Ronald Bradal
Viser innlegg | Se kommentarer (7)I går ble det sluppet ut en pressemelding fra en organisasjon som heter iDMC = Internal Displacement Monitor Centre, i samarbeid med Norwegian Refugee Council (!). I denne sies det at 32,4 millioner mennesker måtte flykte fra uvær og jordskjelv.
Minst 98 % av dette skyldtes klimaskapt uvær[1]. De mest omfattende tilfellene fantes i India og Nigeria:
§ India: 6,9 millioner mennesker
§ Nigeria: 6,1 millioner
§ Afrika totalt: 8,2 millioner
Organisasjonen iDMC regner med at over en femårsperiode har 81 % av slike tilfelle skjedd i Asia, mens i fjor stor India og Nigeria for 41 %. Klimaforskere har varslet at hundretalls millioner mennesker vil oppleve dette i dette århundret. Starten tilsier at denne spådommen vil bli mer enn oppfylt.
Med den temperaturøkningen som ligger i kortene nå, vil meget store menneskemengder måtte flykte, etter hvert som avlinger og husdyr går dukken. Det er nemlig ikke bare stormer og uvær som skaper problemer, men også tørke i sørlige tempererte strøk. Men hvor skal de flykte? Det er ikke noe ledig rom på kloden lenger, slik som når vi kunne befolke Amerika. Dette skjedde for øvrig på bekostning av urbefolkningen, som mistet opptil 95 % av sitt folketall. Biologer og andre regner med at opptil halvparten av alle planter og en tredel av alle dyr, vil miste sitt habitat i løpet av dette århundret. I USA må de som overvåker tørken i mange av delstatene, snart innføre en ny kategori for å kunne beskrive den ekstreme tørken som finnes enkelte steder.
En av de mest deprimerende hendelsene jeg har vært utsatt for de senere årene, var en uttalelse som Trond Giske kom med under årsmøtet i Hedmark Ap for tre år siden: «Vi må passe på klimaet så ikke folk i Bangla Desh drukner» var det eneste han hadde å bidra med som kommentar til klimaproblemet. Når en av landets desidert dyktigste politikere er så til de grader sneversynt på et så viktig tema, er det sannelig ikke merkelig at den norske opinionen trolig er av de aller minst oppdaterte på kloden, når det gjelder miljø- og klimaspørsmål.
P.s. Ta gjerne en titt på http://ronaldblogg.blogspot.com
[1] I følge de mest troverdige klimaforskere er dette noe upresist. De sier at det finnes elementer av både normale variasjoner og klimaskapte forhold i alt uvær.
For de uinnvidde: blinkers (eller blinders) er en slik hette man setter på hester for at de ikke skal se bakover eller til siden. Ap har satt på seg slike for å unngå å se miljø- og klimaproblemet. Jeg synes dette er meget trist, men skal ikke bruke mer spalteplass på det her og nå enn å si følgende:
På sikt har denne vanen med å overse framtidas desidert største problem potensial til å bli partiets banesår. Vitenskapelige fakta om disse sakene er ugjendrivelige, og det å overse dem er jamngodt med å hoppe ned fra et stup uten sikring. Til slutt er det nødt til å gå galt.
Norsk Folkehjelp Region Øst
Biskopen i Hamar
Norsk Folkehjelps Solidaritetsungdom
Palestinakomiteen i Norge
Generell uttalelse om norsk flyktning- og asylpolitikk
Flere hendelser gjennom de siste årene viser at det finnes mye frustrasjon omkring norsk flyktninge- og asylpolitikk. Nyhetsmediene rapporterer til stadighet om protester mot utsendelse av personer, ofte barn som har nær tilknytning til Norge eller som endog er født her, eller det kan gjelde andre som har blitt integrert i ulike lokalsamfunn på en god måte, men som ikke har oppholdstillatelse. Ved siden av disse protestene, har mange organisasjoner, forfattere og andre aktører skrevet kronikker og avgitt uttalelser av prinsipiell art. Lite eller ingen ting av dette har imidlertid ført til at myndighetene har latt seg påvirke i særlig grad. Vi har derfor kommet til den konklusjonen at det eneste midlet som nytter, er å synliggjøre at det er finnes en bred opinion som ønsker en mer menneskevennlig politikk på området. Det er særlig innen følgende saksområder vi mener politikken bør endres.
Forholdet til FNs barnekonvensjon, artikkel 22 om flyktningbarn
De senere årene har det foreligget en rekke saker der myndighetene har blitt kritisert for å sende ut barn med sterk tilknytning til landet på en måte som strider mot FNs barnekonvensjon og anbefalinger fra FNs organer. Særlig kjent er saken om utsendelse av Nathan Eshete. Bergen bystyre har enstemmig vedtatt en protest mot utsendelsen. Saken er imidlertid ikke unik, da det har vært en hel rekke slike saker de senere årene.
Papirløse og ikke returnerbare flyktninger
Retur av disse har voldt mange problemer og avstedkommet debatt på prinsipielt grunnlag. En rekke organer, forskere og organer har krevd amnesti for slike grupper. Mange land i Europa har gitt slik amnesti, og nå har president Obama i USA bebudet et tilsvarende amnesti for mennesker som har kommet ulovlig til landet. Vi mener at også Norge bør gi et slikt amnesti.
Anbudssystemet for drift av asylmottak
Vi er kjent med at anbudssystemet er en konsekvens av EØS-avtalen. Det er likevel slik at de fleste land i EU ikke bruker anbud på
etablering av asylmottak. Vi mener derfor at Norge også bør kunne etablere en ordning der flertallet asylmottak kan forbeholdes humanitære organisasjoner. Anbudsordningen fører til at kvaliteten på
driften av mottakene blir betenkelig presset på grunn av stram økonomi. Dessverre er det samtidig slik at enkelte kommersielle aktører tjener stor penger på sin drift, noe som bare kan forklares ved
uforsvarlig stram drift og dårlige lønns- og arbeidsvilkår for ansatte.
Rettferdighetsbegrepet
I den offentlige debatten bruker myndighetene gjerne rettferdighetshensyn som argument for sin stramme politikk. Vi mener dette er en uholdbar bruk av rettferdighetsbegrepet, da det er «lik rett» til dårlig behandling som utgjør kjernen i argumentasjonen. Dersom man forsøker å benytte samme tenkning innen helsesektoren eller skolevesenet, vil man lett forstå at en slik argumentasjon vil føre ut i det absurde. Det eneste rettferdige, slik vi vanligvis bruker dette begrepet, vil være å behandle alle best mulig.
Vår konklusjon
Vi mener at Norge ville være tjent med å følge en politikk som er i tråd med de prinsippene som er omtalt over. Omfanget av protestene som angår enkeltsaker, viser at flertallet av befolkningen trolig er langt mer positive til en liberalisering av flyktning- og asylpolitikken enn det man forsøker å måle gjennom ulike meningsmålinger, der spørsmålsstillingen etter vår oppfatning leder respondentene til å svare negativt. At meningsmålinger av og til kan være et tvilsomt instrument for å måle folks oppfatninger, er et velkjent fenomen. Vi mener dette er tilfelle også i denne saken.
Tilleggsuttalelse fra biskopen i Hamar
Biskopen vil peke på at Den norske kirke gjentatte ganger har tatt dette følgende med utlendingsmyndighetene:
- Vi trenger en vesentlig raskere saksbehandling av asylsaker.
- FNs barnekonvensjon må få avgjørende betydning for de lengeværende asylbarna.
- Landinfo må i større grad bygge sin informasjon på et mer nyansert bilde av religiøse minoriteters situasjon. Det innebærer bl.a. å lytte til den informasjon ulike NGO-er sitter på, blant annet når det gjelder kristne minoriteter i muslimsk dominerte land.
- Kristne konvertitter blir i liten grad trodd. Herunder hører det med at UDI har en svært snever forståelse av hva kristen tro og praksis innebærer når de intervjuer asylsøkere.
Aksjonsgruppa gir sin fulle støtte til denne uttalelsen.
i dagens avis skriver sentralstyremedlem i FrPs ungsom, Tristan Dupre, om Corporate social responsibility (CSR). Han mener bedrifter skal tenke på sin profitt alene og ikke påta seg ansvar utover det. Dette vil bare redusere deres effektivitet når det gjelder å skape økonomisk vekst.
Poenget med slike tiltak som CSR og mange lignende tiltak verden over, er imidlertid å dempe den økonomiske veksten og bidra til å skape en stabilitetsøkonomi, der utgangspunktet er at nok er nok.
FrP - og våre andre partier - overser det faktum at vitenskapen sier jakten etter stadig økonomisk vekst er en dødsspiral.
For få år siden hadde vi en offentlig debatt om biodrivstoff her i Norge. Debatten ble utløst av at regjeringen fjernet subsidier på biodrivstoff, noe som avstedkom sterke protester. Politikken ble ikke endret, men satsingen på biodrivstoff fortsetter.
I Klimameldingen fra 2012 kan vi finne følgende mål:
Øke omsetningspåbudet for biodrivstoff til 5 prosent forutsatt at bærekraftskriteriene er tilfredsstillende. Når det er opparbeidet erfaring med bærekraftskriteriene, vil regjeringen ha som mål å øke omsetningspåbudet ytterligere opp mot 10 prosent.
Når det gjelder slike bærekraftskriterier som er omtalt over, sier regjeringen blant annet dette:
Norge har nå gitt sine innspill til EUs forslag til bærekraftskriterier og rapporteringskrav for biodrivstoff. Netto reduksjon av klimagassutslipp er hovedpoenget med å ta i bruk biodrivstoff, og drivstoffet må være produsert på en bærekraftig måte.
Norge understreker spesielt overfor EU at de samme kravene til biodrivstoff må gjelde for alle produsentland, både innenfor og utenfor EU.
EUs forslag til bærekraftskriterier for biodrivstoff innebærer også at råvarene ikke skal være dyrket eller hentet fra områder med stort naturmangfold. De skal heller ikke være dyrket eller hentet fra områder med stor karbonbinding, som våtmarker og sammenhengende skogsområder.
EUs foreslåtte krav til rapportering omfatter blant annet effekter på matpriser, arealbruksendringer, vannressurser og jordkvalitet.
Min personlige overbevisning har hele tiden vært at dette er helt urealistiske mål, bygget på håp og tro om lettvinte løsninger, mer enn på realistisk kunnskap. I det følgende vil jeg begrunne dette gjennom uttalelser fra to ulike kilder.
Opplysninger fra organisasjonen ActionAid
Under en konferanse i PES (Party of European Socialists), sa Laura Sullivan,European Policy and Campaigns Manager for organisasjonen følgende:
EUs mål om å øke andelen av biodrivstoff som har skapt en situasjon der verdifull dyrkingsjord for mat overføres til plantasjer for biodrivstoff. Et slikt eksempel kan man se i Kenya. Når man tar med hele produksjonskjeden, framstilling og transport av biodrivstoffet, så kommer det dårligere ut enn olje – til dels flere ganger dårligere! Utbyttet er altså nøyaktig det stikk motsatte av det man vil oppnå!
Sullivan fortalte at ActionAid hadde konsultert grundige naturvitenskapsfolk om dette.
I fjor laActionAid fram en rapport om dette. Den kan lastes ned på
http://www.actionaid.org/sites/files/actionaid/fuel_for_thought.pdf
I rapporten sies det at EU-kommisjonen fortsetter å overse de problemene som deres produksjon av biodrivstoff fører med seg. Den driver opp prisene på matvarer og skyver fattige mennesker vekk fra sine leveområder. De er engstelige for at prisene kan nå krisenivå.
De nevner bl.a. følgende: prisene på oljefrø kan gå opp 33 %, mais med 22 %, sukker med 21 % og hvete med 10 %, fram til 2020. Laura Sullivan sier dette:
If it continues to ignore the impacts of its biofuels policy on people living in some of the poorest parts of the planet, the EU will effectively be sponsoring hunger and human rights abuses on a massive scale.
Hvis EU fortsetter å overse følgene av sin biodrivstoffpolitikk for folk som bor i noen av de fattigste områdene på planeten, vil de på en effektiv måte sponse sult og overgrep på menneskerettigheter i stor skala.
Et estimat antyder at det trengs 13-19 millioner hektar for å kunne produsere det biodrivstoffet som EUs politikk krever. ActionAid har påvist at europeiske selskaper har bidratt til masseforflyttinger av brudd mot folks rettigheter i flere land i Afrika og Latin-Amerika. Et britisk selskap forsynte seg med 8200 hektar i Tanzania, mens overtakelse av land til sukkerproduksjon førte til opprør og tre dødsfall.
Laura Sullivan konkluderer slik:
Europe must start opening its eyes to the damage that its renewable energy policies are doing in poor countries – and has a chance to change them this year. Instead of pumping money into this fool’s gold, the EU needs to drop its targets and subsidies, and invest the money in truly sustainable alternatives, that support local farmers to produce food not fuel.
Europa må få opp øynene for den skaden deres poltikk for gjør i fattige land. I stedet for å pumpe penger inn i dette narrenes gull, må EU senke sine mål og subsidier og investere i sanne bærekraftige alternativer, som gir bønder støtte til å produsere mat, ikke drivstoff.
Engstelse i USA for konsekvensene av å dyrke biodrivstoffplanter
Jeff Spross i organisasjonen ThinkProgress sier at satsingen på biodrivstoff representerer et kraftig tilbakeslag for klimakampen. Dessuten har etterspørselen etter biodrivstoff ført til økt satsing på dette og dermed reduksjon i matproduksjonen. Satsingen fører også til avskoging i mange utviklingsland. Alt dette fører til usikkerhet i matproduksjonen og økt fare for en uheldig klimautvikling.
Nå har forskere fra Dakota føyd til en ny bekymring. Som kjent har store deler av USA vært utsatt for enorme tørkeproblemer de siste årene. Mange forskere er engstelige for at dette er en utvikling som bare vil forsterke seg i årene framover. I USA bruker man begrepet Dust Bowl og dust-bowlification, ord som ikke er så enkle å oversette til norsk. Rett oversatt blir det støvbolle og en utvikling mot dette. Mange klimaforskere betrakter denne utviklingen som den farligste konsekvensen av klimautviklingen.
De nevnte forskerne påpeker at mye av arealet som tas i bruk for å produsere biodrivstoffplanter, er naturlig grasmark, og at disse grasmarkene beskytter jorda mot tørke og vinderosjon. Satsingen på biodrivstoff kan derfor bidra til å forsterke en skremmende utvikling. Forskernes påpeker at utviklingen i grasarealer som er blitt tatt i bruk til å dyrke soya og mais for biodrivstoff mellom 2006 og 2011, går like raskt som avskoging i Brasil, Malaysia og Indonesia.
Brad Plumer i Washington Post sier at det er en rekke forhold som driver disse endringene: subsidiering av planter som brukes til å lage biodrivstoff, mangel på belønning for å ta vare på grasområder, sammen med lave priser på biodrivstoff. «Ekspansjon av biodrivstoffplanter forsterker biodrivstoffenes allerede tvilsomme fordeler.»
KonklusjonVerden synes fortsatt å mene at det er mulig å få både i pose og sekk – både satse på å løse klimaproblemene, fortsette utviklingen av transport både av varer og mennesker, og å øke matproduksjonen til en voksende befolkning. Etter all sannsynlighet er dette umulig. Før eller senere vil vi bli tvunget til å velge en annen vei.
Jeg så nylig resultatet av en meningsmåling i USA, der folk hadde blitt spurt om hva folk var mest engstelige for i framtida. I motsetning til her i Norge var klimautviklingen langt oppe på lista - på tredjeplass, mener jeg å huske. Det er ikke så rart, for folk i USA har fått merke klimautviklingen direkte på kroppen i langt høyere grad enn vi her hjemme. Statene har de senere årene opplevd en hel rekke store stormer og oversvømmelser, omfattende og skremmende tørkeproblemer, enorme skogbranner, ødeleggende tornadoer og snøstormer. De materielle og menneskelige skadene har vært meget store. Det er derfor ikke så rart at over 65 % av befolkningen ønsker effektive tiltak mot klimautslippene. Det er også omfattende protester mot diverse forurensingsskader og jordskjelv som følge av utvinning av gass fra skifer, såkalt fracking. Forskerne sier for øvrig nå klart fra om at gass ikke er noen god mellomvei til et bedre klima. Nå har både president Obama og utenriksminister John Kerry gått klart ut og sagt de vil bekjempe klimautviklingen, uansett hva republikanerne og kongressen måtte si.
Hva har så dette med hestekjøtt å gjøre? Kanskje det finnes en sammenheng, selv om det kan være vanskelig å se den, og selv om det blir litt spekulativt? Vi kan få inntrykk av at årsaken til den omfattende bruken av hestekjøtt, utelukkende er pengegriskhet blant de som står bak det hele. Men hva dersom det også er et symptom på mangel på storfekjøtt? Da blir det hele et spørsmål om vår livsførsel og verdens stadig økende forbruk av kjøtt. Kan en slik årsakssammenheng ha noe for seg?
Vi vet at i 2012 ble det for første gang på svært lenge produsert mindre mat på kloden enn det som ble brukt. Verdens lagre av mat går stadig ned. Klimaendringene er trolig årsaken til dette. I teksten over nevnte jeg et av de det største problemene USA har akkurat nå, nemlig den omfattende tørken som har rammet minst halvparten av landarealet. Det førte i fjor til at hundretusener av storfe ble slaktet på grunn av mangel på fôr. I England skjedde det samme med store mengder svin. Vi vet også at flommer, høye temperaturer og tørke har rammet jordbruket mange andre steder på kloden. Her hjemme har vi nå i to sesonger fått reduserte avlinger på grunn av økt nedbør på sensommeren. Dette er akkurat slik vi må forvente at det blir i tiden framover, da høyere vanntemperaturer i havet fører til økt fordampning og dermed mer nedbør.
Landbruket står selv for store mengder utslipp av klimagasser. Vi vet at i dag bruker vi i Vesten 7 – 10 ganger meg energi på å skaffe folk mat, enn det denne maten gir tilbake i form av energi. Mye energi brukes i produksjon og innhøsting, gjennom bruk av maskiner, men enda mer brukes faktisk til frakt, bearbeiding, pakking og behandling i forretningene. I det lange løp er ikke dette bærekraftig. Dersom vi skal lykkes med å fø en voksende verdensbefolkning, må vi utvikle en matproduksjon og en salgskjede som bruker langt mindre energi enn i dag.
Det er meget vanskelig å få folk til å engste seg for eventuell reduksjon i tilgang på mat. Matmangel er noe som er meget fjernt for oss i den rike del av verden. På den annen side – det er trolig bare reduksjon i tilgangen på matvarer som kan motivere nordmenn til å ta klimatrusselen på alvor. Da bør vi kanskje huske på at butikkenes lagre bare holder til en knapp ukes forbruk, og at behovet for økt matproduksjon på verdensbasis er påtrengende, samtidig som klimautviklingen og problemer med vannforsyning, gjør dette stadig vanskeligere.
Nok en gang diskuterer vi for eller mot oljeaktivitet i nord, mens vi burde diskutere for eller mot bruk av fossile brennstoffer. Naturvernere står mot næringslivsfolk og politikere med ønske om næringsutvikling. Spørsmålet blir om vi kan kombinere fisk med olje, eller om risikoen for uhell og utslipp er for stor eller ikke til at utvinning kan iverksettes. Det vi burde diskutere, er om verden fortsatt har råd til å satse på fossil energi.
For øyeblikket leser jeg boka Deceit & Self Deception (Bedrag og selvbedrag) av evolusjonsteoretikeren Robert Trivers. For meg er det umulig å lese denne boka uten å tenke på norsk energipolitikk. Trivers sin hovedtese er meget enkel: kjennetegnet på selvbedrag er overmot og mangel på evne til å lytte til motargumenter. Denne enkle teori passer utmerket på våre politikeres forhold til fossil energi, et forhold som etter stadig flere økologers, økonomers og klimaforskeres mening bygger på rene selvbedrag. La meg nevne tre av dem.
Selvbedrag nr. 1: Vi har god tid på oss til å holde temperaturstigningen under 2 °C og at et innhold av klimagasser i atmosfæren på 450 ppm vil være tilstrekkelig til å holde denne temperaturgrensen.
Sannheten er at dette er politisk fastsatte mål med dårlig vitenskapelig dekning. Det er høyst tvilsomt om vi kan holde temperaturstigningen nede på dette nivået med den utviklingen vi ser. Det er allerede magasinert nok varme i verdenshavene til at temperaturen vil øke med omkring 1,5°C.
Selvbedrag nr. 2: Norsk olje og gass er nødvendig for å kunne erstatte mer forurensende varianter av det samme, og at bruk av naturgass vil være en god overgang til bruk av alternative energibærere.
Er det virkelig noen som tror at norsk gass og olje vil være tilstrekkelig til å bytte ut bruken av kull eller olje fra andre kilder i Russland, Kina, India, USA, Sør-Amerika eller Afrika? Al Gore delte også tidligere troen på at gass kunne representere en overgang til fornybar energi. Dette standpunktet har han nå forlatt. Han mener det er utenkelig at verden vil ha råd til først å investere enormt med penger (og energi!) på ny gassteknologi, for så å gå gjennom nok en kostbar runde med investeringer, for å kunne innføre alternative løsninger. Flere nye forskningsrapporter viser dessuten av å tro at bruk av gass i stedet for kull og olje vil hjelpe på klimaet, også er en illusjon og et selvbedrag.
Selvbedrag nr. 3: Fangst og lagring av karbon vil være tilstrekkelig til å holde mengden av klimagasser i atmosfæren på et ønskelig nivå.
Det er høyst tvilsomt at denne teknologien vil bli utviklet raskt nok til at det kan hjelpe noe særlig. Dessuten vil den kreve så store investeringer, ikke minst i forbruk av energi, at vinninga går opp i spinninga. Særlig er dette tilfelle av den enkle grunn at vi stadig må bruke mer energi for å hente ut olje og gass. Da de første oljebrønnene kom i bruk i USA, kunne man hente ut en energimengde som var 60-70 ganger større enn det man brukte under utvinningen. Nå er vi nede på omkring 15-20 ganger i gjennomsnitt, og det vil bli verre. Satsingen på skiferolje og skifergass vil bidra til denne utviklingen, Oljesandutvinningen i Canada gir en vinst på 3,7-3,8 ganger, noe som i seg selv burde være nok til å legge ned hele produksjonen.
Det største selvbedraget er likevel dette: «Verden vil trenge vår olje og gass i mange tiår framover». Joda, det er sant, men på samme måte som at narkomane trenger heroin.
Nylig har det kommet ut en bok som alle stortings- og regjeringsmedlemmer burde tvinges til å lese. Om de ikke orker, burde noen lese den høyt for dem. Det er boka Bankrupting Nature – Denying our planetary boundaries av Anders Wijkman og Johan Rockström.
Johan Rockström er ingen hvemsomhelst. Han ledet det utredningsarbeidet som FN tok initiativ til og som ledet til den kjente artikkelen i Nature i 2009 hvor det defineres 9 problemområder knyttet til vårt overforbruk av naturens ressurser. Han har flere internasjonale vitenskapelige oppdrag, og er definitivt en av verdens ledende naturforskere. Wijkman har vært en kjent politiker i Sverige og EU, og har vært generalsekretær i Råde Kors i Sverige.
Forfatterne av boka påpeker det enorme spriket som finnes mellom den kunnskapen om vår sårbare natur som vitenskapen har bygd opp, og den kunnskapen våre politikere har tilegnet seg. De legger noe av skylda på vitenskapen selv, som ikke har mot til å si i klartekst hva de vet. De er vant til å uttrykke seg forsiktig, og har også latt seg forlede til å gå med på utilstrekkelige planer, i håp om at dette skal være begynnelsen på noe som vil utvikle seg videre. Særlig ille er dette i forbindelse med FNs klimapanel (IPCC), der den oppsummerende rapporten som blir lest av politikere, er sterkt påvirket av de politikerne som er med på å formulere den. Dette har ført til at mange politikere innbiller seg at de bruker vitenskapelige funn og følger vitenskapens råd, selv om dette er helt feil. Det beste eksempelet er forestillingen om at det kjente 2-gradersmålet og 450 ppm med klimagasser i atmosfæren, har støtte fra vitenskapen. Dette er feil, og er i ferd med å føre til store problemer. Et annet sentralt poeng er at klimautviklingen bare er et symptom på et mye større og mer omfattende problem.
Filosofen Artur Schopenhauer sa en gang dette: «All sannhet går gjennom tre utviklingstrinn. Først blir den latterliggjort, så blir den sterkt motarbeidet. Til slutt blir den akseptert som en selvfølge.»
Johan Rockström forteller om en episode der presidenten i EUs ministerråd, José Manuel Barroso, ble rasende på ham da han forsøkte å advare Barroso om utviklingen. Barroso hevdet da at EUs miljøpolitikk var vitenskapelig fundert. For kort tid siden hørte vi Kristin Halvorsen fortelle om at hun ble skjelt ut av Jens Stoltenberg i en lignende diskusjon. Dette viser etter min mening at våre toppolitikere befinner seg på nivå to i Schopenhauers aforisme. Dessverre kan utviklingen løpe fra dem, slik at de ikke kommer på nivå tre før det ikke lenger har noe hensikt.
I den nærmeste tiden skal jeg forsøke å oppsummere noen av de tankene som er lagt fra i den ovennevnte boka. I mellomtiden kan jeg bare fortsette å gremme meg over våre politikeres nitriste evne til å skyve virkeligheten unna seg.
I løpet av november har det kommet en rekke utredninger og rapporter som kommer med krystallklare uttalelser om klimaproblemet. Vi kan nevne Det internasjonale energibyrået, Verdensbanken og FN. Det er ikke lett å samle støtte fra tyngre krefter. Norske myndigheter og medier er imidlertid tause som graven.
Først ute var konsulentfirmaet PricewaterhouseCooper (PwC). De sier at verden må foreta en reduksjon av klimagassutslipp på minimum 5,1 % hvert år fram til 2050. Dette står i sterk kontrast til hva som faktisk skjer. Riktignok har Europa og USA redusert veksten i sine utslipp, men de vokser sterkt i land med sterk økonomisk vekst, slik som Kina, India, Brasil, Mexico, Russland, Indonesia og Tyrkia.
De neste på banen var Det internasjonale energibyrået (IEA). For en del år siden var IEA mest opptatt av verdens behov for nok energi, men for et par år siden snudde de. I de to siste årlige rapporter uttrykker de sterk bekymring for utviklingen. I den rapporten som kom ut for få dager siden, sier de at 80 % av de kjente reservene av fossile brennstoffer må bli liggende urørt.
Noen dager senere offentliggjordeDr. James Powell ved ClimateProgressi USA en oversikt over fagfellevurderte forskningsartikler om klima, omkring fra perioden 1/1-1991 til 9/11-2012. Av nesten 140 000 artikler var det knapt 0,17 % som var skeptiske til at vi er inne i en periode med menneskeskapt global oppvarming. Den vitenskapelige enigheten er massiv – slik vi har visst og påpekt i lang tid.
Nestemann på banen var Verdensbanken (WB). Også deres konklusjoner er lysende klare og entydige. WB summerer opp de utviklingstrekkene som vi bør kjenne til nå, tørke, havstigning, problemer med matforsyning, forsuring av havet og ekstremvær. Også de foreskriver en langt kraftigere og hurtigere reduksjon i utslippene. To dager etter WBs rapport ga FNs miljøprogram (UNEP) ut en ny rapport. De er ikke noe mindre klare enn de andre.
På tross av alt dette er norske myndigheter og medier tause. Det er som om regjering og Storting ikke skulle kjenne til disse organene eller noen av deres rapporter. Slik er det selvfølgelig ikke, de bare velger å overse dem. Man nekter å se virkeligheten i øynene. På den måten blir også særs viktig informasjon holdt tilbake for publikum. Årsaken til at det blir slik, er ganske sikkert det som gjenspeiles i følgende uttalelse fra PwC:
”Forretningsforetak innen den karbonintensive sektoren må være forberedt på reguleringer som går dypt inn i deres virksomhet, og med fare for tap av aktiva.” Denne uttalelsen går rett inn i Statoils virksomhet, og den virksomheten er viktigere for norske myndigheter enn noen redsel for framtidige katastrofer.
Vil framtidas valg stå mellom grønt og svart, ikke mellom rødt og grønt, slik vi har vært vant til?
Det ville vært uhyre interessant å ha en tidsmaskin og kjørt et par hundre år framover. Hvordan vil verdenssamfunnet utvikle seg de neste tiårene, eller resten av dette århundret? Noe som er sikkert er at vi allerede er inne i en utvikling som ingen kan si med sikkerhet vil ende. Personlig tror jeg vi befinner oss i en overgangsperiode der verden kommer til å endre seg langt mer enn det vi helt klarer å ta inn over oss til daglig.
Den engelske historikeren Ian Morris har skrevet en bok som heter Why the West Rules – for Now. Det presenterer han er overblikk over menneskets historie, sett ut fra energibruk, levestandard og hvilke områder i verden som har vært de dominerende. Han gir til gode sin tolkning av hvilke faktorer som har bestemt hvilke områder som har vært ledende, og hvorfor. Konklusjonen er at Vesten har vært ledende helt siden jordbrukets opprinnelse, med en kort unntaksperiode der Østen tok ledelsen i perioden før de store sjøreisene fra slutten av fjortenhundretallet. Men han plasserer skillet mellom øst og vest på en måte som er litt uvant for oss, idet han plasserer Midt-Østen, Persia/Iran i Vesten. Dette kommer av at han regner Kina og kinesisk innflytelse som senterområde for den østlige kulturen, mens Vesten er området som i tidligere tider ble dominert av Middelhavsområdet. Den grunnleggende årsaken, mener han er at Vesten hadde et naturlig fortrinn når det gjaldt å utvikle og utvide jordbruket. Det forspranget Vesten fikk allerede for 12 000 år siden, har holdt seg inntil nå.
Men, selv om han mener å påvise at Vesten har vært ledende, har det ikke vært de samme områdene innen Vesten eller Østen, som har dominert hele tiden. Det er mange eksempler på slike skifter, for eksempel fra Aleksander den store rike til romerriket, fra det kinesiske Tangdynastiet, til mongolene under Djengis Khan.
Morris bruker et grovt mål for hva han mener har vært viktig for slike skifter. Han sier at det hele kan kokes ned til tre sentrale momenter – frykt, grådighet og geografi. Jeg skal la de to første faktorene ligge her, men vil si litt om hans bruk av geografi som sentral faktor. Det avgjørende her har etter Ian Morris sin mening, har vært endringer i teknologi som har endret forutsetningene for hvilke områder som kan utvikle dominans, og økologiske endringer og kriser. Han viser blant annet til en økologisk krise i Midt-Østen for omkring 3200 år siden. At nordre del av Europa skulle vokse fram som ledende i Vesten, mener har skyldtes forbedringer i skipsteknologien og medfølgende kontakt med Amerika. Kina var lenge ledende også på dette området, men Morris sier at Stillehavet trolig var for langt til at de oppdaget Amerika. De følte heller ikke samme behov for å forbedre sin situasjon, som det de fattige nordeuropeerne gjorde.
Nå er det fristende å tro at Østen vil gå forbi Vesten, og at særlig Kina, men også India, vil vokse fram til å bli verdensledende, økonomisk og etter hvert sosialt, mens USA og Europa vil tape posisjon. Det er mange utviklingstrekk som peker i denne retningen, særlig den økonomiske krisen i Vesten. Mange økonomer mener at USA nå har utspilt slik rolle som verdensleder, akkurat som Storbritannia gjorde i perioden etter 1. Verdenskrig og fram til de første årene etter 2. Verdenskrig.
Hva kan så være årsaken til en slik utvikling? Den koreansk-engelske økonomiprofessoren ved Cambridge, Ha-Joon Chang, mener at den formen for økonomisk globalisering vi har sett de senere tiårene, har hatt svært negative konsekvenser for både Vesten og de fattige landene på kloden. På grunn av enkel overføring av teknologi har man kunnet overføre storparten av den grunnleggende industriproduksjonen til lavkostland. Etter hver har disse landene også kunne utvikle høyteknologisk industri. Dette har ført til at Vesten blitt stående tilbake med Svarte-Per, uten industriproduksjon av betydning, og uten konkurransefortrinn innen know-how og servicesektorene. Samtidig er han svært kritisk til kapitalismen, slik den har vært praktisert av IMF og av ledende firmaer.
Chang har en meningsfelle i nobelprisvinner Joseph Stiglitz, tidligere rådgiver for Bill Clinton og sjefsøkonom i Verdensbanken. I sin siste bok, The Price of Inequality, gir han en meget negativ omtale av den kapitalistiske politikken i USA, slik den har vært praktisert av presidentene og Kongressen fra Ronald Reagan og framover. Han er sterkt kritisk til den økonomiske elitens dominans i amerikansk politikk og samfunnsliv, og går så langt som til å hevde at demokratiet har blitt et skinndemokrati, der regelen er ”en dollar, en stemme”, ikke ”en velger, en stemme”, slik idealet er. Han sier også at den sosiale mobiliteten i USA nå er mye lavere enn i Europa, slik at den amerikanske drøm nå er en ren illusjon.
Stiglitz har en klar oppskrift på hva som bør gjøres i USA, og i resten av Vesten. Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at dette er nokså ren keynesianisme. Han anbefaler høyere skatter på de rike, sterkere fagbevegelse, og at det offentlige drar produksjonshjulene i gang, slik som Franklin D. Roosevelt gjorde under sin New Deal på trettitallet. Ifølge Stiglitz bør slett det ikke være noen umulighet å fjerne USAs sitt gjeldsproblem på denne måten. Hans program ligger svært nær den filosofien som nordisk og europeisk fagbevegelse står for, og svært nær opp til det vi gjerne kaller den nordiske modellen. Trolig ligger dette også nært opp til ILO sin uttalte politikk.
Dersom vi holder oss til denne analysen, står valget nok en gang mellom en rød og en blå politikk, og etter dette kan den pågående krisen i Europa bare overvinnes gjennom statlige investeringer og etablering av nye arbeidsplasser. Dette er selvfølgelig helt i tråd med det jeg også alltid har tenkt, ment og arbeidet for, både politisk og gjennom aktiv deltakelse i samfunnsdebatten her på lokalnivå. Men,…, nå kan jeg ikke forstå annet enn at vi kan risikere å se at alle tradisjonelle, politiske valg kan bli umuliggjort. Det er miljøproblemene, den menneskeskapte klimautviklingen, tørke-, vann og flomproblemer, befolkningseksplosjonen, nedgangen i det økologiske mangfoldet og overutnyttelse av naturressurser, som gjør at jeg sier dette. Og da er vi tilbake til Ian Morris!
Dersom vi er på vei inn i en ny fase i den langsiktige utviklingen, hvem vil da bli vinnere og tapere? Jeg er slett ikke sikker på at det blir de områdene vi tror, slik som Kina, India, Brasil eller Indonesia. Dersom vi får en slik miljø- og klimautvikling som alt tyder på at vi får, vil disse landene bli hardt rammet. Jeg har sett økologer som mener at det heller er Nord-Øst som vil bli vinnerne i det lange løp, dvs. Russland med Sibir, kanskje Mongolia, og muligens Skandinavia. Men, før noe slikt kan skje, vil jeg tro at menneskeheten må gå gjennom en flaskehals, med mange naturkatastrofer, menneskelige tragedier og nedgang i folketall. Det siste vil uansett skje omkring midten av århundret.
Det er i dette perspektivet jeg sier at valget fort kan komme til å stå mellom grønt og svart, mellom en utvikling bygd på økologiske prinsipper, eller sosiale problemer som fører til fascisme, slik det skjedde for åtti år siden. Tegnene er allerede tydelige.
Et av de virkelig store problemene er hvordan vi skal finne energibærere som kan bidra til å løse miljøproblemene, ikke forsterke dem. Jeg har lenge spådd at vi kommer til å få et realitetssjokk i 2014, når FNs klimapanel legger fram sin femte rapport. Jeg holder på denne formeningen inntil noe annet blir bevist.