Reidar Sollie
(Rosenborg - Molde 0-0). Molde jublet som om de hadde erobret seier på overtid. Men de hadde bare hindret et baklengsmål.
Mens Strømsgodset fosser fra alle andre og leder ligaen med fem poeng, er det laget i den andre enden, Molde, som er det store mysteriet. At laget klarte uavgjort på Lerkendal i går kveld, var isolert sett en bragd. Fordi laget måtte spille over en time med ti mann. Og i praksis var de bare åtte og en halv i avslutningen da de hadde skadde spillere og ingen flere innbyttere å sette inn. Derfor fikk vi se Ole Gunnar Solskjær med armene over hodet, jublende mot sine egne supportere. I Molde har de tro på den pågående snuoperasjonen. Og treneren som leder bunnlaget sitter sikrest av alle i eliteserien, med unntak av Strømsgodsets hærfører Ronny Deila.
Det sier litt om tilstanden i norsk fotball når de to siste års seriemestere jubler som guttunger uten å ha skapt en eneste målsjanse på Lerkendal. Psykologisk er det helt naturlig. Ole Gunnar Solskjær har tatt fatt i det grunnleggende. Ethvert fotballag som sliter må starte med å få orden på forsvaret. Denne kvelden framsto midtstopper Even Hovland som banens gigant, mannen som skulle tette hullet etter Vegard Forren, men som har vært mye ute på grunn av skader. Mot et statisk og fantasiløst Rosenborg fikk i hvert fall Moldes forsvarsevne et solid løft. Fire uavgjorte bortekamper på rad forteller om et lag som fort kan gjenvinne kontrollen. Nå handler det om å gjenreise vinnerinstinktet på hjemmebane.
Det er sjelden kost å se Molde ligge i to kompakte forsvarsfirere som har ett eneste fokus: Å hindre scoring imot. Men fotballens logikk er slik. Når kampens fokus er å unngå tap, legger man seg bakpå. For Rosenborg ble andreomgangen en eneste lang treningsøkt i spill mot etablert forsvar. Det var en dårlig treningsøkt. Også de fulgte fotballens enkle logikk hos mange: Når laget «må» score handler det om å banke ballen opp i motstandernes forsvar. De siste ti minuttene ble slik. Uten at det medførte mange store sjanser.
For den største og heftigste situasjonen oppsto da Tarik Elyounoussi kom seg ned på kanten, fikk lagt inn og norsk fotballs nye bajas, Nicki Bille Nielsen, scoret med hånda. Helt bevisst selvfølgelig, selv om han kalte det en refleks etterpå. Han gjør det neppe igjen. Rosenborg-trener Per Joar Hansen var glad jukset ble oppdaget, Bille selv syntes det var riktig å få gult kort. Men hva hadde skjedd om dommeren ikke hadde fått det med seg? Det får vi aldri svar på. Men handlingen ble kjapt fordømt av alle involverte.
Verre var det å tolke situasjonen der Molde fikk Martin Linnes utvist. Dommer Tom Harald Hagen har sitt på det tørre fordi regelverket gir ham anledning til å gi direkte rødt kort når en opplagt målsjanse ødelegges. Da handler tolkningen om hva som er en opplagt målsjanse. Og denne omstridte regelen vil leve videre inn i nye kontroversielle situasjoner. Hagen gjorde ingen opplagt feil. Men også i går endret en slik situasjon hele kampbildet. Fordi Molde måtte legge seg bakpå. Og gjorde det til siste krampetrekning.
Mens Moldes nedtur er årets snakkis, er Strømsgodsets spilleglede årets gledeligste opptur. Etter kommende helg tar serien en lang pause. Godset er øverst uansett. Når ballet fortsetter nærmer det seg kvalifisering til neste sesongs mesterliga, der altså bunnlaget skal representere nasjonen. Slik minnes vi om Norges utakt med resten av Fotball-Europa. Men det er lite å gjøre med. Og kanskje Molde også har funnet et angrepsspill når vi nærmer oss midtsommer. Det hadde vært noe.
PS! Runden avsluttes i kveld med Sandnes Ulf-Viking og Sarpsborg-Vålerenga. VIF har en dobbeltsjanse til å hekte seg på toget igjen med kampen i kveld og Rosenborg på Ullevaal lørdag. Men da kan ikke 0-0 tolkes som en seier. Lista må legges høyere enn det.
Oslo består av fotballtilhengere fra hele landet, ja fra hele verden. Derfor blir Vålerenga aldri hele Oslos lag.
Nasjonaldagen ble en nytelse for Brann- og Rosenborg-spillerne, en dag i nedtrykt skam for Molde. Og i Oslo? Vålerenga hadde søkt om å få gå i barnetoget i forbindelse med sitt 100-års-jubileum. Men kommunen sa nei. Barnetoget er for barn. Ikke barnslige voksne. Derfor fikk det holde med Vålerenga skole. Der for øvrig ingen av dagens VIF-spillere har gått.
For mens Brann er hele byens fotballag, og er en selvskreven deltaker i borgertoget i Bergen, er Oslo helt annerledes. Vålerenga er byens beste lag, men skal helst ikke få vise det. For Oslo består av fotballtilhengere fra hele landet, ja fra hele verden. Derfor blir Vålerenga aldri hele Oslos lag. Vålerenga er laget for Vål‘enga. Punktum.
Derfor bør de også få bygd den stadion de i så mange år har kjempet for. Slik at de kan styrke sin egen identitet i bydelen de tilhører. En 16. mai-kamp med Vålerenga skal ikke fargelegges av et mindre enn halvfullt Ullevaal stadion, den skal farges rød og blå i en kompakt arena et sted på beste østkant. Kanskje i 2015 eller 2016?
Kjetil Rekdal kan leve med avslaget i barnetoget, viktigere var det å vinne en fotballkamp igjen der en av matchvinnerne er oppvokst med Brann-spillere i 17. mai-tog. Keeper Gudmund Taksdal Kongshavn er en av hovedårsakene til at Vålerenga ikke ligger der Molde ligger, på bunnen. Gutten fra Varegg i Bergen ble igjen en av matchvinnerne for VIF med sin «umulige» redning da fjorårets toppscorer, Zdenek Ondrasek dundret løs. Hvis dette laget også holder en hel kamp snart, kan mye løsne. Nå handler det om å vinne også pinsekampen mot Sarpsborg (spilles tirsdag), før Rosenborg kommer til Ullevaal lørdag om en uke. Med gevinst i disse kampene kan Vålerenga ta den påbudte junipausen med en langt bedre følelse.
Før kampen mot VIF skal Rosenborg ta imot Molde 2. pinsedag. Moldes sensasjonelle plassering skyldes blant annet at de ikke har noen keeper som Kongshavn. Duoen Espen Bugge Pettersen og Vegard Forren har lenge vært limet i Moldes forsvar. Begge er borte. Ole-Gunnar Solskjær fant ingen i 17.mai-toget heller.
Petter Northug sier rett ut at han sier nei til verdens beste langrennslandslag og dets støtteapparat.
Han gambler ikke, hevder han. Som pokerspiller vet han hva han snakker om. Han vil ha omgivelsene til å tro at dette kun handler om å finne ny motivasjon, ikke de kanskje 15 sponsormillionene som ligger under. Det er det opp til deg og meg å tro noe om, om det har noe interesse. Det store spørsmålet er om Petter Northug blir en bedre skiløper.
Han vant verdenscupen sist vinter, men han vant ikke rennene som var viktigst for ham: Tour de Ski, femmila i VM eller femmila i Holmenkollen. Han gjorde en «grei» sesong der verdenscupen trigget ham i avslutningen. Og han vant noen forrykende klassiske renn i VM og Lahti som for alltid fjernet enhver tvil om at han er verdens råeste langrennsløper. Samtidig framsto han som en mykere sjel, nærmere den væremåten flertallet av det norske folk ønsker han skal målbære.
Nå er han tilbake til start. Han er et dyr som skal angripe. I går satt han i hvit T-skjorte uten et eneste sponsormerke, han tok på seg den blå jakka uten en eneste logo, ikke en gang drikkeflaska var det reklame på. Han var ribbet. Det varer ikke så lenge. Ryktene sier at det er Coop, det som en gang representerte det brede lag av folket, som nå skal sponse landets største individualist. Resultatet skal vi få se i Sotsji i februar.
Det mest gledelige som skjedde i norsk langrenn sist vinter, var de mannlige løpernes framgang. Jentene er så gode at det er blitt et internasjonalt problem. Men bak Petter har de andre vokst seg store og en kar som Martin Johnsrud Sundby hadde en oppsiktsvekkende framgang som havnet i skyggen av Northugs massive mediehysteri. Nå kommer det et lag som ikke bare følger, men er oppe på siden av Petter i treningsarbeidet. Er det lurt å forlate dette?
«Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene», skrev Henrik Ibsen. Det er ikke Ibsen-teori bak Northugs valg. Men utfordringer driver ham. Det er Petter mot røkla. Inkludert hans egen bror, Thomas, som er ny mann på landslaget.
Det handler om å slå VM-vinnerne fra 2010 for å komme til sin tredje kvartfinale i VM på rad.
Hockeylandslagets uttalte mål var å komme til kvartfinalen i VM. Nå står siste hinder foran dem og det er ganske høyt: Tsjekkia. Men i idrett handler det om å oppheve vedtatte sannheter.
En slik sannhet er at Tsjekkia er bedre enn Norge i ishockey. Og det er de jo. De har flere spillere, flere haller, et bedre landslag og flere NHL-spillere. Til kveldens kamp er det fløyet inn ytterligere to mann fra USA for å bringe tsjekkerne gjennom til det som teller i VM: Sluttspillet. Dermed har de tolv mann fra NHL i sin stall, mens vår ene spilte sin sjuende sluttspillkamp i natt og dessuten er utestengt fra landslaget på grunn av sponsortvist. Det er mye som skal klaffe i toppidrett.
Landslagstrener Roy Johansen fokuserer alltid på de spillerne som er tilgjengelige og kan selvsagt ikke gjøre annet. Utad bruker han ikke en eneste kalori på spillere som ikke er tilgjengelige. Men i sitt stille sinn lurer han nok på hvordan Norge skal heve seg som hockeynasjon - i mangel av haller, treningstilbud og internasjonale profiler. Det kan han fortsette å gjøre når VM er over. Ikke nå.
For vil vi se et annerledes landslag når de har kniven på strupen? Så langt har Norge spilt på et lavere nivå enn i tidligere VM og det mest overraskende har vært stressfaktoren i overtallsspillet, at man ikke har hatt ro nok i rekkene til å utnytte den fordelen flertall på isen gir. Litt pussig, fordi de fleste spillerne opptrer i ligaer utenfor den norske og er vant til forventningspress og høy temperatur. Patrick Thoresen er kanskje Norges beste ishockeyspiller sett utenfra, men han har ikke sett slik ut i VM. Det vi kan håpe på er at de største navnene også hever seg når de viktigste kampene kommer. Og i ettermiddag handler det om å komme til en kvartfinale og de mulighetene det gir, eller bli nummer ti. Det er servert.
Det handler om å slå VM-vinnerne fra 2010 for å komme til sin tredje kvartfinale i VM på rad. Norge har lagt lista på et nytt nivå. Slik skal det være. Derfor bokføres det som en skuffelse om Norge ikke kommer til kvartfinale. Slik skal det også være.
«The impossible dream, made possible».
Sir Alex Ferguson entret sin siste kamp på Old Trafford, drømmenes teater, og så opp mot den rødkledde fansen som opplevde en av sine mest minnerike kvelder. For når kommer neste manager som leder laget i sin kamp nummer 1.499 og som har levert en vinnerrekke som knapt er mulig å kopiere. Sannsynligvis aldri. Og det er den hverdagen Manchester United og alle andre store klubber må forberede seg på. Det kommer alltid en nedtur.
Det nærmeste vi kommer fenomenet her i landet heter Nils Arne Eggen. Han sendte Rosenborg i et (etter norsk målestokk) ellevilt mesterligaeventyr, for så å oppleve at han var uønsket som ny trener i klubben da arven etter ham var rotet bort. Det vil ikke Alex Ferguson oppleve. For han kommer aldri tilbake som manager. Men han vil påvirke i sin nye rolle i direktørlosjen, og det vil bli en utfordring både for han, hele klubben og ikke minst hans etterfølger David Moyes.
Det er alltid slik at de uerstattelige må erstattes. Så er spørsmålet hvor smart det er å fortsette i en mer halvhjertet rolle, i en posisjon der man ikke kan påvirke det sportslige direkte, men ha alt å si for rammebetingelsene. Alex Ferguson har et genuint fotballhode. Da han klokka 16.55 i går måtte komme ut av spillertunnelen for å møte den massive hyllesten, ville han egentlig så fort som mulig bort til trenerbenken, til spillerne, til avspark, til funderingene om laguttak og kampbilde.
«Alex Ferguson stand» er navnet på den nordre tribunedelen på Old Trafford. Omdøpt fra «North Stand» i 2011 da han hadde hentet enda et trofe. De som sto der i går kveld, ville gjerne stått der ennå. Hyllesten ville ingen ende ta. Det var slutten på en epoke som aldri kommer igjen. Slik blir hele fotballfolket påvirket av. Det var som en bisettelse uten avdød. For han var midtpunktet i en forestilling som var helrød fra begynnelse til slutt. Som så ofte før.
Manchester United må endre mye. Alex Ferguson-modellen kan ikke fortsette.
For Manchester United begynner en ny tidsregning etter Alex Fergusons avgang. Det var breaking news over hele verden. Alex Ferguson går. Man skulle tro en verdensleder hadde gått bort. Det sier sitt om posisjonen til verdens mektigste og kanskje suksessfulle manager. Han satt tolv år på overtid etter at han annonserte sin avskjed første gang. Sir Alex avsluttet med seriegull. Men hvordan skal United håndtere hans fortsatte liv i klubben?
For han skal altså ikke ut av dørene. Han skal fortsatt ha en rolle i United og dermed er situasjonen skapt. Etterfølgeren er nødt til å forholde seg til Alex Ferguson som person, som ikon, som legende. Alt vil bli sammenlignet med forgjengeren. Ferguson har fotballfibre i hele kroppen, om laguttak, taktikk og spillerkjøp. Men antagelig må verdens mest berømte fotballklubb gjennom en revolusjon. Man trenger en ny modell for ledelse.
Alex Ferguson kom på jobb hver dag klokka 07.30 og ble der så lenge han syntes han måtte være der. Oppveksten på et skipsverft og verktøymakerjobben der skapte ham som menneske. Det handler om tilhørighet, om krav, om oppførsel. Fotballindustrien Manchester United er en del av, representerer et helt annet verdisett. Men Ferguson vokste til å bli en slags enehersker. Det var ikke nødvendig med noen sportssjef i United. Og direktøren David Gill var også underordnet. Alex ord gjaldt. Og gjør det fortsatt. Innsidere forteller at mye av hans lederstil er basert på frykt. Ole Gunnar Solskjær var en av hans mest betrodde. Fordi Solskjær var lojal ned til minste detalj. Man skulle ikke bare levere på banen, man måtte oppføre seg etter Fergusons leveregler. De er ikke like tilpasset 2013.
Derfor blir overgangen en prøvelse for hele United-kulturen der spenningen fra før er store nok med det omstridte eierskapet til Glazer-familien. Alex Ferguson hadde så stor makt og innflytelse at han nærmest bar klubbbens omdømme på egne skuldre. Etter tretten ligatitler, to Champions Leage-seire og fem FA-cuptitler er han sikret evig heltestatus på Old Trafford. Matt Busby hadde noe av det samme. Også han valgte å fortsette i en annen rolle i klubben. Alle så ikke det som like positivt.
Kanskje burde Alex Ferguson trukket seg helt ut. For det er ingen over, ingen ved siden. Den som vil prøve å kopiere ham må holde ut i mange tiår. Slik er ikke dagens fotball. Nedturene Alex Ferguson måtte gjennom blir neppe tålt i dag. Levende legender er nettopp det: Legender. Etter dem kommer det som oftest ganske vanlige folk. Men såpass uvanlig at man føler seg kallet til å overta Manchester United. Det er bare å si lykke til.
Hvem er årets viktigste spiller i eliteserien?
Pek på Lars Christopher Vilsvik og du får mange med deg. Ikke det mest profilerte fotballnavnet i Norge, men han kan utvilsomt bli det. Nå fronter han serieleder Strømsgodset.
Før i tida var høyre- og venstrebacken listefyll på et fotballag. Det var den gang rollen var definert kun som en defensiv oppgave. Jobben gikk ut på å hindre motstander plass. Det er ganske lenge siden det var slik. De moderne backtypene skal beherske hele langsida og være like viktige offensivt som defensivt. Lars Christopher Vilsvik har sannsynligvis flere offensive fibre enn det motsatte. Han er av sinn ingen klassisk back. Han vil skape mest mulig og være et av mange drivhjul i et fotballag. I går scoret han det første og la opp til det andre. Det var scoringer verdt å studere. Og Strømsgodset stålsatte seg på toppen av tabellen. Det er gode grunner til å bli der en stund. For de har typene som tør.
Gårsdagens seier over Viking i Drammen viste oss et Strømsgodset som oftest får til det de prøver på i en svært ujevn norsk liga. Bare ni poeng skiller de femten beste lagene, så er det et nesten ubegripelig sprang ned til Molde helt sist. Det kan og må Molde gjøre noe med i Kristiansand i kveld. Men det er en helt annen historie. For dette skal handle om spillere som innfrir.
Og der er nevnte Vilsvik en av få som har lykkes foreløpig. Han er toppscorer hos en serieleder. Det er noe å møte 17. mai med. Men heller ikke Strømsgodset er helt til å stole på etter flausen mot Asker i cupen. Men de viser en viktig egenskap som alle lag jakter etter: De er stort sett best mot de beste og de er etter hvert uovervinnelige hjemme på Marienlyst. Det er det ingen andre som kan skryte av. Rosenborg har tapt for Sandnes Ulf på Lerkendal, Brann og Ullevaal stadion er ingen fort lengre og Moldes hjemmebane kan vi jo knapt snakke om mer. Alle piler peker mot Marienlyst i Drammen. Varer det sesongen ut?
VM i ishockey er mesterskapet der Norge hver gang må bevise at de har noe der å gjøre.
Å bryte ned likegyldigheten rundt laget krever topprestasjoner år etter år. Norges nest største publikumssport sliter fortsatt med et merkverdig nisjestempel som få er opptatt av. Må det en VM-tittel til for å bryte mønsteret?
Kanskje det. I de to siste VM-sluttspillene har Norge altså kommet til kvartfinale der de røk ut mot de senere verdensmestrene, Russland i fjor, Finland året før. På veien fram har de tatt betydelige skalper som Sverige, Tyskland, Canada og Tsjekkia og inn mot årets mesterskap har de for første gang slått Russland i en privatkamp. Kan de heve seg ytterligere?
Neppe, sier landslagssjef Roy Johansen, som er blitt symbolet på topptreneren som aldri gir opp, og som har skapt en lagmaskin av format av et landslag uten NHL-spillere. Bare hvis New York Rangers blir slått ut tidlig i sluttspillet, blir Mats Zuccarello Aasen tilgjengelig senere i VM. Danmark, som Norge møter søndag, har til sammenligning tre NHL-spillere i sin stall.
VM spilles igjen i Sverige og Finland, hockeynasjoner som er lysår foran Norge i tilrettelegging for sporten. Norge har ingen storstue for ishockey i hovedstaden, Oslo Spektrum skulle bli det, men brukes til alt mulig annet og er ikke engang vurdert i forhold til et mulig OL i Oslo i 2022. Da skal det bygges en ny storhall på Stubberud, men den skal omgjøres til flerbrukshall etterpå. Det har gjort landslagssjefen rasende og mener fortsatt ishockey behandles skandaløst av Oslo kommune.
For det er fortsatt i Norge talent utvikles. Det er her moroa begynner. Men de foredles andre steder. I landslagstroppen spiller flertallet i svensk ishockey. Bare sju av 25 spillere opptrer i Norge. For landslaget er det flott. Men det er nesten naturstridig. Slik håpet om en semifinale også er. Helt til vi er der.
Så lenge man ikke plager andre må vi tåle ærlige ytringer.
Nicki Bille Nielsen rev i stykker Rosenborgdrakta i sinne. Kjetil Rekdal danset raseri-rumba på sidelinja da Vålerenga pådro seg straffespark. I går satt Rekdal i TV-studio og forsvarte Rosenborg-spillerens sinne over lagets og sin egen motgang. Og har helt rett. Så lenge man ikke plager andre må vi tåle ærlige ytringer. Og Rema 1000 lever nok med synet av en ødelagt fotballtrøye.
For fotball er i bunn og grunn en eneste lang øvelse i selvdisiplin. I løpet av en kamp er mislykkede handlinger i flertall. Årets eliteserie har vært en enestående rekke av frustrasjoner: Ujevn liga, dårlige kamper, tallrike tabber, sviktende publikum, dårlig vær, svake TV-tall og en elendig landskampåpning. Det eneste tegn til stabilitet finner vi i bunnen av tabellen. Sensasjonen Molde går inn i mai måned uten en eneste seier. Serielederen spiller av seg selvtillit i kamp etter kamp.
Slik er kanskje Bille Nielsen et symbol på norsk fotball hittil i år. Den danske kruttønna representerer fornyelsen på Lerkendal, i et Rosenborg som så ut som en gammel storhet i lange perioder i de første kampene. Men med tredje kamp på rad uten seier og hjemmetap for Sandnes Ulf er også Rosenborg inne i folden. Der frustrasjon, sinne og negative tanker får dominere.
Vålerenga har vært i denne fasen i en måned, men kom seg delvis ut av den etter seieren over Aalesund. Men det er for tidlig å konkludere med at det var noe vendepunkt. VIFs framgang varte i en time, mens de berget livet den siste halvtimen. Og på skadelista står Christian Grindheim og Kristofer Hæstad. Vålerenga er laget som har brukt flest spillere i de seks første kampene og de er ennå ikke helt sikre på hvordan de skal spille. Men lørdag var innsatsen på plass. Og det er i hvert fall en begynnelse.
Onsdag er det 1. mai og sinte fotballspillere kan demonstrere for bedre tider. Opprøret burde være størst i Molde. Ole Gunnar Solskjær har spisskompetanse på selvdisiplin. Men gir det poeng? Og hva skal til? De spørsmålene må han gi Molde by gode svar på.
Folkehelsa svikter, men aldri har flere løpt og svettet mer. Hvem er det vi løper fra?
For noen er det jo.
Ikke før har Heidi Weng og andre kondisjonsfenomener satt vekk skiene etter Skarverennet, så fyller over 10.000 løpere Oslos gater i dag når Sentrumsløpet markerer starten på enda en sommer proppfull av trimtilbud for den som ønsker. Eller? Noen av løpene er så populære at du ikke får plass. En stigende andel av det norske folk reiser verden rundt for å kombinere trening og turisme. De fleste av verdens 50 mest populære maratonløp har nordmenn på startstreken. Slik det var i Boston for to uker siden, i London og Hamburg sist helg. Oslos maraton til høsten er snart fulltegnet. Og i går la regjeringen fram meldingen om folkehelsa, proppfull av bekymringer. Puuuhhh!
Norge er verdens beste vinteridrettsnasjon, og Oslo skal bli verdens vinterhovedstad, i hvert fall hvis vi får OL i 2022. Andre målinger viser at nordmenn er de nest lateste menneskene i Europa, bare slått av Belgia (!) ifølge en europeisk undersøkelse om hva vi bruker tida vår til. Det er altså ikke slik at alle nordmenn driver toppidrett, mosjonsidrett eller går turer i fjell og skog. Det bare virker slik. For statistikkene slår hverandre i hjel. Skiforeningen i Oslo opplever rekordtall, Den Norske Turistforening likeså. For det er mer enn nok av organisasjoner som vil hjelpe oss ut. Du kan til og med få deg en turkamerat. Men for få av oss opplever den såkalte turgleden, tross massiv markedsføring i de fleste medier.
I siste utgave av bladet Kondis er det listet opp 1.756 løp og 401 sykkelritt du kan melde deg på i løpet av de neste månedene. Joggebølgen fra 80-tallet er for lengst tilbake, med den forskjellen at utstyret er modernisert og at vi deler mye av aktiviteten på sosiale medier. Fordi vi kan løpe med pulsklokke og GPS som gjør at naboen kan følge deg live enten du stiller i H.C Andersen maraton i Danmark eller i Nibbeløpet i Geiranger. Bladet er fullt av lekre annonser, og målgruppen er åpenbart folk med tid og ressurser. Dette har også Dagens Næringsliv skjønt som har trim og trening som sin viktigste del av sportsstoffet i avisen. Da aner vi kanskje noe av svaret.
I de miljøene handler det ikke om å komme seg ut på ski, men om du har husket å rubbe skiene godt nok kvelden før. Det handler ikke om du skal trene, men om du skal velge 4x4 intervall eller rolige langøkter. For joggerne handler det ikke om hvordan få med barna på tur, men om testen av Adidas Supernova Glide 5 stemmer overens med dine egne inntrykk. Sportsutstyr er blitt leketøy for en kulturelite som favner bredere enn før, men den er ikke stor nok til å vippe flertallet ut av sofaene.
For det var ikke bildet av det aktive Norge vi så da statusen for norsk folkehelse ble lagt fram i går. Vi trimmer for lite og spiser feil. Vi hevdet oss bedre i levealder-statistikken på 50-tallet da vi levde naturlig aktive liv uten TV og data. Radioen hadde liksom ikke samme grepet. Torsdag kunne idrettspresident Børre Rognlien fortelle at Oslo-barn blir avvist i idrettslag fordi det ikke er plass til dem. Men hjemme er det stort sett plass, med hele den sosiale tilværelsen i fanget. Før måtte man rope ungene inn, nå må man jage dem ut. Og det preger hele livssyklusen vår.
Idrettslag og frivillige organisasjoner står i kø for å få folk i form. Men færre barn sykler til skolen fordi regelverket er strammere. Barnehagebarn skal ikke klatre i trær hvis det ikke er sikkerhetsnett under. På skolene er det slappe og for få gymtimer. Politikerne har snakket om det i årevis. Hvordan skapes kenyansk løpekultur? Det er i hvert fall ikke utstyret det handler om. Professor Gunnar Breivik ved Norges idrettshøgskole tror folkehelsa må bli mye verre før det skjer noe. Og da må man begynne i skolene, mener han. Med handling, ikke bare med ord. For det er i barneårene vanene legges. Gymlærerne vil ha klarere resultatkrav. Og gi flere gymtimer til dem som trenger det mest. I gårsdagens folkehelsemelding var det lite konkret å hente, utover støtte til nye kampanjer om å få folk i form ved å bevege seg en halvtime hver dag. Men en fakkelstafett Norge rundt til et mulig OL i 2022 gir ingen varige løsninger. Da løper man bare i ring. Og det hjelper ikke at ringen er olympisk.
«Run, Forrest, run!» Alle som har sett filmen om Forrest Gump, husker hovedpersonens evne til å bevege seg. Og kraften det ga ham. For menneskets lykke er også at man kan løpe og trene og gå uten startnummer og avansert utstyr. I denne by er hovedstadens største idrettsanlegg gratis: Oslomarka. Man må ikke være medlem av Den Norske Turistforening for å gå tur. Man må få sine egne opplevelser og erfaringer. Men man må hjelpes til å få dem.
Den største kommersielle suksessen for Vikingskipet på Hamar er verken skøyteløp eller innendørs fotballkamper. Det er å få ungdommer til å sitte natt og dag foran PC-skjermene under «The Gathering» hver påske. Fordi det engasjerer. Det ligger noe der.