Jeg gleder meg til HBO og Netflix etablerer seg i Norge. Da kan jeg vende hjem fra mitt hemmelige eksil i USA.

Hjem fra dataeksilet

Jeg gleder meg til HBO og Netflix etablerer seg i Norge. Da kan jeg vende hjem fra mitt hemmelige eksil i USA.

n reidar spigseth

Jeg er ikke den eneste nettsurferen i verden som har brukt list og lempe de siste årene for å skape et inntrykk av å bo i USA, gjerne via en eller annen New York-butikks gateadresse. En fiktiv amerikansk adresse som gir meg tilgang til helt ferske serier og filmer på amerikanske iTunes, og som jeg som norsk nettbruker ikke får lov å kjøpe på vår nasjonale iTunes-butikk. Jeg har også postboksadresse i New Jersey, ene og alene for å slippe å vente på at amerikanske underholdningsgiganter skal finne det for godt å lansere sine filmer og serier på det norske markedet. Noe må jeg jo fylle iPoden på 160 gigabyte med.

Etter et tiår i IP-eksil på internett kan jeg altså vende hjem igjen, hvis det medfører riktighet at HBO og Netflix skal lanseres i Norge.

Dermed synes tilværelsen som IP-flyktning å gå mot en ende. Snart kan vi kanskje slette de falske USA-registrerte IP-adressene vi har utstyrt PC-ene og Macene våre med, for å få lov til å handle på Netflix sin gigantiske TV- og filmbutikk. Det gjelder bare å forkle datamaskinen din med en amerikansk IP-adresse. At kredittkortet ditt er norsk, bryr visst ikke Netflix seg noe om.

Det er ikke overraskende om Hollywoods underholdningsbransje endelig vil gi norske nettbrukere raskere tilgang til produktene deres, og endelig la oss slippe disse lange tidsvinduene som utsetter norske premierer på siste nytt på film- og TV-fronten - selv på den enorme underholdningskanalen internett. Vi er nemlig de flinkeste i Europa, bare slått av britene, til å betale for nett-TV. Og bransjen forventer at pengebruken vår på nett-TV vil fordobles fram til 2015. I fjor brukte hver nordmann 30 kroner på streaming og nedlasting på nett-TV. Ifølge amerikanske IHS Screen Digest vil inntektene fra nordmenns nett-TV-bruk ligge på rundt 198 millioner kroner i 2015. Videotrafikken på norske servere har allerede tatt av.

Og at vi er et lite marked, kompenserer vi ved å storhandle smarttelefoner, nettbrett og bredbånd. Dette legger HBO og Netflix selvsagt merke til. Dermed er det ikke overraskende om HBO Go, som gir tilgang til HBOs serier på PC, smartmobil og nettbrett også åpnes for norske seere. Amerikanerne vil gå norske Comoyo, TV 2 Sumo, NRK og Amazon-eide Lovefilm i næringen, men bransjen er likevel vennlig innstilt overfor konkurransen. Norske medieaktører regner med at attraktive amerikanske streaming- og nedlastingstilbud fører til at flere av oss kjøper mer bredbånd og nytt og bedre mottakerutstyr, som smart-TV-er som åpner fjernsynet for nettsurfing.

Skal vi tro musikk- og filmbransjen går de glipp av milliarder av kroner fordi vi streamer og laster ned underholdning ulovlig på nett. Faktum er at piratene florerer fordi vi ikke har tilgang til de svære, legale butikkene som finnes der ute. Det er på tide at underholdningsbransjen slutter å true kundene sine med søksmål. De bør heller etablere flere norske web-butikker. At mange av oss tolker datagresk som VPN-er, proxy-prat, og IP-unlocking, oppretter aliaser og fiktive adresser for å få tilgang til eksklusive sjapper, viser at vi faktisk ønsker å betale for moroa. Det viser også suksessen til Spotify og Wimp, to nettsteder vi kan bruke uten å være surfere i eksil.

reidar.spigseth@dagsavisen.no

Kulturministerens åttepunkters liste over gratis TV-sport river ikke ned høye betalmurer alene, men den er en god begynnelse.

Du må fortsatt betale for å se kanalene som sender boksing, rally, rodeo og hestesport på TV. Men det kan hende at du i framtida vil slippe å betale ekstra for å se Norge spille EM-kvalifiseringskamp på en betalkanal, takket være regjeringens nye liste over idrettslige folkefester som skal sendes på åpne TV-kanaler.

Det tok fire kulturministre og 13 år, men nå er den åtte punkters listen endelig klar. Det er bare å ønske kulturstatsrådens oppramsing av gratis TV-idrett velkommen.

TV-sport gir mye penger i kassa. Det viser det store antallet nisjekanaler for sport på norsk fjernsyn. Det er over 20 kanaler som bare viser sport på TV-en din, og som du må betale for tilgangen til. Det store antallet sier noe om nordmenns sportsgalskap, ikke minst interessen for fotball. Mer enn ti ligaer fra verden rundt kan sees mot betaling, i tillegg til nasjonale cuper.

Kanaltilbudet har mye å gjøre med at den internasjonale TV-bransjen for lengst har fått med seg det faktum at nordmenn er villigere enn andre, som dansker og svensker, til å betale mer for TV-sport.

Regjeringens nye liste over gratis TV-idrett kan være med på å rive ned noen av betalmurene TV-selskapene har reist det siste tiåret. Den blir straks oversendt til ESA, til tross for en mengde innvendinger, ikke bare fra de kommersielle TV-kanalene. Kritiske bemerkninger og påpeking av problemer har kommet fra idrettsforbund, Konkurransetilsynet, Medietilsynet og en rekke departementer.

De mange kritiske høringsuttalelsene viser at det kan gå både ett og to fotballmesterskap før idrettselskende nordmenn er sikret generell gratis tilgang til de nevnte sportsbegivenhetene.

Medietilsynet har ikke engang ekspertisen til å vurdere hva markedsverdien på et VM eller OL egentlig er. Det er fortsatt et åpent spørsmål hvem som egentlig skal ha siste ord i forhold til hvilken åpen kanal det er som kan kuppe en sportsrettighet, først kjøpt opp av en betalaktør. For hva skjer om de åpne NRK, TVNorge og TV3 køer opp for å kjøpe et fotball-EM som TV 2 har bladd opp noen hundre millioner for, og som TV 2 ønsket å sende store deler av på sine betalkanaler? Hvilken av de tre åpne kanalene skal få overta rettighetene til markedspris? Og hva er egentlig markedspris?

For det kan være tilfelle at et fotball-EM på betal-TV er mer verdt enn et EM vist på åpent fjernsyn.

Ved å regulere sånt som omsetning av TV-sport verdt milliarder åpner myndighetene for den ene rettstvisten etter den andre, for ingen rettighetshaver vil gi slipp på TV-gullet sitt. Det er uansett ikke seernes problem.

Det er de som tjener pengene som roper høyest, men de kan protestere så mye de orker.

Fotballpublikummets protester mot Canal Plus i fjor høst viser at de ikke ønsker å betale dyre, langvarige kanalabonnementer for å se en enkeltstående landskamp, slik tilfelle var med Norges avgjørende match mot Danmark i fjor høst. Den kampen var solgt til Canal Plus av det danske fotballforbundet, men for publikum er det uinteressant hvem som kjøper og selger. Vi ønsker å se landslagets viktigste kamper på åpen TV. Dette har det europeiske fotballforbundet tatt konsekvensen av, og sørget for at alle landslags kvalifiseringskamper skal gå på åpne kanaler, i hvert fall fra 2014 til 2018.

I forkant av sommerens fotball-EM har også Canal Plus overraskende solgt sine eksklusive rettigheter til NRK og TV 2. Det kan vitne om at selv ikke mediegiganter våger å overhøre proteststormer. Og det kan hende at regjeringens nye fokus på TV-sport kan bremse utviklingen mot at stadig mer idrett havner bak betalmurene.

Det er bare å håpe at denne lista ikke havner i en skuff.

Kritikerne har misforstått poenget med «Lindmo». Talkshowet skal være kos, ikke et nytt «Dagsnytt 18».

Anne Lindmos nye talkshow er blitt kritisert for å ikke by på bra journalistikk. Som om norske talkshow ikke har tradisjon for å være underholdning basert på hyggelige samtaler.

I likhet med «Skavlan» skal «Lindmo» være aktuelt, folkelig og appellere til de mange, noe bredere enn hennes første soloshow, det kulturpregede «Store Studio». Til nå har «Lindmo» gjort jobben, og trukket godt over 570.000 seere i snitt for fire program. Såframt seertallet ikke skyldes at «Lindmo» er sendt rett etter «Lilyhammer», er oppslutningen et godt fundament for talkshowet som snart skal over i «Skavlan»-tida fredag kveld. Etter hvert skal «Lindmo» også flyttes til lørdagskvelden, hvor hyggepraten antakeligvis blir enda viktigere.

Etter fire «Lindmo» er det klart at programmet satser jovialt og trygt. Anne Lindmos jobb er ikke å være en revolverintervjuer. Fokus er aktuelle temaer og gjester. Samtidig byr det på ett overraskende innslag per program, med gjester og historier som ikke preger nyhetsbildet. Det er da «Lindmo» er på sitt beste. Samtidig balanserer talkshowet fint på knivseggen i forhold til å være selvpromoteringsverktøy for NRK - til nå har Jon Herwig Carlsen, Jon Almaas og «Lilyhammer»-skuespillere vært i studio. Her har Audun Lysbakken fått sitte og gi politikerens ikke-svar. Fokuset var på hvordan han følte seg. Den som trodde han skulle annonsere sitt farvel til politikk og SV satt foran feil program. SV-eren demonstrerte mest at skandalepolitikere ikke er gode talkshowgjester. De griner ikke på kommando. Lysbakken viste også at talkshowsjangerens streben etter de mest spektakulære gjestene, ikke nødvendigvis belønnes med nerve og temperatur.

«Lindmo» på lørdag vil nok heller ikke by på tøffe intervjuer og ubehagelig stemning. Et talkshow kan heller ikke ha en programleder som spikrer gjestene til veggen. Det kan gjøre at seerne får tacosalsaen i halsen, og skremme trekkplastergjester fra å stille opp. Derfor bør det være åpenbart at «Lindmo» ikke skal være et «Dagsnytt 18», snarere et prateprogram som er noe mer akademisk og samfunnsbevisst enn «Senkveld». Det er en annen sak at «Lindmo» til nå ikke har vært spesielt spennende, eller utfordrende, og vist at «nære» samtaler kan føles kvasi og svett.

Som seer satt man igjen med en tydeligere følelse av å ha lært noe etter en kveld med «Store Studio».

Det er to regler som gjelder i NRK. Den ene er at du ikke snakker om NRK. Den andre er at du ikke snakker om NRK.

Og om du våger å si noe offentlig om en TV-serie du laget for NRK Drama, må du regne med å bli utskjelt og sensurert. «Taxi»-regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen gjorde det og fikk svi. NRK har beklaget at en NRK-sjef kalte ham en judas og ba ham holde kjeft, samt at de fjernet «Taxi»-siden hans på Facebook. Sida er oppe igjen, men unnskyldningene låter hult, ettersom de kom først etter at Rolfsen fortalte om dem i andre medier. Signalet fra NRK er klart, du snakker ikke ustraffet utad om forhold internt i NRK.

Beklagelsene svekker ikke inntrykket at NRK for øyeblikket oppfører seg som en presset kjempe, full av selvrettferdig harme. Når det vi trenger er et NRK som kompromissløs sverddrager for ytringsfriheten.

Det ser ut til at NRK strekker seg langt for å redigere inntrykket utad. Ikke alle grep som gjøres er like profesjonelle. Som alle andre står statskanalen selvsagt fritt til å lage fansider på Facebook. Det finnes titusenvis av dem, men bare én for «Erobreren». Etter kritikerslakten av storserien har denne FB-siden vakt oppsikt, fordi den har framstått som et ensidig forsvar av serien. Kritiske røster har blitt slettet, inntil nylig. Her liker alle «Erobreren». Det er kanskje derfor «Erobreren»-regissør Eva Isaksen imøtegår Ulrik Rolfsens uttalelser her, framfor i mer tradisjonelle medier. Det får så være. Siden er en amatørmessig insistering på at alle andre tar feil, og er ikke den proft håndterte PR-siden man vil forvente av en medieaktør som NRK. Det betenkelige, og symptomatiske, ved «Erobreren»-siden er at NRK ikke oppgir hvem som er ansvarlig moderator.


Det var først etter påtrykk fra Aftenposten og Dagbladet at NRK publiserte budsjettet til «Erobreren». Det var første gang på flere år at NRK Drama gikk ut med et slikt budsjett-tall. For NRK snakker nødig om interne forhold. Det trenger de heller ikke å gjøre. Norges mektigste medieaktør er beskyttet via et unntak fra offentlighetsloven. Det forhindrer innsyn i sånt som ressursbruk, i hvordan NRK disponerer lisensmilliardene.

At NRK har etablert en elektronisk postjournal, som kreves av alle offentlige virksomheter, har ikke gjort det lettere å få innblikk i statskanalens indre forhold. I forrige uke skrøt NRK selv av den nye journalen, under tittelen «Enklere å gå NRK etter i sømmene».

Tittelen er ikke ironisk ment, men en gjennomgang av postjournalen viser at NRK fortsatt er tett som ei potte. For etter at NRK har fjernet all posten de kan holde tilbake, med lovfestet rett, gjenstår en lang liste over jobbsøknader NRK har mottatt i det siste. Og de er mange. Her og der dukker riktignok ett og annet brev opp, et VG-krav om innsyn i søkerlista til en P3-jobb, et brev fra Sameradioen som skal ha førstehjelpskurs, og meldinger fra Vann- og avløpsetaten om at en vannlås skal skiftes den 30. mars.

I postbunken ligger også folk som søker en ledig stilling som TV- og filmøkonom i NRK Drama. Det er sikkert helt tilfeldig.

Hvordan NRK disponerer sine 4,3 milliarder lisenskroner er fortsatt en godt bevart hemmelighet. NRK har fått dette unntaket fra offentlighetsloven, fordi statskanalen ifølge Stortinget er en virksomhet som trenger beskyttelse av konkurransehensyn. Samtidig er det ikke til å komme fra at NRK er størst på sine felter. NRK Radio har flest lyttere, NRK.no er nest størst på nett. NRKs TV-program er de mest sette i landet, uke etter uke, år etter år.

Allmennkringkasteren ønsker ikke at interne anliggender skal komme ut, og holder kortene til brystet med kulturministeren og Sivilombudsmannens godkjennelse. Det erfarte Dagsavisen da vi prøvde å få innsyn i så som pengebruk og programplaner i 2010. Avslagene fra NRK-ledere kom på løpende bånd, med generell begrunnelse om at informasjonen gjaldt programproduksjon, og dermed var unntatt offentlighet. Ikke et eneste dokument med sladdet informasjon ble formidlet, slik loven krever, Dette synes heller ikke Kulturdepartementet eller Sivilombudsmannen var et problem. Pressen og andre må altså nøye seg med å lese NRKs årsregnskap.

NRKs behov for hemmelighold er reelt i forhold til sånt som deres egen journalistiske virksomhet. Samtidig er mektige NRK Drama den største premissleverandøren for dramaproduksjonen her i landet. Drama-avdelingen ønsker ikke innsyn i sine disposisjoner - noe som igjen kunne skapt debatt. Og TV-bransjen ønsker utvilsomt et ordskifte, uten å måtte frykte reaksjoner fra øvrigheten.

At den største medieaktøren i landet trenger en generell beskyttelse mot konkurranse på alle områder låter umusikalsk. Den siste uka har NRK i større grad framstått mer som arrogant og aggressiv, enn en sårbar aktør som trenger beskyttelse.

Har du skoftet sosialt liv, venner og familie en helg for 
å se en hel TV-serie fra start til ende? Slapp av, du er ikke alene.

Det kan hende du er det amerikanerne kaller en «binge watcher», på norsk: en seriefråtser. Fenomenet har sin egen definisjon på nett: Maratonseing av en TV-serie på DVD-boks, alternativt i masseopptak på dekoderen, til langt utpå natta. At det er kvalitetsdrama man fråtser i har ingen ting å si, du er uansett den fullblods TV-slaven som foreldrene dine advarte deg mot å bli.

Opprinnelsen til den nye folkesykdommen har mange navn: «Mad Men», «The Wire», «Sopranos», «Breaking Bad», «Dexter», «Seks fot under», «Presidenten», noen vil til og med si «Frasier». Andre igjen vil kanskje oppgi «Grey’s Anatomy» som årsaken til sitt overtrøtte jobbtryne. (For dem som hvisker sånt som «Project Runway» sesong seks, er det muligens for seint).

Problemet sammenlignes med fråtsing av sånt som mat og drikke, og det er bare et spørsmål om tid før amerikanerne begynner å diskutere seriemanien som symptom på noe. Spesielt nå som folk har begynt å spre bilder av den nye promoplakaten til «Mad Men» sesong fem på nett, fulgt av gledeshvin. Begeistringen viser at mange er rammet - selv om de fleste vil si at de har kontroll.

Salget av DVD-bokser forteller alt. Stadig flere av oss er seriefråtsere, underholdningsforbrukere som ikke klarer å si stopp, men henfaller til TV på DVD, og den fristende tanken «bare én episode til», uansett når på døgnet den måtte komme.

Dette er for lengst blitt et globalt fenomen, og som underholdningsindustrien vet å tjene på. De produserer nye serier i ett sett, fascinerende fortellinger som binder deg foran skjermen. De byr på godt utviklede historier med karakterer du får et nært forhold til. Så nært at du får sorgreaksjoner ved seriens slutt.

Forholdene skaper angst for at man risikerer å gå glipp av den neste store serien. Og følelsen av et fravær når man ikke finner nytt kvalitetsdrama å benke seg foran. Her snakker vi følte, eksistensielle plager. Det skrives faktisk doktorgradsoppgaver om dette.

Fenomenet har allerede endret samtaleformer. «Så du (aktuell serietittel) i går?», er erstattet med «Vent, hvilken sesong er du på!?!». For man kan ikke snakke TV med hvem som helst lenger, i fall noen røper handling i en serie man har liggende. Det er tryggere å gå på nett. Der er det flust av bloggere som informerer verden om siste TV-økt. En der ute kan fortelle om de fire sesonger «Leverage», og to og en halv runde «Breaking Bad» som nettopp er konsumert. En annen skryter av å ha brukt frihelga på «Malcolm in the Middle», «Dexter» og «Weeds».

Dette kan muligens også leses som rop om hjelp.

Kan hende trenger vi et tilbud hvor vi kan stå fram og si: - Jeg heter Reidar. Jeg er en seriefråtser. Det er gått åtte timer siden siste episode.

Utfordringen for en avhengig er at strømmen av nye må-se-serier aldri tar slutt. HBO har laget travgamblerdrama med Dustin Hoffman («Luck»). Denne helgen hadde «The Borgias» (for lengst sett) premiere på VOX. Den tok over for britiske «The Hour» (også sett). Nye «Simpsons»-episoder fyller dekoderen nå. «Damages» også. Og «Boss». Det er cirka tre uker igjen til «Mad Men» (oioioi), snart kommer «Game of Thrones», «Walking Dead» og til høsten «Forbrytelsen». Mye av dette skal selvsagt forkorte ventetida på femte runde av «Breaking Bad».

Et annet tegn på seriemaniens utbredelse, er app-bransjens nye brukerutstyr. Apper som «IloveTV» og «Episodes» gjør at du kan ha favorittene med deg overalt. Noen viser serier på telefonen, andre organiserer TV-uka etter dag, tid, kanal, sjanger og reprise. Dette kom fram i dokumentaren «Beroende av TV-serier», nylig vist på SVT. Her sto franske og amerikanske seriefans fram for å snakke TV-vaner. Intervjuene endte gjerne i storøyd, mekanisk oppramsing av favoritter, titler de hadde sett, skulle se, måtte se. De snakket om slutten på «Lost» som om det gjaldt liv eller død, og tilsto at de hadde forsaket venner, helgeturer, samt skulket jobben for å ta igjen tapte sesonger av en eller annen amerikansk fristelse.

Man får håpe at den dokumentariske gledesdreperen aldri blir vist på NRK. For TV-kanaler som VOX og NRK er seriemanien en utfordring. De prøver stadig å å gjøre søndagen til ny nasjonal dramakveld - og tilbyr serier via én og én episode. Jeg mener; hallo, hvem setter av kvelden for å se én stusslig time drama av gangen? Vi befinner oss ikke i 1985 heller. Alle vet at det er bedre å vente på DVD-boksen. Utsette serien til den ligger komplett på dekoderen. Å la en kanal definere seervaner er ikke aktuelt. Det er vi som styrer TV-kvelden nå, og alle erfaringer tilsier at vi ikke vil og ikke klarer å sette grenser. DVD-boksene byr jo på de deiligste fristelser, i form av bare én eller to episoder til. Det er bare å trykke play.

Denne uka rundet David Letterman 30 år som talkshowvert på TV. Jubilanten ønsket ingen oppmerksomhet på dagen.

David Letterman er kanskje ikke størst, men han er i hvert fall eldst av talkshowstjernene på amerikansk TV. Onsdag tangerte han sin gamle mentor og forbilde, TV-legenden Johnny Carsons tre tiår som programleder med eget talkshow. Det skjedde uten virak og fyrverkeri. Det eneste som antydet programlederens 30 år bak skrivebordet var at Bill Murray var gjest. Komikeren har nemlig vært Lettermans gjest ved slike merkedager, helt siden han var førstemann i sofaen under Lettermans debut med eget show 1. februar 1982. David Letterman selv har heller ikke sluppet en uttalelse, gitt intervjuer eller gjort stort ut av jubileet. Han foretrekker å ha en lav profil. TV-selskapet hans har likevel lagt ut en skryteliste på Facebook: I løpet av 30 år har Letterman ledet 5.433 show, og hatt 17.904 gjester.

I 1982 var David Letterman kjent som standuperen som opptrådte ofte på «Tonight with Johnny Carson» på NBC. Populariteten sikret ham sitt eget nattlige talkshow, et råere program som vitaliserte talkshowformatet og som ikke minst sikret NBC nye, unge seere. Da Carson gikk av i 1993, forventet både Letterman og amerikansk showbiz at han skulle overta Carsons program. NBC ga i stedet jobben til den yngre og ikke minst mindre drikkfeldige Jay Leno, noe som førte til et stygt, offentlig brudd mellom TV-kanal og en frittalende Letterman. Deretter gikk han til CBS, for den nette sum av 14 millioner 1993-dollar. Ikke verst, for en som i sin tid begynte TV-karrieren som syrlig værmelder på en liten stasjon i Indianapolis.

I løpet av tre tiår på skjermen har Letterman vært en av USAs mest markante TV-personligheter. Han er frittalende, spiss, tørr, gretten, sarkastisk og aldri redd for å fornærme filmstjerner, kjendiser eller USAs maktelite. Lista over berømte ofre er lengre enn et TV-år, men blant vitsegjengangerne hans er Oprah Winfrey, Madonna, Martha Stewart, Paris Hilton og president George W. Bush, samt president Bill Clinton, som i årevis måtte tåle å bli påminnet Monica Lewinsky-affæren i Lettermans standuprutiner.

– Jeg håper virkelig hun vil klare seg på utsiden, gliste han da milliardæren Martha Stewart i 2005 hadde sittet fem måneder inne for aksjesvindel. Tross utdritingen har berømthetene møtt opp i sofaen hans seinere.

Letterman-showets faste «Top Ten»-liste er for lengst blitt en komedieinstitusjon. Han er en også en suveren intervjuer og løsprater, og er forsøkt kopiert av en mengde norske talkshowverter med katastrofale utfall. I årevis har han kokettert med krympende hårmanke, helse, økende gubbestatus og dertil dårlig humør, hoderystende over verden og galskap som kjendisporno på nett, Facebook og Twitter.

Tross gubbeimagen har han alltid sluppet til nye, unge komikere på scenen, akkurat som han har plass til nye, alternative og spennende musikkartister. Letterman var også den som på 90-tallet lærte amerikanerne ironiens kunst, og uvanlige påfunn har alltid preget Lettermans show. Her sendes staben ut i felten, så som kameramann Biff Henderson, og han ga sin gamle mor jobb som utegående reporter under OL på Lillehammer.

Det siste tiåret har humoren måttet vike for alvoret, i takt med terrorangrepet på USA og landets invasjon av Afghanistan og Irak. Etter 11. september var det også Lettermans show seerne og underholdningsbransjen vendte seg til. Amerikanerne visste ikke om de hadde lov til å underholde, eller more seg, da Letterman åpnet showet sitt med en liten, følelsestung tale: – Vi vet ikke om det er riktig å ha showet. Vi er redde for å være upassende. Vi må ta en dag av gangen.
Den høsten økte seertallene hans til over 5,5 millioner. I fjor hadde «Late Night with David Letterman» rundt fire millioner seere. I forrige uke var tallet 3,3 millioner, men selv om oppslutningen går ned, er showet hans for øyeblikket det mest populære blant amerikanere under 50.

I tre tiår har han stort sett holdt seg under radaren, men taklet et heftig rusproblem, hjerteoperasjoner, en offentlig utroskapsskandale og en hel skokk av unge konkurrenter. Og selv om 65-åringen har tangert forbildet Johnny Carsons karriere, har han ikke tenkt å gi seg nå. I disse dager skal han være i gang med å forhandle om en ny toårig TV-kontrakt. Den forrige var verdt noe sånt som 700 millioner kroner.

Etter drøyt to år borte fra norske skjermer, har han nylig gjort comeback på Vox. Ettersom Vox ligger noe bak CBS, kan norske seere oppleve Lettermans jubileumskveld i midten av neste uke. Her sitter programlederen og flirer av Bill Murrays eksentriske oppførsel, akkurat som han har gjort noen ganger før.

Den amerikanske såpeserien var slett ikke død. I TV3s premiereklare «Revenge» prøver de ufattelig rike og vakre å ta knekken på hverandre som om 80-tallet aldri tok slutt.

Noen må ringe Jon Michelet! Tretti år etter at den utskjelte TV-sjangeren skapte debatt i Norge er såpeoperaen tilbake, mer populær enn på mange år. På 80-tallet krevde forfatteren at NRK fjernet «Dynastiet». Familien Carringtons liv i luksus og intriger hadde ingenting med nordmenns virkelighet å gjøre, mente han. Nær 50 prosent av norske seere synes såpeoperaen var glimrende underholdning likevel.

Noen år seinere var de banale TV-såpene uansett degradert til formiddagsunderholdning. Det er heller ikke mange årene siden enkelte medievitere mente at såpesjangeren var død. Faktum er nok heller at såpeoperaen har levd i beste velgående på fjernsyn, forkledd som dramaserier med bedre rykte, men som er full av såpens elementer – og fokus på samliv, følelser, vennskap og utroskap, tillit, svik og bedrag. Det er drøssevis av dem: «Grey’s Anatomy», «The Good Wife», «Privat praksis», «Akutten», «Parenthood», «Frustrerte fruer», «Brothers and Sisters», endog superheltserien «Smallville» og den nye eventyrserien «Once Upon a Time» har utpreget såpesmak. Den TV3-aktuelle suksesserien «Revenge» gir seg derimot ikke ut for å være annet enn en såpe, med enkelt intrigebasert plot og karakterer som er malt i svart-hvitt. Serien handler om den vakre, mystiske Emily Thorne som ankommer The Hamptons, de ekstremt rike og svært vakre og velformede amerikanernes feriested og lekegrind.

Emily er ute etter de som svek hennes far og ødela livet deres, da hun var en lykkelig liten jente i The Hamptons. Tilbake på barndommens trakter tar hun rikingene en etter en. Persongalleriet består av usympatiske, egoistiske rikfolk og vanlige, hederlige arbeidsfolk i rutete skjorter. Emily vet å ta fra rikingene det de elsker høyest, pengene deres. Men i motsetning til dramaserier med realistiske ambisjoner bryr ikke «Revenge» seg om å gi plausible forklaringer på Emilys faktiske gjennomføringer av hevntoktene. I stedet byr serien på scener hvor hovedpersonene ser skjebnetungt ut i lufta. Og de er merkelig opptatt av å snakke om «sviket» de gjennomførte mange, mange år tilbake i tid. Og alt foregår i pyntelige former, her er verken eksplisitt sex eller vold. Emily selv gjentar ofte, muligens for seg selv, sånt som at «Noen ganger må også uskyldige bli rammet», og «De skyldige skal få som fortjent, en etter en». Premisset for melodramaet er da også hentet fra «Greven av Monte Christo».
Den neste USA-såpen på vei til norsk fjernsyn har røtter i en atskillig nyere klassiker. Utpå seinsommeren kommer den nye versjonen av «Dallas» på TV 2. Nyversjonen av 80-tallsserien skal fortsatt handle om oljefamilien Ewing, men denne gangen skal JR ha blitt en aldrende mann med demens.

«Dallas» er bare en av mange nye såper fra amerikansk TV-bransje, og som skal få premiere i beste sendetid. Forrige fredag annonserte TV-selskapet at de har to på gang: «Nashville», som følger en fallert og en gryende countrystjerne i Nashvilles berømte countrymiljø. «Americana» skal handle om en legendarisk motedesigner og hans familie- og forretningsliv. mars har «Good Christian Belles», som handler om en tobarnsmor som går tilbake til skolebenken premiere på ABC. Til våren kommer også «Georgeville», som handler om en gruppe unge samboende Washington-ansatte, og «Hallelujah», som handler om livet i en småby i Tennessee.
Det mest oppsiktsvekkende ved «Revenge» er kanskje at serien fikk en Golden Globe-nominert. Samt at den er produsert av Philip Noyce, australieren som for ti år siden lagde den prisbelønte filmen «Rabbit Proof Fence». Han har også regissert de to første episodene, som vises på TV3 i kveld. Den gode mottakelsen prime time-såpen har fått, har medført at den blir laget i en hel sesong på 22 episoder. Hvordan det skal gå med Emily er ikke godt å si. Fortellingen introduseres i hvert fall med et illevarslende Konfucius-sitat: «Den som er ute på hevntokt, må grave to graver.»

Publisert i Dagsavisen torsdag 2. februar.

«Brille» er enda et panelprogram basert på vitser om populærvitenskap og statistikk. Spørsmålet er om det kan bli morsomt i lengden.

«Nytt på nytt», «Tweet4Tweet», «Big Bang». TV-kanalene er glad i å lage panelbaserte underholdningsprogram, hvor kjendiser og humorister skravler og vitser om alt mellom himmel og jord og nordmenn spesielt. Og nå skal Harald Eia med kolleger ha oss til å le av «Brille».

Premieren var preget av vitsemakere som lo mye og lenge av ikke altfor godt skrevne vitser. Jeg har glist mer av Knut Borge som programleder av «20 spørsmål», selve urprogrammet innen panelbasert underholdning. Ordgjetteleken har vært en NRK-suksess nærmest hele etermediehistorien gjennom. Kanskje fascinerer «20 spørsmål» fordi premisset er så enkelt. Kjente humorister gjetter seg fram til ord, geleidet av en programleder som stort sett bare beveger kjakene.

I «Brille» var Harald Eia programleder med et mer krevende kroppsspråk. Kavingen kan kanskje forklares med iver og glede over å endelig være i gang med et eget vitenskap- og faktabasert moroprogram. Premieren ble uansett preget av Eias detaljerte forklaringer av meningen og humorpremisset i neste innslag. Men det at en vitseforteller må bruke mye tid på å forklare det morsomme, lover sjelden bra for punchlinen. Deltakerne i «Brille» klarte heller ikke å levere dem. I stedet brukte de mye tid på å le av seg selv. Som da de humret og gliste av musikk som bare de hørte i hodetelefonene sine. Den type ekskluderende humor fungerer dårlig i et TV-program. Her satt også den store moromannen Egil Hegerberg tam og tafatt i et helt program. I «Nytt på nytt» pleier han å være den morsomste, men det kan igjen skyldes at sistnevnte program er satire. «Brille» vil visst bare være skøyeraktig.

«Brille» er ifølge Harald Eia også inspirert av BBCs «QI» – Quite Interesting. I det britiske panelshowet ledet av elegantieren Stephen Fry briljerer deltakerne med skarpe replikker og imponerende nerdekunnskap – og/eller total mangel på sådan, krydret med oppsiktsvekkende groviser og fornærmelser. I «QI» skal gjestene skille myter fra fakta, og ikke sjelden er det allment vedtatte myter de går for. Fry oppklarer misforståelser, og forklarer bakgrunnen for dem. Dermed byr «QI» på aha-opplevelser, noe gir showet en ekstra dimensjon. I tillegg til gapskrattene er det nesten så man lærer noe.

«Brille»-premieren framsto mer som en tam gjettelek, med komikere som prøvde å gjøre morsomme poeng ut av fakta og statistikk – tydelig famlende i mangel på et klart tegnet humorkart. Premisset er at de skal bedrive humor om vitenskapelige fakta, særnorske fenomener, og sånt som forskjeller på menn og kvinner. Ofte får vi vite svaret før deltakerne, noe som krever at de leverer snertne, replikker mens de gjetter. Det klarte ikke engang Bård Tufte Johansen i «Brille»-premieren.

Først og fremst er «Brille» enda et populærvitenskapelig panelprogram om Norge og nordmenn spesielt og samfunnet og vitenskapen generelt. Det er ikke ulikt «Ni av ti nordmenn» som TV 2 laget for noen år siden, som hadde et humoristpanel ledet av Silje Stang. «Brille» er også i nær slekt med «Lyngbø og Hærlands Big Bang», hvor Anne-Kat. Hærland og Dagfinn Lyngbø ville ha et knippe forskere til å si morsomme ting om akademiske sannheter. Showet viste at det også er vanskelig å si noe fredagsfestlig om sånt som biologi og menneskers vesen, spesielt på samme tid som en standuper prøver å plassere seg selv i universets sentrum.

Og før «Big Bang» var det Trond-Viggo Torgersen som grunnet og skravlet om alt mellom himmel og jord i «Hvorfor det?», sammen med Jon Almaas og Linn Skåber. Programmene viser at det er vanskelig å lage frisk underholdning av tørr trivia. At det ikke bare er å raske sammen en flokk komikjendiser og håpe de sier noe gøy. (Selv om «Mandagsklubben» og Torsdagsklubben» bar preg av det).

«Brille»-sjangeren krever fandenivoldske og skjerpet deltakere, og når programmet handler om populærvitenskap og vidtfavnende, universelle temaer – jo skarpere og råere må vitsene være. «Brille» hadde også gjort seg med et snev av «Trygdekontoret»s nerve. «Brille» sendes vel også etter vannskillet av en grunn?
Ikke alle panelshowlike lang levetid. Er det noen som husker «Desken»? Det var «Nytt på nytt»-kopien for yngre NRK3-seere, og forløperen til vinterens totalslakta «Tweet4Tweet». Nå er satirepanelet i «Løvebakken» på NRK oppløst, men sikkert ikke for at Pernille Sørensen skal få tid til å fnise av seg selv i «Brille» også.

Utfordringen for nye panelbaserte underholdningsprogram er at «Nytt på nytt» brukes som mal. Det evigpopulære satirepanelet er en norsk versjon av BBCs langtlevende «Have I Got News for You». Det betyr ikke at «Brille» får et like langt skjermliv som «QI». Likevel; «Nytt på nytt» fikk jo også en skikkelig lunken mottakelse, før det fant formen – og så ble Norges mest sette program.

Denne serien om en amerikansk alenemors streben under depresjonen er gripende, og litt tungt fordøyelig.

Det er ikke akkurat en «Pikene med svovelstikkene»-historie NRK serverer publikum i fire kvelder framover. Året er 1931 og depresjonen preger hverdagen i USA. Mildred Pierce får nok av ektemannens utroskap og kaster ham på dør, og blir sittende igjen uten inntekt og med ansvar for sine to døtre. En av dem er den mest tålmodighetskrevende, bortskjemte jentungen sett på en TV-skjerm, en ungjente like opptatt av å opprettholde middelklassefasaden som moren er. Mildred Pierces eneste håp er å få seg jobb hun føler er under hennes verdighet, og kanskje klare å selge flere av sine lokalberømte paier.

«Mildred Pierce» er en av årets mest prisbelønte serier, filmet av Todd Haynes og produsert av HBO. Skuespillerne er glimrende. Og filmatisk sett føles serien som en rekke levende malerier. Filmmannen Todd Haynes skildrer et solfylt California så lekkert, stilrent og skinnende at omgivelsene blir en postkortramme, kanskje akkurat så pyntelig og ordentlig som en amerikansk middelklasse vil at fasaden skal se ut når det egentlig er fattigdommen som rår. Samtidig vet han å gi bildene en cinematisk følelse, så de ligner bilder av Edvard Hopper.

Den sterile virkeligheten rundt Mildred Pierce er med på å sette en nærmest klaustrofobisk stemning. Handlingen føles ikke mindre svett ved at Kate Winslet er gripende som den fortvilte, men ukuelige optimisten Mildred. Hun spiller så bra at man lar seg irritere når hun velger feil menn, og lar seg kue av sin egoistiske datter. Denne manipulerende oppkomlingen Veda spilles imponerende av henholdsvis Morgan Turner og Evan Rachel Wood i ung og voksen alder. Her er også en Clark Gable-wanna be, den glatte lykkejegeren og playboyen Monty, spilt av Guy Pearce. I likhet med Kate Winslet, fikk også han en Emmy for sin innsats i miniserien som på NRK er satt sammen i fire deler. Første episode er nesten to timer med eksistensiell kamp, de tre neste episodene er på en time. Det er mange timer med lavmælt fortvilelse og eksistensiell uro for en romjul.

De som ønsker seg mer fokus på kostymer og mindre på drama fikk forhåpentligvis sitt med julespesialen av «Downton Abbey» i går. De som mener romjula hører Charles Dickens-seriene til må pent vente til en seinere jul. «Mildred Pierce» er ikke som de tradisjonelle britiske kostymedramaene vi er vant til å få servert i den stille uka mellom julaften og nyttår.

HBO er ikke kjent for å lage serier preget av hygge og høytid. Denne amerikanske historien er smalt feinschmecker-drama, hvor julehyggen må vike for hjerte, smerte og påtrengende nerve, kanskje i større grad enn det døsende Dickens-nostalgiker vil sette pris på.