Det ordet regjeringen helst bruker for å beskrive egen asyl­politikk, er «konsekvent». Det er først og fremst et kodeord for en ­nulltoleranse for papirløse.

«Konsekvent» er et hardt ord å smykke seg med. Det er et ord for de fullkomne systemer, for en byråkratisert politikk som har en så sterk tiltro til egen fortreffelighet at alt miskunn, alle individuelle nyanser, alle konsepter om menneskelig solidaritet langt på vei blir overflødige.

I straffesaker vil man gjerne se hen til formildende omstendigheter selv når det er snakk om alvorlige forbrytelser, både i selve straffeutmålingen og senere under soningen. Man vil eksempelvis kunne få prøveløslatelse før straffen er sont ferdig hvis man har skikket seg vel i fengselet. For avviste asylsøkere og andre papirløse tas det ingen slike individuelle, skjønnsmessige hensyn. Der er behandlingen konsekvent på ikke å utvise det mellommenneskelige skjønn som man klokelig utviser overfor mordere og ransmenn.

Det er faktisk ingenting en papirløs kan foreta seg som vil gjøre vedkommende fortjent til noen slags juridisk miskunn. Det har ingenting å si om du har arbeidet for å forsørge deg selv og betalt skatt, om du har bodd i et asylmottak med uklanderlig oppførsel i flere år eller om du har bodd på gata i flere år og nærmest forkommet. En drapsmann som skikker seg vel, belønnes med nåde. En avvist asylsøker som skikker seg vel, er og forblir en utlending, med vekt på «ut».

Det er simpelthen en helt fantastisk mangel på være seg empati eller nåde for denne gruppen av mennesker. Utlendingsloven er og forblir den absolutte reguleringen av «innenfor» og «utenfor» og understøttes av ansvarlige politikeres nulltoleranse overfor de vanskelige valgene asylsøkere og papirløse er tvunget til å ta, kort sagt en nulltoleranse for levd liv på samfunnets skyggeside.

I en debatt ved Universitetet i Oslo i februar 2011 spurte jeg statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth om man i det minste burde se på de verste tilfellene: de som har vært her i 17 år, eller de som har levd på gata i fire år - kategorier som knapt inneholder en håndfull personer. Lønseth svarte kort at regjeringen ikke har slike planer. Dermed plasserte Lønseth og regjeringen oss på den absolutte bunnen i Europa hva gjelder empati med de papirløse. Jeg angret på at jeg hadde spurt. Jeg hadde foretrukket å leve i illusjonen om at det faktisk fantes en grense for den rødgrønne regjeringens markeringsvilje mot menneskene på bunnen, mot solidaritet, mot empati.

Så skjer det at noen mennesker som lever som på flukt eller som papirløse i årevis, får barn. Dette skjer fordi mange befinner seg i den fasen hvor mennesker gjerne får barn, og det skjer fordi de kanskje har mistet alt, men ikke godtar å miste den grunnleggende menneskelige retten det er å få barn, elske dem og oppdra dem og beskytte dem så godt de kan.

Dette blir av ansvarlige politikere snart fremstilt som at foreldrene «bruker» barna og «skyver» dem foran seg. Foreldrenes kjærlighet brukes dermed mot dem, vendes mot dem som et våpen som er ment å utjevne deres verdi som gode, elskende foreldre, til og med deres verdi som medmennesker som kunne fortjene vår solidaritet. De reduseres til en form for barnemishandlere. Dermed bygges doble skott mot empatien, idet de ikke bare er utlendinger, men fæle utlendinger, dårlige mennesker som behandler sine egne barn dårlig.

Slik har regjeringen lyktes i å bygge en vegg av nulltoleranse mot de fortvilte menneskelige valgene og mot desperasjonen til foreldre som vil sine barn vel, som våkner hver morgen og ønsker at de skal bli i stand til å heve sine barn ut av den miseren de lever i, men som ikke klarer å stange hodene gjennom den veggen regjeringen har bygd mot dem.

Det er hva «konsekvent» betyr. «Human» - ordet som «konsekvent» fortrengte fra den andre regjeringserklæringen - betyr noe annet.

At tiggingen generelt er «organisert» er en omstridt påstand.

Khamshajiny Gunaratnam (Ap) forsøker i Dagsavisen 22. februar å gi forbudslinjen mot tilreisende romfolk et menneskelig ansikt. Det fortjener den ikke.

Gunaratnam forsvarer blant annet ideen om soner hvor tigging skal være forbudt. Hun tar her ukritisk utgangspunkt i at tiggingen generelt er «organisert». Dette er en omstridt påstand. Man vil finne kilder i politiet som støtter den, og andre kilder i politiet som går imot den. Blant organisasjonene og forskerne som arbeider med tilreisende romfolk, finner den derimot ingen støtte. Da vår medarbeider tilbrakte deler av forrige sommer blant tilreisende rom i Oslo og gjennomførte intervjuer med et tjuetalls personer, fant hun heller ikke støtte for påstanden. Når Ap legger denne påstanden til grunn som et premiss for politikken, ligner det derfor en politisk bestemt sannhet. Hvis denne politisk bestemte sannheten ikke holder mål, spørs det også om forbudslinjen blir fullt så menneskelig.

Konsekvensene for romfolket av den harde linjen de møter i Oslo allerede i dag, er alvorlige. De skjelles ut, og de spyttes på. De får ofte ikke sove natten igjennom, ikke engang under bruer. De fratas eiendelene sine av politiet og/eller Rusken. Og Spesialenheten for politisaker har kritisert politiet for å kjøre romfolk ut av Oslo og etterlate dem i en situasjon hvor de kunne lide overlast. At noen politibetjenter i denne prosessen til og med har gjort et poeng av å skille ektepar, så de må takle turen tilbake til Oslo alene, fremstår simpelthen som ondskapsfullt. Det er denne svært problematiske fordrivelseskulturen som Oslo Ap skuffer med å ville utvide med nye, mer gjennomgripende forbud.

Vi er selvsagt enige med Gunaratnam i at den eneste løsningen ligger i hjemlandet, og Norges bidrag der er svært positivt. Derimot er vi ikke enige i at vi underveis bør gjøre tilværelsen for tilreisende romfolk i Oslo enda hardere enn den allerede er. Det klokeste som har blitt sagt i denne debatten, ble sagt for vel hundre år siden: «I sin majestetiske likhet forbyr loven så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge på gaten og å stjele brød.»

Fattigdom er stygt. Spørsmålet blir hvorfor vi som har det bra, i tillegg mener at vi har krav på ikke å sjeneres av dem som har det elendig. Er det egentlig så ille hvis vi forstyrres på trikken i boklesningen vår av et fattig medmenneske? Fattigdommen blir heller ikke penere av at man kaller forbudene for «regulering».

Vi har en lang historie med å fordrive og hundse romfolket i Norge. Vi fortsetter å se etter tegn på at noe vesentlig har endret seg til det bedre.

Innlegget er skrevet sammen med Kari Helene 
Partapuoli, leder, Antirasistisk Senter.

Byrådet i Oslo sendte nylig politiets forslag om et potensielt diskriminerende tiltak rettet mot tilreisende romfolk på høring. Ettersom Antirasistisk Senter ikke var inkludert på høringslisten, leverer vi vår uttalelse som et offentlig tilsvar.

I byrådets høringsbrev av 3. desember 2012 fremgår det at hva politiet i Oslo konkret foreslår, er at all overnatting i «tettbygd strøk» skal forbys. Politiet er nokså tydelig på hvem tiltaket er rettet mot: «tilreisende, bostedsløse utenlandske borgere uten evne til å forsørge seg» og «utenlandske sesongmessige bostedsløse». Dette er lett gjennomskuelige kodeord for tilreisende romfolk. At man så vidt tildekker gruppen tiltaket er rettet mot, endrer ikke på tiltakets karakter som nettopp rettet mot én spesifikk gruppe. At tiltaket rent hypotetisk kan ramme alle som skulle havne i ekstremt økonomisk uføre, også direktører med svært slett håndtering av aksjeporteføljen, endrer ikke på at det rent faktisk primært er rettet mot og rammer én gruppe. Dermed mener vi at tiltaket fremstår som diskriminerende.

Politiet er i så måte nøye på å omfatte alle former for overnatting som romfolket er kjent for å benytte seg av i forslaget: «Likt med overnatting utendørs regnes overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.» Formålet er at politiet skal ha hjemmel til å «gripe inn» ved «uønsket og sjenerende overnatting». «Uønsket» er et vidt begrep som åpner for hyppig fordrivelse. Og uten at vi mener å benekte problemene som kan eksistere knyttet til eksempelvis sanitære forhold - hvor «sjenerende» kan det egentlig være at mennesker sover?

Vi forstår til en viss grad at det kan være et problem for ordensmakten med tilreisende bostedsløse i indre deler av byen. Mennesker som ikke har økonomi til å innrette seg etter de ordinære sosiale normene, blir lett merkbare i byens sentrale områder. Vi forstår også at politiet ofte avkreves handling av en del av byens borgere. Derimot har vi vondt for å se at være seg politiets voldsomme fokus eller deres ofte aggressive tilsvar står i et reelt og meningsfylt forhold til den faktiske situasjonen. Romfolk flest er ikke kriminelle, selv om politiet gjentatte ganger har fremstilt statistikken så unyansert at det lett kan fremstå slik, spesielt ved å unnlate å skille mellom ordensforstyrrelser og reelle kriminelle handlinger. At lutfattige mennesker kan fremstå «sjenerende», bør simpelthen ikke være et politianliggende.

Vi forblir derfor skuffet over at romfolket primært møtes med polisiære mottiltak i hovedstaden vår. Heller enn å sikre et eksistensminimum eksempelvis i form av enkle fasiliteter for overnatting for noen av dem på den absolutte bunnen, har man lagt seg på en offentlig praksis med fordrivelse. Det er denne triste praksisen som politiet nå går inn for å forsterke. Det er ille nok at mange romfolk må sove under bruer. Nå skal det tydeliggjøres at det heller ikke er lov.

Politiet i Oslo har nylig fått kritikk fra Spesialenheten for politisaker for å ha kjørt romfolk ut av byen uten engang å loggføre operasjonene. Dette omfattet å skille ektepar og etterlate dem på ulike steder. Spesialenheten påpekte at politiet - de som først og fremst har som oppgave å beskytte - dermed utsatte mennesker for en behandling som kunne sette dem i risiko for å forulykke eller komme til skade. Dette understreker også vår skepsis til å gi politiet videre fullmakter til å gripe inn overfor romfolket. Vi har per i dag dessverre vondt for å se at politiet i Oslo i alle tilfeller håndterer tilreisende rom på en forsvarlig og anstendig måte. Gitt det svært positive samarbeidet vi har med politiet på andre områder, er dette særlig skuffende.

Vi har en lang historie med å både fordrive og hundse romfolket i Norge. Vi fortsetter å se etter tegn på at noe vesentlig har endret seg til det bedre.

Underskriverne av dette brev har i lengre tid næret uro og bekymring over utlendingsmyndighetenes behandling av asylsaker, skriver flere av Norges fremste fagjurister og mange andre i et åpent brev til statsministeren og justisministeren.

Sentrale begreper som rettssikkerhet og medmenneskelighet synes å værere skjøvet i bakgrunnen som vurderingskriterier. Sakene blir avgjort i asylsøkernes disfavør i langt større utstrekning enn det som lar seg forene med målsettingen bak lovgivningen om flyktninger. Vi har derfor funnet det nedvendig å gjøre denne henvendelsen til Regjeringen, ved statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo, som politisk ansvarlige for virksomheten i Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

Det store flertallet av asylsøkere er ikke lykkejegere, men flyktninger. Det dreier seg om mennesker som har forlatt alt i håp om et liv i trygghet et annet sted enn det tidligere hjemlandet. Når de først har kommet hit, har de rettskrav på opphold dersom de tilfredsstiller vilkårene i utlendingsloven og flyktningkonvensjonen. Her er det ikke rom for skjønn fra forvaltningens side. De vurderingene som skal gjøres, er av rent rettslig art. Og flyktningene har krav på å bli lyttet til, og på å bli tatt på alvor. De bar krav på å bli møtt med forståelse, verdighet og medmenneskelig respekt.

Slik er ikke hele virkeligheten. Det finnes atskillige eksempler på at flyktninger som uten tvil tilfredsstiller lovens vilkår for asyl, blir avvist uten annen begrunnelse enn at man ikke tror på historiene deres, selv om historiene i seg selv fremstår som troverdige. Likeledes finnes det en rekke tilfeller hvor forvaltningen riktig nok har gitt uttrykk for at man i utgangspunktet aksepterer historien, men har funnet tynne og saklig utilfredsstillende grunner for å konkludere med at nye overgrep ikke vil finne sted ved en retur. Relevant bakgrunnsinformasjon i disse tilfellene blir feiltolket og oversett. Føringer i lovforarbeider blir ikke fulgt. Internasjonale avtaler som Norge har undertegnet og er bundet av, som FN’s barnekonvensjon og flyktningkonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, blir ikke tillagt den vekt de etter Stortingets vedvarende flertallsbeslutninger skal ha. Det er tilstrekkelig å vise til den lange rekken av feilbehandlete saker som er dokumentert i Rune Berglund Steens bok «Svartebok over norsk asylpolitikk» som ble utgitt høsten 2012. Det er for så vidt symptomatisk at denne viktige boken, som burde være en vekker for UDI og UNE og for overordnet politisk ledelse, ikke har ført til en grunnleggende debatt om og evaluering av forholdene i utlendingsforvaltningen, men i stedet er blitt tiet i hjel. Det kan også vises til Margreth Olins film «De andre», som går på norske kinoer i disse dager.

Ingen må glemme at disse sakene og avgjørelsene dreier seg om menneskeskjebner. Risikoen for umenneskelig behandling – kanskje tortur og død – ved retur til det tidligere hjemlandet forplikter til en redelig og grundig gjennomført saksbehandling. Dette kravet kan det ikke gås på akkord med, men eksemplene på at det ikke blir etterlevd, er for mange.

Mange asylsøkere er sterkt traumatiserte allerede når de kommer hit. År i ørkesløshet på nedslitte og dårlige asylmottak, sammen med uakseptabelt lang saksbehandlingstid av asylsøknadene medfører ytterligere traumer. Ureturnerbare flyktninger med endelig avslag blir gående som ikke-personer. Forespørsler om midlertidig arbeidstillatelse og andre henvendelser til myndighetene blir knapt besvart. Forvaltningslovens krav til saksbehandlingen blir ikke etterlevd.

Bestemmelsen om opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn synes praktisert i henhold til et eget uformelt regelverk i strid med lovgivers intensjoner. Utgangspunktet later til å være at vilkårene for opphold ikke er tilfredsstilt og at det er opp til vedkommende asylsaker å dokumentere det motsatte, i stedet for at hver enkelt søknad blir undergitt en grundig og individuell behandling, tuftet på rettssikkerhet og medmenneskelighet.

Strengt tatt er det ikke nødvendig med endringer av lov eller forskrift for å bringe praksis i samsvar med loven og de hensyn som er nevnt. Lovens uttrykk: «sterke menneskelige hensyn» gir vide tolkningsrammer. Det er påfallende at utlendingsmyndighetene ofte velger den tolking som slår ut i flyktningens disfavør. Mye kan gjøres ved hjelp av endringer i regelverket, men først og fremst mener vi at det er holdningsendringer som er nødvendige.

Ydmykhet overfor oppgaven og vilje til selvkritikk og til å innrømme feil når disse begås, er krav som må stå sentralt. Å ta slike grunnleggende holdninger inn i organisasjonene, er først og fremst et ledelsesansvar. En rekke enkeltsaker og utsagn i media – først og fremst i de senere år – etterlater imidlertid begrunnet tvil om hvor godt disse holdningene er innarbeidet.

Viljen til å lytte til signaler utenfra og til å innse at feil kan gjøres og også blir gjort, er vanskelig å få øye på. Og vi er ikke i tvil om at det her dreier seg om grunnleggende holdninger hos ledelsen som har forplantet seg nedover, og som er en av årsakene til at situasjonen er bekymringsfull. Samtidig blir anvendelsen av asylregelverket, som er et saksfelt som i hovedsak er styrt av rettslige rammer, åpenbart overstyrt av politiske signaler av ulik art, med de uheldige konsekvenser dette har medført.

UNE’s uavhengighet som klageinstans innebærer også et særlig ansvar, først og fremst for ledelsen.

Når de forholdene som er påpekt, blir sett i sammenheng med en grunnleggende mangel på åpenhet i utlendingsforvaltningen og på overordnet kontroll med virksomheten, er situasjonen ytterligere bekymringsfull. Bare et tatall saker ender i domstolene. Kostnadssiden utelukker en effektiv domstolskontroll. Det er et sterkt behov for et flyktningeombud eller en liknende kontrollordning.

NOU 2010:12 betonte behovet for omlegging av klageorganet, og spesielt betydningen av økt personlig fremmøte. Både Sverige, Finland og Danmark har i dag modeller som gir høyere rettssikkerhetsstandarder. Det er behov for at Norge omsider følger etter med en oppgradering av rettssikkerhetsstandardene. Det grunnleggende behovet for holdningsendringer må allikevel tas tak i på annet vis. Høyesteretts sprikende plenumsdommer av 21. desember 2012 bidrar ikke til avklaring her. Konsekvensene av det syn flertallet i Høyesterett inntar er vidtrekkende og fatale; et stort antall medmennesker – ikke minst flere hundre barn som er oppvokst og ofte født i Norge – er nå fratatt alt håp og blir kastet ut av vårt rike land. Å møte fremtiden med tanken på dette er spesielt smertelig.

Vi kan ikke Ienger rose oss av å være et foregangsland når det gjelder en human flyktningpolitikk, verken for barn eller voksne. Hvis vi skal gjenerobre denne posisjonen er det nødvendig med:

• Grunnleggende endringer i holdninger og praksis hos utlendingsmyndighetene
• En radikal forbedring av saksbehandlingsrutinene hos utlendingsmyndighetene
• Innføring av en overordnet kontrollordning med utlendingsforvaltningens virksomhet
• En radikal forbedring av saksbehandlingstiden i asyl-og flyktningsaker
• En radikal forbedring av livsvilkårene for mennesker som bor i asylmottak

Vi anser det som nødvendig at det na blir tatt tak i dette fra statsministerens og justisministerens side. Behovet blir ikke mindre av at Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter na er nedgradert fra A-status til B-status i FN-systemet. Vi minner om at det i den anledning er blitt understreket at flyktninger og asylsøkere er blant de svakere stilte grupper i Norge i dag, uten tilfredsstillende menneskerettighetsvern.

Dersom de nødvendige holdningsendringer ikke kan oppnås på annet vis, anser vi det som påkrevet at regelverket blir endret slik at det blir tydeliggjort hvilken sentral plass rettssikkerhet og medmenneskelighet skal ha som vurderingskriterier i asyl- og flyktningsakene, og slik at vi i ethvert fall for fremtiden vii være sikret at praksis i alle disse sakene er i samsvar med lovgivers intensjoner og Norges intemasjonale forpliktelser.

Kirsten Fjellanger
fysioterapeut og MHA

Nils Erik Lie
pensjonert førstelagmann

Liste over underskrivere følger.

Kristian Andenæs, professor, dr. juris
Cecilia M. Bailliet, professor, dr. juris
Bestemødre for Fred
Erling Borgen, filmskaper, forfatter
Jannik Bonnevie, skuespiller
Mai-Bente Bonnevie, billedkunstner
Ingebjørn Brekke, professor em., dr. med.
Niels Fredrik Dahl, forfatter
Erik Dammann, forfatter
Hjerdis Danbolt, lektor og kunsthandverker
Gunvår Danbolt, professor em.
Bent Endresen, advokat
Kjersti Ericsson, professor i kriminologi
Ståle Eskeland, professor, dr. juris
Karl Eldar Evang, psykoanalytiker, pressetalsmann
Foreningen av 12. januar
Bjønnulv Evenrud, redaktør «Folk er folk»
Ole Kristian Fauchald, professor, dr. juris
Kjetil Flatin, professor em.
Karl Gervin, seniorprest
Mads Gilbert, overlege
Geir Gulliksen, forlagsredakter, forfatter
Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap
Marit Halvorsen, professor, dr. juris
Jorunn Hareide, professor em., dr. philos.
Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter
Anne Helium, professor, dr. juris
Ragnhild Hennum, professor, dr. philos.
Bjarte Hjelmeland, skuespiller og forfatter
Arild Humlen, advokat
Cecilie Heigard, professor i kriminologi
Agnete Haaland, skuespiller og regissør
Espen Klouman Heiner, skuespiller
Jahn Otto Johansen, forfatter
Tor Berger Jorgensen, biskop
Anine Kierulf, universitetsstipendiat
Knut Kjeldstadli, professor, dr. philos.
Per Oskar Kjolaas, biskop
Per Kleiva, billedkunstner
Elsa Kvamme, filmskaper
Julia Kohler-Olsen, førsteamanuensis ph.d.
Sonja Lid, forfatter
Geir Lippestad, advokat
Sverre Lodgaard, seniorforsker
Ketil Lund, pensjonert høyesterettsdommer
Else Leona McClimans, advokat
Merete Havre Meidell, universitets-stipendiat
Jon Michelet, forfatter
Ingeborg Midttomme, biskop
Jonas W. Myhre, advokat
Elizabeth Norberg-Schulz, operasanger og professor
Kari Helene Partapuoli, Ieder Antirasistisk senter
Per Petterson, forfatter
Knut Rognlien, advokat
Erik Røsæg, professor dr. juris
Inger Sitter, billedkunstner
Rune Slagstad, professor, dr. philos.
Ragnhild Sollund, professor dr. polit.
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvrlig Antirasistisk Senter
Thorvald Steen, forfatter
Vibeke Blaker Strand, førsteamanuensis ph.d.
Jørn Øyrehagen Sunde, professor, dr.juris
Anita Krohn Traaseth, adm. direktør og blogger («tinteguri»)
Linn Ullmann, forfatter
Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi
Marco Demian Vitanza, forfatter, dramatiker
Jan Erik Vold, forfatter
Kjell Wernøe, artistmanager og kulturformidler
Jon Wessel-Aas, advokat
Stein Ørnhøi, politiker
Wenche Øyen, billedkunstner
Berit Ås, professor em., Kvinne-universitetet i Norden
Henriette Sinding Aasen, professor, dr.juris

Frp har varslet at de vil fjerne Antirasistisk Senters statsstøtte på grunn av en fotnote de ikke liker.

Innlegget er skrevet sammen med Kari Helene Partapuoli, leder i Antirasistisk Senter, Mari Linløkken, nestleder i Antirasistisk Senter og Shoaib Sultan, rådgiver i Antirasistisk Senter.

Et parti som normalt framhever at andre må tåle nesten enhver krenkelse i ytringsfrihetens navn, vil selv gå hardt til verks i kampen mot en fotnote. Etter en debatt om denne fotnoten, uttalte en av Frps stortingsrepresentanter at i oktober 2013 - straks Frp eventuelt kommer i regjeringsposisjon - mister Antirasistisk Senter statsstøtten. Statsstøtte til frivillige organisasjoner bør som all annen statsstøtte debatteres, men bakgrunnen for disse uttalelsene vitner om lav forståelse for ideen om et levende demokrati med kritiske motstemmer.

Som et utgangspunkt liker Frp dårlig at vi omtaler dem i en rapport om høyreekstremisme. At det faktisk er for å stadfeste at Frp verken er «høyreekstreme» eller «høyreradikale», men simpelthen «høyrepopulistiske» - et uttrykk vi ville tro de selv var ganske komfortable med - er ikke nok til å minske forbitrelsen. At vi så mye som foretar en vurdering av hvordan vi mener det er riktig å klassifisere Frp, er i seg selv mer enn ytringsfrihetens fanebærere kan tåle.

Verst er imidlertid en fotnote som berører et lite omtalt historisk forhold som Frp åpenbart helst ser skal forbli lite omtalt, nemlig at Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) - forløperen til Frp - skal ha mottatt valgkampstøtte fra apartheidregimet i Sør-Afrika, og at partiet kom inn på Stortinget ved hjelp av denne støtten. Da Frp ble oppmerksomme på denne fotnoten, reagerte de først med å påstå at de har tilbakevist denne påstanden en rekke ganger. Vi har ikke klart å finne noen slike tilbakevisninger. Deretter uttalte Frp at det ikke er mulig å tilbakevise en slik påstand.

Kilden til påstanden er en tidligere statssekretær i Informasjonsdepartementet i Sør-Afrika, Eschel Rhoodie, som i en bok beskriver finansieringen av partier i andre land inngående. Det er i utgangspunktet vanskelig å forstå hvorfor Rhoodie skulle lyve om støtten til ALP, ettersom det er hevet over tvil at Anders Lange var en alliert av apartheidregimene i både Sør-Afrika og Rhodesia. Som Anders Lange selv skrev: «Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase» («Hundeavisen», 16. april 1963). Også Erik Gjems-Onstad, som i likhet med Anders Lange satt på Stortinget for Langes parti på 70-tallet, støttet apartheidregimene.

Historisk sett er det hevet over tvil at Anders Langes Parti støttet apartheid. Historisk sett er det heller ingen tvil om at Frp er det samme partiet, kun med et navnebytte. Så lenge en tung kilde har hevdet det, og reelle tilbakevisninger ikke foreligger, må det også være akseptabelt å gjengi påstanden om økonomisk støtte, desto mer når denne påstanden også i fotnoten er gjengitt med et forbehold om at partiet «skal ha» mottatt støtte. Frps representanter i Stortingets kommunalkomité har like fullt truet Antirasistisk Senter med injuriesøksmål på bakgrunn av denne fotnoten, mens det naturlige ville være å saksøke forfatteren og utgiveren av kilden til denne påstanden, hvis påstanden skulle være feilaktig.

Hvor viktig er dette spørsmålet i dag? Det er ikke mer viktig enn at Antirasistisk Senter plasserte det i en fotnote. Vi etterlater selvsagt ingen tvil i kapittelet om at Frp ikke står for apartheid per i dag. Derimot må det faktisk være akseptabelt å omtale et slikt historisk forhold, eksempelvis i den hensikt å påpeke at et parti har utviklet seg bort fra sine røtter, akkurat slik vi stadfester i Frps tilfelle. Flere partier har en problematisk fortid de står til ansvar for. Vi savner at Frp selv tar ansvaret for egen fortid.

Frps tilsynelatende ønske om å sensurere historien er grovt; deres ønske om å straffe uønskede kritikere enda grovere. Vi har en demokratisk kultur i Norge med et uavhengig sivilsamfunn som er aktivt kritisk til maktapparatet og til alle politiske partier. Frp etterlater nå betydelig tvil om de inngår i denne åpne, kritiske og selvkritiske kulturen.

Trusselen om å fjerne statsstøtte på grunn av en angivelig krenkelse i form av en fotnote - en fotnote som omtaler noe vi har god grunn til å kalle et historisk faktum - etterlater en ekkel smak i munnen. Det kan vel ikke være slik at et parti som seiler opp som et seriøst regjeringsparti ønsker seg et Norge der kritiske røster sensureres og tvinges til taushet - hvis kritikken er rettet mot dem selv?

Vidar Kleppe skal nå være med og avgjøre asylsaker. Det markerer den symbolske avslutningen av Utlendingsnemndas troverdighet som en håndhever av asylsøkeres rettssikkerhet.

Etter at jeg har fulgt Utlendingsnemnda siden opprettelsen i 2001, kan jeg ikke konkludere annerledes: Møtes asylsøkere generelt av en god rettssikkerhet? Langt ifra. Får asylsøkere riktige og rimelige vedtak? Svært ofte ikke. Kan asylsøkere forvente en helhetlig og grundig prosess, hvor alle relevante sider ved asylsøknaden blir vurdert og utredet før vedtaket fattes? Overhodet ikke.

Det skal ikke være noen tvil om at det jobber mange dyktige og samvittighetsfulle mennesker i både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda, eller om at mange vedtak som fattes er korrekte, inkludert mange avslag. Problemet er imidlertid at systemet som sådan mangler rimelige standarder for rettssikkerhet. Vurderingene av både asylsøkernes troverdighet og behov for beskyttelse synes ofte tilfeldige, og informasjonsinnsamlingen i bunnen er ofte mangelfull. I fravær av mer gjennomgripende kvalitetsstandarder blir den enkelte asylsøkers rettssikkerhet i stor grad avhengig av de saksbehandlerne man får og deres personlige sans for rettssikkerhet.

At Vidar Kleppe nå skal legge til sin dont av fanatisk innvandringsmotstand, markerer et trist sluttpunkt for nemndas troverdighet. Kleppe har brukt de siste tjuefem årene på å kjempe mot stort sett enhver form for innvandring til Norge, og han publiserer stadig innlegg på hjemmesiden til Arne Myrdals organisasjon Folkeaksjonen mot innvandring (FMI). Før han ble ekskludert fra Frp, var det Frp-kolleger som mente at han fremmet «innvandringsfiendtlige holdninger» og «innvandrerhets». At Kleppe skal være med på å avgjøre asylsøknader, er som å la Ludvig Nessa og Børre Knudsen avgjøre hvilke kvinner som skal ha rett til abort.

Da Utlendingsnemnda ble opprettet, forventet jeg selvsagt ingen revolusjon i Norges behandling av asylsøkere. Der fikk jeg rett. Derimot forventet jeg at nemnda ville være genuint opptatt av asylsøkeres rettssikkerhet, at de generelt ville undersøke alle saker grundig før de fattet et vedtak, og ikke minst at de ville prioritere å møte asylsøkerne i person for å sikre seg et best mulig beslutningsgrunnlag, slik mye av hensikten med opprettelsen av nemnda var. Der tok jeg skammelig feil.

Noe av det mest utrolige ved asylsystemet, er at saksbehandlerne rutinemessig fatter vedtak om at de ikke tror på asylsøkere som de aldri har vært i samme rom med. Utlendingsnemndas saksbehandlere vurderer nemlig asylsøkerens troverdighet stort sett ut fra et asylintervju som ble foretatt av Utlendingsdirektoratet, det vil si av en annen saksbehandler i et lavere statsorgan et par år tidligere, og nedtegnet med større eller mindre presisjon via tolk. Det tør være åpenbart at dette gir svært dårlige muligheter for oppklaringer og utdypninger av ofte komplekse saksforhold. Faktum er at Utlendingsnemnda tilbyr vesentlige svakere rettssikkerhetsstandarder enn tilsvarende organ i både Danmark, Sverige og Finland. I våre naboland gjelder nemlig et naturlig prinsipp om at saksbehandlerne skal møte asylsøkerne de avgjør framtida til, bare som én av flere viktige rettssikkerhetsmessige forskjeller.

At beslutningstakerne stort sett ikke møter asylsøkerne i person, gir gode forutsetninger for utviklingen av en streng praksis. I Utlendingsnemnda vil Vidar Kleppe møte et organ som i hovedsak mener at innvandringsbegrensning er viktigere enn velferden til asylsøkende barn. Som gir avslag til torturofre fra noen av verdens verste regimer uten å nevne torturen i vedtaksdrøftelsen. Som oppsummerer den ene asylsøkeren etter den andre som løgnere basert på insinuasjoner. Som rutinemessig fatter vedtak basert på nye argumenter som asylsøkerne aldri har fått svare på. Som aldri innrømmer at de har vært ansvarlige for utsendelser til forfølgelse, uansett hvor mye dokumentasjon som foreligger. Trolig vil Kleppe oppdage at det var hans oppfatning om et naivt system som var uendelig naiv.

Det synes som om utlendingsmyndighetene har bestemt seg for beviskrav som er så høye, rent ut så fantastiske at ingen tilfeller noen gang kan bli ansett som dokumentert.

Statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth har flere ganger hevdet at det ikke er dokumentert ett eneste tilfelle hvor Norge har tvangsreturnert en asylsøker til forfølgelse i hjemlandet. Dette begynner å bli som å hevde at solen aldri står opp, og langt på vei å slippe unna med det.

En av sakene omfatter en kurdisk menneskerettsaktivist som ble tvangsreturnert til Syria høsten 2010. Der ble han fengslet og utsatt for grov tortur. Den norske ambassaden i Damaskus ble involvert i saken, og Amnesty International lanserte en kampanje for å få ham løslatt. Da han klarte å bestikke seg ut ved hjelp av en større pengesum, flyktet han på nytt. I Tyrkia kom han via Amnesty i kontakt med et anerkjent tyrkisk menneskerettighetssenter som spesialiserer seg på torturofre. De utarbeidet en fire siders legeerklæring som dokumenterer torturen han ble utsatt for. Deretter ble han anerkjent som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Tyrkia.

Norske utlendingsmyndigheters desperasjon etter å avfeie saker som dette er påtakelig. Da jeg nylig konfronterte statssekretær Lønseth med denne saken i en debatt, viste han til at legeuttalelsen var «fra et eller annet sted, Tyrkia var det». Lønseth støtter seg altså på en forestilling om at tyrkere er folk man ikke kan stole på. Slik avfeide han Human Rights Foundation of Turkey.

Jeg må derfor spørre statssekretæren om følgende: Hvis alt det ovennevnte ikke er dokumentasjon nok, hva krever norske utlendingsmyndigheter for å ta hendelser som dette på alvor? Kreves videoopptak av torturen eller signerte tilståelser fra torturistene? Kreves det at Snurre Sprett er til stede mens bødlene pisker og slår, så han kan levere et vitnemål mens han knasker gulrøtter hoppende? Det synes som om utlendingsmyndighetene har bestemt seg for beviskrav som er så høye, rent ut så fantastiske at ingen tilfeller noen gang kan bli ansett som dokumentert. Slik tryller man bort den ene saken verre etter den andre.

I boken jeg har skrevet, omtaler jeg et titall tilfeller av tvangsretur til forfølgelse. Flere har det til felles at de kort deretter har blitt anerkjent som flyktninger av UNHCR. I én sak var også Human Rights Watch involvert og bekreftet torturskadene. Ofte vil man imidlertid ikke kunne dokumentere med sikkerhet hva som har skjedd i en fengselscelle i land som Syria eller Iran. At dette er en selvsagt del av asylfeltets komplekse natur, bruker utlendingsmyndighetene for alt det er verdt i stadige anstrengelser for å unndra seg sitt klare, menneskerettslige ansvar. Resultatet er at torturofrene overlates til seg selv, mens utlendingsmyndighetene ufortrødent går videre til neste katastrofale retur.

Det ville ha stått respekt av utlendingsmyndighetene hvis de innrømmet sannsynlige feil. Det ville også ha vært betryggende, fordi det hadde røpet en evne til selvkritikk som er helt nødvendig når man forvalter menneskers grunnleggende sikkerhet i høyst uforutsigbare situasjoner. Det totale fraværet av slike innrømmelser er derimot dypt foruroligende.

Det lar seg rett og slett ikke gjøre å fastslå med noen reell sikkerhet hvem som vil være i fare i noen av verdens verste diktaturer og hvem som kan returnere trygt, selv om systemet langt på vei er basert nettopp på en illusjon om at det er mulig.

I sitt svar i Dagsavisen 18. september påpeker avdelingsdirektør i UDI Hanne Jendal ingen konkrete feil i min kritiske framstilling av asylsøkeres rettssikkerhet.

Disse påstandene står dermed igjen som ubestridte:

1. Hvis en asylsøker bringer med seg dokumentasjon eksempelvis fra et FN-organ, kan hun ikke regne med at denne blir undersøkt.

2. Hvis en asylsøker har torturskader, kan hun ikke regne med noen bistand til å dokumentere disse. Asylsøknaden vil normalt bli behandlet - og eventuelt avslått uten slik dokumentasjon.

3. En asylsøker kan gå igjennom hele asylprosessen uten noen gang å møte beslutningstakerne. I UDI vil intervjuerne ofte være de samme som fatter vedtaket, men ikke alltid. I klageorganet Utlendingsnemnda tilhører det derimot sjeldenhetene at man får møte personlig.

Det er heller ingenting direkte feil i Jendals innlegg, annet enn helhetsinntrykket som etterlates av at asylsøkere til enhver tid møtes med den største velvilje av utlendingsforvaltningen. Jendals innlegg gjengir systemet bare på sitt beste. Som et utgangspunkt er det imidlertid avgjørende å huske at det UDI og Utlendingsnemnda er satt til å gjøre, faktisk er umulig. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å fastslå med noen reell sikkerhet hvem som vil være i fare i noen av verdens verste diktaturer og hvem som kan returnere trygt, selv om systemet langt på vei er basert nettopp på en illusjon om at det er mulig. Den illusjonen er farlig.

Utlendingsmyndighetene må simpelthen være seg bevisst at alt man noen gang kan oppnå, er mer eller mindre kvalifiserte spekulasjoner. Asylsøkernes frykt for forfølgelse må derfor møte sitt tilsvar i systemets frykt for å begå feil. Det er denne frykten jeg ser så altfor lite til. Tvert om opplever jeg at UDI og UNE i et stort antall saker tar betydelige sjanser på asylsøkernes vegne når de eksempelvis avgjør at personer som allerede har blitt fengslet og torturert flere ganger, trygt kan returnere til det ene diktaturet verre enn det andre.

I Jendals ideelle system får alle asylsøkere all verdens muligheter til å fortelle om sin sak og til å rette opp eventuelle «uklarheter eller misforståelser». Alle som har arbeidet med asylsaker fra utsiden vet derimot at ethvert forsøk på å rydde opp i eventuelle uklarheter, kan bli sett på som endring av redegjørelsen og dermed et bevis på løgn. Jeg har lest få vedtak hvor asylsøkere er knepet i grove selvmotsigelser eller feil. Det handler langt oftere om at saksbehandlerne mener å se en eller annen uklarhet og slutter seg derfra til at asylsøkerne lyver om alt. Spor av en mer systematisk tilnærming eksempelvis til vitnepsykologi er ikke alltid lett å få øye på. Den enkelte saksbehandlers ideer om hva som er sannsynlig og usannsynlig i land hvor de aldri har vært og i liv de aldri har levd, synes ofte langt mer dominerende. Når mistro er metoden, blir det gjerne også resultatet. Mange i systemet gjør en god jobb, men det betyr ikke at systemet er godt.

Rune Berglund Steen er forfatter av «Svartebok over norsk asylpolitikk»

Et torturoffer risikerer dårligere rettssikkerhet ikke bare enn en hvilken som helst kriminell, men også enn personer som søker om tillatelse til et tilbygg på huset.

Norske myndigheter har i løpet av det siste tiåret utviklet noe som nærmer seg en nulltoleranse for asylsøkernes perspektiv. Interessen for å se på svakheter ved systemet som årlig avgjør flere tusen skjebner, har sjelden virket svakere.

Statsminister Jens Stoltenberg avfeier i Dagsavisen 10. september all kritikk ved å vise til at vi i dag har systemer som «sikrer en grundig vurdering» av asylsøknader. En av de faste formuleringene fra regjeringshold er nettopp at alle som får avslag på asylsøknaden, har fått sin sak «grundig og individuelt» vurdert i flere instanser. Statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth, har til og med hevdet at saksbehandlingen på utlendingsfeltet nesten er på nivå med rettssikkerhetsstandarden på strafferettens område. Jeg håper inderlig at han tar feil. Hvis han har rett, sitter det mange uskyldige mennesker bak lås og slå.

Disse uttalelsene er spesielt problematiske sett i lys av forskjellene i de helt grunnleggende rettssikkerhetsstandardene mellom utlendingsforvaltningen og domstolsapparatet. Et torturoffer risikerer dårligere rettssikkerhet ikke bare enn en hvilken som helst kriminell, men også enn personer som søker om tillatelse til et tilbygg på huset. I en byggesak er sjansen større for å møte beslutningstakeren, skulle man ønske det. I strafferetten ville det være utenkelig å sende noen i fengsel uten at dommeren eller juryen har møtt siktede, med mindre vedkommende selv nekter å møte. Det har ingenting å si om den siktede virker aldri så skyldig ut fra skriftlig bevisførsel; man har uansett rett til å møte sin dommer.

Spesielt i Utlendingsnemnda, som behandler klagene i asylsaker, tilhører det unntakene at selv torturofre fra noen av verdens verste regimer får møte beslutningstakerne. Det er helt alminnelig at personer som er blitt torturert, kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep og personer med nære familiemedlemmer som er blitt mishandlet til døde, i alle tilfeller av brutale regimer som stadig sitter ved makten, aldri hører fra Utlendingsnemnda før de mottar avslaget. Kafka ga Josef K bedre rettssikkerhet enn dette; Josef K fikk faktisk møte en av dommerne.

Her skiller Norge seg markant fra andre land det er naturlig å sammenligne oss med, blant annet Sverige, Finland og Danmark. I alle disse landene gjelder et prinsipp om at asylsøkeren og dennes advokat normalt får møte personlig for klageorganet. Det arbeides nå med mulig reform av Utlendingsnemnda. Det regjeringsoppnevnte Mæland-utvalget, som la fram sine reformforslag i november 2010, går inn for en viss utvidelse av adgangen til personlig frammøte, men selv deres forslag vil plassere oss på et vesentlig lavere rettssikkerhetsnivå enn i våre naboland.

Sammenlignet med rettsapparatet er asylsystemet rett og slett svært primitivt. Forskjellen blir enda tydeligere når man tar i betraktning at asylsaker skiller seg fra andre rettsområder ved den gjennomgripende mangelen på dokumentasjon og andre former for skriftlige eller fysiske bevis. Asylsøkerne har ofte ingenting annet enn sin person, sin troverdighet og eventuelt sine arr. Likevel foretas vurderingen av asylsøkerens troverdighet som oftest bare ut fra noen få dokumenter, primært asylintervjuet, uten at beslutningstakerne skaffer seg et direkte inntrykk av personen. På et hvilket som helst annet rettsområde ville dette oppfattes som absurd, men på utlendingsfeltet er det standard prosedyre.

Legg til at det er et utbredt problem at torturofre ikke blir medisinsk undersøkt. Det vil si at saksbehandlerne normalt vurderer torturofferets asylsøknad ut fra papirer som ikke engang omfatter dokumentasjon av torturen.

Samtidig kan man ikke forvente at de dokumentene man faktisk skulle ha med seg, blir vurdert. I januar i år satte en ung mor fra Sri Lanka fyr på rommet sitt på asylmottaket, og både hun og den halvannet år gamle sønnen døde. Hun hadde fått avslag fordi norske myndigheter ikke trodde på at hun hadde vært barnesoldat. Med seg hadde hun et dokument fra UNICEF som omhandlet hennes desertasjon, et brev som ba om nåde hvis geriljaen fanget henne. Utlendingsmyndighetene avslo søknaden uten å kontakte UNICEF for å sjekke om brevet var ekte. Dette er i stor grad normaltilstanden - selv FN-dokumenter kan avfeies uten at man foretar en telefonoppringning eller sender en e-post for å sjekke om de er ekte.

Det som står igjen når man ikke inkluderer ordinære bevismidler i saksbehandlingen, er primært saksbehandlernes resonnement opp mot generell landinformasjon. I realiteten er asylvurderingen et av de mest skjønnsmessig tilfeldige og ustrukturerte saksfeltene innen norsk forvaltning. Saksbehandlerne vurderer to forhold de som oftest har svært begrensede forutsetninger for å vurdere: For det første veier de den enkelte asylsøkers troverdighet uten å ha noen reell kompetanse på vitnevurdering eller grunnleggende psykologi. For det andre forsøker de å forutsi totalitære regimers handlemåte overfor enkeltpersoner i land med omfattende overgrep, hvor det reelt sett er helt opp til tusenvis av tilsatte i sikkerhetstjenester og politi hvem de vil velge å fengsle og torturere.

Oppgaven blir ikke lettere av at land­informasjonen kan være mangelfull, eller av at saksbehandlerne stort sett ikke har vært i de aktuelle landene selv og heller ikke snakker språket. I sum dreier det seg i høyden om mer eller mindre kvalifiserte gjetninger innenfor et løselig analytisk rammeverk. I mange tilfeller er «overfladisk og standardisert» dessverre en mer presis beskrivelse av saksbehandlingen enn «grundig og individuell».

Systemet forutsetter en institusjonell tillit, men et godt system er også avhengig av kontinuerlig og sterk selvkritikk. I årene omkring årtusenskiftet gjennomførte norske myndigheter flere viktige reformer av asylsystemet i forsøk på å bedre rettssikkerheten. Under den rødgrønne regjeringen er det derimot ikke gjennomført noen viktige reformer, og viljen til å innlate seg på empati med dem som får sin skjebne avgjort av systemet, synes påfallende svak. Dette tross det som må kunne betegnes som en nokså jevn strøm av justismord, med regelmessige tvangsreturer til fengsel og tortur.