I visa om Syskjenbånet på Gjøvik har Alf Prøysen gitt en presis beskrivelse av dagens politiske debatt: «Og motet stig og praten går og ingen kæin forstå at æille prate like høgt og ingen høre på». Men, det er ikke så mye å høre på heller! Vi vet jo på forhånd hva alle kommer til å si.

En av forrige århundres største fysikere, Arthur Eddington, sa følgende (min oversettelse, og noe forkortet):

Termodynamikkens 2. lov, som sier at entropien[1]alltid øker, er etter min mening den viktigste av alle naturlover. Hvis observasjoner viser at en kjent teori ikke holder, så er det synd for denne teorien, og slike problemer oppstår av og til. Men dersom man finner noe som ikke stemmer med termodynamikkens 2. lov, kan jeg ikke gi dere noe håp, for da vil det dere tror måtte ende i den dypeste fornedring.

Det er termodynamikkens 2. lov som forteller oss at ingen ting kan komme gratis. Vi kan trygt gå ut fra at det ikke finnes noen Perpetuum Mobile, en maskin som kan gå uten tilførsel av energi. Dette gjelder nødvendigvis all menneskelig aktivitet, også verdens samlede økonomiske system. Like fullt bygger rådende økonomisk teori nettopp på forestillingen om at den alltid kan gå av seg selv, uten tilførsel av energi. Når det gjelder systemet for produksjon og forbruk, så bygger gjeldende økonomisk teori på at det er et lukket system som går av seg selv. Husholdningene kjøper varer og tjenester, samtidig som de arbeider, dvs. at de er produksjonsfaktorer. Firmaer bruker disse produksjonsfaktorene og gir tilbake varer og tjenester. Nå finnes det selvsagt andre produksjonsfaktorer, som hentes fra naturen, men når det gjelder disse, regnes ikke kostnadene på naturen med.

Ut fra dette er det skremmende å tenke på at det er økonomene – og som oftest bare dem – våre politikere lytter til. Naturvitenskap, og i særdeleshet fysikk, er ukjent område. Av og til har jeg enkelte politikere (og journalister) mistenkt for å se på naturvitenskap som noe latterlig, med nøyaktig den selvsikkerhet og arroganse som uvitenhet ofte fører med seg.

Heldigvis gjøres det i dag en rekke anstrengelser å revidere økonomisk teori. Særlig gjelder dette forsøk på å erstatte begrepet Brutto nasjonalprodukt (BNP) med systemer som tar hensyn til den langsiktige verdien av naturressursene, slik at vi kan få verktøy for å skape en ekte bærekraftig økonomi.

(Hvor mye energi du får ut av den investerte energien.)

Sett i lys av termodynamikkens 2. lov, er den andelen av investert energi du kan utnytte, helt avgjørende for hvor stor økonomisk aktivitet et samfunn kan skape. Den industrielle revolusjonen og den enorme økonomiske utviklingen den førte med seg, bygger på bruk av energibærere med høy EROI, dvs. lett tilgjengelige fossile brennstoffer. Nå er imidlertid de lettest tilgjengelige forekomstene brukt opp, og det kreves stadig mer energi for å utvinne, transportere og foredle forekomstene. Gode eksempler på dette er oljen fra oljesand og fra skifer. Her er forholdet mellom utbytte og innsats (EROI) nede på 5:1 og lavere, mens de første forekomstene av olje kunne gi opptil 100:1. EROI for mange kullforekomster er fortsatt mye høyere, men vi vet jo nå at bruk av fossile brennstoffer fører med seg enorme miljøproblemer. Dette gjelder aller mest for kull, som gir masser av forurensing i tillegg til utslippene av CO2.

Sivilisasjonens krav

Økologer regner i dag med at i et såkalt sivilisert samfunn, må den gjennomgående EROI være på 5:1. Dersom den ligger nede på 3:1, kan vi f.eks. opprettholde et transportnett, men da vil vi ikke få plass til særlig med helsetjenester og utdanning. For å få til begge deler, må vi opp på 5:1, og da ville vi fortsatt mangle energi til et militærvesen.

Det kan være interessant å tenke litt på systemet med karbonfangst og lagring sett i lys at EROI. Å få på plass all infrastruktur som skal til får å få til dette, vil kreve store mengder energi. Jeg har ikke noe tall på dette, men vil tro at energikostnadene er så store, at energiregnskapet til slutt bety at et slikt tiltak er svært tvilsomt.

Konklusjonen er at vi er i ferd med å kjøre oss opp i et hjørne, der vi bruker masser av energi –hentet fra fossile energibærere – til å hente ut mer fossile brennstoffer, som ikke gir tilstrekkelig energiutbytte til å opprettholde vår sivilisasjon. Samtidig truer bruk av kull, olje og gass med å ødelegge vårt livsgrunnlag. Det er derfor all mulig grunn til å ta nyere økonomisk tenkning på alvor.

Den problematiske overgangen til bruk av fornybare energikilder

Verden vil bli nødt til å gå over til bruk av fornybare energikilder. Mange av de løsningene man kjenner, vil gi en EROI som er tilstrekkelig høy til å opprettholde et rimelig høyt aktivitetsnivå. Målt over en periode på 40 år, vil solceller gi en EROI på 10:1, og direkte bruk av solvarme atskillig mer. Vindenergi gir også høyere EROI, fra 18:1 og oppover, og bølgeenergi 15:1. Når det gjelder biobrensel, vil utbyttet variere mye alt ettersom hvilket råstoff som brukes. Bruk av mais, slik man gjør i USA, er helt nede på 1,8:1 og soya nede på 3,5:1. Sukker og palmeolje gir bedre resultat. Hvordan det er med såkalte 2. og 3. generasjons biodiesel, vet jeg ikke. Når det gjelder hydrogen, er trolig regnestykket negativt.

Ut fra betraktningene over, skulle man tro at overgang til fornybare energikilder skulle være relativt problematisk rent teknisk sett, og at det hele bare står på politisk evne og vilje. Saken er imidlertid ikke så enkel. Å bygge opp anlegg for alternative energibærere krever store investeringer, som i den første perioden bare kan gjennomføres ved bruk av fossil energi! Det vil ta flere år før de alternative energiverkene kan gi så mye energi tilbake, at videre utbygging kan utføres uten bruk av fossile brennstoffer.Vi må altså bruke flere usunne energibærere enn i dagens regime, for å kunne investere i et nytt og sunnere regime. Den eneste fornuftige måten å gjøre dette på, er å gjøre hva vi kan for å spare energi. En aktiv og gjennomgripende politikk for energiøkonomisering vil bli nødvendig.

Konklusjon – i form av noen spørsmål og svar

§Er den norske opinionen moden for å godta de premissene som ligger i teksten over? Neppe.

§Finnes det noen som kan påta seg ansvaret med å gi den innsikten som er nødvendig? Jo, de finnes, men de slipper ikke til. Hverken politikere, mediene eller folk sel er interesserte i å høre om slike forhold, og ingen synes i stand til bryte igjennom den eksisterende muren av taushet og tankeløshet.

§Vil vi våkne mens det ennå er tid til å forhindre et sammenbrudd av vår sivilisasjon? Optimister sier ja, pessimister sier nei. Selv har jeg aldri klart å plassere meg i noen av disse leirene; jeg føler meg bare som realist – så langt det holder. Realisten i meg sier at vi til slutt vil få et paradigmeskift, der gamle forestillinger om økonomisk vekst og hva som er mulig vil bli erstattet av nye. Det er imidlertid grunn til å tro at dette ikke skjer før naturen har blitt påført ubotelige skader.

[1]Entropi = uorden. Poenget med denne loven, er at uansett hva som utføres av arbeid, vil det være umulig å utnytte all energien til å gjøre dette arbeidet. Noe vil alltid «gå tapt» til en form vi ikke får utnyttet, vanligvis til varme, dvs. bevegelse i atomer og molekyler.

Tirsdag 28. mai har Paul Chaffey og Liv Holm Eide en kronikk i Dagsavisen om morgendagens skole. Bak deres synspunkter ligger det et par underliggende forutsetninger, som etter min mening er både overfladiske og grunnleggende feilaktige.

For det første har de et kunnskapssyn som kun fremmer det vi kaller figurativ læring, og for det andre omtaler de skolen som en institusjon som eksisterer kun for næringslivets behov. Jeg vil gjerne kort få kommentere begge deler.

Figurativ kontra operasjonell kunnskap

Operasjonell forståelse er et innfløkt begrep, men kan litt kort forklares slik: for at forståelsen av et stoff skal være operasjonelt, må den være internalisert, den må være reversibel, og den må kunne settes inn i en sammenheng. Det motsatte kalles figurativ læring. Chaffey og Heide faller i den fellen å tro at det bare er den siste form for kunnskap som skolen skal befatte seg med. Den karakteriseres av å vær en overflatisk læring, der målet ofte bare er å huske fakta eller reprodusere noe til en prøve. Man kan oppøve ferdighet til å løse standardoppgaver, men forståelsen kan være meget mangelfull.

Særlig i fag som matematikk og andre tunge realfag er kronikørenes læringssyn problematisk. Fagmatematikere tenker gjerne på sitt fag etter to hovedlinjer: som problemløsing og som et presisjonsspråk som beskriver mønstre og sammenhenger. Å mestre dette faget er noe langt mer enn å løse standardoppgaver. De to nevnte kronikørene synes å mene at det kun er regneferdigheter det hele går ute på. Det synet passer for øvrig godt sammen med et snevert syn på kunnskap, der skolen kun tildeles rollen med å skaffe næringslivet arbeidstakere som kan utføre rutineoppgaver. Slike rutineoppgaver finnes det jo fortsatt mange av, selv i et høyteknologisk samfunn. Svært mye ingeniør- og IT-arbeid går ut på å gjenta de samme typer beregninger og oppgaver. Men når det gjelder forsknings- og utviklingsarbeid, holder ikke denne holdningen til faget mål. Da må man ha nettopp operasjonell kunnskap. I våre dager er det dessuten en sjeldenhet at noen driver med slikt arbeid alene. Man må kunne samarbeide, noe man bør få trening til i skolen. Det er på bakgrunn av dette mange av oss didaktikere mener at M87 var den beste læreplanen Norge har hatt.

I den læringsteorien som kalles radikal konstruktivisme, sies det at elever alltid danner seg sine private oppfatninger av ting. Faren for misoppfatninger og rene misforståelser er stor. Den beste måten å rette opp dette på, er faglige diskusjoner og oppklaringer. Dette foregår best i et kollektiv. I land der elevene lærer mest matematikk, er man bevisste på nettopp dette. Har man privatlærer, kan selvsagt diskusjonen og oppklaringene foregå mellom elev og lærer. Det er langt verre å diskutere med en datamaskin.

Skolens formålsparagraf

Det synes å ha blitt et fellestrekk for de fleste politiske aktører som diskuterer skole, at de ikke bryr seg om hva skolens oppgave egentlig er, slik det er vedtatt i skolens formålsparagraf. Der sies det ikke noe om at landet trenger ingeniører, eller noen annen yrkesgruppe for den del. Formålet dreier seg om det vi i pedagogiske kretser kaller dannelse. Kort sagt kan dette forklares ved å si at skolens hovedoppgave er å få elevene til å forstå mest mulig av både den fysiske, historiske, sosiale og kulturelle verden. Paragrafen er lang, men la meg sitere to punkter derfra:

Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.

Det siste punktet viser med all tydelighet at skolen handler om langt mer enn næringslivets behov. Det dreier seg også om å gi elevene kunnskaper som kan anvendes til deltakelse i politiske og andre demokratiske organer, fagforeninger, frivillige lag og organisasjoner.

Når man ser på skolens formålsparagraf og et læringssyn som må ligge til grunn for å fremme den, kan man trygt trekke den slutningen av læreren aldri vil bli overflødig. Læringsmaskiner og dataprogrammer kan aldri erstatte henne.

Ronald Bradal
Cand. real. med matematikkdidaktikk som hovedfag

Nå har vi nok en gang fått store flomproblemer inn over oss. Såkalte 50-årsflommer kommer annethvert år. Det er kanskje på tide å bruke andre navn. Dette er nemlig den nye normalen. Hva gjør vi så? Jeg vil kommentere det slik:

1.       Naturlovene kan ikke påvirkes av mennesker, de er som de er.
Når man følger med i den offentlige debatten, kan man få inntrykk av mange politikere ikke innser dette enkle faktum. De «tror eller tror ikke» på at klimaendringene er menneskeskapte.

2.      Spørsmålet om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, er et vitenskapelig spørsmål, ikke et politisk.

3.       Håndtering av klimaendringene er derimot et politisk spørsmål.
I dag står valget mellom tre hovedveier: la det skure, tilpasning eller forebygging.

Det politiske dilemmaet er at det norske folk forventer og forlanger mer av alt, mens forebygging, dvs. avslutning av «fossilalderen», kan føre til at får mindre av alt.

Det saklige dilemmaet er at tilpasning til slutt vil føre til enda mye mindre av alt.

Forebygging er også her langt billigere enn reparasjoner, selv om det skulle bety en nokså rask slutt på Norges oljeeventyr.

I går ble det sluppet ut en pressemelding fra en organisasjon som heter iDMC = Internal Displacement Monitor Centre, i samarbeid med Norwegian Refugee Council (!). I denne sies det at 32,4 millioner mennesker måtte flykte fra uvær og jordskjelv.

Minst 98 % av dette skyldtes klimaskapt uvær[1]. De mest omfattende tilfellene fantes i India og Nigeria:

§ India: 6,9 millioner mennesker

§ Nigeria: 6,1 millioner

§ Afrika totalt: 8,2 millioner

Organisasjonen iDMC regner med at over en femårsperiode har 81 % av slike tilfelle skjedd i Asia, mens i fjor stor India og Nigeria for 41 %. Klimaforskere har varslet at hundretalls millioner mennesker vil oppleve dette i dette århundret. Starten tilsier at denne spådommen vil bli mer enn oppfylt.

Med den temperaturøkningen som ligger i kortene nå, vil meget store menneskemengder måtte flykte, etter hvert som avlinger og husdyr går dukken. Det er nemlig ikke bare stormer og uvær som skaper problemer, men også tørke i sørlige tempererte strøk. Men hvor skal de flykte? Det er ikke noe ledig rom på kloden lenger, slik som når vi kunne befolke Amerika. Dette skjedde for øvrig på bekostning av urbefolkningen, som mistet opptil 95 % av sitt folketall. Biologer og andre regner med at opptil halvparten av alle planter og en tredel av alle dyr, vil miste sitt habitat i løpet av dette århundret. I USA må de som overvåker tørken i mange av delstatene, snart innføre en ny kategori for å kunne beskrive den ekstreme tørken som finnes enkelte steder.

En av de mest deprimerende hendelsene jeg har vært utsatt for de senere årene, var en uttalelse som Trond Giske kom med under årsmøtet i Hedmark Ap for tre år siden: «Vi må passe på klimaet så ikke folk i Bangla Desh drukner» var det eneste han hadde å bidra med som kommentar til klimaproblemet. Når en av landets desidert dyktigste politikere er så til de grader sneversynt på et så viktig tema, er det sannelig ikke merkelig at den norske opinionen trolig er av de aller minst oppdaterte på kloden, når det gjelder miljø- og klimaspørsmål.

P.s. Ta gjerne en titt på http://ronaldblogg.blogspot.com

Kilde:
http://www.internal-displacement.org/8025708F004BE3B1/(httpInfoFiles)/20AD3AF537F53A27C1257B6A003712DE/$file/Press%20Release%20Global%20Estimates%20Report%202012%20IDMC.pdf

[1] I følge de mest troverdige klimaforskere er dette noe upresist. De sier at det finnes elementer av både normale variasjoner og klimaskapte forhold i alt uvær.

For de uinnvidde: blinkers (eller blinders) er en slik hette man setter på hester for at de ikke skal se bakover eller til siden. Ap har satt på seg slike for å unngå å se miljø- og klimaproblemet. Jeg synes dette er meget trist, men skal ikke bruke mer spalteplass på det her og nå enn å si følgende:

På sikt har denne vanen med å overse framtidas desidert største problem potensial til å bli partiets banesår. Vitenskapelige fakta om disse sakene er ugjendrivelige, og det å overse dem er jamngodt med å hoppe ned fra et stup uten sikring. Til slutt er det nødt til å gå galt.

Norsk Folkehjelp Region Øst

Biskopen i Hamar

Norsk Folkehjelps Solidaritetsungdom

Palestinakomiteen i Norge

Generell uttalelse om norsk flyktning- og asylpolitikk

Flere hendelser gjennom de siste årene viser at det finnes mye frustrasjon omkring norsk flyktninge- og asylpolitikk. Nyhetsmediene rapporterer til stadighet om protester mot utsendelse av personer, ofte barn som har nær tilknytning til Norge eller som endog er født her, eller det kan gjelde andre som har blitt integrert i ulike lokalsamfunn på en god måte, men som ikke har oppholdstillatelse. Ved siden av disse protestene, har mange organisasjoner, forfattere og andre aktører skrevet kronikker og avgitt uttalelser av prinsipiell art. Lite eller ingen ting av dette har imidlertid ført til at myndighetene har latt seg påvirke i særlig grad. Vi har derfor kommet til den konklusjonen at det eneste midlet som nytter, er å synliggjøre at det er finnes en bred opinion som ønsker en mer menneskevennlig politikk på området. Det er særlig innen følgende saksområder vi mener politikken bør endres.

Forholdet til FNs barnekonvensjon, artikkel 22 om flyktningbarn

De senere årene har det foreligget en rekke saker der myndighetene har blitt kritisert for å sende ut barn med sterk tilknytning til landet på en måte som strider mot FNs barnekonvensjon og anbefalinger fra FNs organer. Særlig kjent er saken om utsendelse av Nathan Eshete. Bergen bystyre har enstemmig vedtatt en protest mot utsendelsen. Saken er imidlertid ikke unik, da det har vært en hel rekke slike saker de senere årene.

Papirløse og ikke returnerbare flyktninger

Retur av disse har voldt mange problemer og avstedkommet debatt på prinsipielt grunnlag. En rekke organer, forskere og organer har krevd amnesti for slike grupper. Mange land i Europa har gitt slik amnesti, og nå har president Obama i USA bebudet et tilsvarende amnesti for mennesker som har kommet ulovlig til landet. Vi mener at også Norge bør gi et slikt amnesti.

Anbudssystemet for drift av asylmottak
Vi er kjent med at anbudssystemet er en konsekvens av EØS-avtalen. Det er likevel slik at de fleste land i EU ikke bruker anbud på etablering av asylmottak. Vi mener derfor at Norge også bør kunne etablere en ordning der flertallet asylmottak kan forbeholdes humanitære organisasjoner. Anbudsordningen fører til at kvaliteten på driften av mottakene blir betenkelig presset på grunn av stram økonomi. Dessverre er det samtidig slik at enkelte kommersielle aktører tjener stor penger på sin drift, noe som bare kan forklares ved uforsvarlig stram drift og dårlige lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.

Rettferdighetsbegrepet

I den offentlige debatten bruker myndighetene gjerne rettferdighetshensyn som argument for sin stramme politikk. Vi mener dette er en uholdbar bruk av rettferdighetsbegrepet, da det er «lik rett» til dårlig behandling som utgjør kjernen i argumentasjonen. Dersom man forsøker å benytte samme tenkning innen helsesektoren eller skolevesenet, vil man lett forstå at en slik argumentasjon vil føre ut i det absurde. Det eneste rettferdige, slik vi vanligvis bruker dette begrepet, vil være å behandle alle best mulig.

Vår konklusjon

Vi mener at Norge ville være tjent med å følge en politikk som er i tråd med de prinsippene som er omtalt over. Omfanget av protestene som angår enkeltsaker, viser at flertallet av befolkningen trolig er langt mer positive til en liberalisering av flyktning- og asylpolitikken enn det man forsøker å måle gjennom ulike meningsmålinger, der spørsmålsstillingen etter vår oppfatning leder respondentene til å svare negativt. At meningsmålinger av og til kan være et tvilsomt instrument for å måle folks oppfatninger, er et velkjent fenomen. Vi mener dette er tilfelle også i denne saken.

Tilleggsuttalelse fra biskopen i Hamar

Biskopen vil peke på at Den norske kirke gjentatte ganger har tatt dette følgende med utlendingsmyndighetene:

1. Vi trenger en vesentlig raskere saksbehandling av asylsaker.
2. FNs barnekonvensjon må få avgjørende betydning for de lengeværende asylbarna.
3. Landinfo må i større grad bygge sin informasjon på et mer nyansert bilde av religiøse minoriteters situasjon. Det innebærer bl.a. å lytte til den informasjon ulike NGO-er sitter på, blant annet når det gjelder kristne minoriteter i muslimsk dominerte land.
4. Kristne konvertitter blir i liten grad trodd. Herunder hører det med at UDI har en svært snever forståelse av hva kristen tro og praksis innebærer når de intervjuer asylsøkere.

Aksjonsgruppa gir sin fulle støtte til denne uttalelsen.

i dagens avis skriver sentralstyremedlem i FrPs ungsom, Tristan Dupre, om Corporate social responsibility (CSR). Han mener bedrifter skal tenke på sin profitt alene og ikke påta seg ansvar utover det. Dette vil bare redusere deres effektivitet når det gjelder å skape økonomisk vekst.

Poenget med slike tiltak som CSR og mange lignende tiltak verden over, er imidlertid å dempe den økonomiske veksten og bidra til å skape en stabilitetsøkonomi, der utgangspunktet er at nok er nok.

FrP - og våre andre partier - overser det faktum at vitenskapen sier jakten etter stadig økonomisk vekst er en dødsspiral.

For få år siden hadde vi en offentlig debatt om biodrivstoff her i Norge. Debatten ble utløst av at regjeringen fjernet subsidier på biodrivstoff, noe som avstedkom sterke protester. Politikken ble ikke endret, men satsingen på biodrivstoff fortsetter.

I Klimameldingen fra 2012 kan vi finne følgende mål:

Øke omsetningspåbudet for biodrivstoff til 5 prosent forutsatt at bærekraftskriteriene er tilfredsstillende. Når det er opparbeidet erfaring med bærekraftskriteriene, vil regjeringen ha som mål å øke omsetningspåbudet ytterligere opp mot 10 prosent.

Når det gjelder slike bærekraftskriterier som er omtalt over, sier regjeringen blant annet dette:

Norge har nå gitt sine innspill til EUs forslag til bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff. Netto reduksjon av klimagassutslipp er hovedpoenget med å ta i bruk biodrivstoff, og drivstoffet må være produsert på en bærekraftig måte.

Norge understreker spesielt overfor EU at de samme kravene til biodrivstoff må gjelde for alle produsentland, både innenfor og utenfor EU.

EUs forslag til bærekraftskriterier for biodrivstoff innebærer også at råvarene ikke skal være dyrket eller hentet fra områder med stort naturmangfold. De skal heller ikke være dyrket eller hentet fra områder med stor karbonbinding, som våtmarker og sammenhengende skogsområder.

EUs foreslåtte krav til rapportering omfatter blant annet effekter på matpriser, arealbruksendringer, vannressurser og jordkvalitet.

(http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/pressesenter/pressemeldinger/2008/norge-stotter-eus-arbeid-med-a-fremme-ba.html?id=510491)

Min personlige overbevisning har hele tiden vært at dette er helt urealistiske mål, bygget på håp og tro om lettvinte løsninger, mer enn på realistisk kunnskap. I det følgende vil jeg begrunne dette gjennom uttalelser fra to ulike kilder.

Under en konferanse i PES (Party of European Socialists), sa Laura Sullivan,European Policy and Campaigns Manager for organisasjonen følgende:

EUs mål om å øke andelen av biodrivstoff som har skapt en situasjon der verdifull dyrkingsjord for mat overføres til plantasjer for biodrivstoff. Et slikt eksempel kan man se i Kenya. Når man tar med hele produksjonskjeden, framstilling og transport av biodrivstoffet, så kommer det dårligere ut enn olje – til dels flere ganger dårligere! Utbyttet er altså nøyaktig det stikk motsatte av det man vil oppnå!

Sullivan fortalte at ActionAid hadde konsultert grundige naturvitenskapsfolk om dette.

I fjor laActionAid fram en rapport om dette. Den kan lastes ned på

http://www.actionaid.org/sites/files/actionaid/fuel_for_thought.pdf

I rapporten sies det at EU-kommisjonen fortsetter å overse de problemene som deres produksjon av biodrivstoff fører med seg. Den driver opp prisene på matvarer og skyver fattige mennesker vekk fra sine leveområder. De er engstelige for at prisene kan nå krisenivå.

De nevner bl.a. følgende: prisene på oljefrø kan gå opp 33 %, mais med 22 %, sukker med 21 % og hvete med 10 %, fram til 2020. Laura Sullivan sier dette:

If it continues to ignore the impacts of its biofuels policy on people living in some of the poorest parts of the planet, the EU will effectively be sponsoring hunger and human rights abuses on a massive scale.

Hvis EU fortsetter å overse følgene av sin biodrivstoffpolitikk for folk som bor i noen av de fattigste områdene på planeten, vil de på en effektiv måte sponse sult og overgrep på menneskerettigheter i stor skala.

Et estimat antyder at det trengs 13-19 millioner hektar for å kunne produsere det biodrivstoffet som EUs politikk krever. ActionAid har påvist at europeiske selskaper har bidratt til masseforflyttinger av brudd mot folks rettigheter i flere land i Afrika og Latin-Amerika. Et britisk selskap forsynte seg med 8200 hektar i Tanzania, mens overtakelse av land til sukkerproduksjon førte til opprør og tre dødsfall.

Laura Sullivan konkluderer slik:

Europe must start opening its eyes to the damage that its renewable energy policies are doing in poor countries – and has a chance to change them this year. Instead of pumping money into this fool’s gold, the EU needs to drop its targets and subsidies, and invest the money in truly sustainable alternatives, that support local farmers to produce food not fuel.

Europa må få opp øynene for den skaden deres poltikk for gjør i fattige land. I stedet for å pumpe penger inn i dette narrenes gull, må EU senke sine mål og subsidier og investere i sanne bærekraftige alternativer, som gir bønder støtte til å produsere mat, ikke drivstoff.

Jeff Spross i organisasjonen ThinkProgress sier at satsingen på biodrivstoff representerer et kraftig tilbakeslag for klimakampen. Dessuten har etterspørselen etter biodrivstoff ført til økt satsing på dette og dermed reduksjon i matproduksjonen. Satsingen fører også til avskoging i mange utviklingsland. Alt dette fører til usikkerhet i matproduksjonen og økt fare for en uheldig klimautvikling.

Nå har forskere fra Dakota føyd til en ny bekymring. Som kjent har store deler av USA vært utsatt for enorme tørkeproblemer de siste årene. Mange forskere er engstelige for at dette er en utvikling som bare vil forsterke seg i årene framover. I USA bruker man begrepet Dust Bowl og dust-bowlification, ord som ikke er så enkle å oversette til norsk. Rett oversatt blir det støvbolle og en utvikling mot dette. Mange klimaforskere betrakter denne utviklingen som den farligste konsekvensen av klimautviklingen.

De nevnte forskerne påpeker at mye av arealet som tas i bruk for å produsere biodrivstoffplanter, er naturlig grasmark, og at disse grasmarkene beskytter jorda mot tørke og vinderosjon. Satsingen på biodrivstoff kan derfor bidra til å forsterke en skremmende utvikling. Forskernes påpeker at utviklingen i grasarealer som er blitt tatt i bruk til å dyrke soya og mais for biodrivstoff mellom 2006 og 2011, går like raskt som avskoging i Brasil, Malaysia og Indonesia. 

Brad Plumer i Washington Post sier at det er en rekke forhold som driver disse endringene:  subsidiering av planter som brukes til å lage biodrivstoff, mangel på belønning for å ta vare på grasområder, sammen med lave priser på biodrivstoff. «Ekspansjon av biodrivstoffplanter forsterker biodrivstoffenes allerede tvilsomme fordeler.»

Verden synes fortsatt å mene at det er mulig å få både i pose og sekk – både satse på å løse klimaproblemene, fortsette utviklingen av transport både av varer og mennesker, og å øke matproduksjonen til en voksende befolkning. Etter all sannsynlighet er dette umulig. Før eller senere vil vi bli tvunget til å velge en annen vei.