Arbeidet for å styrke kvinners rettigheter i asylprosessen 
mister mye av sin verdi når UDI svikter så grunnleggende.

I sitt innlegg (Dagsavisen 4/4) fremmer avdelingsdirektør i UDI, Hanne Jendal, et svært lite kjønnssensitivt syn på overgrepene mange kvinnelige asylsøkere fra Etiopia har blitt utsatt for. Arbeidet for å styrke kvinners rettigheter i asylprosessen mister mye av sin verdi når UDI svikter på et så grunnleggende punkt.

Etter at jeg begynte å jobbe med etiopiske asylsaker i 2003, har noe av det mest rystende vært den skjematiske behandlingen av mange opposisjonelle kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av etiopisk politi, i flere tilfeller massevoldtekter. I sak etter sak gir norske utlendingsmyndigheter avslag under henvisning til at voldtektene ikke utgjør forfølgelse, men «tilfeldige kriminelle handlinger». Det er vanskelig å si hvor mange «tilfeldige» handlinger som skal til før det blir mønster. Det ble etter hvert slik at hvis en opposisjonell etiopisk kvinne ikke fortalte at hun hadde blitt voldtatt, spurte jeg meg om hun virkelig ikke hadde opplevd det, eller om hun bare ikke fortalte det.

Jeg hadde et møte med UDI om dette allerede i 2004. UDI var ærlige på at det fantes uenighet om dette internt. Den uenigheten har aldri vært å finne blant forskerne jeg har hatt kontakt med. En av forskerne har uttalt at hvis seksuelle overgrep ikke står i regimets «torturhåndbok», er det ikke langt fra. Alt som skjer i Etiopia, blir imidlertid ikke nedfelt i rapporter. UDIs mangelfulle vilje til å lytte til uavhengige forskere som sitter på et mer helhetlig bilde, og som har vist seg å være svært kritiske til mange av UDIs vurderinger, er både påfallende og problematisk.

UDI ser på et grunnleggende nivå ikke ut til å forstå at voldtekt er en form for tortur på linje med andre torturformer. En torturist kan velge slag med nevene eller ulike slaggjenstander, spark, pisking, opphenging, voldtekt eller andre midler. Det merkelige er at straks torturisten velger voldtekt, farger det ofte hele tortursituasjonen i UDIs øyne. Hadde kvinnene blitt slått eller pisket i stedet, ville sjansen for å bli avfeid av UDI vært mindre. At kvinnene faktisk kan ha blitt både voldtatt og utsatt for annen tortur, endrer ikke på at det hele avfeies som «tilfeldige kriminelle handlinger» straks voldtekter også har funnet sted, inkludert den øvrige torturen.

Jendal har rett i at det finnes tilfeller hvor tjenestemenn bruker anledningen. Det spørs imidlertid om det etiopiske regimet mener at de dermed «misbruker sin maktposisjon», slik Jendal hevder. Tvert om: Politimennene opererer innenfor en kontekst med reell straffefrihet for overgrep mot opposisjonelle. Skillet mellom når voldtekt brukes tilsiktet av torturistene, og når torturistene bruker det for egen forlystelse, er glidende. Det vesentlige er kvinnenes totale forsvarsløshet. Det etiopiske diktaturet vil sågar ofte betrakte kvinnenes helt legitime politiske virksomhet som «terrorisme». Ideen om at de skulle anmelde slike voldtekter til diktaturet, slik UDI anbefaler, er skremmende. Dette ville ikke bare bety at kvinnene ville bli ledd ut av politistasjonen, men risiko for nye overgrep.

Jendal viser til en rapport fra Landinfo som hevder at det etiopiske regimet er mer interessert i å straffeforfølge voldtekter enn tidligere. Jendal mislykkes i å foreta et grunnleggende skille: Sivile overgrep - den typen voldtekter som også finner sted i Norge - vil i noen grad kunne bli fulgt opp av etiopisk politi og rettsvesen, selv om oppfølgingen generelt er ytterst mangelfull. Overgrep begått av regimet selv er derimot noe helt annet. Her bruker Jendal rapporten fra Landinfo oppsiktsvekkende feil. Rapporten omhandler overgrep i en privat kontekst, mens voldtekter begått av regimet overhodet ikke er et tema. Dette speiler en alvorlig svikt i UDIs tilnærming som mange kvinnelige etiopiske asylsøkere lider under.

Vi vil utfordre UDI på det følgende: Velg ut et antall av disse sakene og send dem i anonymisert utgave til uavhengige forskere for innspill. Det er naturligvis UDI som fatter vedtakene, ikke forskere - men systematiske innspill fra uavhengig hold kan vel ikke skade?

Regjeringen beskylder en rekke foreldre for å tilsidesette alt de skulle ha av foreldrekjærlighet i en egoistisk jakt på et bedre liv for seg selv.

Regjeringen synes så langt å ha gjort lite mer med stortingsmeldingen om «Barn på flukt» enn å utsette den, gang på gang. Det er dessverre ikke lenger mulig å tro dem når de sier at meldingen skal komme før sommeren. Det er på tide at regjeringen forstår at når de snakker, hører barna. Da bør ordene man bruker faktisk bety noe.

Også de etiopiske barna har lyttet, og de har trodd på en regjering som har gitt inntrykk av å forstå deres situasjon. Likevel tyder alt på at når tvangsreturene til Etiopia nå begynner, har norske myndigheter stadig ikke konkludert på hva slags behandling asylbarn skal ha krav på. Det betyr at en rekke norske barn med etiopiske foreldre nå står i kø for utsendelse til et land hvor de ofte aldri har vært. Deres frykt for å reise til diktaturet som foreldrene deres har flyktet fra, kommer på toppen av det forestående tapet av alt de noen gang har trodd var deres.

Personlig opplever jeg at noe grunnleggende har endret seg siden jeg begynte å jobbe med asylpolitikk i 1999. Min opplevelse den gang var at det var en mer helhetlig tilnærming til asylpolitikken fra ansvarlig politisk hold. Mye var utvilsomt for strengt og for rigid sett fra asylsøkernes perspektiv, men kontrollen eksisterte side om side med en viss lydhørhet for krav om reformer. I 2012 synes situasjonen svært annerledes. Ansvarlige myndigheter synes å ha utviklet noe som ligner en nulltoleranse for humanitære hensyn, selv når barn er involvert. De ser også ut til å tro at alle problemer helst bør løses en gang for alle. Systemet bør være et slikt system med stor S som aldri trenger tillempninger, ikke engang humanitære opprydningsaksjoner når man ser at barn farer ille. Slik ender til og med spørsmålet om lengeværende barn med å ri vår kollektive samvittighet som en mare. Jeg har ofte vært uenig med norske myndigheter om asylpolitikken som føres, men for første gang har jeg oppriktige problemer med å forstå dem, med å forstå den ubønnhørlige steilheten som nå står mellom disse barna og et trygt og verdig liv.

Det mest grunnleggende hensynet er nettopp respekten for og anerkjennelsen av barns levde liv, av hele deres opplevelse av å høre hjemme et sted. Dette handler imidlertid også om hvilke forventninger man må kunne ha til en rimelig og effektiv asylprosess, spesielt når barn er involvert. Tre år bør være et maksimum for den tiden vi kan godta at barn lever i et slikt limbus. Det er ingen grunn til å godta at saksbehandlingen skal ta måned på måned og kanskje år på år, når man vet at det meste av dette er liggetid, hvor mappene med informasjon om barna ligger og venter på at en saksbehandler skal se på det. Hvis norske myndigheter trenger mer tid enn dette, betyr det at enten er saksbehandlingen problematisk treg, eller så forsøker man å sende barna til krigssoner og diktaturer det generelt er svært vanskelig å sende noen til. Uansett bør barna ha krav på en løsning.

Statssekretær Pål Lønseth har gjentatte ganger gitt uttrykk for at arbeidet med stortingsmeldingen tar tid blant annet fordi problemstillingen er så kompleks. Den er likevel ikke mer kompleks enn at man har løst problemet i flere omganger tidligere. Faktisk var det lettere å løse dette under Jern-Erna enn det har vært under den sittende jern-regjeringen.

Ett av forholdene som visstnok gjør dette så komplekst, er regjeringens påstand om at foreldrene «dytter» barna foran seg for å få opphold. Regjeringens hensikt er med andre ord å beskytte barna mot sine egne foreldre, som så grovt misbruker dem. Man bør stoppe opp et øyeblikk og ta inn over seg hva regjeringen faktisk beskylder foreldrene for: Regjeringen påstår altså at en rekke foreldre tilsidesetter alt de skulle ha av foreldrekjærlighet i en egoistisk jakt på et bedre liv for seg selv.

Jeg kjenner mange av disse foreldrene, og jeg tar anstøt av påstanden. Man kan åpenbart ikke snakke slik om alle grupper i samfunnet. De fleste grupper har bedre muligheter til å forsvare seg, for ikke å snakke om at det ville vekke et ramaskrik hvis man skulle snakke i så skandaliserende vendinger om andre samfunnsgrupper. Derimot kan man slippe unna med å snakke slik om asylsøkere og papirløse, om de som er lengst på bunnen og mest på utsiden og som har dårligst forutsetninger for å svare. Hva regjeringen gjør, er omtrent på nivå med å gå løs på de svakeste barna i skolegården. Disse foreldrene lider av å se sine barn lide, akkurat som alle andre foreldre. Verden ser imidlertid annerledes ut når man har flyktet fra diktatur og krig, slik de fleste har gjort. Det handler først og fremst om omsorg når disse foreldrene gjør sitt ytterste for å unngå at barnas framtid skal avgjøres av krigsherrer og despoter. Når den rødgrønne regjeringen klarer å fremstille foreldres kjærlighet som kynisme, er det først og fremst regjeringens kynisme som avsløres. Det vitner om et svært negativt menneskesyn, eller kanskje bare et svært negativt syn på asylsøkere.

Regjeringen har anklagd asylforeldre for dette så mange ganger at det er nødvendig å be om grunnlaget. Hva er empirien? Hvor er rapporten som dokumenterer at de vanskelige valgene foreldrene tar, handler om at de bevisst dytter barna foran seg for å få opphold, heller enn det mest åpenbare, nemlig frykt for retur og omsorg for sine barn? Eller er det bare slik at justisminister Grete Faremo og statssekretær Lønseth mener å kunne se inn i sjelen til mennesker de stort sett aldri har møtt, og på dette grunnlaget alene utsteder en så grunnleggende respektløs uttalelse nesten ved hver anledning de får? Hvis det eneste grunnlaget er Faremos og Lønseths evner som tankelesere, anser jeg påstanden død og maktesløs.

Jeg husker en kvinne som ble fengslet i Etiopia sammen med sitt spedbarn. Da politiet slo henne under avhør, traff de spedbarnet i stedet. Spedbarnet gikk i gulvet, og fikk skadet hørselen permanent. Vil slikt som dette skje med alle? Nei. Er det mulig å forstå at foreldre er livredde for at det kan skje? Åpenbart. Det gjør dem til gode foreldre.

Det vi nå trenger, er en regjering preget av den samme omsorgen for de minste iblant oss.

Det er aldri ønskelig at norsk offentlig debatt skal ha konsekvenser i deltagernes privatsfære. Det er beklagelig at Christian Tybring-Gjedde (FrP) har opplevd situasjonen etter 22. juli som så hard at han har blitt sykmeldt.

Antirasistisk Senter står naturligvis også sammen med ham i fordømmelsen av drapstruslene som rammer flere deltagere i innvandringsdebatten.

Det er likevel nødvendig å reagere på den manøveren han forsøkte i Aftenposten 17. januar. Tybring-Gjedde representerer et parti som periodevis har vært støttet av nesten en tredjedel av den norske befolkningen, de har den nest største partigruppen på Stortinget og en rekke viktige støttespillere utenfor Stortinget, også i organisasjonsliv og media. Tybring-Gjedde er en privatperson, men i den offentlige debatten er han først og fremst en representant for FrP, stortingsrepresentant og leder av FrP i Oslo, og FrP er på ingen måte en svak part i det offentlige ordskiftet. Den svake parten er eventuelt asylsøkerne og innvandrerne som FrP siden opprettelsen har brukt en anselig del av sin politiske kapasitet på å angripe og ofte skandalisere.

Selv har Tybring-Gjedde beskyldt Ap for ”å dolke vår egen kultur i ryggen” og han har sammenlignet hijab med Ku Klux Klan-hetter, for bare å nevne et par eksempler. Alle velger hvordan de vil ordlegge seg i den offentlige debatten. Uttaler man seg så krast som dette, må man imidlertid både forvente og godta krasse svar. Det er i grunnen så enkelt som det. Det fremstår som at Tybring-Gjedde ønsker en annen standard for alle andre enn ham selv. Dette dobbeltsynet reflekteres også i ordbruken når han mener motstanderne forsøker å stemple folk som ham som ”enkle”; dette skriver han bare én setning etter at han selv beskylder meningsmotstanderne for ”enfoldighet”. Konsekvent er det ikke, annet enn på det vis at alle perspektivene Tybring-Gjedde fremlegger, favoriserer avsenderen.

Det er heller ikke mulig å være enig med ham i at norsk offentlig debatt er preget av konsensus. Tvert om er det ingen mangel på meningsbærere som deler Tybring-Gjeddes synspunkter. Ofte bruker innvandringskritikerne spalteplass på å klage nettopp over knebling og mobbing. At Tybring-Gjedde regelmessig får dominere noen av Norges viktigste debattsider, er ikke knebling. At vi er dypt uenige med ham og krever vår soleklare demokratiske rett til å være det, er ikke mobbing. Debatten må nå omsider klare å komme seg ut av dette blindsporet.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter

Den rødgrønne regjeringens asylpolitikk har gjort det klart: Er du født som palestiner, er du født til en skjebne du ikke skal kunne flykte fra. Mohammad prøvde. Nå er han på vei tilbake til Vestbredden og et stadig liv under okkupasjon.

Når jeg begynner å skrive dette innlegget, er 21 år gamle Mohammad fra Palestinerleiren i Oslo fortsatt i Norge. Innen jeg er ferdig med å skrive, vil han ha blitt ført ombord på et fly av en norsk politieskorte for tvangsretur tilbake til Vestbredden. I beste fall står han overfor et stadig liv under okkupasjon. I verste fall vil den frykten han har levd med i flere år bli virkelig, hvis de som før har vært ute etter å skade ham nå lykkes.

Fødes du som palestiner, fødes du inn i en fremtid som i stor grad er forutbestemt. Er du palestiner på Vestbredden, er du i den overskuelige fremtid henvist til et liv under okkupasjon. Er du palestiner på Gaza, er du i den overskuelige fremtid henvist til et liv under blokade, i det som må kunne betegnes som et av verdens største fengsler. Flykte kan du ikke: Da vil norske myndigheter bare sende deg tilbake dit, slik at din skjebne som okkupert, marginalisert og maktesløs skal kunne fullbyrdes. Når du er født inn i det fengselet det er å være palestiner, er det ikke nok til å få deg ut at du også - som alle andre - er født uskyldig.

Hadde Mohammad bare kommet til Norge litt tidligere, ville han ha fått opphold. Frem til 2009 anså norske myndigheter nemlig at det forelå et ”generelt returvern” for palestinere fra Vestbredden og Gaza, slik at alle som ble ansett å være herfra, fikk beskyttelse. Fra 2009 har det ”generelle returvernet” imidlertid blitt opphevet, og flertallet har deretter fått avslag. Paradoksalt er det – for å si det mildt – at innstramningen fant sted kort tid etter Gaza-krigen ved årsskiftet 2008-2009. Det sier sitt om at foranledningen for innstramningen ikke var en reell, varig forbedring av situasjonen i de okkuperte områdene, men norske politiske hensyn. Kort sagt: Det kom flere trengende mennesker enn norske myndigheter ønsket å ta ansvaret for.

Når norske myndigheter tvangsreturnerer mennesker til Vestbredden og Gaza, tvangsreturnerer de mennesker inn i en situasjon som er uakseptabel allerede per i dag. Man tvangsreturnerer dem imidlertid også inn i en situasjon som forblir så uavklart som det er mulig – hvor den ene kritiske fasen avløser den andre og hvor varierende nivåer av undertrykkelse, vold og krigshandlinger fluktuerer. UDI anerkjenner at det er ille, men ikke ille nok. Selv dagens tydeligvis utilstrekkelige elendighetsnivå er imidlertid ikke varig - man kan trygt anta at det i perioder vil være enda mer elendig. Og nå vil Mohammad igjen være der for å oppleve det.

Det er lite ved norske myndigheters behandling av palestinske asylsøkere som er egnet til å imponere. Rettssikkerheten for denne gruppen asylsøkere er langt på vei en farse. Ikke bare bryter UDI med FNs anbefaling i flertallet av sakene. Det finnes knapt en reell klagebehandling: I 2010 innvilget klageorganet Utlendingsnemnda ifølge egen årsrapport bare én av 299 palestinske saker. Med andre ord har man gått fra innvilgelse av beskyttelse for alle – til at klageorganet som skal våke over palestinernes rettssikkerhet, knapt kunne brydd seg mindre. Det er en del av opplevelsen Mohammad tar med seg fra Norge.

Palestinerne er vant til å bli behandlet som annenrangs mennesker. De er født som annenrangs mennesker og de har vokst opp som annenrangs mennesker. Nå tvangsreturneres de av norske myndigheter som annenrangs mennesker til okkupasjonslivet de så desperat, så fortvilt, så hjelpeløst har forsøkt å flykte fra.

Romfolket: Vi som samfunn kan ikke være fornøyd med at den medmenneskelige omsorgen først skal slå inn ved ti grader minus.

Sosialbyråd Anniken Hauglie skriver i Dagsavisen (10/11) om Oslo kommunes innsats for tilreisende romfolk, og først og fremst hvorfor kommunen ikke finner det riktig å strekke seg lenger enn grunnleggende nødhjelp. Det er ingen tvil om at det å løse romfolkets situasjon går langt utenfor hva Oslo kommune kan makte. Det innebærer imidlertid ikke at hvordan Oslo kommune velger å behandle de som faktisk kommer hit er uten betydning. Vi er glade for at kommunen samarbeider med Frelsesarmeen om å gi ly mot kulden når temperaturen faller under ti grader. Vi mener imidlertid at vi som samfunn ikke kan se oss tilfreds med at den medmenneskelige omsorgen først skal slå inn ved ti grader minus.

Nylig satt jeg overfor to voksne menn med rombakgrunn som fortalte om livet som tiggere. Opplevelsen å møte to personer som i all hovedsak er født til sin skjebne var sterk – to personer som spesifikt på grunn av sin etnisitet er henvist til samfunnets absolutte bunn. Det er naturligvis ikke slik at ingen med rombakgrunn lykkes i å livnære seg på annet vis. Situasjonen er imidlertid at man som rom i flere europeiske land fødes inn på den absolutte bunnen av rangstigen, og at de faktiske mulighetene og statistiske utsiktene til å kare seg opp noen nivåer, er dårligst mulige. Den omfattende diskrimineringen og marginaliseringen, som blant annet kan gjøre det svært vanskelig for rom å komme inn på det ordinære arbeidsmarkedet, er i flere land kombinert med politisk organisert hat og brutale angrep, inkludert flere målrettede drap i Ungarn med Molotovcocktails.

Det er ikke mulig å forholde seg på en ansvarlig måte til romfolkets nåværende situasjon uten å ha forhistorien med seg på et eller annet vis. Romfolkets historie er, kort oppsummert, en historie om majoritetssamfunnets diskriminering og forfølgelse gjennom et årtusen. Omfanget og brutaliteten av denne forfølgelsen forblir ukjent for de langt fleste av oss. Det holder ikke å nevne noen eksempler, som at Europas fyrstehus i flere hundre år drev jakt på romfolket med pil og bue, inkludert gravide og barn – og det så sent som i 1835; at man i Danmark-Norge fikk overta eiendelene hvis man drepte en rom, som belønning for drapet;eller at det i deler av dagens Romania var påbudt å lynsje vedkommende hvis man støtte på en person med rombakgrunn. Det holder ikke å nevne at romfolket lenge ble holdt som slaver, eller at det ene dekretet etter det andre om deres død eller fordrivelse har blitt utstedt gjennom århundrer. Det holder heller ikke å nevne romfolkets Holocaust, hvor minst en halv million mistet livet. Slike eksempler blir uansett bare fragmenter av en helhet som for alltid vil stå som en av Europas mørkeste skyggesider.

Vi som lever i dag har kanskje ikke et direkte ansvar for hva som har skjedd før. Våre statsdannelser har imidlertid det. «Norge» har fortsatt et ansvar for hva «Norge» har gjort før. Og ikke minst: Vi har alle et enkelt, helt grunnleggende, mellommenneskelig ansvar for hvordan vi velger å forholde oss til en av historiens mest hundsede grupper per i dag.

Nei, Oslo kommune kan åpenbart ikke løse dette problemet – det er et problem for Europa som sådan som krever handling på et helt annet plan. Men Oslo kommune har et ansvar for hvilken standard som skal settes i møtet med disse menneskene, og hvilke signaler vi ønsker å sende om medmenneskelighet. Her er det rom for en del mer hjertevarme, også før kulden omkring oss synker til langt under frost. Det betyr enkle sanitære fasiliteter. Det betyr et jevnere tilbud om husly når det er kaldt – og det er kaldt å være menneske lenge før gradestokken viser minus ti. Og det betyr at folk bør få sove under bruer i fred natten igjennom, heller enn å jages videre av vakter og politi. Så må vi ta debatten om hvordan vi som norsk og europeisk samfunn kan komme videre, heller enn å fortsette å reprodusere de negative betingelsene historien har skapt for et helt folk. Det betyr at vi også trenger en mer aktiv stemme fra regjeringen i tida som kommer.

For Antirasistisk Senter er det noe dypt ubehagelig ved å kjempe for en folkegruppes rett til å sove i fred under en bru, eller til å ha et annet sted å gå på toalettet enn busker. Men det er delvis der kampen for romfolkets rettigheter og verdighet står per i dag. Vi kan ikke som samfunn tape den kampen.

Konfrontasjon med høyreekstremt tankegods er den absolutte testen for et liberalt, demokratisk samfunn. Demokratiet kan ikke stenge all høyreekstremisme ute, men det kan heller ikke leve med uhemmet vekst i fiendebilder og hat.

For ett års tid siden skrev jeg i en kronikk at "Hvis vi på sikt får en konfrontasjon med rasistisk fascisme også i vår tid, vil den trolig ha sitt utgangspunkt i dagens økende islamhat." Noe av bakgrunnen var at vi en tid i forveien hadde opplevd det første drapet i Norge motivert av islamhat. I august 2008 gikk en 25 år gammel etnisk nordmann ut i Trondheim i den hensikt å drepe en muslim, og henrettet barnefaren Mahmed Jamal Shirwac med tretten skudd. Tre år senere har vi fått Norges verste massemorder i nyere tid, fostret av den samme hattenkningen. Det var åpenbart ingen som kunne forutse akkurat dette. At den typen fiendetenkning som står så sentralt i de islamofobe strømningene ville føre til vold, er imidlertid en av verdenshistoriens både mest grunnleggende og mest dyrekjøpte erfaringer.

Konsekvensene av hattenkningen forekommer på to plan. Den ekstremistiske volden som Breivik er det mest ekstreme eksempelet på i nyere tid i vår del av Europa, er en påregnelig risiko når hattenkning får såpass stor utbredelse. Når samfunnet overfylles av stemmer som forfekter frykt og hat, vil dette i noen personer anta ekstreme og voldelige utgaver. Det betyr også at hvis vi løsriver Breiviks angrep - og det stort sett glemte drapet på Shirwac - fra det generelle problemet knyttet til hattenkning, velger vi å orientere oss ut fra et kart med flere blanke områder enn nødvendig. De relevante erfaringene er flere enn man ofte tenker seg. Herjingene til den nye lasermannen i Malmö sist høst er kanskje et mer typisk eksempel enn Breivik på hva slags former denne typen vold tar i fredstid.

De andre konsekvensene er mer omfattende og forekommer på det daglige planet, ikke gjennom fysisk vold, men gjennom sosial utestengning. Når det blir vanskeligere å finne jobb eller bolig fordi du er muslim, har livskvaliteten til menneskene som bor i dette landet blitt redusert på uakseptabelt vis. De ulike spredere av det muslimske fiendebildet har kanskje ikke et direkte ansvar for Breiviks psykopati. Derimot har de et åpenbart ansvar for fordommene og det tidvise hatet som utspiller seg overfor norske muslimer hver dag, og som fikk særlige stygge uttrykk de første timene etter angrepet på regjeringskvartalet, før det ble klart at ugjerningsmannen var bærer av både norsk genetikk og norsk kultur.

Et av de mest sentrale spørsmålene er hvordan det har kunnet vokse frem en opplevelse av et samfunn i krise på grunn av innvandring. Ikke minst har store deler av Oslo festet seg på tvers av befolkningen som problemområder, mørke, faretruende soner som noen er redd skal vokse og overta landet med middelaldersk gru, og naturligvis - steder som har minoritetsbefolkning som fellesnevner. Det har vært mye fokus på Eurabialitteraturens teorier om at det foregår en muslimsk overtagelse av Europa med mer eller mindre bevisst hensikt. Eurabialitteraturen bygger på den mer generelle kriseopplevelsen, og forsyner den med paranoia. Det er imidlertid den bredere opplevelsen av krise som vil være av størst betydning for samfunnsutviklingen i årene fremover, akkurat slik det ikke er terrorhandlinger som vil prege oss mest, men den daglige evnen til å fungere sammen.

En viktig del av bakgrunnen for dette krisebildet er at offentligheten har blitt nedrent av et kor av dommedagsprofeter fra ytre høyre. Det som faktisk finnes av utfordringer, eksempelvis knyttet til kvinners stilling, har av disse blitt innlemmet i et elendighetsscenario knyttet til muslimsk innvandring som har manglet enhver balanse og moderasjon. Det er, kan det hevdes, nettopp balanse og moderasjon som er antitesen til Breiviks verdensbilde. All debatt, har vi fått vite, er god debatt - og i mellomtiden har fiendebildet blitt normalisert.

Statsminister Jens Stoltenberg har advart mot en ”heksejakt på ytringer”. Dette forståelige forbeholdet må ikke trekkes for langt. ”Heksejakt på ytringer” er dels et synonym for ”debatt”, noe vi faktisk må ha. Det må ikke bli slik at det eneste vi ikke skal kunne diskutere etter terrorangrepet, er samfunnsforståelsen og fiendebildene som lå i bunnen. Helingsprosessen som statsministeren har lagt opp til, kan ikke foregå i et intellektuelt vakuum.

Dette er kanskje ikke en tid for å gå etter personer, men det er i høyeste grad en tid for å gå etter ideer. Ideen om at befolkningsblanding fører til samfunnsforfall, uansett om det fremmede elementet er jøder, afrikanere eller muslimer og uansett om grensen som overskrides er hudfarge eller religion, representerer en tenkning som regelmessig fremviser sitt grusomme potensial. Breivik var et sjokk. På et nivå spørs det imidlertid om vi bør la oss sjokkere over fiendebildenes absolutte destruktivitet etter Holocaust.

Også Kristin Clemet mener i Dagbladet 4. august at dommedagsprofetene ikke burde utsettes for kritisk analyse. Det skal de være i stand til å gjøre selv. Dette er det vanskelig å godta, på begge punkter. Hege Storhaug har nylig anklagd sine kritikere for ”ondskap”, i en slående illustrasjon av at hun ikke forstår noe som helst av de bidrag hun selv har gitt til utviklingen av en hatideologi. Den amerikanske og Norgestilknyttede forfatteren Bruce Bawer har uttalt at terrorangrepet mot Norge var en ”dobbel tragedie”. Det var nemlig også en tragedie for kampen mot islam, som forblir ”en svært virkelig trussel mot frihet i Norge og Vesten”.

Det må være hevet over tvil at uttalelser som dette skal kunne både debatteres og kritiseres. Noe annet er uforenlig med ytringsfrihetens mest grunnleggende bestanddeler, og vil frata offentlig debatt nesten enhver mening. Ingen meningsytrere kan heller ha krav på et slags varig vern, sågar et vern både mot kritikk av ideene de har ytret tidligere og av ideene de fremsetter nå. Samhold må aldri bli konformitet; da har demokratiet i alle fall tapt.

Det er åpenbart at alarmistene ikke forsvinner bare fordi de aldri trykket inn alarmknappen for den katastrofen som faktisk skjedde. Det kan bety at samfunnet, og norske muslimer spesielt, stadig går vanskelige år i møte. Hvis innvandringskritikerne ikke klarer å oppleve et grunnleggende samhold med muslimer på tvers av den politiske debatten, mister den nye, norske kjærligheten mye av sin verdi. Det som begynte 9/11 sluttet ikke 22/7.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter

Ca. 30 etiopiere bor nå i telt utenfor Oslo Domkirke. Samlet har de tilbrakt flere hundre år i Norge. Etter å ha mistet det livet de hadde i Etiopia, har de nylig mistet det nye livet de hadde bygd opp her. Vi er redd Domkirkeplassen er siste skanse.

Det er bare to måneder siden etiopierne gjennomførte en sultestreik inne i kirken, før de rengjorde kirken og forlot den i fredelig håp om at noen med makt hadde lyttet og kanskje forstått: De har sine familier her, sine jobber, sitt hjem. For ikke å belaste kirken har de denne gangen valgt å slå opp telt utenfor. Dette beskriver den verdighet som hele tiden har preget dem, og som de selv har blitt så grundig nektet.

Etter at de slo opp telt utenfor Domkirken har medieoppslagene vært preget av at UDI har tilbudt dem plass i asylmottak. Dette medieperspektivet bidrar til å tildekke sakens kjerne. Etiopierne er ikke tilbudt en plass i mottak, men et liv i mottak. De vet at dersom de vender tilbake til mottakssystemet nå, kan de regne med å tilbringe de neste årene der. De er ikke på jakt etter et nytt midlertidig bosted. De er på jakt etter en varig løsning for seg selv og sine familier.

Skal man forstå etiopiernes desperasjon, er det nødvendig å vite at de har flyktet fra et av Afrikas mest brutale diktaturer. Blant etiopierne som har aksjonert den siste tiden finner man en rekke torturofre, inkludert kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep av hjemlandets politi, ofte av flere politimenn og gjentatte ganger. De har generelt fått avslag fordi UDI og UNE mener risikoen for at det vil skje igjen ikke er stor nok. Selv om risikoen for å bli spist bare skulle være 10 prosent (eller 5 eller 40), kommer du ikke til å svømme frivillig i en elv med krokodiller. Det har lite å si at norske myndigheter insisterer på at det er din fordømte plikt som avvist asylsøker.

Også asylsøkere er mer enn sin juridiske status, mer enn ”opphold” og ”avslag”. Akkurat nå er de mennesker som bor på gata i hovedstaden vår. Juss kan handle om rettferdighet, men juss kan også bli et dekke som skjuler vår egen hardhet. Kort sagt: Vi kan ikke ha torturofre og voldtektsofre boende på gata i Oslo. Vi kan ikke se medmennesker gå til grunne i fullt påsyn i hovedstaden vår. Vi må ville noe mer og bedre med Norge enn dette.

Den 19 år gamle iranske asylsøkeren Rahim Rostami, som kom til Norge som enslig mindreårig, ble 9. februar i år tvangsreturnert av norsk politi til Iran, hvor han har sittet fengslet siden. Flere organisasjoner krever nå umiddelbare tiltak.

Rostami sitter fengslet i enecelle i det beryktede Evian-fengselet, og skal være nektet kausjon. Alle indikasjoner tilsier at det er grunn til stor bekymring. Det foregår nesten daglige henrettelser i Iran, og ikke minst frem til vi vet sikkert hva Rostami faktisk er fengslet for, må saken behandles med største alvor.

Norsk Folkehjelp, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Den norske Helsingforskomité og Antirasistisk Senter krever derfor følgende:

- Norske myndigheter må arbeide aktivt og på høyt nivå overfor iranske myndigheter for å få Rahim Rostami løslatt så raskt som mulig.

- Alle tvangsrerturer til Iran må stanses frem til det er foretatt en grundig gjennomgang av hva som gikk feil i norske myndigheters behandling av denne saken.

- Ved løslatelse må Rahim Rostami hentes tilbake til trygghet i Norge.

Ny Tid skriver at Rostamis familie har fått beskjed om at han ikke vil slippe ut under noen omstendighet, og at han anklages for å ha utført handlinger mot "rikets sikkerhet". Den anerkjente menneskerettighetsaktivisten Mahmood Amiry-Moghaddam, leder for Iran Human Rights, har uttalt til Ny Tid: "Dette er den desidert mest alvorlige saken vi har vært borti. Alle signaler tilsier at Rostami nå er i akutt livsfare".

Det er positivt at regjeringen har bedt Utlendingsnemnda vurdere hva som har skjedd i denne saken, men det skulle også bare mangle. Det er åpenbart behov for langt mer inngripende tiltak enn dette gitt den akutte og dramatiske situasjonen.

Det er naturligvis også helt uakseptabelt å gjennomføre flere tvangsreturer til Iran før det er brakt klarhet i hva som gikk galt i denne saken. At avviste iranske asylsøkere etter sigende stadig mottar utreisedatoer av Politiets utlendingsenhet, er dypt urovekkende. Ikke bare henvises de til en tilstand av gjennomskjærende frykt ethvert menneske burde spares for - man må også spørre seg om norske myndigheter faktisk kan finne på å tvangsreturnere flere nå. Betraktet fra utsiden virker ikke Politiets utlendingsenhet overmåte gjennomtenkte.

Det er også grunn til dyp bekymring for den generelle stillheten omkring saken. Verken media eller andre deler av offentligheten kan tillate seg tretthet i oppfølgingen av grove saker som dette. Hva man ellers skulle være uenig om når det gjelder asylpolitikken, er det stort sett politisk enighet om at det som har skjedd her, aldri skal kunne skje. Denne saken risikerer å være en av de mest graverende feilene begått av norske utlendingsmyndigheter i nyere tid. Den følger også tett på tvangsreturen av en kurdisk asylsøker til tortur i Syria i høst. Sakene burde ryste oss - likevel er det nokså taust. Vi diskuterer Ari Behn enda en gang og nå også hvem som spiste valpen til Pølse-Hansen, men ikke tortur.

Hvordan kan vi overhodet ha en debatt om norsk asylpolitikk når hendelser som dette ikke blir allment kjent? Hvordan kan det norske folk gjøre seg opp noe i nærheten av en kvalifisert mening om asylpolitikken som liberal eller restriktiv, som rettferdig eller urimelig, som human eller brutal, når folk flest ikke vet at det norske fellesskapet i løpet av kort tid har sviktet så grovt?

Rostamis skjebne krever vår umiddelbare, sterke, felles oppmerksomhet - først og fremst av hensyn til en ung manns sikkerhet og i verste fall overlevelse i et av verdens mest beryktede fengsel, men også av hensyn til det norske fellesskapets integritet.

(Organisasjonene står samlet bak kravene. Innlegget som sådan representerer kun Antirasistisk Senter.)

Norge representerer det absolutte europeiske bunnivået i behandlingen av papirløse. De sultestreikende i Oslo Domkirke kjemper en kamp for oss alle - for felles verdighet, mot det norske samfunnets blindhet for vår tids utstøtte.

Regjeringens retorikk i møtet med de papirløse som lever blant oss år etter år, nesten helt uten rettigheter, er enkel, forutsigbar og brutal i sine konsekvenser: Norske myndigheter har ikke noe ansvar, fordi det er de papirløse som har satt seg selv i en forferdelig situasjon. Denne retorikken har blitt avslørt som hul før. For noen tiår siden hadde fattigfolk og arbeidsledige seg selv å skylde. De sto ikke på nok. De manglet initiativ. De var født inn i et samfunnslag som ikke ga rett til å forvente mye.

Vi har kommet langt siden den gang og endret noen viktige definisjoner. På et annet plan har vi endret ingenting som helst. Nå om dagen kan vi på samme måte si at flyktninger fra krigsområder og totalitære regimer har seg selv å skylde. De har satt seg selv i en vanskelig situasjon. Det er de selv som ikke trosser frykten for å reise hjem. De er født i land som ikke gir dem rett til å forvente mer, og de har selv påtatt seg å være bunnsiden i et av verdens beste samfunn. Det er like uopplyst å framholde dette nå som det var da Rudolf Nielsen skrev om sin tids gategutter.

Noen av de papirløse jeg har kjent gjennom flere år, sitter nå i Oslo Domkirke uten å spise, i et håp om at det på et eller annet vis skal utvirke en forandring. En person som lever på utsiden, og som kanskje, kanskje ikke spiser i dag, er Yohannes. Allerede den første gangen jeg traff Yohannes, hadde han fått endelig avslag på asylsøknaden, og allerede den gang var han psykisk utslitt. Han hadde kommet opp i slåsskamp på mottaket og sittet fengslet i ca. to måneder. Yohannes var omkring 20 år gammel. Han hadde flyktet fra Etiopia, og fortalt at han som 16-17-åring hadde sittet fengslet i månedsvis på grunn av deltagelse i en studentdemonstrasjon.

Dette ble ikke trodd av utlendingsmyndighetene. En viktig del av grunnen var aldersundersøkelsene som UDI foretok siden han oppga å være mindreårig da han kom til Norge. Rapporten fra Ullevål Universitetssykehus om røntgen av håndroten stadfestet at skjelettet var ferdig utvokst, og at han da skulle være minst 19 år. Problemet er at denne standardverdien er basert på hvite middelklassebarn i Ohio på 1930-tallet, og gjelder ikke generelt, per i dag heller ikke for hvite. Verdien må justeres ned til ca. 17 år. Med andre ord konstaterte undersøkelsen simpelthen at han var minst 17 år gammel, slik han hevdet å være.

Men siden UDI ikke helt hadde registrert Ullevåls muntlige beskjed om at verdien "19 år" alltid må justeres ned, og Ullevål ikke hadde funnet det naturlig å presisere dette i aldersrapportene, framsto det som at han løy. Gammel virker han heller ikke i person − tvert om, han var en ungdom den gangen, og bare så vidt en ung mann nå, flere år senere. Siden UDI ikke trodde ham på alderen, trodde de ham ikke på noe annet heller. På andre felt ville vi kalt det justismord.

Etter hvert havnet han på Lier ventemottak, hvor han bodde i halvannet års tid. Han skal ha kommet opp i håndgemeng med mottaksstaben, og ble en periode fulgt omkring av to Securitas-vakter. Det kom til et punkt hvor han ikke orket mer. Han flyttet inn under trappa til resepsjonen på mottaket. Der bodde han delvis i flere måneder, i en stille protest.

Da kulden kom, fjernet mottaket ham med makt. Han innledet da en sultestreik på rommet sitt som varte i ca. en måned. Etter sultestreiken, som ikke rikket ved noe som helst, ga han opp. Han forlot mottaket, og har siden levd hardt i Oslo, etter hva jeg vet i stor grad på gata. I alle fall én gang skal han ha blitt jaget bort fra Bussterminalen i to-tiden på natten. Der har man byttet ut de myke setene med trebenker, etter sigende i den hensikt å gjøre det mindre fristende for papirløse å sove der. Noen dager etter at Lier ventemottak brant ned i sommer, traff jeg ham tilfeldigvis på Galleri Oslo. Der satt han i lotusstilling på en av forhøyningene langs den gamle, indre handlegaten, klærne like skitne som alltid og med det samme slitne, tannflekkende smilet.

Det kan være liten tvil om at Norge har spilt en avgjørende rolle i utformingen av hans skjebne. Våre elendige aldersvurderinger har blitt avløst av den elendige behandlingen vi utsetter avviste asylsøkere for. Hva hvis alderstestene ikke er ufeilbarlige? Hva hvis han faktisk satt fengslet i månedsvis i hjemlandet som 17-åring? Hva hvis han bare var en guttunge som er livredd, og nå en ung mann uten det minste framtidshåp? Vi kan ikke svare at det er livets harde realiteter, så lenge vi er med på å skape de realitetene.

I krematoriet skal min hvite ild 
tilslutt, 
når hjertet flammer i det siste spill, 
forkynne stolt for den som lytter til: 
Jeg var en gategutt.

(Rudolf Nilsen)