I det nye helsebyråkratiet er de eneste vinnerne byråkratene.

10 helsearbeidere gikk for noen uker siden i et åpent brev til angrep på spesialisthelsereformen. Angrepet rettes blant annet mot foretakene som har skapt et nytt og omfattende byråkrati. Styringsmodellen New Public Management (NPM), med sine inndelinger i markedsplasser for kjøp og salg mellom interne enheter, krever markedsaktører og ikke minst kontrollører.

Det er viktig at de ulike økonomiske enhetene betaler en lavest mulig pris til andre enheter innen samme virksomhet. Kan byråkrater på vegne av sin enhet oppnå en god pris, viser de dyktighet og ikke minst skapes det et godt resultat for enheten. Men det betyr i realiteten at den som utfører tjenesten, en enhet innenfor samme virksomhet, får et tilsvarende dårligere resultat. For virksomheten samlet er det et nullsumspill, men ressurser er tatt fra behandling til et byråkrati som forhandler og lager avtaler. Det er etablert nye arenaer for fagfolk med annen kompetanse enn det helsevesenet tradisjonelt har hatt bruk for.

Vi står nå foran et nytt trinn i helsereformen. Det har fått betegnelsen samhandlingsreformen. Ansvar og oppgaver overføres til kommunene. Hensikten er blant annet å få større vekt på forebygging for å redusere behovet for kurativ behandling. En viktig og helt sikkert nødvendig understrekning og omlegging. Kommunene vil bli påført økte kostnader som skal kompenseres ved direkte overføringer fra staten og ved at penger går fra helseforetakene som betaling for oppgaver kommunene tar over.

I min hjemkommune Sørum skal vi nå ta over pasienter og oppgaver fra Ahus. Til det trengs det både noen få kommunale sengeplasser og en tjeneste for øyeblikkelig hjelp. Kommunene på Nedre Romerike har vedtatt å samarbeide om tjenesten og sengeplasser. Samlet er det anslått et behov for noe over 20 sengeplasser for de seks kommunene. Trolig både realistisk og praktisk fornuftig i forhold til oppgavene kommunene nå skal ha ansvaret for.

Det som fascinerer i denne situasjonen er hvorledes kommunene handler og agerer fordi det bekrefter den rådende måten å tenke på innenfor helsevesenet. Det er ingen grunn til å anklage kommunene fordi de opptrer på en måte som helsevesenet forventer. Helsebyråkratiet styrt av NPM ser her en ny markedsplass. Ahus skal overføre noen pasienter og noen tjenester til kommunene som de skal betale for. Hvorledes håndterer helsesystemet det? Et nytt byråkrati kalt regionalt samhandlingskontor er svaret. Kommunene går sammen om å etablere et nytt kontor som blant annet skal forhandle med Ahus. I første omgang er det et lite byråkrati med kun to ansette, men vi vet av erfaring at dette er begynnelsen. Antar vi at denne modellen vil bli den vanlige også for resten av landet, blir det mange ansatte, altså et nytt helsebyråkrati.

Det som gjør dette alvorlig er at det ikke blir en krone ekstra til behandling. Det nye byråkratiet skal påse at kommunene får bra betalt for oppgavene de tar over. God pris for kommunene påfører Ahus økte kostnader og mindre til behandling av pasienter. Igjen er det et nullsumspill der eneste vinner er det nye byråkratiet.

Dette er en utvikling som har pågått fra innføringen av foretaksmodellen. Da ble beslutningene flyttet fra den politiske arenaen og over til styrerommene. Styrene og styresekretariatene trengte å få satt pris på de ulike aktivitetene. Svaret ble tidens nye styringsideologi, NPM. Det er mulig vi vet mer om hva de ulike delene av helsetjenestene koster. Hva denne kunnskapen kan brukes til i et system som må styres etter andre prinsipper enn suboptimalisering og profittmaksimering, er mer uklart.

Som helsearbeiderne krever i det åpne brevet, er det på tide med oppgjør med den rådende tenkemåten innenfor helsevesenet. Helsearbeiderne kan ikke avvises med at de driver profesjonskamp.

Hvis Hellas går ut av eurosamarbeidet, vil det bli et politisk jordskjelv i Europa. Frankrikes nye president kan hindre en kollaps.

«Heller enn å innrømme at de har tatt feil, virker det som om europeiske ledere har bestemt seg for å kjøre økonomien sin og samfunnet sitt utfor stupet. Og hele verden vil betale prisen.» Det er professor Paul Krugman ved Princeton-universitetet i USA som uttaler dette. Krugman fikk i 2008 svenske Riksbankens økonomipris, kjent som Nobelprisen i økonomi. Han er en av verdens mest anerkjente økonomer.

Krugmans angrep er rettet mot innstrammingspolitikken som først og fremst Tyskland og Frankrike har stått for i eurosonen. En innstramming som er rettet mot de meste utsatte landene som Hellas, Spania, Portugal og Irland.

I Spania nærmer arbeidsledigheten seg 25 prosent, og blant de unge er over 50 prosent uten arbeid. Remisjon rammer flere land. Siste land med nedgang i produksjonen i to påfølgende kvartaler er Storbritannia. I Spania er det ikke lenger snakk om remisjon, men en økonomisk depresjon på linje med det store deler av verden opplevde på 30-tallet.

Den som sammen med Tyskland har frontet innstrammingspolitikken er den tidligere franske presidenten Sarkozy. 15. mai ble situasjonen i Frankrike endret ved at sosialistpartiets Holland tok over som president. Det gir grunnlag for en svak optimisme. I valgkampen har Hollande stått for en mer ekspansiv finanspolitikk for å møte den økonomiske krisen.

I tillegg til presidentvalget i Frankrike har det vært valg til parlamentet i Hellas. Valget ble på mange måter et protestvalg rettet mot de etablerte partiene. Det ubehagelige er at et fascistisk og nynazistisk parti kom inn i parlamentet med flere representanter. Det kraftige oppgjøret med de etablerte partiene er nødt til å få konsekvenser for hvorledes resten av eurolandene forholder seg til Hellas.

I flere år har Europa fått erfare strenge innstrammingstiltak. Og resultatet er blitt akkurat slik de med historisk hukommelse sa ville skje. Økonomier med dårlig vekstkraft er blitt tvunget ned i dypere depresjon. Evnen til å betjene lånene er blitt vanskeligere. Investorer som vurderer et lands evne til å betjene gjelden, har registrert innstrammingspolitikken og konsekvensene er blitt økte lånekostnader for kriserammede land.

Hva kan vi håpe på av endringer etter François Hollandes valgseier? Trolig ikke dramatiske endringer i første omgang. På kort sikt er det grunn til å håpe at avtalen om skattepolitikken, som ble inngått av de europeiske lederne og som fastslår innstrammingspolitikken, kan bli myket opp. Det vil gi rom for økte statlige utgifter som igjen kan skape arbeidsplasser og aktivitet.

Sjøl USA, der de føderale myndighetene på mange måter er i samme finansielle situasjon som mange europeiske land, har en valgt en annen strategi. Der har en valgt seddelpressa og økte offentlige utgifter.

Det må dessuten være vilje til en mer ekspansiv pengepolitikk. En er nødt til å akseptere en noe høyere inflasjon. Spesielt Tyskland trenger en kursendring. På lengre sikt vil dette trolig ikke være nok for å unngå å «kjøre samfunnene ut for stupet» som Krugman beskrev det som.

Permanent vekst for landene som er rammet sterkest vil kreve at de trekker seg ut av eurosamarbeidet. Det er ikke grunnlag for en felles valuta for så ulike økonomier som den tyske og greske. På 30-tallet var det debatt om en skulle gå bort fra gullstandarden. En viktig forutsetning for den økonomiske oppgangen som fulgte var nettopp at en forlot å knytte valutaen til en bestemt gullstandard.

Det er på mange måter samme situasjon mange europeiske land er i i dag med en euro låst av de store økonomiene.

Å bryte opp eurosamarbeidet vil for mange være et politisk jordskjelv. Det vil oppleves som et stort og tungt prestisjenederlag.

Hvis Krugman har rett i at Europa er på vei mot stupet må all prestisje kastes over bord. Kanskje presidentvalget i Frankrike var begynnelsen på en ny kurs som kan hindre at en forsetter mot stupet.

Penger er tilført landene i sør gjennom banker og finansforetak, penger som det ikke har vært realøkonomisk dekning for i disse landene.

Dagens økonomiske krise er primært skapt av overivrige økonomer og politikere. Innenfor rammer gitt av politikere, har banker og finansfolk fått operere fritt på markedets vilkår. For å gi skinn av utjevning mellom regionene er penger blitt tilført landene i sør gjennom banker og finansforetak. Penger som det ikke har vært realøkonomisk dekning for i disse landene.

Det som gir grunn til ekstra bekymring er at det er de samme personene som skal føre oss ut av krisen. Den medisinen de har foreskrevet så langt vil helt sikkert føre Europa enda lengre i retning av større arbeidsledighet og redusert produksjon.
Et grunnleggende hovedproblem er en felles valuta for så ulike økonomier som Tyskland og Hellas. Ved etablering av valutaunionen ble det stilt krav om at budsjettunderskuddet ikke skulle overstige en fastsatt prosentandel. Det ble dessuten satt tak på hvor stor statenes samlede gjeld kunne være som andel av bruttonasjonalproduktet. Ingen har etterlevd reglene, heller ikke de store økonomiene som Tyskland og Frankrike.

Nå skal det skrus til. Det er de små som skal få kjenne medisinen, og det er de store som skriver den ut. Reduserte offentlige utgifter, økte skatter på middelklassen og mer til nedbetaling av eurogjeld vil føre til lavere produksjon og ganske sikkert økte forskjeller mellom folk.

Det vil legge grunnlag for sosial uro i flere land. Det er bare et tidsspørsmål hvor lenge folk i Spania, Italia og Hellas vil akseptere en arbeidsledighet på 20 prosent, mens andre land innenfor samme eurosone har lav arbeidsledighet og fortsatt økonomisk vekst. For de gjeldstynga landene betyr det at de verken direkte eller indirekte kan påvirke størrelsen på gjelden som skal tilbakebetales. Det er de store eurolandene som definerer hvorledes kursen på den felles valutaen skal utvikle seg. Vi vet at Tyskland frykter prisvekst og en euro som taper verdi sammenlignet med andre viktige valutaer. De små og gjeldstynga trenger nedskriving av euroen, blant annet for å få en håndterlig størrelse på gjelden.

Det finnes trolig bare én vei ut av uføret. De gjeldstynga landene i sør må ut av valutafellesskapet og få etablert egne valutaer med verdier som er tilpasset landenes økonomiske situasjon og næringsliv. I realiteten betyr det nedskriving av verdien på valutaen og gjeldssanering. Det vil samtidig få konsekvenser for verdien på euroen for de resterende landene. Euroen vil måtte stige i verdi, noe som betyr at fordelene noen land og spesielt Tyskland har hatt med en forholdsvis lav verdi på euroen, vil bli redusert. Landene som står igjen med euro som felles valuta vil ha økonomier som på de aller fleste områder funger ganske likt.

Det som gir grunn til bekymring er at det tar så lang tid før denne erkjennelsen når fram til beslutningstakerne. I mellomtida skal de økonomisk vanskeligstilte landene tilpasse seg kravene som de rike stiller. Tilpasninger som bare kan forsterke den allerede langt framskredne krisen. Dette fungerer kun som unødvendig seigpining, fordi en permanent løsning krever andre valg.

Denne sterke troen på at alle kan klare de faglige målene til fagbrev bare en blir 19–20 år, viser en manglende forståelse for at modning og utvikling ikke er lineære prosesser.

NIFU har presentert sin fjerde forskningsrapport om kunnskapsløftet. Rapporten tar for seg utviklingen for videregående skole, spesielt med utgangspunkt i omleggingen til bredere programområder. I korttekst betyr det mindre spesialisering. De ulike programområdene gir rett til å starte på flere fagutdanninger enn det en hadde tidligere.

Det var flere grunner til at en valgte en slik omlegging av strukturen. Det skulle bli lettere for små skoler å opprettholde et bredest mulig tilbud. Alle fylkeskommuner skulle klare å ha tilbud innenfor alle programområdene. Større valgfrihet etter fullført VK2 (2. året i videregående skole) skulle gjøre det enklere å fullføre.

Rapporten påviser at det ikke har skjedd endringer så langt. Det er ikke flere elever som fullfører sammenlignet med situasjonen før omleggingen. På et område har det skjedd en markert endring. Cirka en tredjedel av elevene som har fullført VK1 og VK2 yrkesfag, velger å hoppe av yrkesutdanningen og starte påbygning i skole for å få studiekompetanse. Dette er et teoretisk krevende opplegg. 

Bare halvparten av dem som har fullført VK2 yrkesfag får læreplass for å fullføre den påbegynte utdanningen. De resterende 20 prosent bryter enten utdanningen eller starter opp igjen med et annet programområde. Det er store variasjoner mellom de ulike programområdene. For Helse- og sosialfag er andelen som velger fagbrev redusert med cirka 40 prosent.

Jeg er enig med Kunnskapsminister Kristin Halvorsen når hun foreslår å yrkesrette teorifagene. Problemet er at med så brede programområder er dette nesten umulig. En slik yrkesretting må derfor kombineres med strukturelle endringer. Vi er helt nødt til å utvide antall programområder med en tydeligere fagspesialisering allerede i
2. året i skole. Vi vet at dette betyr færre tilbud ved små skoler, men vil vi yrkesrette teorifagene, er dette en nødvendig ulempe. 

I den offentlige diskusjonen er hovedoppmerksomheten rettet mot andelen som ikke fullfører innenfor normert tid. Ikke nok med at de blir registrert og synliggjort, de blir også omgjort til en samfunnsøkonomisk kostnad. Å gi opp et løp lagt og definert av andre, burde være belastning nok. I stedet for å gjøre dette til et problem for den enkelte som mislykkes, må vi erkjenne at vi har ulike forutsetninger til å nå samme mål til samme tid. Bare ved å sy individuelle opplegg helt fra VK1 med forskjellig tidsrammer, kan elever som mislykkes innenfor dagens normerte løp, oppnå mestring. Det kan for noen ta fem, kanskje seks år, men det viktigste er at de oppnår fagbrev. Denne sterke troen på at alle kan klare de faglige målene til fagbrev bare en blir 19–20 år, viser en manglende forståelse for at modning og utvikling ikke er lineære prosesser.
I den offentlige debatten er det lettest å gjøre de med minst ressurser til et problem. Men det burde være minst like viktig å reflektere rundt andelen på 20 prosent som velger tredje påbygning for å få studiekompetanse framfor å fullføre fram til fagbrev.

Det som burde bekymre er at en med stor sannsynlighet kommer til å mangle fagutdannede innfor mange yrker. Ikke minst gjelder det helsesektoren der andelen som hopper av fagutdanningen er størst. Hvis vi antar at mange hopper av for å øke valgmulighetene etter videregående utdanningen, kan det løses med et enkelt grep. En knytter retten til opptak til høyere utdanning til fullført videregående opplæring. Det betyr at har du fullført studiespesialiserende utdanning eller oppnådd fagbrev, skal det gi generell studiekompetanse. Så kjenner jeg alle innvendingene med nivåsenkning og faglig svekkelse.

Sett at alle som tar tredje påbygning klarer å fullføre påbygningsåret og starter på universitet eller høyskoler. Om disse elevene valgte å ta fagbrev over to år og så høyere utdanning – er det da grunn til å tro at de vil bli dårligere studenter? Om en i tillegg fikk noen andre godt motiverte med fagbrev til å velge høyere utdanning, kan ikke det ødelegge nivået. 

Det vi forhåpentligvis vil oppnå er at flere velger å fullføre fagutdanningen framfor å velge studiekompetanse. Kanskje betyr det også at andelen som fullfører går opp, og ikke minst vil andelen med fagbrev øke. Det må være et felles mål for alle som arbeider med utdanningsspørsmål.

Statskirke: Vedtar Stortinget forslaget til ny kirkelov som nå er sendt ut på høring, vil det være å gjeninnføre statskirken etter først å ha avviklet den. Det burde ikke vært mulig i 2011.

Kirkedepartementet har sendt på høring et utkast til endringer i Kirkeloven som en konsekvens av grunnlovsforliket i forrige stortingsperiode. Noen av oss som deltok i arbeidet med forliket hadde store forhåpninger til at dette var begynnelsen til slutten for statskirken. Det grunnlovfestede statlige kirkestyret blir borte, og det som vil stå igjen i grunnloven, er en beskrivelse av at den evangelisk–lutherske kirke er Norges folkekirke og skal understøttes av staten. Alle andre tros- og livssynssamfunn skal ha samme støtte.

I vår optimisme lå det samtidig en realisme, i og med at vi visste at Stortinget kunne komme til å vedta en lovfestet statskirke. Vi trodde likevel ikke at det skulle være mulig i 2011 – først å avvikle statskirken, for så å gjeninnføre den. Men det er faktisk det som vil være tilfelle om Stortinget vedtar utkastet som er på høring.

I høringsutkastet foreslås det at statsråden fortsatt må være medlem av den norske kirke. I tillegg understrekes det at det skal stilles krav om at embetsmenn i kirkeavdelingen også må være medlemmer av Kirken. Etter departementets forslag skal staten være kirkestyre og ha det overordnede arbeidsgiveransvaret for prestene. Derfor skal vilkår om prestenes tjeneste gjennom tjenesteordningen ligge hos Kongen eller departementet. Det betyr at det er staten som skal organisere og legge rammene for de ulike prestetjenestene.

Ulike grupper ansatte utgjør, sammen med alle de frivillige, Kirkens viktigste ressurser. Det må være vanskelig for Kirken å fortsette med en ordning der en av ansattgruppene skal arbeide etter instrukser fastsatt av et ledd utenfor kirken. Riktignok kan høringsutkastet dekke seg bak kompromisset, som konkluderte med at prestene fortsatt skal være statstjenestemenn. Jeg vil imidlertid anta at de fleste som deltok i arbeidet med forliket så at det lå flere innebygde motsetninger i de ulike delene av kompromisset. Det er departementets ansvar å gjøre oppmerksom på disse forhold og å fremme forslag som er logisk konsistente.

Ikke nok med at staten fortsatt skal ha forordningsmyndigheten overfor prestene. Heller ikke kirkens læregrunnlag kan overlates til Kirken selv. For å gi tyngde til en slik kirkeforståelse, viser høringsnotatet til Christian den femtes lov fra 1687. Rett nok sies det i høringsutkastet at hvor ansvaret for læregrunnlaget skal ligge, bør vurderes på et senere tidspunkt. Det er nesten utrolig at en i 2011, da en endelig er kommet så langt at den grunnlovfestede statskirken oppheves, kan argumentere for at en sekulær stat skal være ansvarlig for et tros- og livssynssamfunns læregrunnlag. Jeg har vanskelig for å tro at kirken kan godta dette på prinsipielt grunnlag. Så vil de som forsvarer høringsutkastet argumentere med at denne myndigheten er delegert til kirken allerede. Ja det skulle bare mangle, men hva er da argumentet for å opprettholde en ordning som er så uheldig både for staten og kirken?

En stat som vil framstå som sekulær og uavhengig av tros- og livssyn kan ikke stille krav om medlemskap i et kirkesamfunn for at en skal kunne inneha en bestemt politisk posisjon. Det skal ikke kunne spørres om trostilhørighet eller politisk tilhørighet ved ansettelse i stillinger. Arbeidsmiljøloven er klar og entydig med noen få unntak.

Både Kirken og staten trenger et skille. Staten fordi en stat ikke skal framstå med preferanser for religioner, noe som lett kan føre til at en mistenkes for å gi fordeler til noen framfor andre. Det blir spesielt viktig i en tid der det religiøse mangfoldet vokser. Kjennetegnet på en sekulær stat er at den ikke holder seg med en egen religion.

Kirken som et tros- og livssynssamfunn skal ikke styres og kontrolleres av staten. Den norske kirke skal ha ansvar for egen lære og egen organisasjon. Kirken må selv vedta sin egen oppbygning, og den må stå fritt til å disponere egne ressurser.

På tide å få slutt på ødeleggelsene.

Det er i år ti år siden USA angrep Afghanistan med støtte av NATO landene. Det har vært ti sammenhengende år med ødeleggelser og fornedringer av det afghanske folk. Et folk som har levd i sammenhengende krig i over 40 år.

Begrunnelsen for NATO landenes innovasjon har endret seg i løpet av disse ti årene.

Først var det bekjempelse av terrorisme som  var begrunnelsen.

Etter terrorangrepet i New York pekte Georg Bush ut Afghanistan som sin fiende nummer én. Hadde målet vært bekjempelse av terror hadde trolig andre land vært mer naturlige utsatt. Ikke minst Pakistan som gjennom sin etterretningsorganisasjonen ISI har vært viktig i destabiliseringen av Afghanistan og siden med stor sannsynlighet har gitt beskyttelse til bin Laden.

Deretter var det beskyttelse av kvinner og barn som ble brukt. Utdanning til kvinner og barn skulle øke Afghanernes støtte til invasjonstyrkene og legge grunnlaget for det nye Afghanistan. Mediene lot seg villig bruke ved å publisere bilder av glade barn, spesielt jenter, som fikk skolegang.

Nå er det innføring av demokrati og frie valg som er begrunnelsen. Vår deltakelse i krigen er for å skape et levedyktig demokrati. Et flott prosjekt, det er nesten som vi føler oss hensatt til folkets kamp i Egypt.

Afghanistan er et føydalt samfunn bygget omkring lokale krigsherrer og familier. Å skape en nasjonalstat etter vestlig mønster med sentrale maktstrukturer er umulig. Det betyr at det kun er det afghanske folks erfaringer som kan brukes på veien fram mot gjennomslag for liberale verdier og demokrati.

Hele krigen er bygget på en løgn iverksatt av Bush og hans medhjelpere. Norge lot seg villig bruke og følte at lojaliteten til NATO var så sterk at det ikke var rom for egne vurderinger. For å sukre pillen ble det understreket at vi skulle bruke like mye på humanitær hjelp som vi bruker på krigsinnsats.

I løpet av de ti årene har vi brukt nærmere tolv milliarder kroner i Afghanistan. Den humanitære innsatsen er på ca 4,5 milliarder kroner.

Vi er ikke kommet et steg nærmere målet uansett hvilke av målene en bruker. Bin Laden og hans organisasjon er minst like sterk som for ti år siden. Sterke fundamentalistiske organisasjoner har vokset fram som reaksjon på Vestens politikk overfor araberlandene og Midtøsten. Situasjonen for kvinner og barn er i liten grad blitt bedret. Det er gjennomført valg gjennomsyret av korrupsjon og valgfusk og med hjelp av vestlige våpen.

Det blir aldri fred hvis fiender ikke snakker sammen, sa Nelson Mandela, vår tids sterkeste moralske røyst. Hvor lenge skal det gå før USA innser at de er nødt til å snakke med den de har definert som fiende?

Trekker vi oss ut blir det borgerkrig, er svaret vi møter når vi krever at utenlandske styrker skal ut.  Men faktum er at det allerede er borgerkrig, en krig som blir holdt liv i på grunn av Vestens invasjon. Selv ikke i en overgang etter tilbaketretrekking av NATO-styrkene vil situasjonen bli verre og borgerkrigen mer intens enn den er nå, med 130 000 NATO-soldater til stede.

Vi kan ikke vente til 2014 med tilbaketrekking, som Obama har satt som årstall. Det er på tide at en innser at dette ikke kan fortsette. Tilbaketrekkingen må derfor starte nå, samtidig som forhandlinger også med Taliban kommer formelt i gang.