Fotball kan være komplisert og kommunikasjon enda vanskeligere.

Ole Gunnar Solskjær er en mann som liker klare linjer. Derfor var han sjeldent irritert i går da hans interne samtaler med klubbledelsen i Molde ble lekket til mediene. Så dro Molde-direktøren på ferie. Og Solskjær til Birmingham?

I går kveld så Ole Gunnar Solskjær like rolig ut som han alltid gjør da han ledet Molde til enda en seier. Det var noe paradoksalt at motstanderen het Sandnes Ulf, et fotballnavn også engelske medier måtte forholde seg til i går. Spillet rundt Solskjær er også en britisk thriller, det handler om hvilket steg han tar først når han også skal bli manager i Premier League. Spillerkarrieren gikk foran ham og skaffet ham det navnet som gjør at han nå er så attraktiv, etter bare én sesong som trener på toppnivå.

Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten har brukt store ressurser på Molde Fotballklubb og det var en stor seier for dem da de fikk Solskjær hjem foran fjorårssesongen. Det ble suksess direkte, langt raskere enn både Solskjær og medspillerne hadde drømt om. Solskjær antydet en langtidsplan med Molde. Nå er det langtidsplanen i England som tar form.

Det er kanskje logisk for mange at Kjell Inge Røkke blir irritert når den store planen hans brister. Men hvorfor så bråsint? Å trekke midler ut av Molde rammer ikke Ole Gunnar Solskjær, men klubben han har vært så ivrig på å bygge opp. Det var duoen Røkke/Gjelsten som løftet Solskjær ut i United-eventyret i 1996. Det er norsk fotballs største suksesshistorie. Alle bør ha fått med seg at England også er Solskjærs langsiktige mål. Men kommunikasjonen internt på «Røkkeløkka» har ikke vært profesjonell. I går var det Solskjær supporterne støttet i Sandnes.

I går forsikret Gjelsten at han blir med og støtter klubben videre, noe også Kjell Inge Røkke vil gjøre med private midler. Men Solskjær er juvelen. Som Molde må lære seg å leve uten.

Før eller siden havner Ole Gunnar Solskjær i England. Men i hvilken klubb? Aston Villa er fjerde klubb som prøver seg.

Det er ikke noe nytt at Ole Gunnar Solskjær hentes i privatfly på Nordvestlandet. Da Bjørn Rune Gjelsten geleidet ham inn i privatjeten på Molde lufthavn sommeren 1996 var det tidenes største Premier League-karriere for en norsk spiller som begynte. På treningsfeltet til Manchester United trodde de en norsk guttunge hadde vunnet et treningsopphold med dem. Det var feil.

Nå er det trenerkarrieren som kan være i samme fase. Da Solskjær ble hentet i 1996 hadde han for lengst forlatt Kristiansund og blitt landslagsspiller for Molde. I går var det Kristiansund det omstridte privatflyet lettet fra, med en herlig regissert gjemsellek slik at ingen skulle se hvem som gikk inn i flyet. Men det er som Molde-manager Ole Gunnar Solskjær igjen har markert seg ved å ta ligatittelen i første forsøk. Også slikt legges merke til. Det er likevel spillerkarrieren i England og trener­jobben for Manchester Uniteds rekruttlag som har vært banebrytende­.

Han ser ikke ut som en konfirmant lenger, men 39-åringen har en bevisst plan for hele sitt fotballiv, og alle har skjønt at han før eller siden havner i England igjen. Men det er ikke opplagt at det skjer nå. For Ole Gunnar Solskjær tenker helhet, ikke bare for seg selv. Og i den helheten inngår en familie med barn som skal fullføre et skolesystem.

I Alex Ferguson har han antakelig sin viktigste rådgiver og ikke minst referanse, og trenerjobben i Molde ble lenge diskutert med United-sjefen. Solskjær var i United i over ti år og klubben ville gjerne ha ham lenger. Men å gå managerskolen er heller ikke det enkleste veivalg, man skal være bevisst hvilke ligaer og hvilke klubber man vil jobbe for. Solskjær havnet i Molde kun av geografiske og familiære årsaker, han bor i Kristiansund og pendler de 14 milene (tur-retur) hver arbeidsdag.

Etter at tidenes mest dramatiske Premier League-sesong var over, startet også stolleken mellom klubbene. Alex McLeish fikk sparken mandag fordi sesongavslutningen i Aston Villa var altfor svak. Klubben var nær ved å blande seg inn i nedrykksstriden. Mer spektakulært var det at Kenny Dalglish fikk sparken i Liverpool. I går ble det bekreftet at han ville fått sparken selv med seier i FA-cupfinalen. Det er ligaen som teller, det er der Liverpool skal være med i tetkampen. I går var det Wigans Roberto Martinez som ble koblet til jobben, men fotballverdenen er full av sterke navn. Barcelonas Pep Guardiola er ledig på markedet. Det er også Englands tidligere landslagssjef Fabio Capello, Norwich-manager Paul Lambert og tidligere Chelsea-manager André Villas-Boas. Og hva med kveldens     mesterligafinalist Roberto Di Matteo? Han er vel årets supervikar?

Ole Gunnar Solskjær har tidligere vært linket til Blackburn, Portsmouth og Wolverhampton. I sistnevnte klubb havnet Ståle Solbakken. Solskjær har forholdt seg rolig til alt sammen. Han har også fått tilbudet om å bli norsk landslagssjef. Han kan i grunnen velge og vrake, men vet hva han prioriterer: Klubben skal være seriøs og familien må trives. Solskjær er ikke typen som hopper fra klubb til klubb. Han vil ha kontinuitet både i klubbens, sin egen og familiens karriere. Han ble linket til mange klubber i England da han ikke var i startelleveren til United. Men han ble på sin post. Og ble til og med superreserven. Mesterligatriumfen i 1999 har en betydelig plass i Uniteds opplevelsessenter på Old Trafford

Kanskje er mye avklart når dette leses. Kanskje ikke. Om en uke spiller England på Ullevaal og Ole Gunnar Solskjær er ringside der også. Han velger sine fotballkamper med omhu.

Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.

Norge kom ikke til semifinale i ishockey-VM, men vi kom et langt steg videre.

Norge raste over dommerne som mange mente hjalp russerne videre med en omstridt scoring. Så enkelt var det ikke. Men får dette laget mer tid sammen, kan det bli et enda morsommere OL i Sotsji om snaue to år. Årets VM er tidenes beste av et norsk landslag.

Plutselig føltes det helt naturlig at Norge holdt Russland til 2-2 etter to perioder. Norge var i hvert fall i stand til å true dem. Ingen tvil om at det beste laget gikk videre, men samtidig skjønte til og med russerne at de hadde noen avgjørende dommeravgjørelser med seg. Og slik er det gjerne med de største nasjonene i de lagidrettene de dominerer. Norge må ta med seg at de i et VM for første gang spilte jevnt med de antatt beste og var overlegne mot land vi tidligere har slitt for å slå.

Derfor var det også litt deilig å se reaksjonene i går kveld. Det handlet ikke om egen utilstrekkelighet, men om irritasjon over mulig juks. Aleksej Jemelin blir neppe glemt etter denne kampen. Først mente mange at han filmet i avgjørende situasjoner. Så satte han selvsagt inn det veldig viktige tredje målet som fikk kampen til å vippe russisk vei. Det fjerde målet kunne kanskje vært annullert. Men forspillet var uansett en norsk feil da vi hadde en mann for mye på isen. Keeper Lars Haugen var mer opptatt av det enkle målet han slapp inn enn de store redningene han presterte. Slik skal det være.

Russerne hadde høyere pasningstempo, hadde flere store sjanser enn Norge og er den hockeystormakten den opptrer som. Men for landslagssjef Roy Johansen ble VM en ny bekreftelse på at metodene han benytter er riktige. Så får vi håpe noen utenfor hockeyfamilien hører hans gjentatte bønn om økte ressurser og hans bekymringer for norsk ungdoms fysiske forfall. Med en ganske enkel treningskultur har han fått landslaget til å nærme seg verdenseliten år for år. Før handlet det om hederlige tap mot de beste. Nå handler det om hvordan vi kan slå dem. Det er en betydelig forandring.

Norsk vinteridrett kan ta et nytt steg på selveste nasjonaldagen. Men det viktigste skrittet er allerede tatt av ishockeylandslaget: Folk tror på dem.

Når Norge tidligere har gjort enkeltbragder i ishockey-VM, er det blitt sett på som pussige kuriositeter som neppe vil gjenta seg. Når overraskelsene er blitt en vane, endrer bildet seg. I dette VM har vi sett et norsk lag på høyt nivå i samtlige kamper. De spilte jevnt, men tapte knepent for favorittene Sverige og Russland, de tok det avgjørende poenget fra Tsjekkia før de først avviste Latvia og så ydmyket Tyskland. I går var det Danmark som fikk merke norsk aggressivitet i en kamp som isolert sett ikke betød noe. Likevel ble det slåsskamp på tørre never. Også den duellen vant Norge.

Til nå i VM har Norge scoret 33 mål. I samme fase av turneringen har bare Canada vært bedre. Utfordringen nå er at ingen nasjoner tar lett på Norge lenger. Hvis VM-moroa er over i morgen, fortsetter den videre med fokus på OL i Sotsji i 2014. Det er der Russland skal regjere på hjemmebane. På veien dit vil de vise styrke. Og er naturlige storfavoritter mot Norge i morgen.

Men som tittelen over disse bokstavene antyder: Norge har gått den lange veien for å komme dit de er nå. Dette norske laget spiller daglig ikke i norsk liga, de fleste av dem spiller i den svenske, en av verdens beste. Samtidig er det et paradoks at Norges kanskje beste spiller, Mats Zuccarello Aasen, følger Stanley Cup-sluttspillet i USA mens VM pågår. I VM heter Norges største stjerne Patrick Thoresen, han toppet etter kampen i går poengligaen og han befinner seg til daglig i russisk liga, nærmere bestemt i St. Petersburg. Han er eneste nordmann som er russisk mester i ishockey, han vant sluttspillet med Salavat Julajev i fjor.

Hver gang Norge gjør det bra i VM, hentes forutsetningene fram. De altfor få ishallene, den begrensede geografiske interessen, de vanskelige treningsforholdene. Elleve år etter at Roy Johansen overtok landslaget er bildet nesten uendret, Jordal Amfi er bare enda mer nedslitt. Endringen har kommet hos spillerne, landslaget føler seg nærmest som en treningsnarkoman storfamile når de møtes. For det Roy Johansen først og fremst har gjort, er å fokusere på det man kan gjøre noe med. Landslagstreningene har fått et eget rykte på grunn av tøffheten. Ishockey er kampsport og dagens norske landslag kan slåss med alle, både fysisk og holdningsmessig. Gårsdagens nevekamp mot Danmark viste hvordan. Og det er verdt å minne om at Danmark ikke er noen mygg i internasjonal ishockey. De har flere NHL-spillere enn oss. Grunnen til at de likevel taper 2-6 er at de møtte et norsk lag som har fått til en spesiell samhandling. Ryktet som VMs morsomste så langt, er ingen liten attest å ta med seg.

I morgen er det vitterlig et ekte barnetog i Norge før mange setter seg ned og ser kvartfinalen Russland - Norge. Lenger enn det har Norge aldri kommet i et VM-sluttspill. Russland er ytterligere styrket siden Norges første kamp mot dem. Alexander Ovetsjkin og Alexander Semin fra Washington Capitals har kommet over. Påfyllet fra NHL skal ruste dem opp til finalen. Der er ikke vi. Men vi er nærmere.

Sport er tall. Fotball er tall. Og følelser.

I går var det tårer av glede og tårer av fortvilelse over hele verden fordi to lag fra Manchester satte verdensrekord i titteldramatikk. Da Premier Leagues siste runde hadde passert 90 minutter var United seriemester med to måls margin. 91,16 sto det på klokka da Manchester City scoret det målet som ga gråtende supportere et nytt lite håp, 93,22 så vi passere da den andre kom, sparket som sendte ligatittelen fra rødt til blått Manchester-lag.

Det er noen fotballkamper som ikke kan forklares. Det er noen som får sin innebygde dynamikk preget av omgivelsene og psykologi. Kampen Manchester City - Queens Park Rangers vil gå inn i fotballhistorien som en av spillets største psykologiske thrillere. Vi som var nøytrale, var glade for at vi var det. For hvordan skulle man holde ut en slik dramaturgi? De som var på Etihad stadion i går, vil aldri glemme det. Historien vil bli fortalt om igjen og om igjen med stadig nye detaljer. Det kan skrives bøker. Vi som er vokst opp med skøytetider som en del av pensum, vil huske gårsdagens 93,22. På overtid da alt ble avgjort.

Kampen har allerede skapt legender og historiske figurer. Sesongens mest omstridte City-spiller, italieneren City-manageren ikke ville bruke mer på grunn av sin tarvelige oppførsel, Mario Balotelli, la den målgivende pasningen som gjorde rødt til blått. Matchvinneren, spilleren med siste spark på ballen, Sergio Aguero, selvfølgelig svigersønn av fotballens største navn gjennom alle tider på godt og vondt, Diego Maradona. Hvorfor blir det slik? I Sunderland hadde United gjort sin del av jobben. De ventet bare på sluttsignalet fra sin hjemby. Det kom og alt ble forandret. Noen som husker fotball-EM 2000? Norge ble slått på nøyaktig samme måte. To mål på overtid sendte Nils Johan Semb ned i knestående. Han vil aldri glemme det.

Hadde QPR sluppet inn to mål hvis Bolton ikke var klare for nedrykk? Teoriene vil komme. 13. mai 2012 vil fotball-England aldri bli ferdig med.

I morgen avsluttes den engelske ligasesongen. Mandag starter den neste. Med Ståle Solbakken som en del av sirkuset.

Det er nesten en skjebnens ironi at Wolverhampton blir laget. Oppdraget er å få klubben tilbake til Premier League. Så fort som mulig.

Da er det høyst betimelig å spole tilbake til 29. november 1969 da den første tippekampen ble overført i lett skurrende svart-hvitt, selvfølgelig fra Molineux. Det var her den norske lidenskapen for engelsk fotball ble født. Gjennom datidens moderne teknologi. At det statlige kringkastingsselskapet NRK skulle finne på dette, var ikke opplagt. Men de ble med på et nordisk samarbeid. Kommentator Jarle Høysæter måtte sitte i Oslo for lydlinjene var ikke klare. Det hadde mindre betydning.

NRK fikk ikke sende toppkampene. De fikk sende hverdagsfotballen. Slik kom Wolverhampton inn i mange nordmenns liv. Av en eller annen grunn ble akkurat denne klubben vist oftest hver vintermørke lørdagsettermiddag. Denne lørdagen var Ståle Solbakken halvannet år gammel. Lite var bestemt om hans framtid. Men i går ble han ansatt som manager i Wolverhampton. Mandag blir han presentert og skal representere framtidshåpet for Wolves. Han bytter ut tysk fotballgalskap med britisk lidenskap. Og plutselig med mange nordmenn i supporterskaren.

I dag avslutter Wolverhampton denne sesongen med bortekamp mot Wigan. Kampen i seg selv har ingen betydning. Wolves var klubben som først ble klare for nedrykk. Supporterne har snart vent seg til tanken. Nå vil de vite alt om Ståle Solbakken. Skepsisen er den samme som i Tyskland: En nordmann?

Neste Wolves-kamp i Premier League blir ikke sendt på NRK. Klarer de opprykk i løpet av to sesonger, blir TV 2 kanalen. På deres suksessrike betalingskanal om engelsk fotball. For gårsdagens forlengelse av rettighetene forteller også noe annet. Nordmenn vil betale mye for å få se engelsk fotball direkte. Det er fotball etter urmetoden. Og det er fordel Ståle Solbakken.

Publisert i Dagsavisen lørdag 12. mai.

Vålerenga har slått Skeid og Lyn ut av cupen. Det er ingenting som tyder på endringer i maktbalansen i Oslo. Det er Lyn vi må vente på.

Vålerenga skal ikke bare være fotballokomotivet i Oslo, det skal også være en av bærebjelkene i norsk klubbfotball. I går kveld var de aldri truet av et blekt Skeid-lag. Vålerenga er i tredje runde av cupen og de ligger bra an i serien. Spillemessig har de vært hundre prosent ustabile, men tegn tyder på at de er i ferd med å spille seg i form.

I går stilte de uten blant andre Harmeet Singh, Håvard Nielsen og Marcus Pedersen, tre av de viktigste offensive bidragene så langt i år. Da var det andre som fikk slippe til, og det tilhørte vel en del av regien at to tidligere Skeid-spillere, Morten Berre og «Ibba» (Abdurahim Laajab), skulle score to av Vålerengas mål. Morten Berre er nok litt lei av å bli kalt Skeid-gutt etter bare to sesonger på A-laget og snart en mannsalder i Vålerengas startellever. Han er i den nesten unike situasjon at han har scoret mål i 17 strake sesonger i eliteserien, uten å ha vært i nærheten av noe A-landslag på noe tidspunkt. Bedre klassisk klubbspiller er det knapt mulig å finne.

Men den klassiske Oslo-fotballen har fått en fin kartlegging gjennom de to siste cupkampene på Bislett. Mysteriet Lyn satte ny publikumsrekord for en førsterundekamp ved å trekke over 11.000 til Bislett i egenskap av 3. divisjonsklubb 1. mai. I går var motstanden en divisjon bedre uten at det så slik ut. Og det kom 9.000 færre tilskuere. Det hadde ikke bare med Skeid å gjøre, men med kampdagen og forventningene rundt. Det lå i kortene at et VIF-lag som var heldige mot Lyn, ville være mer skjerpet nå. Det viste seg riktig selv om det var en Skeid-slurv som skapte angrepet der VIF fikk ta ledelsen. Og kunne beholde kontrollen kampen ut.

Neste år er antakelig Lyn på nivå med røkla i Oslo-fotballen igjen, og vil etter alt å dømme gjeninnta andreplassen bak Vålerenga i byen. Så får vi se hvor lang tid det tar å bli et 1. divisjonslag. For det er det spranget som er tungt å ta, både sportslig og ressursmessig. De siste kampene har vist oss bredden i Vålerenga-stallen, de skal i prinsippet ha to ellevere som kan slå ut byens nest beste. Og nå har de gjort det.

For sesongstarten i 2. divisjon har bekreftet at ingen Oslo-lag har kommet nærmere. Skeid har de største ambisjonene, men har så langt bare vunnet en seriekamp og må fortsatt vente på eventuelt opprykk. Kjelsås røk også ut av cupen i går og forblir et bydelslag. KFUM Oslo er sannsynligvis nest best akkurat nå, og spiller sin cupkamp mot Mjøndalen på Ekeberg i kveld. Men KFUM har verken lyst eller ambisjoner om å være noe annet enn et godt sted å være for den som vil utvikle seg som fotballspiller. Det er ingen dårlig ambisjon.

Skeid var teknisk konkurs for to år siden, men har fått et stempel som «talentfabrikken» ved at de har foredlet spillere fra mindre klubber i Groruddalen. De har klart det kunststykket å kvitte seg med nesten alle sammen uten å få noe igjen. For ni år siden slo de ut Vålerenga i kvartfinalen, med Daniel Braaten og Daniel Fredheim Holm som toneangivende aktører og med Moa Abdellaoue som en spennende unggutt som kom fra yngre årskull. Slik er ikke bildet nå. Skeid har fortsatt mye talent, men de skiller seg ikke i den grad ut.

Det er rundt Lyn det bobler mest. Mange har sans for klubbens evne til å starte bakfra og skape en egen atmosfære rundt sin nye tilhørighet på Frogner stadion (A-laget) og Kringsjå (breddeaktiviteten). Men Vålerenga er fortsatt i front. Helt alene.

I går fikk vi se Vålerenga på sitt beste. Det var mange av oss som fikk følelsen av at førsteomgangen på Ullevaal var over på et kvarter.

Vålerenga spilte gyngende festfotball foran et forbauset publikum og hjelpeløse Fredrikstad-spillere. Så fikk vi se Vålerenga på sitt verste. Og Fredrikstad kunne utlignet hele moroa. Hvilken VIF-utgave skal vi tro på? Kanskje tabellen gir svaret. Laget tar poeng nesten uansett hvordan det spiller.

Vi har i hvert fall fått se hva Vålerenga kan by på. Den første halvtimen var soleklart årsbeste. Plutselig gikk beina fort, bevegelsene så planmessige ut og balltempoet var på et slikt nivå et antatt norsk topplag må ligge på. Håvard Nielsen har vært årets mest stabile VIF-spiller. I går eksploderte han i spilleglede og skapte sjanser kontinuerlig på sin venstreside. Helt til pausen ødela rytmen for denne festfot­ballen.

Vålerenga har hatt for vane å spille en tarvelig og en god omgang i år. Det vanlige har vært å starte med den svake. I går var det motsatt, og det ante oss at laget bare ønsket å leke seg gjennom andreomgangen. Men slik fungerer ikke fotballen. For den hovedrollen Håvard Nielsen hadde i første, overtok Tarik Elyounoussi etterpå. Han kunne snudd kampen alene. For da fikk vi igjen se det som har vært Vålerengas mest synlige svakhet i år: Et forsvar som virker både vinglete og i utakt. Og som bidro til sjansefestivalen denne kalde, men solfylte kvelden. Men spørsmålet er igjen: Hvorfor har vi ikke fått se kvalitetene fra åpningshalvtimen oftere? Martin Andressen forklarer det med mangel på tid. Det kommer mer, lover han. Men det er så tett mellom kampene at de ikke rekker å øve. Onsdag venter Skeid i cupen.

Strømsgodset er den fortjente serielederen etter sju runder. De spiller med trøkk. Nesten hele tida. Men det er ennå ikke for sent for andre å bli stabilt gode. Og VIF har potensialet.

Sverige mot Norge i ishockey, attpå til i Globen - Stockholms lekegrind. Kan det bli morsommere? Neppe. Til og med uten norsk seier.

Sverige er en stor svømmenasjon. Mye større enn Norge. Derfor har dødsfallet til Alexander Dale Oen gjort et dypt inntrykk blant svenskene også. Og få steder er bedre egnet til å sette følelser i sving enn fullsatte idrettsarenaer. Kveldens store tema for svenskene er å ta revansj på Norge etter fjorårets største sensasjon i VM-sluttspillet. Norge slo Sverige i første kamp i VM i Slovakia. Siden den gang har denne kampen vært plukket ut.

Men samtidig har det skjedd så mye utenfor isen. Derfor har både rettssaken mot Anders Behring Breivik og dødsfallet til Alexander Dale Oen gjort noe med ordbruken inn mot kveldens naboduell. Slike hendelser minner oss om at aktiv idrett først og fremst skal være show og underholdning satt inn i en sunn sammenheng. Begeistringen og sjåvinismen skal være der. I kveld også i ekstrem grad. Men de fleste vet hvilke rammer som gjelder.

Toppidrett på sitt beste får vi når utøverne er hundre prosent konsentrerte. Alexander Dale Oen ville elsket kveldens oppgjør. Han hadde god kontakt med flere av spillerne. Han hadde kontakter i mange toppidrettsmiljøer. Og når pucken droppes klokka 20.15 i kveld er fokuset der det skal være. Det er gule mot røde trøyer, legendariske «Tre kronor» med en status i hjemlandet som er skyhøyt over det norske landslagets røvertokter. I antall ishaller og antall proffspillere er vi lysår bak Sverige. Og vår eneste NHL-proff, Mats Zuccarello Aasen, ikke engang kan være med. Sverige har vært i ni VM-finaler og skal til sin tiende om noen uker.

Fjorårets smell mot Norge skapte så store bølger i Sverige at det neppe vil skje igjen. Derfor er fokuset deretter. Men det hører med til historien at Sverige endte i finalen. Det gjorde ikke Norge. Men som i de fleste lagidretter der Norge er med: Det er de enkelte slag vi gjerne vil vinne. Det er bare håndballjentene som kan sette seg de største målene. Men Norges seiglivede landslagssjef Roy Johansen vet hva slags spillere han har. Den norske troppen er usedvanlig rutinert og samkjørt.

Et besøk i svenske nettaviser forteller oss hvor fokus ligger. Det er hockey-VM overalt. Det er stort at Daniel Alfredsson er plukket ut som svensk lagkaptein. Han er 39 år gammel og har vært kaptein i Ottawa Senators siden 1999. Det er gjennomanalysert at Jhonas Enroth får kveldens målvaktsjobb. Disponeringen til landslagssjef Pär Mårts er nærmest skolepensum.

For svenskene er fortsatt en kamp mot Norge «blåbär», men fargen er ikke like sterk som før. Årsaken er enkel: Mange av de norske spillerne er mer kjent i Sverige enn i Norge. Femten mann i dagens VM-tropp spiller til daglig i svenske klubber. Og mange av dem imponerer. Kanskje de også imponerer sammen. Igjen.