syke.

Da jussprofessor Ståle Eskeland i 2011 kom ut med boken, "De mest alvorlige forbrytelser" var det stille i media. Når professor emeritus Edvard Vogt anmelder Støre og Huse for brudd på folkeretten er det helt stille.

.... MEN, når  en narsissistisk forstyrret person angriper arbeiderpartiet, da settes media i en berdskap vi aldri tidliger har sett. Da granskes politi og etteretning med lupe,  da settes det i gang sorgtog av hitill uante dimensjoner. 

Hvorfor er det slik at  mainstram media i Norge logrer når AP trenger dem, mens når folket trenger media så er det en overdøvende stillhet? Har det sammenhneg med den røde majoritet  blandt journalister? 

Det ble i 2012 avslørt at  majoriteten av norske dommere manglet dommerforsikting og at de derfor etter grunnloven og dl. § 60  ikke var lovlige dommere. Her er et typisk eksempel.  Ja, 17 januar 2012  signerte plutselig  9 høyesterettsdomere sin dommerforsikting! I realiteten en konstitusjonell krise, men hvor var media da høyesterett i Fleksipedsaken 26.6.2012 satte norsk grunnlov til side og påsto  dette bare var en ubetydelig bagatell som ikke fikk noen konsekvens. Vel, den fikk den konsekven at folket fikk demonstret at de ikke kan stole på domstolene og at domstolene også er til for AP!. Kjell Schevig sin kronikk i BT om "arbeiderpartidomstolen" er trffende i så måte.

Spøsmålet er hvor lenge den delen av det norske folk som fremdeles kan tenke en selvstendig tanke skal finne seg i å bli utnyttet på denne måten. Utad holder AP regjeringen en ekstrem høy sigarføring på grensen til  det narsissistiske, innad er det et land i alvorlige problemer.  

22.juli rapporten vitnet om  en politietat i fullstendig småkongevirksomhet som ble  slaktet. Det mangler LEDELSE. Vi ser egentlig det samme i  de fleste offentlige etater, det svikter på toppen, og når de avsløres blir de sparket oppover med høyere lønn. Og varslerne.. de blir jaktet ned og tilintetgjort. Dette er gruppedynamikk i praksis.

Men igjen... hvor er media? Skulle ikke de være på folkets side??

Etter at flere medier har avslørt at tidligere utenriksminister Støre og forsvarsjef Sunde er anmeldt for krigsforbrytelser, og brudd på folkeretten har riksadvokaten startet etterforskning.

Det er den velansette professor emeritus ved det juridiske fakultet ved universitetet i Bergen, Edvard Vogt som har anmeldt Støre og Sunde. Dagsavisen  beskrev denne uken anmeldelsen,  der norske piloter har gjort seg skyldige i krigsforbrytelser. 

I en lengre kronikk i Morgenbladet  redegjør Vogt for grunnlaget for brudd på folkeretten og menneskerettigheter. Kilder ved statsministerens kontor  (SMS) gir utrykk for at dette er en vanskelig sak for Jens Stoltenberg og  at en ser for seg at dette kan være  saken som  for alvor  velter regjeringen  til høstens valg. Det har ikke vært mulig å få en kommentar fra statsministeren, som for tiden er på påskeferie.

I mail fra SMS fremgår det at Støre  og Sunde vil  fratre alle sine offentlige verv mens etterforskningen pågår. Det er ventet en kunngjøring rett over påske.  Mye tyder på at også justisminister Faremo vil fratre. Vogt viser til at Støre og Sunde  ikke hadde nødvendige ryggdekning verken  etter norsk grunnlov eller etter internasjonal lov.  Norske piloter har tilsynelatende på lykke og fromme bombet   ulike mål etter innfall. 

Oberst Bård Solheim som var en av pilotene i angrepet på Libya forteller i en   reportasje i NRK  at bombingen var ”brutal– ofte stygge”.  ” - Vi kunne få beskjed om å fly inn i et kjempestort område på størrelse med Sør-Norge, med oppdrag om å lete etter mål for bombing selv”, sa oberstløytnant Bård Reidar Solheim. Flere av pilotene og bakkemannskapet har hatt en innstilling om at  de kriget på oppdrag på vegne av det norske folk. Mye tyder på at  det kan være en illusorisk villfarelse.

Det er ventet at  de ansvarlige piloter også vil bli satt under etterforskning. Pilotene har selv gitt utrykk for undring over hvor lite reaksjon  disse overgrep mot folkeretten har skapt i Norge og ellers internasjonalt. Det kan fort snu nå.

Det er ventet at riksadvokaten vil komme med en uttalelse med det første. Siste er at partiet Rødt også vil anmelde   Støre og justisminister Faremo og andre ansvarlige for dette åpenbare brudd på folkereten. 

Flere politiske tungvektere mener det er et alvorlig sykdomstegn i den norske opinionen at det ikke er fremkommet flere kritiske røster til  disse brudd på folkeretten. Spørsmålet nå  blir om Jens Stoltenberg kan bli sittende mens etterforskningen pågår. Han var selv pådriver for angrepet da han satt i møte i Paris og fikk Støre til å ringe rundt til partiledere for ”bekreftelse” på angrepet. Riksadvokaten  gir utrykk for at  det kan bli en sak for riksrett.

Siste: Statsministeren har avbrutt påskeferien og  vil komme med en uttalelse. 

Saken vil bli oppdatert.

Edvard Vogt har anmeldt utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarssjef Helge Sunde for krigsforbrytelser efter Norges angrep på Libya.

 Edvard Vogt er professor emeritus i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Vogt er blandt annet kjent for sin rolle i avsløringene av politi-vold sakene i Bergen.

HVORFOR ER DET FULLSTENDIG STILLHET I MEDIA 

NÅR DISSE ER ANMELDT FORKRIGSFORBRYTELSER?

Anmeldelsen:

Til Riksadvokaten,
Stortorget 2,
0165 Oslo,

Anmeldelse av utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde. Undertegnede jusprofessor em. Edvard Vogt er styreleder i rettssikkerhetsorganisasjonene Sentrum for Rettsutvikling, i Rettssikkerhetsforbundet og i fredsorganisasjonen Nordisk Fredsakademi.

Jeg anmelder herved utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde for krigsforbrytelser og andre brudd på FN-pakten og andre krigsrettsrelevante traktater som forplikter Norge – samt mot de bestemmelser i norsk lov som regulerer norsk krigsdeltakelse.

En oversikt over deres lov- og traktatbrudd med bevis ble fremlagt I en dokumentarfilm som ble sendt iNRK Brennpunkt den 12. Mars 2013 og i en artikkel av Oberstløytnant Dag Henriksen i siste utgave av tidssskriftet Internasjonal Poitikk.

Uten juridisk dekning i Grunnloven og i vår regjeringsordning og uten dekning i vedtak i FN har Gahr Støre uten regjeringsbehandling beordret krigshandlinger mot Libya hvor norske militære deretter slapp tilsammen 567 bomber for å fjerne landets legitime statsoverhode og regime. Bombingen ble ikke ledet av den internasjonale ledelse som FN hadde gitt i oppdrag å kontrollere Libyas regjerings flyvirksomhet. Bombingen ble ledet av norske offiserer under forsvarssjefens kommando og av flyverne selv, med det forutsigelige resultat at sivile boligområder ble bombet med tap av sivile liv, deriblant barn.

Forsvarsjefen og utenriksministeren har rettstridig holdt den informasjon de har om den grunnlovstridige saksbehandling og om den ulovlige norske bombingen og dens sivile ofre skjult og de har unnlatt å foreta ytterligere undersøkelser av de norske bombeflyveres krigsforbrytelser og brudd på internasjonal lov.

Bergen 13.03.2013

Edvard Vogt

Argumentum Ad Hominem = "Argument against the man"!

Argumentasjon der man flytter fokus fra sak til person. Det er min klare erfaring at dette skjer når argumentet utløser affektiv hukommelse. På ett eller annet nivå (bevisst/ubevisst) oppleves argumentet eller sider ved personen psykologisk truende. Dissonans oppstår og det løses enten ved å endre atferd, endre kognisjon eller utsette seg selv for ny informasjon. Siden forandring av egen virkelighetsoppfatning, og dermed økt trussel motSelvet , krever mer psykisk energi enn å tilføre ny, angripes heller person enn å forandre egen virkelighetsforståelse eller adferd. Jo lavere terskel for tro på egne holdninger og argumenter, jo svakere Selv, jo mer truende oppleves andres argument, jo raskere og sterkere blir personargumentene. 

Det som oppleves psykologisk truende blir mindre truende når man innbiller seg at det kommer fra noe en kan nedvurdere, enn en likeverdig motstander. Ofte ser man her ulike former for projeksjoner av egen adferd eller trekk hos de som starter slik ad hominem argumentasjon. Det er alle grader av dette fenomen og de mest banale utslag er oftest skjult bak anonyme fasader. Hos normale kan slik dissonans skape ubetydelige utfordringer og selvrefleksjon, hos personlighetsforstyrrede tar det helt av, i opplevelsen av krenkelse når de får sin virkelighetsforståelse utfordret. Hos slike overskygger behovet til assimilasjon fullstendig evne til akkomodasjon.

Typisk er argumentet : "Er du psykolog da?" Nei, og jeg har aldri tenkt å bli det heller. Det er faktisk langt alvorligere å blande argumentets gyldighet med forutintatte holdninger om hvordan en psykolog skal se ut og ikke minst hvem som skal kunne delta i en argumentasjon. Det ligger åpenbare elementer av autoritetstro bak slike reaksjoner. Argument mot person er usakelige argument når tema ikke er person. Noen er veldig flinke til å dreie diskusjonen over på person og det er lett å la seg fange i en slik felle der man begynner forsvare person i steden for argument så typisk for projektiv identifikasjon. Kritikk på person skaper som kjent dissonans og er man ikke oppmerksom på slike mekanismer kan diskusjonen blir ganske heftig og skadelig. 

Særlig synes dette bli synlig når man diskuterer psykopati og narsissisme, temaer det ikke gis særlig undervisning i ved noen standardisert utdannelse i Norge. Temaer psykologer, psykiatere og andre fagfolk gjevnt over vet lite om og har liten forståelse av. Ja, noen påstår til og med slike diagnoser ikke eksisterer! For noen skaper det dissonans å se en ikke-psykolog utale seg om et så komplekst emne som så til de grader griper inn i alles innerste opplevelser av hvem de egentlig er. For andre er gjenkjennelsen av slik adferd hos seg selv truende, og for noen handler det om snevre forutintatte holdninger til innholdet i prototypiske begrep som "psykolog"! Nordmenn er som kjent et svært konformt folk. 

Psykologi er imidlertid Læren om adferd og mentale prosesser , og kan studeres av alle uten krav til terapeutiske titler. Ufattelige lidelser påført av fagfolk burde fått enkelte til å vise forsiktighet med å tro at assosiasjoner til fine titler er en garanti for vitenskapelig holdbarhet. Men så er det dette med dissonans igjen da....

"We should take seriously the findings that effectiveness of teraphy is unrelated to the training or credentials of the therapist" 
(Daves 1994:5 i House of Cards) 

Her er noen eksempler på Ad Hominem arguemntasjon!

I de siste uker, mens Sv stadig syker på meningsmålinger kan det synes som om det er satt i gang en landsdekkende kampanje for å flasche SV - saker i media. Den er åpenbart organisert.

Sv har i de siste uker frontet den ene forside etter den andre etter at  det ble klart at de var i ferd med å havne under sperregrensen. Stadig nye  kjernesaker for SV blir  omtalt i en rekke  aviser og nettsider. Det er lite grunn til å  tro at dette er tilfeldig. Samtidig er andre partiers saker åpenbart fraværende.

Den ene ugjennomtenkte forslag etter det andre fra SV blir gjenstand for  medias omtale. Barneminister Thorkildsen  som leste 70 Morgan Kane bøker som ung har et syn på menn som til forveksling ligner Morgan Kanes kvinnesyn, bruk og kast...

I hovedsak kvinner skal nå få blankofullmakt til å nekte far kontakt med barnet uten  annen begrunnelse enn ren synsing. «I tilfeller hvor barnet står i fare for å bli utsatt for vold eller overgrep under samværet, skal barnet kunne holdes tilbake». Jeg øyner en eksplosiv konfliktøkning for barn takket være disse ugjennomtenkte emosjonelle lovforslag fra dette minipatiet!

Vi ser dette i mange saker allerede. I kvamsaken har en mor i 14 år sabotert samvær, idømt tvangsbot, men slipper betale! Systemet blir fullstendig latterliggjort  når man er opp mot slike. Det finnes faktisk forstyrrede mødre der ute som kidnapper og saboterer barns samvær med sin far  utelukkedne grunnet egne udekte narsissistiske behov, behov for å fjerne far fra sin nye psykologiske familie og ut fra rene hevn og misunnelsesbehov.  Har du ikke kunskap om dette Thorkildsen?

Så skal det selvfølgelig sies at barn blir utsatt for vold i dag, men de blir det vel så ofte fra bostedsforelderen, alstå fra MOR! I Christoffersaken så vi dette. Blir ikke Thorkildsen ansvarlig for neste dødsfall når en mor saboterer fars  tilknytning slik at vold fra stefar/mor kan skjules?

Hva med å begynne å heve kunskapsnivået i barnevernet FØR du bidrar til å ødelegge flere barn og familier?

Allerede i dag VET vi at slik får dødlige konsekvenser for barn. I Christoffersaken ble hans far nektet kontakt av mor, det resulterte i drap, med påfølgende latterlige straffer for stefar og mor.  I Alvdalsaken  mente den sparkede psykolog Jannike Willock i samarbeid med barnevernet at barna burde bo med mor, far utestengt. I kvamsaken har mor med god hjelp av barnevernet sabotert barnets samvær med sin far i årevis, med vold, seksuelle overgrep og psykiske problemer for barna som resultat.

Thorkildsen hadde en venninne som  var utsatt for vold, dermed generaliserte hun  at alle menn er potensielle voldsforbrytere. Samme tankegang som Støre viser om akuttmottak, som han mener fungerer helt bra, for den ene gangen han var der gikk det bra. At slike kunnskapsløse mennesker skal  sitter i regjering er ufattelig. Ørjaseteres innlegg om forskjellen på individ og gruppe burde være  hjemmelekse for  slike politikere.

Videre mener Thorkildsen på grunnnlag av psykobabler Raundalens bestillingsverk at det biologiske prinsipp må vike. Flere barn skal inn i barnevernet der  dødligheten ihht NIBR rapport fra 2005 er ekstremt høy sammenlignet med befolkningen ellers. 700 døde barn, 150 selvmord av barn , barnevernet hadde ansvaret for. Ingen er straffet for disse dødsfall. Garnessaken fra 60 tallet flasher over hukommelsen....

Underlig nok "glemte" den gode Raundalen å ta med forskning som viser at det er et livsfarlig prinsipp.  Mye forskning viser dette og senest  i år ble dette bekreftet Reiter &al. (2013):

Barn som mister kontakt med en forelder etter skilsmsisse viser klare tegn på psykisk problemer helt opp i voksen alder!

- majoriteten av barn som mister foreldrekontakt, mister kontakt med sin far
- markert økning der barn mister kontakt med sin far
- steforeldre kompenserer ikke for tap av foreldrekontakt
- biologiske foreldre synes være svært viktige
- regulær kontakt med begge foreldre reduserer skadevirkning
- skilsmossens skadeeffekt avtar ikke med tid
- det er ikke skilsmisse som så, men tapet av foreldrekontakt som er skadelig
- tapt foreldrekontakt førte til økt emosjonell og psykosomatisk problematikk
- problemene er synlige helt opp i voksenalder 
- tapt foreldrekontakt hadde alvorligere følger enn tap ved død

Dette er  et utrykk for det biologiske prinsipp. Adopterte som søker sitt opphav likeså. 

Medias røde journalister  pøser på med:

- Strippeforbud

- verneplikt for kvinner

- vraking av det biologiske prinsipp

- hijab for politiet

- forbud for eiere å ta utbytte fra barnehager osv osv

Alle disse saker er postet de siste uker og fremstår  som helst åpenbart i en  organisert prosess for å få  Sv  over 3%. Jeg spør hvem står bak  denne  åpenbart organiserte aksjon.... 

Er det  de 6 av 10  røde journalister vi ser i aksjon?