Romfolket og vi

Jeg undres over at vi som var blant de fattigste i Europa, og som ikke en gang hadde et land vi kunne kalle vårt eget, skal nekte kollektivt å gi til de som ber om det. Vi, et folk som var blant de største folkegruppene som foretok en økonomisk motivert masseflukt til Amerika. De av oss som ble igjen fortsatte å gjøre steiner til brød etter beste evne.

Det er ikke lenge siden vi fikk vårt eget land. Det er enda kortere tid siden vi fikk det økonomisk bedre. Ikke så mye fordi vi fortjente det, men fordi naturen tilfeldigvis hadde lagt igjen ressurser moderniteten kunne utnytte.

Er det virkelig så lett å glemme, så lett å harskne av velstand? Svaret må bli ja. Den 22.07.11 kom sjokket som vekket oss som folk trodde, eller håpet vi. Noe i oss som vi lengtet etter uten å helt erkjenne det ble vekket. Vi visste vi var et prektig folk, men denne ugjerningen begått av en av våre egne, skulle gjøre oss enda prektigere. Nå skulle vi få mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Var det bare floskler som kunne vært sagt i en hvilken som helst syttende-maitale? Ord som hentet sitt alvor fra en flyktig uhygge? Mye taler for det. Men det er håp. Mer vann skal renne i havet før slike hendelser for alvor setter seg . Jeg gjentar, for alvor.

Det som bør angå oss, er at denne forferdelige udåden skjedde for noen øyeblikk siden, og vi er allerede i ferd med å glemme både Rosetogets innhold og Stoltebergs viktige ord, som kanskje ikke var så viktige likevel? For vi gjør allerede som gjerningsmannen. Vi forakter de andre. De skitne skal ikke være her. De som ikke kan oppføre seg, får gjøre det andre steder. Vi lider så gjerne med de fattige, men helst på avstand. Når de opptrer i våre gater og parker, knytter vi sinnet og lukker nevene. Vi forbyr romfolket å være det de er: Et fattig forhutlet og utstøtt folk som europeerne aldri har tatt imot, og som har funnet det best å opprettholde sitt opprinnelige nomadiske levesett. Et folk som også ble utsatt for nazistenes folkemord. Disse av de aller fattigste i Europa har oppsøkt oss, de aller rikeste og prektigste for å be om almisser. La oss ikke glemme at det først og fremst er naturen og ikke oss selv, vi kan takke for rikdommen.

Kanskje er det bare to måter å løse minoritetgruppenes utfordringer på. Hitlers eller Gandhis ?

Er det rimelig av oss å opptre slik vi gjør? Eller er det i beste fall umusikalsk? I verste fall er det motbydelig. Den karakteristikken er det ikke opp til oss å velge.

God 17. mai.