Debatt

Romantid

Eg les sjeldan politiske romanar, men eg finn ofte noko politisk i ein roman.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ferietid er romantid. Eit par dagar før ferien stiller eg meg gjerne framfor bokhylla og plukkar ned ein del titlar. Ser kritisk på dei, blar litt, set enkelte tilbake og tek med meg ein (litt for stor) bunke dit eg skal.

Elles i året vert det mykje sakprosa, i feriane vil eg ha skjønnlitteratur. Det er som eg treng ei slags pause frå forskingsbaserte forklåringar og pedagogiske framstillingar.

I staden tyr eg til romanen, fordi du i den kan søke ei anna innsikt enn det ei sakprosabok gjer. Men eg styrer gjerne unna såkalla politiske romanar, sjølv om eg har lese min dose av dei – ofte med stor glede. Kanskje er grunnen til at det eg ikkje søker det eksplisitt politiske, men det som kan avdekke korleis mennesket tenkjer, eller kva som er essensen i eit samfunn, eit miljø, ei tid?

Du kan la forteljingane og fantasien styre. Der sakprosa som oftast skal forklåre, kan romanen komplisere – eller berre la ting vere som dei er. Og den kan ta mennesket som sitt utgangspunkt for å formidle noko om samfunnet.

Det finst romanar som på linje med eit historisk verk kan fange ei tidsepoke, men med eit anna blikk. Don DeLillos roman «Underverden» har etterlatt meg med eit sterkare bilete av den kvite middelklassen i USA si moderne historie enn noko anna eg har lese. Den fortel amerikansk etterkrigshistorie med utgangspunkt i ein baseball, eit av dei mest potente symbola på den amerikanske middelklassen, og brettar ut det amerikanske samfunnet i all si forvirra breidde. Boka er komponert slik at det kan vere vanskeleg å følgje den. Den spenner over lang tid og heng ikkje saman i ein kronologi. Romanen har over hundre personar i galleriet sitt, mange av dei passerer forbi utan at du heilt får grep om dei, og den sveipar innom ulike geografiske stader, samfunnslag og hendingar. Og så gjer den ei konstant kjensle av rørsle; av at USA er eit land i stendig rørsle mot forbetring og framgang.

Den teiknar bilete av eit land som eigentleg ikkje delar verdiar eller felles historiar, men der nettopp mangfaldet og framgangen har blitt sjølve nasjonens historie. Er det ikkje også mangel på framgang som er den store amerikanske frustrasjonen i dag, for breie grupper?

Amerikansk etterkrigshistorie er historia om suksess. Andre store romanar er skrive under dramatiske, politiske omstende som gjorde det vanskeleg å skrive opent.

Milan Kunderas første roman «En spøk» er skrive i 1967, medan han enno budde i Praha og var laust assosiert med opprøret mot Sovjet i 1968. Hovudpersonen ser tilbake på ein ungdomsspøk som skulle få stor innverknad på livet hans. I ei blanding av frustrasjon og forelsking sender denne vellukka og glade ungdomen, medlem av partiet, eit postkort til ei venninne han vil bli sett av. «Optimisme er menneskets opium! En sunn sjel stinker av stupiditet! Lenge leve Trotskij!» skriv han til denne seriøse jenta, i eit forsøk på å få merksemd. Og merksemd får han – men frå myndigheitene, då kortet vert rapportert som eit mistenkeleg politisk avvik. Denne uskuldige spøken, ikkje verken morosam eller treffande, pregar så livet til ein person og utløyser ein serie handlingar som igjen pregar andre menneske. Ingen ting er privat, sjølv klumsete humor må du passe deg for.

Også den tilsynelatande apolitiske roman kan fortelje mykje om samfunnet, særleg om den dveler ved det som av og til blir politikkens blindfelt – menneska som ikkje heilt fungerer i fellesskapet.

Eg les (mange av) Dag Solstad sine romanar som forteljingar om menneske som ikkje høyrer til, som er på utsida. Om å vere tilskodar til, snarare enn deltakar i, samfunnet rundt seg. Lektor Rukla, Professor Andersen og Kemner Hansen utan tvil. Men også Lektor Pedersen, som berre gjennom ei hektisk forelsking kjenner at livet lever seg sjølv, eller Geir Breivik som figurerer i Solstads første roman «Irr! Grønt!». Dei ser samfunnet frå tilskodarbenken, dei observerer verda og menneska i den – også deira næraste – passere forbi.

Det var Dag Solstad sin litteratur frå fotball-VM (han og Jon Michelet skriv kvar sin del i desse bøkene) som fekk meg til å sjå forfattarskapen hans slik. For hovudpersonen i desse, Dag Solstad sjølv, er den hemningslause deltakaren. I ein augneblink lukkeleg, i den neste frustrert – og alltid djupt engasjert og til stades. Ikkje minst då «Laget fra den lille nasjonen jeg selv er født og oppvokst i, og som jeg har bodd i hele mitt liv, har på legal måte kvalifisert seg til å delta» som Solstad oppglødd skriv frå VM i 1994. Han er deltakar!

Det er den same kjensla av å stå på utsida av samfunnet vi finn hos Henrik Vankel, hovudpersonen i «Ute av verden», Karl Ove Knausgårds første roman. Dette medvitet om å vere utanfor har også hovudpersonen i Karl Ove Knausgårds «Min Kamp». I Knausgård sine romanar er vissheita om å vere utanfor eksplisitt og sterk. Det er som om denne sjølvinnsikta stengjer for evna til å kome inn – å vere del av familien, av studentmiljøet i Bergen, av bygdesamfunnet i Troms. For ønskjet om å kome inn i fellesskapen finst, parallelt med kjensla av å ikkje få det til.

Eg trur litt av Knausgård og Solstads popularitet ligg i at mange har denne doble kjensla, eller at vi kjenner att (og kanskje fryktar) den. Då kan det vere nyttig å få den avkledd.

God lesing, og god sommar!

Mer fra: Debatt