Hvis du ønsker å starte en borgerkrig i Norge, kan du forsøke deg på kulturkamp, ekstremisme eller væpna revolusjon. Det er lite sannsynlig at du kommer til å lykkes. Den sikreste veien til uforsonlig og hatefull konflikt i dette landet går via rovdyrene, nærmere bestemt ulven. En diskusjon om hvorvidt den skal skytes eller fredes kan få ethvert hyggelig middagsselskap til å utarte i munnhoggeri og etter hvert slagsmål, om man bare holder det gående lenge nok.
Selv i det presumptivt dannede Høyre har ulven skapt så mye frykt og sinne at man skulle tro det var fullmåne. Miljøminister Vidar Helgesens beslutning om at 32 ulv likevel ikke kunne skytes (kvoten kuttes fra 47 til de 15 ulvene det allerede er tillatelse til å ta ut) fordi Stortingets vedtak var i strid med Bern-konvensjonen og Naturmangfoldsloven, har utløst en slags subsidiær jakt, der statsråden nå er skyteskiva til dem som egentlig vil felle ulv.
I går sto Norges nummer to, stortingspresident Olemic Thommesen, på plenen utenfor Stortinget og demonstrerte mot egen regjering. Sammen med ham hadde Høyre-representant Gunnar Gundersen, flere andre Høyrepolitikere og andre tilreisende ulvemotstandere samlet seg. De krever at regjeringen og Helgesen snur. En sterkt presset Helgesen lovte å se om det vil være mulig å ta ut noen av ulvene i framtida. Dyra lever med andre ord på lånt tid. Og det er ikke bare fortvilte bønder og sakesløse småbarnsforeldre i innlandet som vil ha has på dem. Også grunneiere som ser at verdien på områder med jaktrettigheter går ned fordi ulven tar elg de ellers kunne tjent penger på, ønsker å lade børsa. Den sagnomsuste nikkersadelen lukter både ulveblod og statsrådsblod.
Rovdyrpopulismens logikk går ut på at den fjerne Oslo-eliten ikke har rett til å uttale seg i dette spørsmålet. Det er bare folk i de berørte områdene, de som har skoa på, som er meningsberettiget. Vi andre er livsfjerne urbanister som velter oss i biodynamisk kaffe latte, fairtrade cortado og svindyre elbiler. Vi beskrives slik av avisen BA på lederplass: «Kan noen inne i Oslo ha fått for seg at ulven plutselig er blitt vegetarianer og pasifist?»
Nei, BA, vi har ikke det. Alle er enige om at ulven er et rovdyr. De fleste er også med på at bestanden må holdes under kontroll og beskattes dersom den blir for stor. Ingen hevder at ulven overhodet ikke dreper sau og husdyr. Å påstå at meningsmotstanderne ikke forholder seg til fakta, blir litt som å hyle mot månen.
Men ulvebestanden er fortsatt liten og kritisk truet. Ulven er en selvfølgelig del av norsk natur. Den dreper sau, men den dreper stadig færre. I fjor søkte 1351 sauebruk om erstatning fordi bøndene mente sauer var tatt av rovvilt i løpet av beitesesongen, ifølge Miljødirektoratet. Det er en nedgang på over 300 bruk. I ulvesonen ble bare sju sau skadet av ulv. Og den forhatte ulven står for bare ni prosent av husdyr som tas av rovdyr. Dette viser at politikken virker. Det er mulig å kombinere rovdyr og sau på en noenlunde forsvarlig måte.
Så lenge vi har dyr på utmark, kommer noen av dem til å dø. Det være seg fordi de blir tatt av rovdyr eller fordi de skades eller forulykker på andre måter. Også husdyr som holdes inne i fjøs og binger året rundt, dør som følge av skader de får. Noen av dem med store lidelser. God dyrevelferd bør absolutt være er viktig mål for norsk landbruk. Men å tro at det sikres best gjennom å skyte ulv, er ikke akkurat å treffe blink.