Reidar Spigseth
I kveld er «Mad Men» tilbake på TV, til glede for de få av oss som dyrker de svake sidene til Don Draper.
Sist vi så Don Draper satt han i en mørk bar og så skjevt på en vakker kvinne, som slett ikke var den unge kona hans.
I kveld er «Mad Men» tilbake på Vox i sin sjette og nest siste sesong. Denne gangen uten den voldsomme oppmerksomheten serien fikk ved premieretider for et år siden. Da var «Mad Men» verdens mest omtalte dramaserie. Newsweek kom ut med en «Mad Men»-spesial i tidsriktig 60-tallslayout. Avisene var fulle av retroreportasjer, intervjuer og analyser. Reklamebyråene laget reklameannonser i 1965-stil, det kom motekolleksjon og utallige bøker som feiret sekstitallets mote, interiør, drinker og mat.
Fram til i fjor hadde serien også vunnet en haug med priser, blant dem fire Emmyer på rad for beste TV-drama. Så var det stopp. Fjorårsutgaven av «Mad Men» vant verken Emmy eller Golden Globe. Skuespillerne og «Mad Men»-produsenten begynte å krangle om lønn, og innspillingen av nye episoder ble utsatt. Serieskaper Matt Weiner fokuserte på regien av sin første Hollywood-komedie. Nå selges «Mad Men»-litteraturen med store rabatter. Og det retrohyllende Newsweek er nedlagt.
Seertallene på Vox i fjor kan også skape tvil om medienes påståtte påvirkningskraft. Premieren her i april i fjor ble bare sett av 14.000, tross den enorme forhåndsomtalen. Det er merkelig at en av TV-historiens mest briljant produserte serier har så liten appell. Den lave oppslutningen har lite med seriens kvaliteter å gjøre (eller sier noe om hvor mange som sparer den til DVD-kveldene). For sjelden er dramaserier så suggererende og fascinerende som «Mad Men». Innenfor den sirlig gjenskapte retro-rammen, tegner serien et overbevisende psykologisk kart over menneskenaturens negative sider. Handlingen drives fram av kompliserte relasjoner, som skaper en følbar knugende stemning, et psykologisk grep man ikke merker før det slipper. Det er ikke mange TV-serier som har en slik «wow»-effekt, når rulleteksten kommer, og den obligatoriske stemningsfulle avslutningsmelodien.
«Mad Men» er hyllet for rekonstruksjonen av 60-tallet, men det er dybden som gjør serien unik. Forsøkene på å kopiere suksessen, serier som «Playboy Club» og «Pan Am» viste at lekker staffasje ikke var nok. «Mad Men» har dessuten en Roger Sterling, sølvreven med gullreplikkene, en brisen, dresskledd variant av den blinde sannsigersken i de greske klassikerne - en varsler som ikke helt aner rekkevidden av sine egne kommentarer.
De fleste karakterene i «Mad Men» er egoistiske, redde, forknytte og korttenkte, små mennesker med dårlig samvittighet. Og den største antihelten er Don Draper, høy og mørk, den tause typen, gåtefull, rastløs og irrasjonell på den selvdestruktive måten. Don Draper er menneske også. Årsaken til at han satt på bar alene i seriefinalen sist, skyldtes skuffelsen over at kona hadde bedt ham trekke i tråder så hun fikk en TV-rolle. Dermed framsto hun også som uselvstendig, usikker, ego, som de andre, ikke lenger den likeverdige partneren han var tiltrukket av. Dermed er Don Draper ensom i verden igjen. Det skaper også en ramme for fortsettelsen.
Serieskaper Matt Weiner har for lengst sørget for å understreke at 60-tallet ikke var en bekymringsløs Rat Pack-stilig tid. Ved slutten av dette tiåret er «Mad Men» en enda mørkere affære. Hvis man snur tidsspeilet er det som om vår tids moderne samfunnsutfordringer er i ferd med å snike seg inn på karakterene. Og Weiner vet å begå karakterdrap, selv om han ikke halshogger noen i «Games of Thrones»-stil. Selvmordet til en hovedkarakter sjokkerte mange i forrige sesong.
Ifølge noen amerikanske kritikere er premiereepisoden av «Mad Men» av kjent kvalitet. Andre har ment at den er for mye av en reintroduksjon av alle karakterene - mest en påminnelse for seernes skyld. Etter ti måneders fravær fra skjermen kan vi saktens trenge den påminnelsen.
Og nå går historien om Don Draper ubønnhørlig mot en slutt. Serieskaper Matt Weiner har brukt PR-intervjuene i år til å informere om at det neste, sjuende, kapitlet om reklameselskapet Draper Sterling Cooper Pryce blir det aller siste.
I gjensynet med serien har handlingen gjort et hopp fram i tid. Vi møter Don og Megan Draper på tilsynelatende lykkelig kjærlighetsferie på Hawaii. Samtidig siterer reklameguruen også fra «Dantes inferno». Han befinner seg i en eksistensiell krise. Døden er visst også framtredende i premieren. Det lover godt for den som lar seg fascinere av Don Draper.
reidar.spigseth@dagsavisen.no
«De fleste karakterene i «Mad Men» er egoistiske, redde, forknytte og korttenkte, små mennesker med dårlig samvittighet.»
Oslo Kino har fått nye, rike eiere. Nå kan kinotilbudet her i byen bare bli bedre. Verre enn i dag kan det ikke bli.
Man kan mistenke Oslo kommune for å ha bygget ned Oslo Kino i lang tid, med sikte på å få solgt hele virksomheten til private. For å få kvittet seg med landets største kinoselskap - og et stort kulturpolitisk ansvar - en gang for alle.
Kinoen i Oslo har lange tradisjoner, omtrent like lange som Oslo kommune har tradisjon for å stenge dem. Det ble vist film flere steder i byen da det første rene kinopalass sto ferdig - Regina kino på Grünerløkka. Det åpnet i 1916, og ble overtatt av nystartede kommunale Oslo kinematografer i 1926. To år seinere var kinohuset nedlagt og solgt.
Den gang ble kommunale kinoselskaper opprettet fordi myndighetene ville påta seg kulturpolitiske forpliktelser. Nær 90 år seinere frasier Oslo kommune seg alt ansvar. Eller kanskje byrådet innså at de ikke var tjent med å drive storkiosk lenger. De siste årene har Oslos kinotilbud satset hardt på salg av smågodt og brus, skal man dømme ut fra kioskene som har overtatt stadig mer av kinofoajeene.
Statusen for Oslo Kino tilsier at salget til en nordisk mediegigant kan bli til det bedre, for det kan knapt bli dårligere.
Dette året har Oslo Kino seks kinoer åpne i byen, og en langtidsstengt for ombygging. I praksis innebærer det at Oslo Kino driver flere kinoer utenbys enn i selve hovedstaden. Salget denne uka innebærer at kinoen i Asker, Askim, Halden, Horten, Hønefoss, Kristiansund, Sarpsborg, Tønsberg og Verdal blir danskeid i år. Kinofolket i disse byene må dermed håpe på at Egmont Nordisk Film ser det kommersielle i lokalkinoen deres.
I hovedstaden må Egmont Nordisk Film sørge for å få bygge opp igjen det kinotilbudet som Oslo Kino de siste årene har bygget ned. Og gjerne kaste ut smågodtpusherne som dominerer lokaler som Ringen og Saga i samme slengen. Kioskene på Oslos kinoer har vokst i takt med at antall saler har gått ned. I dag kan du regne med klissete smågodt under sålene på Ringen, vassing i gammelt popcorn som en del av filmopplevelsen - før du har kommet inn i kinosalen.
Det første Egmont Nordisk Film må gjøre å bygge flere kinoer. Konkurrenten SF Kino anslår at det er plass til 50 saler rundt om i Oslo, nær det dobbelte av de som er åpne i dag. I 2013 er Oslo er hovedstaden i Norden med færrest kinoer per innbygger.
I kinobransjen anslår man én kinosal per 10.000 innbyggere som et godt tilbud. I Oslo har vi én sal per 20.000 innbyggere. Dermed har også flere mindre norske byer bedre kinodekning enn hovedstaden.
Tall presentert i bladet Cinema, viser også at filmutvalget på Oslos kinoer er dårligere enn i Helsinki, Stockholm og København. Alle er kinobyer dominert av store, kommersielle aktører. I siste halvår i fjor gikk det i snitt drøyt 31 filmer på kino hver uke i Oslo.
I Helsinki og Stockholm var snittet 40 forskjellige filmer per uke. Statistikken motsier skepsisen til de som advarer mot privateid kinodrift.
Det største problemet med Egmont-kjøpet, er at selskapet også er filmprodusent og distributør, og en kommersiell aktør som får en enorm innflytelse på det norske filmmarkedet. Egmont blir portvakt med makt over filmtilbudet på kinoene i hele landet. Filmdistributørene satser bare på filmer som blir vist i Oslo. Hvis en film ikke blir satt opp i hovedstaden, får det ringvirkninger for kinoene i resten av landet. Uten Oslo er det ikke marked for dem, har tapre forsøk bevist. Om Egmonts filmtilbud på Oslos kinoer blir for kommersielt, blir det et ensrettet tilbud av filmer også på kino i resten av Norge. I praksis betyr det mer Hollywood, mer kommers barnefilm over hele linja. Og at bare Cinemaketet og et fåtall filmklubber blir stående igjen som garantister for et mangfoldig filmtilbud.
Samtidig må Cinemateket må kjempe for den smalere, mer ukommersielle filmen med stadig mindre ressurser. På Filmens hus framhever de smalere, nyskapende og spennende film med en ny tittel hver måned, film som ikke får plass på vanlig kino.
Oslo kommune så seg ikke tjent med å kreve et forpliktende løfte om å gi Oslo - og landets kinopublikum - et mangfoldig filmtilbud av kjøperen. Har Egmont lovet mer mangfold?
Et privateid kinoselskap kan muligens ikke bli dårligere enn det kommunalt drevne Oslo Kino. Men et Oslo Kino eid av en kommersiell mediegigant krever også at kulturmyndighetene styrker tilbud som Cinemateket. Det er ikke bare «Star Wars 7» og «Avengers 2» som er best i kinomørket.
Hans-Tore Bjerkaas har ikke blitt slått i hodet av gamle damer med paraply mens han har vært kringkastingssjef.
Etter seks år forlater han sjefskontoret som et moderne mediehus, men ikke uten en ripe i lakken.
Hans-Tore Bjerkaas er kringkastingssjefen som ikke har blitt parodiert en eneste gang. Han har vært den mest anonyme k-sjefen i NRKs historie. I dag overlater han sjefskontoret på Marienlyst til Thor Gjermund Eriksen. Han synes seks år som sjef for NRK var nok.
Bjerkaas var kringkastingssjefen som skilte seg ut. Han er den første moderne medielederen på Marienlyst, som fikk jobben fordi han kjente NRK godt, ikke på grunn av en politisk CV. NRK-sjefen har heller ikke ønsket å være kjendis eller gallionsfigur.
Dermed har han kunnet nyte utepilsen sin på Herregårdskroen i fred for sinte lisensbetalere.
Nå er det ikke slik at kringkastingssjefer er blant de mest utskjelte i landet lenger. Sånn det var da Jon Skolmen og Trond Kirkvaag laget sin klassiske sketsj om NRK-sjefens harde hverdag, den gang han var en hundset og hatet skikkelse, nedrent av folk på kontoret, og overfalt på gata av illsinte gamle damer med håndveske og paraply.
Bjerkaas har ikke vært spesielt mye på TV. Han har heller overlatt til medarbeidere å fronte NRK utad. Ikke før det har begynt å lukte skikkelig svidd har han kommet fram som brannslukker. Som tidligere i vinter da Dagsrevyen ble tatt i å fordreie virkeligheten for dramaturgiens skyld, i reportasjen nå kjent som rom-skandalen.
Kritikken fikk NRK til å innføre etiske strakstiltak.
Kort tid etter sørget Dagsrevyen for en ny skandale, da en ung reporter ga en holocaustoverlevende ett minutt på å beskrive følelsen av å våkne i en likhaug.
Dagsrevyen-fadesene kommer ubeleilig for en avtroppende kringkastingssjef, som har hatt forholdsvis rolige år som leder for landets mektige medieselskap. Den siste tidas tabber kan gi inntrykk av at den nedtonede lederstilen, fokuset på byggingen av et nytt NRK, har gitt rom for ny ukultur på Marienlyst. Eller av at nedskjæringene NRK har vært gjennom i hans tid har vært for omfattende - gitt nyhetsjournalistikken dårligere kår.
NRK har vært gjennom økonomiske kutt, nedbemanning og omorganisering i denne seksårsperioden. Bjerkaas har snudd årlige underskudd til overskudd. Han har ønsket å fjerne internt gammelt gruff og rivalisering avdelinger imellom for å få NRK til å fungere og framstå som et samlet mediehus.
NRKs egne slagord sier noe om filosofien. Det gamle «Einar i tre kanaler» har de siste åra vært erstattet med «Ett NRK - for publikum» og «NRK for folket».
Det moderne NRK er vel innforstått med at en lisenskanal må ha publikums tillit. NRKs posisjon som lisenskanal er stødigere enn i mange andre land. Årsaken er NRKs status som allmennkringkastende mediehus. Nærmere 90 prosent av oss bruker et av NRKs tilbud i løpet av døgnet, NRK er størst på radio og TV og vokser stadig på nettet.
Hans-Tore Bjerkaas har også vært smart nok til å ikke gjøre som forgjengeren John G. Bernander, som på slutten av sin NRK-tid følte for å gjøre som kongen og statsministeren, og holde en tale til folket. Nyttårstalen er kjent som et av de pinligste øyeblikkene i norsk TV-historie. En moderne kringkastingssjef holder ikke taler til folket, han er mer fokusert på å bygge en allmennkringkaster som gjør seg relevant for et størst mulig publikum.
Det er ikke bare inngangspartiet til det gamle Radiohuset på Marienlyst som er pusset opp de siste årene. Den gamle allmennkringkasteren er blitt bedre på nett, rustet til den digitale tidsalder med et variert innhold for alle tekniske plattformer.
Nå venter det bråk om en mulig NRK-lisens på smartmobiler og alle nye TV-dingser. Det må den nye kringkastingssjefen takle.
Bjerkaas har vært opptatt av å utvikle NRK-tjenester som ligger utenom en allmennkringkasters tradisjonelle funksjon. I forrige uke lanserte NRK trafikkplanleggeren Dit.no, et nytt tilbud til publikum på linje med værtjenesten Yr og turplanleggingstilbudet Ut. Dit.no fikk Kulturdepartementets godkjennelse, selv om Medietilsynet, Konkurransetilsynet og kommersielle konkurrenter mente en trafikkplanlegger ikke hørte inn under NRKs oppgaver.
Det er ikke tvil om at NRK har det mest mangfoldige medietilbudet i landet. Det betyr ikke at NRK har noe for alle. Ungdommen svikter. Kanskje de ikke liker «deres» NRK3, kanalen med gamle amerikanske serier og britisk realitytrash. NRKs radiotilbud har blitt for mye pludrete musikkradio. Og fredagskvelden på NRK1 er nøyaktig den samme nå som da Hans-Tore Bjerkaas ble utnevnt i 2006.
Ifølge NRK selv er innsatsen mer enn godkjent. Dette kommer fram av NRKs årsrapport, hvor statskanalen gir seg selv toppkarakter på alle områder. Selvskrytet tyder på at NRK-ledelsen fortsatt er litt redde for de gamle damene med paraply.
I dag er det offisiell start på TV-kanalenes vårsesong. Spørsmålet er om de bryr seg om den nye konkurransen fra mektige aktører på web-TV. Det ser ikke sånn ut.
I dag lanseres dramaserien «Vikings» på HBO Nordic. Den amerikanske TV-serien med Thorbjørn Harr på rollelista framstår i utgangspunktet som den mest spennende TV-nyheten denne uka, nå som vårsesongen på fjernsyn offisielt kommer i gang etter ski-VMs slutt. Selv om denne aller første dramaserien, laget av nisjekanalen History Channel, risikerer å være en banal actionserie basert på amerikanske vrangforestillinger om våre forfedre. Og det faktum at serien vises på en ny betalbasert streamingbutikk på nettet, også mye omtalt som framtidas TV-plattform.
Det sier noe om underholdningsgehalten i det tradisjonelle TV-tilbudet som lanseres på norske kanaler hver dag denne uka.
Det er mer enn ti nye egenproduserte serier og sesongpremierer som kommer, og nypremieren på Thomas Giertsens «Helt perfekt» legger malen for noe av det som venter i betydningen flauhetsframkallende pute-TV. I motsetning til Giertsens komedie er ikke de beklemmende opplevelsene av humoristisk art.
De verste TV-situasjonene er det, tradisjonen tro, nysatsingene på TV3 som står for. Etter å ha mistet seere og markedsandeler i år etter år har Viasat bestemt seg for å satse sterkt på intimtyranniet denne sesongen. Selv om TV3 feilet i å fenge seere med den altfor private oppussingsrealityen «Lines gode hjelpere» i fjor.
Denne uka kommer «Sex dager» og «Mitt livs publikum», to serier TV3 omtaler som «helpertainment», men som framstår som mer kikker-TV. «Sex dager» handler om par som ikke har sex, som snakker om at de ikke har det, før de har sex i seks dager - gudskjelov uten at et eneste TV-kamera er i nærheten.
TV3 har to tiårs erfaring med å benytte seg av folks misforståtte oppfatning om at det å komme på TV løser problemer. Det betyr ikke at utfordringer mennesker står overfor faktisk er bra TV. Hvis man da mot formodning ikke synes det er spennende med folk som går beskjemmet rundt i sexleketøysbutikken, snakker om ungene, jobben og slarket i parforholdet, før de går løs på hverandre med famlende forsøk på massasje. «Sex dager» gir meningsløse innsyn i folks privatliv. Programmet er likevel som ukebladet Familien å regne i forhold til «Mitt livs publikum».
Dette realitykonseptet tar TV-bransjens lettvinne forbruk av folk i vanskelige situasjoner enda et skritt inn i det betenkelige. Her er det ikke bare kameraene som går folk i vanskelige situasjoner tett inn på livet. Showet inkluderer også 30 personer samlet i en gruppe kalt «publikum». De skal få vite mest mulig om en person som trenger råd, og reelle sådan, ved å stikke nesa så langt inn i dennes privatliv som mulig. De 30 er studenter, pensjonister og andre som tydeligvis har tid til å bli med TV-team landet rundt for å grafse og tråkke i folks privatliv. De fotfølger folk som om dette var en Ray Bradbury-aktig science fiction. Trenger seg sammen rundt folk på gråten. En av synserne tolker virkeligheten ut fra «Sex og singleliv», men det idiotiske med programmet er at «publikum» selvsagt ikke har avgjørende makt. Programmet er bare enda et feiltråkk av TV3 inn i det altfor private.
TVNorge-nyheten «Typisk deg» går i den helt andre retningen, når Petter Schjerven ser nærmere på alt som er allmennmenneskelig. Første program handler om løgnen, belyst via samtaler tester og utallige småsekvenser med kjendiser, unger og Schjerven selv i tweed-dress og mye skjegg. De raske overgangene og all munterhet til tross, «Typisk deg» viser mest at det er lenge siden «Typisk norsk» var nytt, og at infotainment-trenden på norsk TV nå bør ha kommet til veis ende.
Mer driv er det over sesongpremieren av TV 2s sykkelprateshow «På to hjul med Dag Otto», hvor Lauritzen og komiker Kristian Ødegaard har med diverse kjendiser til sykkel verden rundt. Dette går fortere enn «Hurtigruten minutt for minutt», men det å se på andre tråkke på har likevel en slags zen-kvalitet ved seg. Det har definitivt ikke det mer frenetiske «Amazing Race Norge», som TV 2 satser på igjen selv om førstesesongen ikke ble den store seersuksessen i fjor.
Neste helg gir TV 2 «Smartere enn en 5.-klassing?» NRK-showet «De nominerte» konkurranse på lørdagskvelden. NRK har allerede begynt vårsesongen, med den ujevne, malplasserte sketsjrevyen «Underholdningsavdelingen», familieshowet «De nominerte» og den ikke spesielt overbevisende Leo Ajkic-satsingen «Typen til». Denne våren byr NRK også på serien som viser at lisenskanalen vet å resirkulere suksesser, med nye» dokumentarserien «Tilbake der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Det siste året er det sagt mye om den kommende TV-revolusjonen, at folk vil se stadig mindre tradisjonelt fjernsyn, og heller velge streamingbutikkene hvor man kan se hva man vil, når og hvor det passer. Vårens norske TV-tilbud er ikke akkurat et motargument.
TV-våren:
Mandag: «Helt perfekt», komidrama, sesong tre, TVNorge. «På to hjul med Dag Otto», sesong 2, underholdning, TV 2.
Tirsdag: «Grottenveien 1», oppussingskonkurranse, TV 2. «Typisk deg», infotainment, TVNorge. «Sex Dager», reality, TV3 «Dalen vår», dokumentar, NRK1.
Onsdag: «Alt var bedre før», dokumentar, NRK1. «The Amazing Race Norge», reality, TV 2. «En ny start med Kari Jaquesson», reality, TVNorge. «Mitt livs publikum», reality, TV3.
Lørdag: «De nominerte», underholdning, NRK1. «Smartere enn en 5.-klassing?», TV 2. «Madcons gale verden», reality, TV 2.
Søndag: «Konsgvik videregående», komedie, TVNorge. «Tilbake der ingen skulle tru at nokon kunne bu», NRK1. «Hele Norge baker», reality, TV3.
Verden er full av gode TV-serier. NRK må begynne å vise dem.
Det er vanskelig å finne andre dramaserier på NRKs tre kanaler enn de engelskspråklige og de nordiske. Det store og ensidige utvalget kunne få en til å tro at det ikke lages dramaserier av høy kvalitet utenfor USA og vår engelskspråklige, protestantiske TV-boble.
I fjor vant den franske krimserien «Braquo» den internasjonale Emmy-prisen for beste serie. Det er ikke dermed sagt at vi får se den på NRK.
Allmennkringkasteren følger den kommersielle TV-bransjens filosofi for innkjøp av dramaserier: Den som går på at det er bedre og tryggere å vise seerne australsk såpekrim, framfor å satse på underholdning fra andre, ikke-engelskspråklige TV-land. NRK går dermed for billigkjøpt, lite sett amerikansk serie-TV som «Psych», i stedet for å utvide horisonten til land i Midtøsten og Latin-Amerika.
Dette var en tankegang som holdt vann den gang det bare var amerikanere og BBC som laget serier som passet for et internasjonalt publikum. Så er ikke tilfelle lenger. Etter at HBO hevet terskelen for fjernsynsdramaet seint på 90-tallet, har det skjedd en utvikling og kompetanseheving i mang en TV-nasjon, ikke bare på våre breddegrader.
Det er grunnen til at BBC nå sender «Wallander», «Borgen» og «Broen» på løpende bånd. Den britiske lisenskanalen oppdaget at selv kulturarrogante briter kunne like fremmedspråklig serieunderholdning sommeren 2006. Da gjorde BBC noe så uhørt som å vise «Engrenages» - den første franskspråklige dramaserien på britisk TV.
Britenes appetitt på drama laget på fremmed jord fikk som kjent BBC4 til å kjøpe «Lilyhammer» i fjor. Like utradisjonelle dramainnkjøp forekommer ikke på Marienlyst, skal vi tro programtilbudet på NRK de siste årene.
Selv om NRK ifølge public service-statusen skal by publikummet sitt på det beste av det beste innen dramaproduksjon - uavhengig av opphavsland.
Kulturuttrykk fra andre samfunn burde ha sendetid på NRK fjernsyn, også utenom finalen i Eurovision Song Contest.
Det åpenbare fraværet av ikke-engelske og utenomnordiske serier, viser at NRK er mer opptatt av TV-eksport enn av kulturell dramaimport. NRKs egne underholdningsformater selger godt i utlandet. «Lilyhammer» er solgt til 130 land det siste året.
Samtidig har NRK grovt anslått vist tre dramaserier for voksne, som ikke er fra USA, Storbritannia, Autralia og Norden - og da er ettermiddagsreprisene av «Derrick» inkludert.
Norske seere går dermed glipp av mange gode serier, høydepunkter på dramafronten som NRK har både tid og midler til nå som de ikke lenger må bruke ressursene på serier fra HBO.
Her er noen titler som innkjøpsavdelingene i NRK garantert vet om, etablerte serier som er laget i flere sesonger. Det at noen av dem har svenske og engelske navn skyldes at de er vist av SVT og BBC allerede:
«Gengångare», kritikerrost, guffent drama fra en fransk fjellandsby hvor de døde gjenoppstår, vist på SVT Play og allerede kjøpt for remake av amerikanerne. Sesong to er underveis.
«Epitafios», argentinsk krim produsert av HBO Latin America. Vist på SVT for lenge siden.
«Braquo» fra Frankrike, eneste Emmy-vinner fra siste tiår som ennå ikke er vist på NRK eller TV 2. De engelske og danske seriene som har vunnet årlig siden 2002 har derimot allerede gått på NRK og TV 2. Laget i to sesonger.
Krimmen «Engrenages» - «Spiral» på engelsk, som også er klar for amerikansk remake. Går nå i fjerde sesong på BBC4.
«Lögnen», tyrkisk thrillerdrama og storproduksjon på 50 episoder. Den kan umiddelbart virke eksotisk sett fra en norsk TV-sofa, men er innkjøpt av 50 land. Den har handling fra Tyrkia, Iran og Norge, Og sendes på SVT.
Hadde NRK gått for den israelske «Hatufim» da den politiske thrilleren var ny, ville statskanalen vært foran TV 2, som hittil har vist den amerikanske versjonen av serien kalt «Homeland» i to sesonger.
Dagsavisen har tidligere påvist at over halvparten av alt som går på norske TV-kanaler er laget i USA. Det er ingen grunn til at NRK ikke skal gjøre sitt beste for endre på den statistikken.
NRK P3 er 20 år. Vi som hørte fast på ungdomskanalen den gang da er blitt over 40. Det er på tide at vi får vår egen kanal.
NRK visste hva de gjorde da de startet ungdomskanalen kalt Petre i 1993. Radiokanalen oppdro en ny generasjon NRK-lyttere.
Utfordringen for dagens radioledelse på Marienlyst og Tyholt er at P3 samtidig skapte en forventning blant oss om at NRK må klare å gi oss et interessant radiotilbud nå som vi er blitt 20 år eldre, når triphop og grunge er nostalgi og «Herreavdelingen» er blitt et program farlig nær leggetid. «Radio For Alle» er også argumentet som radiosjef Marius Lillelien og kanalsjef Jon Branæs bruker når de blir kritisert for å ha fjernet et program, eller lagt om en kanalprofil. For P1 måtte endres fordi kanalen var for gammelmodig, og hadde for få lyttere under 50. «Her og Nå» måtte forandres fordi det var for langt. Og i fjor sommer måtte «Nitimen» bli mer rocka.
Kritikerne mener, med rette, at P1 er for likt P4. De kan høres hver gang NRK Radio låter annerledes, og snart kan det bli støy igjen. I midten av denne måneden skal radioledelsen i NRK legge fram en ny radiostrategi. Detaljene er ikke kjent, men ambisjonen skal være å lage enda bedre radio basert på dagens ressurser og med dagens radioprofiler.
Det langsiktige målet er nok også å tilpasse NRKs kanaltilbud til den planlagte overgangen fra dagens trange FM-nett til framtidas digitale tilbud, hvor kanalkapasiteten er bedre. Ifølge Aftenposten kan radioledelsen ha planer om en egen kanal for de eldste lytterne - som har mislikt dunke-dunke-musikk siden Beatles dukket opp, og en helt egen kanal for oss som synes P3 er for eplekjekk og ungt og finner kulturkanalen P2 for sær og smal.
NRKs radiotilbud er modent for en skarpere nisjeinndeling. Det viser de negative reaksjonene som ble den nye rockeversjonen av «Nitimen» til del. Etter at programmet fikk en ny, frekkere stil i fjor sommer har det fått nær 1.000 klager. Det er forholdsvis mange klager på ett kvartal, selv om NRK har avfeid at antallet «Nitimen»-klager er mange, samt at reaksjonene førte til at Espen Thoresen brått ble fjernet som programleder i morgenprogrammet i forrige uke.
Så seint som i går sto han like fullt fortsatt oppført som programleder i «Nitimen» i NRKs programoversikt for de neste tre ukene. For oss gamle «XL»-lyttere er det ikke en overraskelse at «Nitimen»-publikummet ikke falt for Espen Thoresens særegne, noe krasse radioframtoning. Han kan heller få et eget kveldsprogram i en ny radiokanal for oss rundt 40, som er vant til den stilen.
I morgen er det Verdens Radiodag, en offisiell merkedag omfavnet av FN tilegnet lavkostmediet, ettersom radio har en viktig informasjons- og underholdningsfunksjon verden rundt, ikke minst for fjerne samfunn og utsatte folkegrupper («Nitimen»-publikummet ikke inkludert).
Og uansett hvor mange sosiale medier som måtte komme til har radioen fortsatt en plass som et medium å lytte på - såframt det blir noe mer enn en formatert musikktjeneste med tomprat til.
Om NRK vurderer flere radiokanaler beregnet på flere og smalere lyttergrupper, kan det være del av offensiven som skal få radiopublikummet til å velge seg digitalradio. I mange år prøvde NRK og radiobransjen å påvirke publikum til å kjøpe DAB-radio via reine reklame- og holdningskampanjer som framhevet den digitale radioens fortreffeligheter. Uten å gjøre noe særlig poeng ut av sånt som at deler av landet faktisk ennå ikke hadde DAB-dekning. (Dekningen blir på 90 prosent i Norge denne høsten). Og vi kjøper fortsatt flest FM-radioer.
Det kan være at nordmenns sans for digitalradio øker i takt med et bredere, eksklusivt og fristende radiotilbud. Eksempelvis økte bruken av kanalen NRK Klassisk påtakelig i desember i fjor, da den ble gjort om til NRK Alltid Julemusikk. Og kommer NRK opp med en kanal for oss forholdsvis kulturinteresserte rundt 40, kan den snart få fast plass på nettradioen min. I dag står den innstilt på BBC6, den digitale kanalen som tar et musikk-interessert publikum på alvor.
Hvis radiobransjen i Norge skal få myndighetenes ja til å skru av FM-båndet i 2019, må også minst halvparten av nordmenn daglig høre på radio via en DAB, en datamaskin, nettradio, mobil eller annen dings. I dag er digitale radiolyttere kommet opp i 920.000. Skal vi bli flere, må vi få noe nytt, spennende og eksklusivt digitalt å høre på.
Men det å plassere gamle P3-helter i et fortidig nasjonalt pludreprogram, hører altså ikke inn under kategorien nyskapende og spennende radiosatsing.
Hold ungene unna TV-kanaler som Fem og Viasat4. Nisjekanalene definerer kvinner og menn i kjønnsroller som er fra før fjernsynets tid.
Du får ikke se «Girls» på en kommersiell nisjekanal som TVNorges Fem eller TV 2 Bliss. Jentene i den amerikanske komedien er rett og slett ikke feminine, omsorgsfulle, velstelte og rosakledde nok til å passe inn i kanalenes definisjon av kvinnerollen. Ifølge nisjekanalenes snevre kjønnsdefinisjoner ville ikke «Girls» hatt mannlige seere heller. Jentene i «Girls» er jo påkledd.
De siste årene har vi fått stadig flere smale kanaler, som retter seg mot spesielle målgrupper. Egne kanaler for mat, historie, krig, natur og dyr. Fem, TV 2 Bliss og TLC Norge er for kvinner. Max, Viasat4 og TV 2 Zebra er for menn.
Kanalene gjør poeng av å være for definerte målgrupper, og ifølge TV-selskapene har menn og kvinner ekstremt forskjellige preferanser.
Etter at Fem sluttet å late som om gjenferd og annen okkultisme er typiske kvinnetema, har kanalen blitt et ukeblad på skjermen. Nå er Fem full av program om mote og hjem, mødre, design, slanking, cupcakes og interiør (program om arkitektur går på Vox). Jentekanalen TV 2 Bliss satser gjerne på nakenmodellreality, tenåringsjenter i jungelen, såpeserier, program om mote, bryllup, dating og dokuserien om popartisten Tone Damli. Dokuserien om den barskingen Petter Northug går derimot på TV 2 Zebra. Snart kommer Kristopher Skau med «Folk som slåss» på Max, kanalen som er full av action, politiserier og barsk mannereality.
TV-selskapenes påstander om hva kvinner og menn er opptatt av er så snevre og konservative at det er rart Likestillingsombudet ikke har reagert. TV er jo et massemedium med en viss påvirkningsmakt. Og med flere kanaler på plass, jo spissere blir programtilbudet. For ikke å si stupid, nå som Viasat4 prestert å lage «Mannfolkgruppa Ottar» under seerjakten. Til nå har Viasat4 satset på at menn liker biler, action og slåssing, og laget egne program som «Garasjen», «Pimp my ride» og «Norges beste fighter».
Ifølge «Mannfolkgruppa Ottar» er norske menn også underkuede karer som liker øl, strippere, pupp og promp. Her forteller Geir Schau og andre gutter groviser, klør seg i skrittet og er liksom-respektløse mot kvinner. Programmet er så plumpt, platt og dårlig laget at det ikke har fornærmelsens kraft. Forestillinga sier likevel noe om hvor langt TV-selskap er villig til å gå for å få seernes, og enda viktigere, annonsørenes oppmerksomhet. Det er en kommersiell logikk bak nisjekanalenes forenklede kjønnsrollefilosofi, for kampen om seerne er knallhard.
Samtidig viser seertall at kjønnsdelte nisjekanaler gjerne sliter med å holde på publikums oppmerksomhet, når det ikke er fotball, håndball og hockey de sender. Et nisjekanal-program defineres som populært om det har 60.000 seere.
Oppslutningen vitner om at virkeligheten ikke er så svart/hvit og rosa/blå som TV-selskap vil ha det til.
TV-tilbudet denne vinteren er virkelig til å grine av.
Når gråt du egentlig foran TV-en sist? Var det da Tore Strømøy hjalp australske Tanya med å finne hennes ukjente pappa? Da hun fikk bunad av familien? Da Kurt Nilsen sang «Adieu»? Kanskje var det da Eivind Hellstrøm fant ut at han stammet fra den kvenske gruvearbeideren Isak?
De nære ting har fungert på norske TV-seere helt siden den gang Erik Bye hentet hjem sjømenn fra havet til uanende koner og barn i beste sendetid på svart-hvitt-fjernsyn. I vinter blir vi servert denne typen lykkelige, såre, private TV-øyeblikk fra virkeligheten hele uka. Det er stadig mer finurlig produserte settinger, laget i jakten på TV-magi - spesielle øyeblikk som skal få seerne til å oppsøke programmene på ny. Om du ble rørt av Linn Skåber stående i et søkke i skogen på TV 1. nyttårsdag, på plassen der oldemoren hadde bodd i en husmannskoie, er det helt greit å tilstå det.
Det er ikke lenger flaut å innrømme at man ser på TV-underholdning fullt av sånt som en gang var reint ukebladstoff. Det er blitt lov å si at man blir rørt av slike program også. Det kan faktisk se ut som det er blitt obligatorisk å si fra, ifølge alle meldingene som legges ut på Facebook og Twitter. Der ser det faktisk ut som om ironien er helt død.
I 2002 var Tore Strømøy en av landets mest utskjelte programledere. Programmet hans som gjenforente familier ble stemplet som kynisk, utidig grafsing i intimsfæren. I 2013 er tonen en annen. Kritikken mot programmet har uteblitt fullstendig. Selv om det har én million seere, nå som før, og familier gjenforenes i kjent stil. Samtidig er programmene i «Tore på sporet»-modus blitt enda flere. Og like omfavnet av publikum. TV 2s «Hver gang vi møtes» er en kjempesuksess. «Hvem tror du at du er?» på NRK1 også. Tårepersene er de mest populære programmene på TV akkurat nå. Vi elsker visst å se kjendiser og helt ukjente vanlige folk på det mest personlige. Grine sammen med dem. Hvis vi da ikke griner for oss selv.
Den sinna mesterkokken Eyvind Hellstrøm var med i «Hvem tror du at du er» på NRK1 mandag kveld. Programmet bar preg av å være en åpenbar ferdigkonstruert TV-produksjon, basert på nitid, allerede innsamlet research, hvor Hellstrøm møtte lokalhistorikere, arkivarer og en kirketjener. De taklet TV-mediets krav til framføring med ulikt hell. Hellstrøm skravlet vel mye for å gi programmet framdrift. Reisen hans fungerte som tåre-TV likevel, fordi han bød på seg selv. På samme måte som han gjør i «Hellstrøm rydder opp hjemme» på TV3, som strengt tatt handler om at han lærer vanlige folk å spise mat. Programmet er gripende fordi kokken ofte må være familiepsykolog, få folk til å snakke sammen rundt et måltid. Igjen: Berøre de helt nære ting.
Det er tydelig at sosiale medier har gitt grinefjernsyn en ny dimensjon. Nettmediene er perfekte kanaler for TV-skapte følelser. Twitter og Facebook er ypperlig for nordmenn i så måte. De er arenaer for følelsesmessige ytringer og bekjennelser, med teknologien som trygg avstand. Det er lettere å uttrykke omsorg og følelser på nettet enn i virkeligheten.
Noe har skjedd. Vi ringte da ikke venner og familien med tårer i halsen, for å uttrykke noe kjært og søtt etter å ha sett en episode «Tore på sporet» i 1997? I dag forteller vi hva vi føler nå, helt uoppfordret, innrømmer tårer og tenners gnissel for alle og enhver på internett. Med ett er det som om Tore Strømøys en gang latterliggjorte oppfordring på skjermen om «ta godt vare på kvarainner» er blitt god tone.
Og de få som avfeier programmene som kliss og klam og følelsesmessig påtrengende underholdning risikerer å bli bua ut.
For programskaperne er vi drømmepublikummet. Enten vi blåøyd og urutinert havner på grinern hver gang et TV-program vil det, eller fordi vi benytter TV-underholdning som emosjonell avreagering, som en katarsis. Vi kommer uansett tilbake. Samtidig viser seertallene at vi ikke tar fram kleenexen for hva som helst. Sirlig konstruerte realityprogram som krever at folk stiller opp med tragiske historier for å få hjelp er ikke blitt suksesser på norsk fjernsyn,
Det vi helst gråter til er familiegjenforeninger. Og gråten i halsen er visst like god medisin som latteren. De sju sesongene av «Tore på sporet» på NRK har i hvert fall hatt minst like høye seertall som «Nytt på nytt». Virkeligheten er sterkere enn fiksjonen. Dramaseriene virker ikke lenger. Det var i hvert fall veldig vanskelig å føle på sorgen da lady Sybil døde i barsel på Downton Abbey like før jul. Linn Skåbers møte med en ukjent slektning langs en riksvei i Kongsvingertraktene, gjorde derimot atskillig sterkere inntrykk.
I neste episode av «Hvem tror du at du er?» skal Vegard Ulvang finne røttene sine. Seinere skal Thorvald Stoltenberg nøste opp i fortida. Søndag skal Tore Strømøy hjelpe norske Anne med å finne sin mor. Det er gode tider for kleenexbransjen.
Neste års beste norske TV-drama kommer på skjermen allerede 6. januar.
Serien heter «Halvbroren», og forsmaken som pressen fikk i går vitner om at denne storserien laget av Monster film er den rake motsatsen til NRK Drama-fiaskoen «Erobreren». «Halvbroren» framstår umiddelbart som den kule, laidbacke slektningen til den forknytte «Erobreren».
Det ene avsnittet vi fikk se i går lover en norsk dramaserie uten kleine situasjoner, fri for ufrivillig karikaturkomedie av norske skuespillere og andre umusikalske scener som får en til å gripe instinktivt etter puta som beskyttelse.
Serien er regissert av Per-Olav Sørensen, manus er skrevet av Mette Marit Bølstad og den er produsert av Olav Øen. Den er allerede solgt til en amerikansk TV-kanal og flere utenlandske selskaper, foruten de sedvanlige nordiske medprodusenter som er med på rulleteksten. Utlendingene har for en gangs skyld likt det de har sett. Førsteinntrykket av «Halvbroren» er at da også at den rager minst én divisjon over «Erobreren».
Filmatiseringen av Lars Saabye Christensens roman kan være den TV-serien som NRK faktisk skylder publikummet sitt nå, etter at lisenskanalen dette året har levert den glattpolerte oppvisningen «Hjem» i tillegg til den kostbare kalkunen som ikke gjorde Jan Kjærstads romantrilogi noen tjeneste.
«Halvbroren» framstår som dramaserien som gir lisensbetalerne valuta for pengene - 67 millioner kroner for åtte episoder. I går viste Monster film og NRK fram den ene episoden hvor flest mulig av skuespillerne er med, et avsnitt som forteller historier på flere nivåer. Handlingen bød på en voldsom ytre dramatikk i form av halvbror Fred, en innbitt, plaget unggutt, som velger å gå i bokseringen som en form for soning. Kampen blir blodig, og boksescenene er del av en oppslukende historie, som er gripende framført av unge skuespillere, og som er herlig lekkert visuelt skildret.
«Halvbroren» prøver ikke å fjerne seg fra sitt litterære opphav, den episke romanen. Derfor byr TV-serien på mange skjebner, unike personligheter og store følelser, men uten å virke melodramatisk eller svulstig. Samtidig er ikke «Halvbroren» nødvendigvis akkurat det NRK Drama trenger i dagens klima, hvor tilsynelatende hele den frittstående TV-bransjen med ett står fram og krever at dramasjef Hans Rossiné går av, og/eller ønsker hele NRKs dramaavdeling nedlagt. For her er enda en glimrende produsert TV-serie laget av noen andre enn NRK Drama, ytterligere et argument for at NRK bør holde seg til innkjøp av dramaserier laget utenfor huset.
Den evinnelige kranglingen mellom TV 2 og Canal Digital er et godt argument for at vi burde begynne å se mer TV på streaming.
I går møttes TV 2 og Canal Digital opp hos Kulturdepartementet for å kanskje finne en løsning på tvisten de har holdt gående i rundt to år. Betegnende nok for situasjonen var ikke partene engang enige om hvem av dem som først hadde tatt initiativet til å ha dette møtet med departementet.
Årsaken til krisemøtet er den halve millionen Canal Digital-abonnenter som ikke lenger har tilgang til TV 2s nisjekanaler Zebra, Bliss, Nyhetskanalen og Filmkanalen. Den halve millionen husstander utgjør godt over en million seere.
Bakgrunnen for situasjonen er uenigheten om hvor mye Canal Digital skal betale for å formidle TV 2s hovedkanal i sitt kabelnett. Norges største reklamekanal er en formidlingspliktig allmennkringkaster som har fått myndighetenes medhold i å øke distribusjonsprisen i kabelnettet fra rundt femti øre til rundt åtte kroner per abonnent per måned i årene framover. Det handler om mange millioner.
Samtidig som selskapene har vært i forhandlinger, har de utad framstått som kamphaner, stadig beskyldt hverandre for å drive løgn, sensur og bruke ufine metoder.
Det mest konkrete resultatet av denne krangelen så langt er at over en million TV-seere har mistet TV 2s nisjekanaltilbud.
Dette etter at TV 2 sa opp avtalene sine med Canal Digital, som på sin side hadde plassert TV 2-kanalene som tilvalg kundene måtte betale ekstra for fra og med i høst. Konflikten har økt i omfang og partene har skyldt på hverandre, som om de befant seg i skolegården.
Den langvarige og temmelig flaue oppvisningen er i bunn og grunn bare enda et argument for at TV-publikummet bør gå over til å se fjernsyn på streaming. I dag ser vi TV på nettet bare 26 minutter hver i snitt per dag, men dette tallet kan øke i takt med uro, krangler og økende prisnivå i den tradisjonelle TV-bransjen. Med dette i bakhodet kan den stadig pågående krangelen mellom Canal Digital og TV 2 godt være krampetrekninger i en bransje som merker konkurransen fra nettet.
Med TV på internett er det egentlig ikke nødvendig å se TV på kabelnett i det hele tatt. Derfor trenger ingen å tenne lys for den ene millionen Canal Digital-seere i kveld. De kan i stedet logge seg på og sjekke ut TV 2 Sumo, nettversjonen av TV 2, som er alt det nisjekanalene til dette TV-huset ikke framstår som.
TV 2 Sumo er en så vellykket satsing at amerikanerne ser til Norge for å finne ut hva som er årsaken til webkanalens gjennomslagskraft i det norske markedet. En av grunnene er at TV 2 Sumo er et spisset tilbud av fersk underholdning, både egenprodusert og innkjøpt. Sumo er egentlig et konsentrat av alt det beste TV 2 har å by på, og som kundene kan se når de vil uten å være avhengige av TV-distributører. Ofte legger TV 2 ut nytt innhold på Sumo først. Engelsk fotball vises her også. TVNorge og Viasat har også oppgradert nettutgavene sine det siste halvåret. Bortsett fra NRKs nett-TV er ingenting selvsagt gratis på nettet heller, men ofte er web-TV billigere enn de tradisjonelle TV-plattformene. Dessuten byr web-TV på den ekstra forbrukervennlige bonusen ved det at man kan selv velge hva man faktisk betaler for.
På tradisjonelle TV-kanaler formidlet via kabel er det de ferdiglagde sendeskjemaene som bestemmer. En sjekk på TV 2s nisjekanalers sendetilbud denne helgen viser at Canal Digital-kundene blant annet går glipp av ti timer reprise av gamle «Frustrerte fruer»- og «Privat praksis»-episoder på Bliss, i tillegg til nittitallsfilmer som «Mixed Nuts» med Eddie Murphy på Filmkanalen.
Disse småkanalene fra TV 2-huset har sendeskjemaer dominert av repriser av serier, filmer og reality, underholdning det ikke gjør vondt å gå glipp av. Det smerter faktisk mer å måtte betale for den, slik vi som er abonnenter av Get fortsatt må gjøre. Takket være TV 2s nye pris skal summen vi betaler for dette til og med gå opp.
I motsetning til Canal Digital har Get inngått nye distribusjonsavtaler med TV 2. Dermed har Get fortsatt TV 2s nisjekanaler plassert i den grunnpakken som vi alle får levert via uttaket i veggen.
Enn så lenge er det umulig å velge bort nisjekanalene fra Gets kanalutvalg. De tradisjonelle TV-distributørene sverger fortsatt til prinsippet om at vi skal betale mye for mange kanaler vi ser på, i form av en tvungen lisens.
Dette kan endre seg neste år, når Get skal lansere nye pakkeløsninger.
Skulle Get ta sjansen på å plassere Bliss, Zebra og de andre TV 2-kanalene - som ikke har store markedsandeler uansett - i en pakke for seg, er det ikke greit å vite hva TV 2 kan finne på. Kanskje TV-huset i Bergen finner det nødvendig å rasle med sablene mot Get også og fjerner småkanalene fra skjermene til 450.000 Get-abonnenter. Det er lov å håpe.